FØRSTEREISGUTT PÅ M/S MARTHA KLEPPE

Skrevet av: REIDAR A. BERG

I Sjøfartsmuseets årbok for 2000 står det en meget interessant artikkel om
Peder Kleppes rederi, hvor alle hans båter, også M/S Martha Kleppe står
omtalt. Jeg var med denne båten i 1947 som førstereisgutt, og har lyst til å
berette litt om mine opplevelser. Jeg må da først fortelle at jeg som ferdig
utdannet konditor reiste til Sveits på CIBA konditorskole i Basel. Der var jeg
fra august 1946, og fra november jobbet jeg i Braendli-Margot konditori i
Aarau, og der ble jeg til slutten av februar 1947. Hensikten med jobben var å
spare penger så jeg kunne reise til Marseille å få hyre på en eller annen båt.

Min mor var flink til å ta vare på saker og ting, og hun gjemte på alle
brevene jeg sendte hjem, og jeg kommer i det følgende å støtte meg til, og
referere fra disse. Det var jo ikke alltid jeg fortalte «alt» i brevene, men det har
jeg tenkt å gjøre her! Brevene er referert med alle feil, og med datidens rett-
skrivning.
Jeg starter med siste halvdel av brev fra Marseille datert 27/2-47:
Tirsdag pakket jeg og reiste til Lausanne og onsdag (i går) reiste jeg videre
til Genf. KI. 1800 gikk så toget til Marseille. Jeg traff en Schweitzer, som
hadde sin familie i Grenoble, han betalte hele reisen min på 1. klasse. Det var
vel ikke dårlig. Jeg har aldri reist så fint og billig jeg. Jeg oppdaget etterpå
at han var «homoseksuell», men jeg sa så tydelig ifra at han ikke misforstod,
og holdt seg altså rolig. Det var jo ikke så langt han skulle heller, så fordelen
lå jo helt og holdent på min side.
Da jeg ankom her kl. 6 idagmorges ble jeg overfalt av 6-8 hotellbybud som
alle anbefalte sine hoteller.

Jeg valgte ut en som så skapelig ut, og han bar da kofferten min på hodet
til et meget bra hotell i Centrum. Jeg hvilte meg litt, og gikk så på konsulatet.
Der fikk jeg omtrent greie på retningen til havnen og så la jeg ivei. Jeg fant 3
norske båter, det var Fred Olsens «Sevilla» som går direkte til Norge, den
kunne jeg bli med som passasjer, det skulle ikke bli så dyrt heller. En annen
båt «Bodø» skulle til Casablanca, men der var ingen plass ledig. Hadde jeg
vært der i går så kunne jeg fått plass! Derimot «Martha Kleppe» (det er en
svær lastebåt) der kunne jeg begynne i byssa i morgen tidlig kl 7.

Martha Kleppe går til Syd Afrika, Dakar og nedover der og det syns jeg er temmelig fristende! Men den skal ligge her i 14 dager først og det er en bakdel. Lønnen er hvisst noe slikt som 380 + fritt alt pr. mnd.

Jeg forsøkte å ringe hjem i dag kl. 1730, men det var hvisst ingen hjemme. Det er jo 1/2 år siden jeg reiste fra Oslo, så det er jo litt av en minnedag, og dessuten ville jeg spørre hva dere mente om jeg skal dra nordover eller sydover. Det er fordeler og bakdeler i begge retninger!
Jeg kan være enig i at det er en fæl by! Særlig etter å ha sett de rene byene i Schweitz. Marseille er omtrent slik jeg kunne forestille meg en russisk by, eller enda litt verre. Det er møkkete og grått. Trikkene er tydeligvis ikke pus-
set opp siden de ble laget for en menneskealder siden. I alle trikkene er det
satt inn treplater isteden for de fleste vinduene. Det er masse bombeskader
her som ikke er reparert det minste!! Jeg tror aldri jeg har sett så meget
elendighet og fattigdom som her, folk flest går kledd i filler. Det finns en del
severdigheter her, men de drukner i møkk og plakatoppslag!

I dag har jeg levd på bare appelsiner og epler, det er helt herlig.

Når man tar i betraktning at jeg har gitt 1,40 Schweitzerfrc. For 100 Fr.frc.
så er det temmelig billig å leve her. Hotellværelset koster 200 frc. Med tele-
fon, varmt og koldt vann og dobbeltseng.

Jeg har nå bestemt meg for «Martha Kleppe». Jeg vet ikke hvilket rederi,
men det er en blå ring rundt pipen med en hvit K. (Kleppes rederi?)

Den går som skrevet ikke herfra før ca 15. mars så det er mulig dere kan
rekke meg med et brev hvis det er noe dere vil. Det skal bli morsomt å se
Afrika. Dere får ha det bra. Jeg skriver mer siden.

Mange hilsner fra Reidar.

Dette ble nok adskillig lenger en nødvendig, men jeg syns det gir et ganske
godt bilde av starten på min karriere til sjøs! Han som betalte reisen for meg
drev radioforretning i Genf. Han var gift og hadde fem barn i Grenoble.

Jeg fikk jobben i byssa p.g.a. min konditorutdannelse. Kaptein
Gulbrandsen trodde nok at det skulle bli mye gode kaker til kaffen!

«Kjære far og mor!
Tusen takk for brevet gjennom konsulatet. Det var bare tilfeldig at jeg fikk det!
En av styrmennene var nemlig innom der.

Om dere skriver til meg så er adressen M/S Martha Kleppe, Kleppes
rederi, Vinderen pr. Oslo.

