Fatal misforståelse


Tidlig om morgenen lørdag den 16. mars 1940 kimte telefonen hos los Henrik Eriksen i Risør. «Dette er Vakttårnheia,»
led en opphisset stemme. «Det må ha skjedd et eller annet ute ved Grønholmen i natt. En mastetopp med tent lanterne
stikker opp mellom holmene, og kloss ved lykta…» Den dengang 62 år gamle Risør-losen, aktet for sitt mangeårige virke
langs kysten og kanskje best kjent under det populære tilnavnet Henrik Los, la på røret og kastet et blikk ut gjennom vinduet.
Det hadde sluttet å sne, men den nord-østlige vinden som hadde rast hele natten, pep ennå ilskt rundt hushjørnene. Det var
innpå 10 kuldegrader. Han ropte på sønnen, ug et øyeblikk etter var de på vei ned til havnen for å gå ut. Skipet som hadde
grunnstøtt og gått ned i løpet av natten, var et fremmed fartøy, dampskipet Osman av Helsingborg med tyve manns besetning,
på vei til engelsk havn med props og papirmasse. Den 15. mars klokken seks om morgenen var hun gått ut fra Gøteborg, og — d
revet av den tiltakende tyske ubåtfaren —hadde hun lagt kursen langs norskekysten for å komme vest-over. Ved 17.30-tiden ble
den svenske losen kvittet ved grensen, og den norske kystlosen Olav Langeland entret ombord for å lose skipet videre til Haugesund.
Reisen fortsatte nå innenfor den norske tremilsgrenscn i økende østlig vind med noe snø-mettet luft, men med god fyrsikt.
Umiddelbart før klokken 23 befant skipet seg utenfor Jomfruland fyr. Los Langeland forklarer nøye fra dette tids-punkt i den
rapporten som ble tatt opp mens han lå på Risør sykehus: «Over fyrstrekpeilingen viste det seg at vi sto halvannen mil av fyret.
Klokken var da 22.53. Det begynte å snø, og skipet ble lagt SV 1/4 S. Jeg kontrollerte selv at skipet lå på rett kurs.
Klokken 24 ble rormannen avløst, og den avgående rormann rapporterte til meg: S V 1/4 S. Til dette svarte jeg OK. Styrmannen
gikk nå bort til kompasset og kontrollerte kursen, og jeg gikk ut fra ar skipet lå rett da han ikke kom med noen bemerkninger.
Vinden hadde dreiet endel og blåste opptil stiv kuling av østnordost, sikten minimal i snøbygene. Jeg oppholdt meg hele tiden
på broen, og da jeg ved 0.15-tiden fikk se et glimt av rødt lys på babord haug, trodde jeg i farten at det var Stangholmen fyr
og gikk bort for å kontrollere at skipet lå rett an. Del viste seg da at rormannen styrte V 1/2 S, altså 3 3/4 strek av kursen.
Jeg slo sakte fart og kommanderte babord ror, idet jeg fikk se brottene, og et øyeblikk så del ut som om vi skulle gå klar.
Men straks skipet svingte, støtte vi og gled over… Maskinen stoppet, vi drev videre ned på neste brott, og her ble vi hengende fast.
Da jeg irettesatte rormannen hvorfor han lå så langt av kurs, svarte han at han hadde fått oppgitt denne kursen av den avgåtte rormannen.
Dette er meg komplett uforståelig, all den tid den avgåtte rormannen hadde oppgitt rett kurs til meg.» Denne fatale misforståelsen,
som førte til kursendring og dermed til skipets undergang, er aldri blitt oppklart. Både vakthavende offiser, førstestyrmann Olin,
og begge de to ror-mennene var blant de omkomne.
Snaut ett minutt etter at Osman hadde tatt grunnen, var mannskapet samlet på dekk. Det var stummende mørkt, og
snøen falt tett, men alt ombord gikk for seg i full ro og orden — det var ingen tilløp til panikk. Det ble påsett at samtlige av besetningen
var forsynt med livbelter. Raketter ble skutt opp fra brovingen, og endel nødbluss avbrent. Da det var på det rene at skipet befant seg i
synkende til-stand, gikk førstemaskinisten ned i maskinen og blåste ut kje-lene. Like etter at han var vendt tilbake, lød ordren: Gå i båtene!
Folkene gikk til sine plasser, surringene ble løsnet, men Os-man tok nå noen voldsomme bunnhugg og krenget over fia den ene siden til den andre.
Styrbord livbåt ble kastet med akterenden inn på båtdekket, hvor den ble liggende og rulle, knekt på midten, og umiddelbart etter forsvant
babord livbåt, tatt av en veldig sjø. Skipets fører, den 35 år gamle Åke Gustav Hammarlund fra Malmø, beordret nå besetningen til de to
redningsflåtene som var plasert på dekkslasten på for- og akterskipet. Selv gikk han sammen med annenstyrmannen og et par mann av
besetningen tilbake til den skadede styrbord livbåt og gjorde igjen et forsøk på å sette den på vannet. Da dette mislyktes, søkte de opp til
dem av mannskapet som befant seg midtskips, og i nærheten av den aktre redningsflåten. Omtrent et kvarter var gått siden den første grunnstøtningen,
