Fra maskinmann til ener på lemmene

Skrevet av Tore Espelin

Hans Abrahamsen er et godt Salvesen-navn. Han var i rederiets tjeneste
fra 1915 til 1961, bortsett fra siste verdenskrig, da han var hjemme på Nøt-
terøy. På hvalfangst gikk han ut første gang som dekksgutt på fI.k. «Hekla»
i 1909, så han er absolutt en av veteranene i denne næring. Han ble skytter
hos Salvesen i 1927, og fra 1937 var han fangstleder. Han var en farverik og
dyktig skytter, som lå på topp i mange år inntil han som «leading gunner»
fikk ansvaret med å finne hvalen også til de andre skytterne på ekspedi-
sjonen.
Den foreløbig siste historien om Hans Abrahamsen fikk vi da vi en høst-
ettermiddag i 1971 dro til hans vakre hjem i Knarberg på Nøtterøy for å
minnes hvalfangsten slik han husker den. Abrahamsen var da 76 år og sto
med oppbrettede skjorteermer og tøfler i sin store fiskesnekke et stykke
fra land og staket med den ene åren.
– Erling? lød det plutselig fra båten. Men vi var ikke Erling (en av hans
sønner), og det fikk vi ropt utover. – Se om Erling er hjemme! fikk vi til
svar. Vi undersøkte, men ingen svarte.
– Å, kom det resignert. – Da er’n reist til byen.
– Er det noe gæernt med båten? ropte vi ut igjen.
– Gæernt? Ja visst er det noe gæernt. Båten sekker! –

– Forklaringen var denne: Abrahamsen hadde nettopp satt båten på
vannet, men så hadde en eller annen glemt å sette i bunnproppen. Abra-
hamsen fikk laget et provisorium med filler, så båten sank ikke akkurat,
men den gamle skytteren var ikke blid. Det var imidlertid første gang han
holdt på å sekke i løpet av sitt lange sjømannsliv.
– Jeg var 14 år da jeg mønstret ut første gang i 1909, forteller han. –
Jeg var forhyrt dekksgutt på fl.k. «Hekla», men de manglet en fyrbøter på
hvalbåt «Beta», og dermed fikk jeg jobben. Fangsten foregikk på Spitsber-
gen. Det er rart å tenke på gitt, at «Beta» hadde en maskin på 75 HK, den
gjorde 9 mil, for større fart var ikke nødvendig. Hvalen kom av seg selv. Til
sammenligning kan jeg fortelle at den siste hvalbåten jeg hadde, korvetten
«Lotus», hadde en maskin på 2.800 HK. Det var litt av en forskjell! De første
hvalbåtene hadde så tynt skrog at man nesten kunne klippe i platene med
en blikksaks. Vi torde ikke gå ut i ispakkene med dem. Gikk jakten i den
retning, måtte vi kutte ut. –

Abrahamsen fortsatte suksessen som maskinmann i noen år fremover
— som maskingutt fra 1910 til 1912 i handelsflåten, og sesongen 1912 som
fyrbøter på «Beta» igjen. l sesongen 1913/14 finner vi ham som fyrbøter
ombord i hvalbåten «Kap». Fangsten foregikk på Syd-Afrika. Neste sesong
var han på Shetland med hvalbåt «Heddane», men da som matros. Og ma-
tros var han også sesongen 1915/16, da på «Faula», som var med i fangst
på Falkland.
– Falkland var en fin plass å være, forteller Hans Abrahamsen. – Det
var mye vind der, men allikevel. Stasjonen ble imidlertid nedlagt. Fangsten
gikk ikke så godt fordi båtene var for små. Vi kom ikke utpå. Mange år
senere var jeg med H. K. Salvesen til Falkland for å se om vi kunne begynne
der igjen, det var enda meningen å legge «Polar Chief» som kokeri ved
land. Men argentinerne stoppet planene.
Abrahamsen holdt seg siden til dekk. l 1917 tok han styrmannsskolen
l Tønsberg og gjorde også unna sin militærtjeneste i marinen. l 1922 tok
han skipperskolen og i 1923 radioskolen. Han seilte som skipper og styr-
mann ombord på hvalbåter inntil han ble skytter i sesongen 1927/28.
— Jeg fikk «Saima», som fisket til gamle «Sevilla». Det gikk fint. David-
sen var kameratskytter. Han ville ikke riktig gå med på at jeg ble beste-
mann første áret jeg var med. Jeg hadde tidligere vært skipper med David-
sen, og skjøt litt for ham da. – Bare flaksen, sa Davidsen. Hugo Carlsen
ble nr. 2. Jeg hadde 20 hval mer enn bestyreren det året. Men det andre
året var bestyreren 99 hval etter.
– Dårlig skytter-redskap i gamle dager?
-Fledskapen var ikke rar. Den kanonen jeg hadde var så slitt i løpet
at det var blitt ovalt. Jeg måtte sette spiker i overkant og underkant for at
harpunen skulle gå rett ut av løpetl
— Men det ble fast fisk allikevel?
– Å ja, fangsten gikk bra. Salvesen har i grunnen aldri fisket dårlig.
Personlig kan jeg heller ikke klage. Men jeg tror ikke jeg noensinne var
over 370 hval, derav 270 blåhval, i en enkelt sesong. Som fangstleder kunne
jeg ikke få noe imponerende hvaltall, jeg måtte jo foregå med et godt eks-
empel og finne hvalen.