Det er blitt en del forsinkelser med lastingen her, så vi går først i morgen
eller søndag, og da går vi direkte til Dakar, der skal vi hvisstnok ligge 11
dager og så går turen videre til Libreville og Brazzaville. Vi skal hvisstnk
innom andre havner også, men det vet jeg foreløpig ikke noe om. Etterpå går
turen enten til Argentia og så Marseille eller direkte Marseille, deretter New
York og så tilslutt Oslo. Alt dette er bare rykter, så rett til forandring av pro-
grammet forbeholdes!
Som jeg muligens skrev i forrige brev er jeg byssegutt, jeg har vært ute for
hyggeligere arbeid, men det går. Arbeidet består vesentlig i å skrelle poteter,
vaske opp og bake brød, og kaker til søndag. Det finnes ingen vekt her så det
blir så som så med bakingen.

Den kokken som var sjefen min var jevnt full (men han gjorde arbeidet sitt), men en natt ville han gå ned i lasterummet og fikse en flaske vermuth, men
han snublet og falt ned 10-15 meter. Vi trodde han var død da vi fandt ham neste morgen, men det er hvisst mulig at han står det over, men i tilfelle blir
han krøpling for livet. Det var en sørgelig historie. Han hadde stort hull i hodet, kløvet haken og brukket ben og arm. Det var stygt å se da han ble heist i land.

Nu er det kommet en ny kokk, han er fra Irland og snakker bare engelsk. Han er ganske grei, men prater litt for meget. Ellers er det mange greie karer
om bord. Jeg deler lugar med en dansk ingeniør, han skulle overta en stilling
her i Marseille, men så får han ikke arbeidstillatelse, derfor blir han med på
denne turen som messegutt og håper å ordne arbeidstillatelsen til han kom-
mer tilbake. Det er en kjempegrei kar, men han er svært glad i øl. Sist vi var
i byen drakk han øl for 1000 fre..

Schweitzerfrc. skal etter sigende stå i 300 Fr.frc for I Sch frc. Etter den
kursen kan jeg fly hjem for 50.- Sch.frc. Jeg hørte i dag at at man kunde kjøpe
«Jeep» for 27000 fre, det vil altså si knapt 100 Sch.frc. så hvis det er mulig
skal jeg kjøpe med en hjem. Jeg smuglet nemlig 150 fre ut av Schweitz, foruten
72 på lovlig måte. Det blir i tilfelle først om 3 mnd, når vi kommer tilbake hit.
Jeg kommer antagelig ikke hjem før om ca 4 mnd muligens noe lenger og
muligens før hvis jeg ikke gidder mer!

Dere kan tro det er varmt og godt her, og fint vær hver dag! Jeg har for
lengst skiftet til sommerundertøy. Jeg sitter for det meste ute og skreller
poteter, og med nesten bare skjorte og bukse. Det var fært å lese at dere ikke
kan gå ut på grunn av kulden. Når vi kommer nedover til Ekvator blir det vel
slik at vi må gå ned i maskinrummet for å avkjøle oss!

Det sies at det går masse ledige sjøfolk her i Marseille, og at det er lite job-
ber, så jeg hadde hvisst flaks som fikk den jobben her. Maten her er første-
klasses. Det er søndagsmat hver dag! En dag spiste jeg 1/2 høne og en hel boks
ananas. En dag var det biff en annen dag skinkestek, en dag seibiff. I dag var
det kjøttpudding. Der er bestandig grønnsaker til og suppe foran og dessert
etter! Til frokost er det 2 egg og bacon annen hver dag, de andre dagene er
det kjøttboller, havresuppe el. Lignende.

Nesten hele mannskapet er i land nu, men jeg gadd ikke, det er mulig jeg
går i morgen isteden hvis vi ikke er reist da! Nei nu får jeg slutte for i dag,
God natt! Ha det bra og hils kjente, og ikke vær sint far! for at jeg reiste til
Marseille. Mange hilsner fra Reidar.

PS. Jeg blir bare kalt for ”Byss” her! DS”
Kokken som var fra Bergen ville absolutt ha med meg ned i lasterummet. men
jeg vegret meg og ville ikke være med på noe sånt en av de første dager om
bord. Jeg følte meg derfor delvis skyldig for ulykken.

Den nye kokken fra Irland ble sparket etter et par dager. og isteden kom en
ny dansk kokk som virket grei, men senere viste han også andre sider som
ikke var så bra!

Mannskapet besto ellers av 36 mann fra II forskjellige nasjoner. Dessuten
hadde vi med 4 passasjerer og kaptein Gulbrandsen hadde sin kone med på
denne turen. Den danske ingeniøren som fikk jobb som messegutt het
Ammentorp, og hadde telegramadresse Protnemma. Det er merkelig hvordan
hukommelsen av og til glimter til!

Det var ganske slitsomt å steke bacon og to egg tl hver til frokost. og
skrelle poteter til 40 mann!

M/S Martha Kleppe var chartret av den franske regjering for å frakte
forsyninger til franskmenn i de franske kolonier. derfor hadde vi også med en
«Supercargo» som skulle passe på last og leveringer,
Han ble kalt «Suppekongen» og han trodde åpenlyst at det var det franske
ord for supercargo.

Lasten bestod av alt nødvendig utstyr til kolonistene, øl, vin, brennevin,
klær, solbriller, tropehjelmer, sykler o.s.v. Underveis ble det nok stjålet atskil-
lig drikkevarer fra lasten, og det var dessverre mye fyll om bord. Da «Suppe-
kongen» gikk fra borde etter endt tur, var jeg med på å rydde lugaren hans, og
det viste seg da at også han hadde forsynt seg godt av lasten. Skapene var fulle
av tomflasker!

Her er et brev fra Dakar datert 25/3-47:

Kjære far og mor!

