Fangstbestyrer Hjalmar Andersen forteller om jakt på hval, villduer og rensdyr.

Hvalfangstbestyrer Hjalmar Andersen har vært på jakt, høstjakt. Han er ikke
mer enn 8I år, og da er det klart at en må på jakt. Men han er ikke fornøyd
med årets «sesong».

— Og så er det kanskje lettere å skyte hval enn rype, sier jeg. Hvalen er jo
litt større.

— Jada, den er så stor så. Men De har vel hørt om hva Alec. Andreassen sa
på den generalforsamlingen, hvor en mann mente at det ikke kunne være van-
skelig å skyte hval, siden den var så stor. «Det er bare det at den går laus i sjøen,»
sa Alec. Forresten har jo jeg aldri vært hvalskytter, så jeg kan ikke sammenligne.
Men jeg har da skutt en og annen hval, jeg også. Det hendte der nede på Syd-
Georgia når vi hadde hatt den britiske guvernøren på besøk for å klarere ut en
båt eller hva det kunne være, og så fraktet jeg ham tilbake til Grytviken, hvor
han hadde sin residens. Da kunne guvernøren rett som det var si at der borte er
en hval, nå får du skyte den hvis du vil. Det var liksom en slags ekstralisens.
Og så skjøt jeg.

Hvordan begynte det, med hvalfangsten og Dem:

— Min far var reparatør på en kraftforfabrikk i Jarfjord i Finnmark, og jeg
kom dit som 16 års gutt i 1892 og begynte å arbeide på fabrikken. Det hadde
jo med hval å gjøre, forsåvidt som fabrikken kjøpte hvalskrotter og laget guano.
Så ble jeg fyrbøter på «Emma», som Konrad Evensen eide. Men vinteren 1892/93
var jeg med på hvalfangst i Oslofjorden, utenfor Færder. Det ble en skuffelse, vi
fikk bare tre finnhvaler. Men vinteren forut var det tatt mye hval der, Carsten
Bruun fanget 17 hval det året. Og det var på den tiden Svend Foyn bygget stasjo-
nen i Tenvik. Vi fikk direkte føling med hvalfangsten dengangen; jeg bodde på
Valløy og så hvalen bli dradd helt inn tl Helodden, hvor de trakk den opp og
fienset den. Det var så mye sild i Oslofjorden akkurat 1 den tiden. Silden fulgte
åten, og hvalen fulgte silden. Dermed ble det fangst av det. En del av tran-
kokeriet 1 Tenvik står forresten den dag i dag.

Følingen med hvalfangsten gå mersmak?

— Ja, sommeren 1894 ble jeg med Marcus Bull tl Island, og det ble nokså
mange Islands-turer disse første årene. Jeg gikk maskinistskolen i Christiania, og
etter at jeg hadde vært maskinist på hvalbåter i Isafjord, var jeg med på å flytte
Herlofsons stasjon på Island til Hebriderne. Dit kom forøvrig den første hval-
båten som var bygget ved Kaldnes mek. Verksted, den het «Sir James Scott».

Men hvalfangsten?

— Senere ble jeg engasjert av et startende hvalfangstselskap som het Øst-
kysten. «Johan Bryde» ble innredet som kokeri ved Kaldnes, og så var det me-
ningen å bygge en stasjon på vestkysten av Amerika. Men vi fikk ikke lisens på det
og gikk videre rundt Kapp opp til Mosambique, og der ble det bygget stasjon
på en gammel lisens. Det var i 1912, og jeg overtok som bestyrer. Det var blitt
krig, også, og hvalbåtene ble soigt ul Frankrike som patruljebåter. Da var det
jeg kom inn i Tønsberg Hval, og der ble jeg til 1950. Egentlig tenkte jeg ikke
på å slutte da heller. men jeg ville være et år hjemme for å kunne gå på jakt.
Så kom oppleggsåret, og dermed kom jeg til å legge opp. Men å 1916 dro jeg
altså nedover med gamle «Orwell» for å avløse Søren Berntsen som bestyrer på
Husvik, jeg kom enda ned tl Svyd-Georgia 2. juledag.