og Osman hadde i denne iden fått minst femti svære hugg i bunnen og hele tiden gjort voldsomme overhalinger. Dekkslasten forut løsnet etter hvert
fra sine surringer, og un-der en kolossal krengning raste den overbord og tok med seg redningsflåten. Syv-åtte mann som befant seg på forskipet,
hoppet eller ble skyllet på sjøen samtidig. Fem av dem reddet seg opp på flåten og forsvant i sterk drift innover mot land i nattemørket. Like
etter kom et nytt brott. Osman kastet seg over til ba-bord side og sank. Kaptein Hammarlund skriver i sin rapport: «Flåten kom opp over båtdekket,
og jeg og annenstyr-mannen ropte uopphørlig til folkene at de skulle ta seg opp på denne, noe som lyktes oss to samt stuert Asklund og
fyrbøter Wallenius. Styrbord livbåt drev på dette tidspunkt forbi flåten med ferstestyrmannen og et par-tre andre.»
«Vi hadde det vondt, men verst var det likevel å høre skrikene fra våre kamerater i sjøen, som vi ikke kunne hjelpe,» uttalte senere en av de overlevende.
Klokken 00.45 var alle skrik forstummet. På en naken holme hadde flåten med de fem mann fra forskipet drevet i land. Flåten med kapteinen og de tre
andre befant seg ennå i drift — de var heldigere, tok land lenger inne og fant ly i en sornmerhytte. Stormen raste videre. Snart var farvannet innover
og strendene dekket av vrakgods, props og papirballer. Ute ved Grønholmen hadde et nytt skip funnet sin grav og hvile. Bare mastetoppen og skorsteinen
stakk ennå opp over den frådende vannflaten, og i masten befant seg en mann — kystlos Olav Langeland fra Bergen. Etter at Osman hadde grunnstøtt, og
det var på det rene at det lite eller intet håp var om å berge skip eller last, hadde den 49 år gamle Bergens-losen gjort en heroisk innsats for å redde
besetningen. Uten tanke på seg selv hadde han vært så å si allesteds-nærværende på det slingrende, overspylte skipet, og det er på det rene at han flere
ganger reddet liv. Idet Osman krenget over og sank, befant han seg midtskips i nærheten av den defekte livbåten, og sammen med første-styrmann Olin og et
par-tre andre hoppet han opp i denne, som straks ble fylt med vann. Like etter ble båten slått rundt av et brott. Olin og de øvrige forsvant, men Langeland,
som var en relativt god svømmer, greide å ta seg tilbake til vraket og klatret opp i masten. Her tilbrakte han de neste syv timene. I kulde og isnende
vind holdt han stand natten igjennom. Oversprøytet av sjø-drev klamret han seg til masten og til livet med ubendig vilje-styrke. Først ved syvtiden om
morgenen ble han observert fra mo-torkutteren Augusta, ført av skipper Mikal Sivertsen fra Hu-rum, som la bi utenfor vraket. En båt med to mann ble satt
på vannet og rodde opp til vantet hvor Langeland sto, ved full bevissthet, men praktisk talt fastfrosset. Noen minutter senere ble han overført til torpedobåten
Grip, som i mellomtiden også var kommet til stede.
— Det var lite vi fikk utrettet, vi korn for sent, sa Henrik Los da jeg besøkte ham og ba ham fortelle om denne hendel-sen 27 år tidligere: «Vi hadde jo ikke
den minste anelse om det som hadde skjedd. Det var tett snøtykke — riktig ruskevær den natten —sd ingenting ble sett fra land. Vi gikk ut med en gang varslet
kom fra nøytralitetsvakten, som hadde stasjon på Vakttårn-heia. Men for oss var det lite å gjøre. De holdt nettopp på med å berge Langeland fra vantet da vi
nådde ned. Stakkars mann — det må ha vært noen lange ti-mer. Han må ha lidd noe forferdelig. Det er helt ufattelig at han kom fra den natten med livet i behold.
Hendene hans var helt klakne, de måtte brekke opp fingrene hans for å få ham løs fra masten. Grip tok seg også av de overlevende som hadde dreve! inn til holmen
lenger inne. Vi søkte i farvannet og fant ert av de omkomne, og senere på dagen ble flere døde funnet og brakt inn til Risør, hvor flaggene vaiet på halv stang.
Etter en høy-tidelighet i kirken ble de fleste overført til hjemsteder noen få dager senere. Tilsammen mistet H mann livet.» En tid etter ble Birger Karlson,
en av de omkomne, funnet på Nesheimstranden på Lista, og begravd der. Av de overlevende fra Osman fikk tre-fire mann et kortere sykehusopphold for frostskader,
mens Langeland måne gjen-nomgå en rekke operasjoner. Begge bena var svekket, og syv av de frostskadde fingrene måtte tit slutt amputeres.
 

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    *

    code

    The maximum upload file size: 200 MB. You can upload: image, audio, video, document, archive. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded. Drop file here

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.