Tusen takk for de to brevene som jeg fikk her. Vi har vært her helt fra den 20.
så jeg begynner å bli lei av Dakar, jeg skal i allefall være glad når vi skal
videre. For øyeblikket ligger båten i dokk og blir bunnskrapet og stoffet. Vi
reiser videre til Douala om et par dager. Det tar ca 7 dager ditt ned, men så
skal vi innom et sted på veien å ta om bord 75 negrer som skal være med for
å laste og losse. Her er det også nesten bare negrer. De er hyggelige og snille.
Når man går i byen blir man til stadighet overfalt av negrer som skal selge
slangeskinnsvesker, lommebøker eller lignende elfenbensouvernier. Men den
slags saker skal være billigere lenger syd så det er vel best å vente litt med
det. Derimot har jeg kjøpt meg tropehjelm, solbriller, shorts og sandaler.

I byssa går det bra, jeg har to negergutter til å hjelpe meg, så det eneste jeg
gjør er faktisk å koke kaffe om morgenen, og å hente provianten i pro-
viantrummet, så dere forstår jeg har god tid til å spasere i byen og dessuten
har jeg alt lest ut et par bøker! En dag var jeg å badet på en flott strand, men
man må være så forsiktig p.g.a. hai så det blir nesten bare å plaske på grun-
nen og det er jo ikke så morsomt. Jeg hadde ventet at det var varmere her, det
er omtrent som en riktig varm sommerdag hjemme og det kan man jo godt
tåle!

Det er ingen fare for malaria her, den faren er verre lenger syd, særlig ved
flodmunningene, men vi får all den kininen vi vil ha så det går nok bra!

Det er hvisst ingen fare for å komme tilbake til Marseille før i begynnelsen
av juni og da kommer jeg altså hjem hvis det ikke er muligheter for en tur til
Statene. Det går nemlig rykter om at vi skal til New York og derfra til Oslo,
så da kan det jo bli billig hjemreise! Og morsom også.

Det går fint angående sjøsyke. Det rullet en del utenfor Gibraltar og jeg
ofret litt de første to dagene, men siden gikk det bra! Man venner seg til alt.
Dere kan tro det var flott å se soloppgang og solnedgang i Middelhavet, ja her
også forresten. Det tar ikke mer enn et par minutter, så er solen borte! Dere
må undskylde at jeg ikke orker å skrive så meget i denne varmen. Ha det bra
og hils familien!

Mange hilsner fra Reidar.

Det var forferdelig masse kakkerlakker om bord. Når jeg hentet potetsekker på øvre dekk, og kastet disse ned på byssedekket, revnet selfølgelig sekkene,
og kakkerlakkene myldret bort over dekket og oppover skottet så det nesten ble helt svart. For å bli kvitt kakerlakkene ble hele båten «avluset» med gass
mens vi lå i dokk. Alle dører og ventiler ble stengt og båten fylt med gass. Hele manskapet ble innlosjert på hotell inne i byen. Da var det at jeg skulle forsøke meg på mitt første sprell, og gikk på bar! Jeg var i god gang med
forhandlinger med en jente, da jeg fikk et vennlig klapp på skulderen. Det var kaptein Gulbrandsen som satt ved et bord like bak meg sammen med chiefen.
Kapteinen påstod at jeg var sønnen hans, og at han ikke ville se meg på ville
veier! Vel jeg ble isteden invitert til deres bord, og hadde en riktig hyggelig
aften.

Underveis til Douala stanset vi utenfor Elfebenskysten og tok om bord 75
crewboys. Vi måtte ankre utenfor kysten, og gutta ble rodd ut i noen store
båter. De bodde på fordekket under kummerlige forhold. De kokte sin egen
mat, stort sett ris og grønnsaker. De rigget til en slags latrine på utsiden av
rekka, så det ble et skikkelig vannklosett! De var utrolig renslige, de såpe-
vasket seg over hele kroppen og spylte seg etterpå med en vannslange nesten
hver dag! Såpen fant de antakelig i lasterommet!
To av gutta fikk jeg til hjelp i byssa, men etter noen dager syns nok I.styr-
mann at det fikk greie seg med en, og egentlig var det greit for meg også.
Han som fortsatte i byssa het Hie Boadi, han var en veldig kjekk, flott kar
som fort lærte det jeg satte ham til å gjøre. Han skrelte poteter og vasket opp
og gjorde diverse annet. Jeg ville lære ham å bake brød også, men da chiefen
oppdaget det, ble jeg innkalt på teppet i offisersmessen og måtte love at det
ikke skulle gjenta seg! Alle matrester fikk han selvfølgelig og det var ikke så
rent lite. Han delte dette ut til sine venner blant crewboyene. Som takk fikk
han forskjellige gaver, som selvfølgelig kom fra lasterummet.

Vi ble gode venner, han fikk benytte seg av min lugar, lese mine blader, og
røyke mine sigaretter. Jeg tenkte faktisk på å ta ham med til Norge, men det
ble det selvfølgelig, og kanskje heldigvis ikke noe av.