Likte De livet på Syd-Georgia?

— Det var så mye å gjøre at det var ikke spørsmål om å like seg eller ikke
like seg. Det var å henge å, og det er alltid moro. Men det var vanskelig på mange
måter den første tiden der nede, ikke hadde vi radioforbindelse, og dårlig var det
med båtforbindelse. Vi måtte greie allting selv, og det kan være mye glede med
det. Så bygget vi et stort leseværelse, en kino ble bygget på fritiden, og det ble
oppført teaterstykker, med kostymer og det hele. En gang om året ble det arran-
gert rensdyrjakt. Det var line greier. Og ville noen se damer, var det altså bare
Å gå på kino.

Ble det tid til det?

— Å, ja da, for noen. Men trivselen er å ha mye å gjøre. Det var stadig nye
ting å ta fatt på. Vi bygget et nytt benkokeri den gangen jeg kom ned med
«Orwell», og en hel del annet ble skiftet ut etter hvert. Vi fikk eget plateverksted,
og en svær slipp bygget vi også. Men det var naturlig ikke så lettvint alt sammen
som det mange ganger kan være nå. Det var kullfyring både ombord i båtene og
på stasjonene, og det kunne komme store frakter, 10000 tonn kull på én kjøl.
De skulle losses med 1000 tonn å døgnet for å klare certepartiet, det var ganske
slitsomt, vi drev på hele døgnet. Men det gikk. Vi losset med grabber, bygget opp
skinneganger og tippet vognene, det gikk som smurt. I den tiden brukte vi hester
tl å kjøre kull til fyrhuset, men det var problematisk når all sneen kom, det
holdt på å stoppe opp. Da fikk vi ordnet oss med en høybane frem til fyrhuset.
Den gikk 12 fot over bakken, for den måtte gå klar av kjørebanen. Det var pro-
blemer nok den gangen, men desto morsommere å klare dem. Vannforsyningen
hadde vi plunder med helt til vi fikk lagt ledning opp til et vann i høyden
og ordnet oss med et pumpeærrangement. Og så var det reparasjoner av alt
mulig. En gang kom det ned til stasjonen en seilskute som het «Indian Girl»,
den skulle ha med last hjem, men hadde fått vridd rorstammen i storm og ror-
tappen var slått av. Den lå i Surømnes, hvor Sørlle var bestyrer, og han mente det
var umulig å sende den avgårde og ville kondemnere den. Men vi fikk manøv-
rert den inn til Husvik og sveiset en nv rortapp. Noen dokk fantes jo ikke, men
ved hjelp av dykker under vannet og tålmodig og hårdt arbeid over vannet, klarte
folkene å få rorstammen på plass igjen og anbrakt rortappen. Dermed kunne
«Indian Girl» ta lasten og legge ut.

De nevnte rensdyr?

— Ja, vi hadde med oss 10 rensdyr Ira Filefjell da jeg dro nedover med gamle
«Orwell» i 1916. Det var forresten dårlige dvr, og vi fikk ikke alle i land heller.
Men senere kom det 8 simler til, og det var prektige dyr, så da ble det fart
i formeringen. I 1930 var det 75 rensdyr på Syd-Gcorgia, og det er blitt mange
flere siden da, har jeg hørt. De har fin levemåte på Syd-Georgia, disse dyrene,
og de blir mye større enn her hjemme. Det er gode beiter både for rensdyr, sauer
og okser. De har jo tussikgresset, som er det beste middel mot beri-beri, og som
smaker nydelig, som nøttekjerner.

— Flenser Gurijordet fortalte at det smaker som løk?

— Det smaker som nøttekjerner.

Kilde: Femti år i konkurranse og fremgang.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    *

    code

    The maximum upload file size: 200 MB. You can upload: image, audio, video, document, archive. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded. Drop file here

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.