Opprettet mandag 18. januar 2010 16:31
MT SYDHAV
Av Arne Kristiansen
Ja atter en gang kan vi gli ned vår hønsestige av en gangvei  og jogge innover piren , vi tapre vikinger. Denne gang i Mombasa, østafrikas perle
( tror jeg ). Og her skulle vi altså få to hele lange kvelder. Hvilken vindunerlig verden vi lever i. Nyvasket og pent kledd gikk vi så iland med
masser av gryn og store forventninger.
Greide å bli lurt av den første drosjesjåføren, ja det ble vi vist alle, men det merket vi ikke, utsiktene for en henrivende kveldstund var
så alt for store til det. Ombord ble der visket om ” det hvite hus ” eller ” Casa Blanca ” og med sommerfugler i maven  forlangte vi å bli
kjørt dit. ” Casa negro ” ville hvert et mer passende navn for stedet, for om det en gang hadde hvert hvitt, så måtte det være den gangen det
ble bygget. I alle fall, det viste seg å være en kombinasjon av bar, nattklubb, hybelhus og a…av alle ting…barnehage! Har aldri før sett
så mange bedårene samling av blåøyde, lyslokkede negerunger. Tydeligvis et godt besøkt sted av nordboere…. Vi fikk vaglt oss opp ved bardisken
og de fire første ølene gled ned gjennom halsen i andaksfull taushet. Kastet så et søkende blikk over forsamlingen og oppd føraget at det
befant seg en anselig mengde av det svake kjønn rundt oss. Og jeg må medgi at de gamle fremdeles er eldst ombord. Det var neste som å slippe
kvinnfolk løs på utsalg i en skobutikk, alle størrelser  og fasonger skulle prøves. Vell, nok om det, dette var jo bare første sjappa for oss,
streeten var lang og kvelden ung.Visse fordommer hadde jo en del av oss også. Souvernies skulle kjøpes, klær, kufferter….Det virket som noen
av våre kvinnelige medseilende hadde kjøpt halve Mombasas souvernies – butikker tomme og vel så det. Men videre , Sun Shine var neste stopp.
Et ” 24 houers ” sted, dunkelt belysning, høy musikk og masser av ” damer “. Riktig et drømme sted for Ola dunk. Og pengesterke som vi var, varte
det ikke lenge før damene satt i flere rader rundt bordet vårt. Den ene mer glad i oss enn den andre. Så her riktig stortrivdes vi. Men utover
kvelden og etter å ha besøkt flere lignende steder, forhalte vi tilbake til Casa Blanca, som nå i mellomtiden var omgjort til nattklubb. Her var
danseoppvisning av en ” vakker ” , slank ( ? ) tysk dame som så vidt jeg kan huske var den samme som opptrådte da jeg var her sist for syv år siden.
Limbo oppvisning var det også og flammedans. Ja det viste seg sogar at en a v oss vikingene hadde talent i flammedans. Under stormende jubel stjal
han hele showet. Enda bra han ikke jobber på dekk…. Men nå begynte det å dra ut i de små timer og de fleste følte seg en smule trette og gikk
ombord ( ? ) for å sove ( ? ). Oss ” tøffe ” forhalte til Shun Shine igjen og holdt det gående noen timer til. Måtte jo bruke opp resten av
” gerningene ” , viste jo ikke på dette tidspunkt at vi skulle få nok en kveld til her. Så utover dagen da de fleste så smått begynte å komme til
seg selv igjen og det ble skiftet tid på gangveien til 007 neste morgen, ble det en livlig aktivitet. Hvordan i allverden skulle man få tak i mere
penger ? Vill forvirring. Men da kvelden kom, var båten som blåst for folk igjen, så problemet var nok ikke så stort allikevel. Noen av oss besøkte
da pent å pyntelig byens Flying Angel Club. Virkelig et trivelig sted, med en stor swimming pool. Men ølet var like dyrt/billig som på sjappene, så
utover kvelden ruslet vi så nedover for å se på livet. Aktivitetene var like stor som kvelden før, men det virket som damene var litt misfornøyet
med at vi ikke var så glade i dem lengre. At lommeboka var heller slunken, nei det var underordnet betydning. Så utover kvelden måtte vi bevise at
” Kjærligheten aldrig visner ” for dem. Og med tårer i øynene vinket de farvel med sine tapre vikinger, somatter en gang skulle gi seg haveti vold og
kanskje ” never, ever come back to Mombasa “….