I Douala ble vi liggende nokså lenge, og der hadde jeg min store opp-
levelse! Etter middagen dukket det opp en liten negergutt og spurte «Please,
will you come with me and fock my sister? Dette hadde jeg ikke lyst til, så jeg
anbefalte ham å gå akterut å spørre mannskapet. Det gjorde han, men kom
snart slukøret tilbake å fortalte at det ikke var noen der! Alle var gått i land!
Jeg bestemte meg da for å bli med gutten, men han måtte vente mens jeg
dusjet og skiftet klær. Hadde jeg sagt a, måtte jeg si b, og ble med i land. Da
vi kom forbi «sjømannsklubben» fikk jeg betenkeligheter og unnskyldte meg
med at jeg måtte innom der. Jeg ble der vel og lenge, og spilte bl.a. billiard.
Jeg håpet han hadde gått da jeg kom ut, men nei, han ventet trofast. Vel, da
var det ingen vei tilbake, og jeg måtte bli med gutten. Vi gikk langt inn i
negerlandsbyen, forbi et vanntårn med rødt lys på toppen, og endte opp i en
slags kafe med en god del negre. Gutten plaserte med der, mens han hentet
søsteren. Jeg syns det var litt skummelt, men etter å ha spandert vin på de
nærmeste bordene, ble jeg godt mottatt, men jeg skjønte ikke et ord av hva de
sa. Etter en stund dukket søskenparet opp, jenta ble plassert på et bord i
nærheten, og gutten kom bort til meg å spurte hva jeg syns om jenta. Jo hun
var riktig søt, og pris ble avtalt. Det ble ny vandring videre inn i bushen til en
stråhytte, som viste seg å være ganske ren og ryddig inne men utrolig spar-
tansk. Vel livet gikk sin gang, og etterpå ble vi sittende å prate. Gutten var 12
år og jenta 15. De var foreldreløse, og hadde gått på en engelsk misjonsskole
i Nigeria. De snakket derfor litt engelsk. Fransk var jo uforståelig for meg.
Før jeg gikk betalte jeg det dobbelte av avtalt pris og ungene var storfornøyd,
og sang «Twinkle, twinkle little star» for meg. Jeg surret litt for å finne veien
tilake til båten, men omsider fant jeg det røde lyst på vanntårnet, og derfra
gikk det greit.

Vi var innom flere steder uten havn hvor vi losset i store robåter som ble
rodd av 8-10 mann. Libreville var et av stedene.

Fra Pointe Noire skrev jeg følgende den 19/4:

Kjære far og mor!

Jeg håber dere unskylder at jeg ikke har skrevet på en stund. Det er så varmt at man mister alt tiltak, og dessuten blir man jo temmelig slapp av all kininen.
Apropos det, så har jeg ikke sett en moskito enda, det er visst bare etter regntiden at det er moskitos, så jeg tror ikke det er noe særlig fare! Det tar forferdelig lang tid med all lasting og lossing så det ser ut til å ta
lenger tid enn beregnet. Hvis jeg treffer på en båt i en eller annen havn som
går fortere nordover så vil jeg forsøke å bytte over! I Douala lå det en svenske
og en hollender som begge trengte mannskap, men for det første hadde jeg
ikke tid, og for det annet ville jeg gjerne syd for ekvator når jeg først var så
langt syd, og nu er jeg altså her. Det er så varmt at jeg svetter selv når jeg sit-
ter stille, og når jeg arbeider så silrenner det av meg! Har dere fått kofferten
min fra Schweitz? Jeg orker ikke å skrive mer nu, jeg får heller fortelle dere
når jeg kommer hjem. Jeg kommer så fort jeg kan! Dere får ha det bra så
lenge og hils kjente!

Mange hilsner fra Reidar

PS. Jeg har ikke fått noen brev siden Dakar, jeg håber bare det står bra til
med dere! DS.

Nytt brev fra Pointe Noire den 30/4:

Kjære far og mor

Ja vi ligger fremdeles her, men skal hvisstnok gå herfra 6. eller 7. mai. Det er
en stor feil med denne fantejakta at den ligger for lenge i hver havn, også bare
skitthavner. Flere steder hvor vi har vært, har det ikke vært havn i det hele-
tatt, der har vi ligget ute på reden og så har prammer og lektere hentet
godset.

I går kveld la jeg meg under moskito-nettet og leste gamle brever og hørte
radio. Da fant jeg ut at jeg kanskje hadde skrevet litt lite, så jeg fikk rent
dårlig samvittighet. Men dere må forstå, tiden går så fort og dessuten er det
et kollosalt tiltak å begynne på et brev. I dag blåser det litt så det er ganske
bra nu!

Jeg har vært å badet nesten hver kveld her, det er bare noen minutter å gå
så er det en flott sandstrand, som rekker så langt man kan se! og 2-3 meter
høye dønninger bruser innover, dere kan tro det er praktfullt å se solned-
gangen derfra! Men vi tør ikke gå for langt ut p.g.a. hai. For øvrig er det 33
grader C. i vannet så man blir ikke akkurat noe særlig avkjølt. De første
dagene badet vi på moloen, da stod vi bak noen stor stener, og så slo sjøene
over oss, men det var ikke helt ufarlig så vi foretrekker beachen nu!

Det bor ganske mange hvite her, de må ha det godt, og jeg tror ikke de gjør
for meget! Oppe i negerbyen derimot er det liv og røre! Jeg var der og
fotograferte og handlet en formiddag, og et par kvelder har jeg vært på dans
der. Dans med tam-tam trommer, det er nesten litt skummelt, men gøy er det.

På turen nedover hadde vi alt mulig forskjellig i lasten fra biler og sykler
til brennevin og parfyme. Jeg er sikker på at det ble stjålet minst 100 kasser
drikkevarer, så som dere forstår var det ikke så lite fyll på turen nedover, nu
er det heldigvis slutt på det spetaklet. Kokken og et par til skulle gjøre en fin
forretning, de skulle dra til byen og selge 31 flasker Champagne, men så ble
de huket og alt ble tatt fra dem, 2 kofferter og noen klær som de bar dem i
også. De kom tilbake akkurat som bonden som dro til byen og solgte smør og
ingen penger fikk! Jeg kunne ikke annet enn å le.

For ca. en uke siden fikk kokken malaria, men nu er han all right. Jeg tar
kinin, en pille hver dag, så det går nok bra.

Vi laster trelast og såpe nu, og dessuten skal vi ha kaffe om bord. Det skal
losses i Tunis og Alger, og så skal vi ha med last derfra til Marseille, men som
jeg skrev i forrige brev vil jeg forsøke å komme hjem før den tid. Det kunne
passe og komme hjem i juni og så ta en dugelig sommerferie, så kunde jeg
begynne frisk og uthvilt i et eller annet konditori i midten av august.

Det kom en hollandsk båt hit i dag, men den skal hvisst svdover, så det er
ingenting for meg.

Hvis jeg bytter båt så skal jeg skrive å fortelle det! Dere får ha det bra! Og
hils familien!

Mange hilsner fra Reidar.

Underveis og i Pointe Noire skjedde litt av hvert. Ved en anledning ble kokken (dansken) så forbannet på meg at han var ferdig til å slå meg ned. Jeg ønsket bare at han skulle slå, for da hadde jeg gått til skipperen og forhåpentlig blitt kvitt hele fyren. Han var også stadig i krangel og slosskamper med mannskapet og var etter hvert blitt temmelig ufyselig! Vi hadde mange hyggelige kvelder på poopen akterut. Vi skålte, spilte gitar
og sang. Det gikk i alle slags drikkevarer, bl.a. også Absinth, som var ulovlig i Norge.

Vi hadde to polakker om bord. Begge var såkalt displaced persons, men
allikevel bitre fiender, som i allefall ved et par anledninger førte til slosskamp!
I Pointe Noire var vi et gjeng oppe i negerlandsbyen i en «restaurant». En
finne lånte sykkelen til kroverten for å hente mer drikkevarer om bord, og
kom tilbake med rikelige forsyninger. Da ble kroverten så takknemlig at han
tilbød finnen et nummer med kona hans. Finnen forsvant inn i siderummet,
men kom nokså snart ut igjen. Kroverten ville vite hvordan det gikk, og fikk
vite at kona ikke hadde vært villig. Da ble han mektig vred og gikk inn og
dengte kona. Deretter ordnet det seg med seansen. Finnen var nok litt av en
kjønnsatlet, for på veien tilbake til båten byttet han bort skjorta si for nok et
nummer.
Vi ble advart for noe de kalte minuttslange, den skulle være liten og grønn,
men forferdelig giftig, et bitt, og man hadde kun et minutt igjen å leve. Jeg vet
ikke hvor sant det var, men vi tok det alvorlig.

Jeg må tilstå at også jeg hadde mitt lille eventyr i Pointe Noire. Det var
ingen hyggelig opplevelse.

Hun var eldre, og før seansen satte hun seg på huk på jordgulvet med et
vaskevannsfat og spiste noe illeluktende fisk. Etterpå oppdaget hun at jeg
hadde benyttet kondom. Da ble hun eitrande sinna og påsto at jeg beskyldte
henne for å være syk. Jeg unskyldte meg med at meningen var at jeg ville
beskytte henne fra å få barn, men det godtok hun ikke, jeg ble jagd på dør med
kondomen kastet etter meg ut på veien! Ja ja, slik kan det gå!

Båten gikk tom for ferskvann og måtte fylle vann fra stedet. Det var ikke
drikkbart uten koking, og var i allefall ikke godt. For å ha noe å slukke tørsten
med tok jeg en tur ned på brygga en kveld og hentet en kasse champagne, som
jeg stuet godt inn i klesskapet. Det holdt til vi fikk nytt vann!

Fra Pointe Noire gikk ferden nordover igjen.

Så et nytt brev fra Douala 22/5:

Kjære far og mor!

Tusen takk for de to brevene jeg fikk her, et fra 28/4 og et fra 16/4. Det var
kjempehyggelig å høre fra dere igjen etter så lang tid, og det var fint at dere
har det bra! Her i Douala hadde jeg håpet å få byttet over til en annen båt,
men det ser dessverre mørkt ut, det ligger en amerikansk, en engelsk og en
schweitzisk båt her, men de er ikke egnet for meg. Derimot ligger det en
svensk båt et stykke ut i fjorden her, den skal nesten direkte til Oslo, så det
hadde vært noe for meg, det er bare dessverre umulig å komme dit ut hvor den
ligger, dessuten går den i dag! Men jeg har det jo ganske bra, spiser all slags
frukt. Ananas koster ca en krone for en stor en, kokosnøtter får vi 3 for 35 øre
og bananer koster 3,50 for en hel bunt på 20-30 kg. Jeg har 2 slike bunter
hengende til modning oppe på båtdekket! Jeg fikk dem (bananene altså) for
litt matavfall fra byssa. Ellers spiser vi appelsiner og grapefrukt så meget vi
vil foruten en del andre sorter som jeg aldri har sett før og ikke vet navnet på.

En av de siste dagene i Pointe Noire kom en svenske fra misjonsstasjonen
og spurte om noen ville bli med å drikke kaffe, og jeg og et par stykker til blev
med, vi blev kjørt i bil begge veier og hadde noen hyggelige timer sammen
med misjonærene og deres barn (11 i alt). Hvis alle misjonærer har det like
fint som dem, så ville jeg anbefale alle som ikke hvet hva de skal bli å bli
misjonærer. En av dem skulle forresten hjem og hadde tenkt seg til Oslo i som-
mer, han fikk adressen min så kanskje dere treffer ham!

I morgen skal vi forresten ha norske misjonærer til middag! De har innbudt
seg selv til erter kjøtt og flesk!
Under lastingen av kaffe ble det sølt en del, så jeg fikk et par svartinger til
å feie opp en del til meg mot sigaretter. De kom med ca 120 kg, som jeg har
her i lugaren. Jeg vil selge kaffen i Alger så at jeg får penger til fly hjem!
Hvis alt går etter planen skulle jeg være hjemme ca 1. juli! Men det går så
sent all ting så det er nokså usikkert!

Mange hilsner fra Reidar
På veien nordover var vi innom Lome på Gullkysten, det var ingen havn der
så vi lå ankret langt utenfor og lasten, hovedsklig kaffe, ble rodd ut i store
robåter av 10-12 kraftige flotte negere.

Jeg sendte et kort hjem fra Lome den 5/6-47:

Kjære far og mor

Det ser nu ut til at vi går direkte til Alger altså ikke Dakar! Jeg skal til
doktor nu med noe svetteutslett. Det stikker som tusen knappenåler over hele
kroppen når jeg kommer inn i varme rum. Dere får ha det bra! Og gratulere
med dagen Mor! Mange hilsner fra Reidar

Det ble ikke noe legebesøk i Lome. Utslettene ble av 2.styrmann kalt
«prikkles», Det var helt grusomt å jobbe i byssa hvor det jo var temmelig hett!
Jeg tror jeg fikk utslettene etter å ha vært ute i troperegnet. Alle crewboyene
gjorde alt de kunne for å unngå å være ute i regnet, mens jeg nøt den varme
men dog avkjølende dusjen! Det var antakelig dumt.

Den værste opplevelsen på turen var når crewboyene skulle i land på
Elfenbenskysten. Vi ankret opp et godt stykke fra land, og gutta ble hentet i
noen store robåter, men de fikk ikke med seg bagasjen på første turen. Alle
sammen hadde bagasjen i kasser som de antakelig hadde snekret sammen
eller funnet underveis. Der hadde de alt utbytte og fortjenesten fra turen,
antakelig også et og annet fra lasten om bord. Som sikkerhet for at bagasjen
skulle komme i land ble en litt vanfør gutt satt igjen om bord. Det blåste opp
etter hvert, og det ble umulig å ro ut til oss! Suppekongen var sint og fortvilet!
Han brukte skibsfløyta gang på gang, og tiden gikk. Tilslutt ville han kaste
både gutten som satt vakt og all bagasjen over bord, men da protesterte
mannskapet høylydt! Det var mye hai i farvannet og det ville være regelrett
drap om gutten ble kastet på sjøen. Langt om lenge roet sjøen seg noe, og
omsider kom en enslig neger i en uthulet trestamme med utrigger, men han
kunne ikke få med all bagasjen. I tillegg til gutten som var vakt, greide vi å
sende med noen få kasser, og jeg sørget for at kassen til min venn, Hie Boadi,
kom med! Resten av kassene ble kastet på sjøen, og Suppekongen mente
bestemt at de ville drive på land ganske fort. Suppekongen var ikke populær
etter dette.

Brev fra Alger 28/6:
Kjære mor og far!
Ja nu er det sørgelige nyheter! Takk for telegrammet forresten og likeså 2 brever, der ene eftersendt fra Dakar.

Jeg husker ikke om jeg skrev at jeg i Douala hadde anledning til å bli med en svensk båt, men kapteinen nektet, derimot sa han at han ville hjelpe meg
her i Alger så jeg kom hjem. Dette løfte har han oppfylt dårlig, han har gjordt «nothing» Jeg var avmønstret og klar til å reise, men det viser seg å være
meget vanskelig, man må vente en mnd. på flybillet og båt er det enda vanske-
ligere med. Jeg blir altså nødt til å bli om bord, men det siges at båten skal
rett hjem til Oslo bare vi er ferdig her og i Tunis, så da er jeg vel hjemme i
slutten av juli. Jeg var flere ganger på konsulatet også, men de hjelper bare
«døende nordmenn». Hvis en mann blir sagt opp av en eller annen grunn, og
ikke har noen penger så sørger konsulatet for at de kommer fort og smerte-
fritt hjem, men når man har anledning til å betale selv så må man også greie
seg selv. Jeg gleder meg til å komme hjem, det skal bli deilig med en liten
ferie! Jeg føler meg temmelig matt nu. Jeg tror ikke det er noe feil, det er bare
det at jeg er trett og sliten, men det går vel over bare jeg kommer i annet
klima.
Kaffen jeg skrev om fikk jeg solgt, men ikke så fordelaktig som jeg ventet,
jeg fikk bare 100 fre. d.v.s. 4 kr. pr kg. og så var det 100 kg. Hvis jeg ikke har
skrevet det før så får jeg vel fortelle at det var bekommet på ærlig måte, jeg
fikk nemlig noen svartinger til å feie opp avfallet på dekket (under lastingen)
i bøtter og så fikk de en pakke sigaretter for en bøtte!

Dere kan tro Alger er en nydelig by, den digger på en skråning ned mot
havet, så her ifra havnen ser men oppover hele byen! Svære hvite hus, og
mange med kupler og mosaikkarbeider.

Nei nu får jeg slutte, dere har det forhåpentlig bra! Det ville være hyggelig
om dere skrev noen ord til Tunis! Svetteutslettene er det heldigvis slutt med,
det var en fæl historie! Ja, ha det bra og hils familie og venner.

Mange hilsner fra Reidar!

Jeg var temmelig utslitt og matt ved ankomst til Alger, og ville oppsøke lege,
og prøvde derfor først å komme meg til det norske konsulatet. Det var tem-
melig bratt oppover, og jeg måtte hvile meg over en mur langs veien. En
hyggelig bilist stoppet og spurte om jeg var syk, og om han kunne hjelpe meg.
Jeg ba om å bli kjørt til konsulatet, og der ble jeg hjulpet til lege, men fikk
bare beskjed om å ta det med ro, utslettene ville nok gå over nå i det noe
mindre varme klima, og det gjorde det etter noen dager.

Vi skulle få besøk av en arabisk skibshandler med følge om bord, og skip-
peren ba meg koke kaffe for selskapet, men den måtte være så sterk som bare
mulig! Jeg kokte da kaffen først en gang meget sterk, slo av gruten, og kokte
en gang til med tilsvarende mye kaffe. Den ble nærmest udrikkelig, men jeg
fikk ingen klager så kaffen falt antakelig i smak hos de høye herrer!

Underveis til Tunis var vi innom Bougie. Det var en liten vakker by, men
hva vi gjorde der kan jeg ikke huske, jeg tror vi losset litt av teak-lasten.
Brev fra Tunis 7/7-47:

Kjære far og mor!

Tusen takk for kortet som jeg fikk i Alger. Brevene har jeg hvisst takket for før.
Fra Bougie hvor vi lå i 4 dager, kunde jeg ikke få sendt brev da jeg ikke hadde
penger. Men nu skriver jeg altså. Jeg føler meg «all right» igjen nu appetitten
er kommet igjen og avføringen er i orden. Dessuten har jeg fått lettere arbeid.
Etter å ha mønstret av i Alger, måtte jeg jo mønstre på igjen, og jeg ba da om
å få dekksguttjobb, det er jo mer friskt og meget friere med fri lørdag efter-
middag og hele søndag. Imidlertid er salonggutten (dansken) blitt syk og
innlagt på sykehus i Bougie, og nu har jeg fått hans jobb. Det består nærmest
i stuepikearbeide, men jeg har meget fri og mer lønn enn i byssa så det går
bra! Vi regner med å være i havn i Spanien ca. 15 juli, så da er det bare et
spørmål hvor lang tid det tar å få 9000 tonn salt om bord. Hvis lasteanord-
ningene er gode tar det 2-3 dager, er de dårlige kan det ta 2-3 uker. Skal
imidlertid skrive nærmere om det når vi kommer dit. Jeg vil forsøke å få fri et
par dager så jeg kan reise til Valencia, det er nemlig i nærheten der vi skal.
Når man for en gangs skyld er i Spanien er det jo morsomt å se seg om litt!

I Dakar ville jeg ha kjøpt krokodille eller slangeskinns vesker til deg mor
og Inger, men det ble det altså ikke noe av p.g.a. forandret rute, jeg skal i alle-
fall forsøke å finne et orientalsk smykke til Inger og så finner jeg kanskje noe
annet også! Jeg skal i allefall gjøre mitt beste.

Det er et par gutter oppe hos konsulen nu så jeg venter med å sende dette
til jeg får se om det er brev til meg, det er kanskje noe som skal besvares.

8/7-47. Tusen takk for brevet det kom sent i går kvell. Nu er klokken 630 og
jeg skal sette i gang å re opp køyer feie dørken og dekke frokostbord. Som jeg
allerede har skrevet er det helt i orden både med slapphet og utslett så dere
behøver ikke være bekymret. Dere må hilse tante Helga og onkel Joachim så
meget, ja og familien ellers også! Jeg håber jeg er hjemme til 7.august så jeg
treffer dem da. Ellers går livet sin vante gang, i går kvell var jeg på kino, for
første gang på 5 mnd., men det var nærmest «barneforestilling». Nei nu får
dere ha det fint så lenge, jeg kommer så fort Martha kan!

Mange hilsner fra Reidar.

Da jeg skiftet sengetøy hos offiserene, plukket jeg ut et sett som virket helt
rent, og byttet ut dette med mitt eget, som nok hadde ligget på meget lenge,
og det var deilig å legge seg om kvelden med «rent» sengetøy!
Fra Tunis sendte jeg et kort hjem med bilde fra. Carthago datert 15/7:

Kjære far og mor

I dag har jeg vært i Cartago. Jeg hadde 2 mann og 2 hester til å vise meg
rundt! Veldig interessant! Badet etterpå ved siden av sommerresidensen til
kongen av Tunis. Har det fint! Vi går herfra i morgen eller i overimorgen.

Mange hilsner fra Reidar

Jeg kjøpte en oljelampe og noen mynter som visstnok skulle være originale
ting fra gamle Carthago.

I motsetning til mannskapet som stort sett gikk til nærmeste bar når vi kom
til en havn, ville jeg gjerne se meg om og drive litt sightseeing. For eksem-
pel dro jeg ut og så på sommerresidensen til kongen av Tunis. Det var i flotte
greier, nede ved Middelhavets strand. Jeg vet ikke hvorfor, men akkurat da jeg
var der spilte et stort arabisk musikkorps noen flotte marsjer, det var litt av en
opplevelse som eneste tilskuer å oppleve noe slikt!

I Tunis var jeg selvfølgelig rundt i byen, men det mest imponerende var
Carthago. Jeg tok trikk ut til stedet, der ble jeg møtt av en hel del lokale
arabiske guider med hest og vogn. Jeg valgte en ekvipasje med to hester og
to kusker, hvorav den ene kunne litt engelsk. Det var en masse gamle interes-
sante ruiner av noe som antakelig måtte ha vært en utrolig flott by! Et sted satt
en slangetemmer og spilte fløyte for en slange som kom opp av en kurv.

Vi gikk i ballast fra Tunis til Torrevieja i Spanien, hvor jeg sendte følgende
brev datert 22/7-47

Kjære far og mor!
Tusen takk for brevet, det var kjempehyggelig å få, jeg var nemlig den eneste
om bord som fikk brev her. Siste dagen vi lå i Tunis var det stor fest, hvisstnok
p.g.a. Revolusjonens begynnelse, med musikk og kollosalt fyrverkeri, flottere
enn det som var i Oslo den gangen. Som dere forstod av kortet var jeg også
en tur til Cartago. Det var som et eventyr å gå rundt i ruinene der, for ikke å
snakke om sommerresidensen til Kongen av Tunisien, den var som hentet rett
fra 1001 natt! Et arabisk hornorkester spilte orientalske marsjer mens jeg tok
meg en svalende dukkert i Middelhavet! Det var virkelig den mest interessante
dag jeg har hatt siden jeg reiste fra Schweitz. Og nu er vi altså her, og lastin-
gen er begynt, det går ganske bra, hvis det går etter planen er vi på Hærøya
(Norsk Hydro) 6. august. Men man må vel regne med et parr dagers
forsinkelse. Jeg skal imidlertid telegrafere når vi nermer oss! Jeg har ikke
vært i land her enda, vi ligger nemlig på reden og laster via lektere. Men jeg
tenker jeg tar halv fridag i morgen og kjøper noe klær! Alt finns å få her,
untagen kaffe, såpe og sigaretteene er dyre. Det var fest her også første dagen
vi lå her hvisstnok for «fiskeres og sjøfolks skyttshelgen», hele dagen smalt
lilleput og storeput inne i byen og kl 6 var det stor regatta, som forgikk akkurat rundt oss, så vi kunde følge godt med. En snipe vandt småbåtklassen. Jeg
hadde dessverre ikke film i apparatet, så jeg fikk ikke tatt noe bilde. Om kvelden var det fyrverkeri her også, men jeg la meg tidlig så jeg så ikke noe av det. Det er unødvendig for dere å reise til Hærøya å møte meg der, hvis ikke
Gunnar eller en annen kan kjøre dit da! Ellers kan jeg ringe fra Porsgrund å si hvilket tog jeg kommer med, så kan dere møte opp med divisjonsmusikken
på Vestbanen! Nei nu får jeg begynne å dekke på til middagen så dere får ha det bra så lenge, jeg gleder meg til å se dere igjen! Hils kjente!

Mange hilsner fra Reidar.

I Nordafrika hadde jeg pådratt meg en svær kong midt på neseryggen. Det var
riktig ubehagelig, nesen var så hoven at øynene var iferd med å bli gjen-
klistret. I Torrevieja hadde jeg til hensikt å oppsøke lege, men på vei for å
finne en lege, ble jeg tilsnakket av en jente som ville hjelpe meg. Hun fulgte
meg til et apotek hvor de stakk hull på djevelskapet, og jeg fikk en fin plaster
over nesen. Det var virkelig en stor lettelse, men jeg har enda merke på nesen
som et trist minne!

I Torrevieja var det store flate områder som antakelig lå litt under Middel-
havets vannstand. Her slapp de inn det salte vannet, og lot solen gjøre jobben
med å tørke vekk vannet slik at bare saltet lå igjen. Dette ble skrapt sammen
i store hauger klar for eksport.

Fra Gibraltar sendte jeg mitt siste brev 2/8-47:

Kjære far og mor!

Tusen takk for det andre brevet som jeg også fikk i Torrevieja. Nu er vi endelig
ferdig der og er på vei til Gibraltar hvor vi skal ta inn vann og noe proviant.
Vi ankommer der i dag kl 6, og er antagelig ferdig til å gå videre ved nitiden,
så det blir nok ikke anledning til gå i land. Jeg forsøker å sende dette gjen-
nom skibshandleren. Dere kan tro det var deilig å bade i Torrevieja, fint klart
salt vann. Jeg lå i vannet hvert eneste ledig øyeblikk. Men ellers var Spanien
nærmest en skuffelse. Det som var å få kjøpt var dårlig og forferdelig dyrt,
meget var ikke å få i det hele tatt. En fyllepenn, som jeg ville gitt til deg far,
ble dessverre stjålet fra meg for noen dager siden, jeg tror det var en politi-
mann som tok den. Det var nemlig politi om bord for å passe på at vi ikke drev
noe munkebissenes, mens de selv handlet og stjal alt de kom over. Hadde jeg
kunnet spansk skulle jeg lest dem teksten, men dessverre (eller kanskje
heldigvis) kunde jeg ikke det. Nu er det bare en ting som tynger mitt hjerte,
nemlig at jeg ikke har fått kjøpt noe spesielt til far og Inger Lise. Ja jeg har
noe småtterier, men det er ikke noe ordentlig! Jeg har flere ganger vært inne
i butikker for å kjøpe, men så har jeg kjøpt noe annet og så har jeg glemt
hovedsaken! Jeg håber dere tilgir det.

Om intet uforutsett skulle inntreffe ankommer vi til Hærøya i løpet av
søndag den 10. august. Men jeg skal telegrafere når vi nærmer oss. Det er
bare en ting jeg ville be om. Hvis der kommer til Hærøya så vær så snild å ta
med en stor koffert, det er nemlig helt umulig å få plass i den jeg har. En
annen ting som er litt kjedelig er at «Martha» er full av kakkerlakker, så enten
må både jeg og bagasjen utrøkes eller også må alle plagg ristes omhyggelig!
For det ville jo være mindre hyggelig om vi skulle få kakkerlakker i femte
etasje. Som dere kanskje ser har dette papir fungert som toalettpapir for de
samme dyr. Men jeg har dessverre ikke noe annet. Nei nu må jeg begynne å
dekke middagsbordet så dere får ha det bra så lenge. Vi sees neste uke!

Mange hilsner fra Reidar

Over Farsund radio sendte jeg telegram hjem den 9/8-47:

ANKOMMER HERØYA MANDAG REIDAR

På bryggen ble jeg møtt av min gode venn Gunnar Thoresen som hadde vært
så snill å ta med min mor og tante Astrid. Det var godt å sette bena på norsk
jord igjen. Vel hjemme i Majorstuveien ble all bagasje inklusiv en 10 liters
kurvballong med Malagavin plassert på en krakk i badekaret for å slippe å få
kakerlakker i huset! Det var en stor og lærerik opplevelse å være til sjøs. Den
gang var jo det ganske vanlig for unge gutter, men det er det vel dessverre helt
slutt på i vår hektiske verden.

Med tillatelse i fra Norsk Maritim Museum.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    *

    code

    The maximum upload file size: 200 MB. You can upload: image, audio, video, document, archive. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded. Drop file here

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.