– Det var nok hval i gamle dager?
– Folk lå stille og tok 14-15 hval uten å lee på propellen en gang. Men
knølhvalen har menneskevett. Når det er tynn is, går knølen under isen og
lager et forferdelig blåsehull med hodet i isen. Så stikker den avsted, – og
vekk er’n! Og jeg tror at dyr må ha et eller annet slags meldingssystem,
slik at de forstår hverandre. På slutten av mine skytter-år skjøt jeg aldri en
finnhval alene om morgenen. Fant vi en hval hendte det vi jaget den i flere
timer i full fart, og jammen fant den stimen. Dermed gjorde vi rent bord. –
Salvesen har alltid fisket jevnt godt, og de to store toppene etter krigen
var l 1947/48 da «Southern Venturer» fikk 205.000 fat, og i 1955/56 da
«Southern Harvester» med sine 165.000 fat på adskillig kortere tid gjorde
Salvesen-rederiets beste sesong i Sydishavet. Begge ganger var Hans
Abrahamsen «leading gunner».
– Årsaken til 205.000 fat med «Venturer»?
– Vel, vi begynte tidlig, hadde veldig pent vær og kom opp i mye hval.
Vi lå forresten sammen med et par andre kokerier inne ved iskanten. Jeg
hadde nettopp vært en tur vestover og sett en masse hval rundt omkring
ved Sandwich-øyene. På den andre koka kunne de ikke bli enige, hørte jeg
over radioen. Noen ville vestover, andre østover. Jeg tok telefonen, kalte
opp Mikal (Arne Mikalsen) og sa til ham at jeg nettopp var kommet vest-
fra og at jeg ikke trodde det var noe særlig å få der på grunn av en masse
isfjell. Vi ville ikke få snøret i bånn. Så hørte jeg ganske riktig en stemme i
radioen: – Jeg hørte l radioen at det er så mye is vestafor. så vi går ikke
dit. Så gikk den ekspedisjonen østover, mens vi movet vestover med en
gang. Og kom midt opp l det. Jeg hørte forresten Lars Andersen en gang
i 1925 på Shetland. Han brukte samme taktikken og narret dem alle. Lars
Andersen var forøvrig noe til hvalfanger, det!
– Du hadde mange travle dager som skytter?

– En gang var jeg ikke ute av frakken på tre døgn. Det var hardt, men
det gikk mer sport i det i gamle dager. Karene mine var nok slitne, men de
sa ingenting. Men det hele mistet noe av glansen da mannskapet organi-
serte seg. Da skulle folkene dele likt, det ble ikke den konkurranse båtene
i mellom. Til å begynne med kjørte jeg med uorganisert mannskap på min
båt, men det likte ikke de fagorganiserte lederne på koka. Det hendte at
mine gutter ble spyttet på. En gang hadde vi bunkret fra «Sourabaya», da
vi skulle gå ut ble alle spylgattene ombord åpnet så blodføyka sto. Båten
min ble helt syltet ned, den var fæl. Jeg sa: – Sett fast og send bud på
bestyreren. – Nå ser det fælt ut her, sa jeg til ham. – Ja, det har nok rendt
noe blod over, svarte han. – Nei, dette er planlagt. Båten skulle syltes ned.
Nå får du gi beskjed om at båten skal rengjøres med en eneste gang, for
både jeg og de tre andre båtene som bunkrer skal ut før morran! Hvis ikke,
så går jeg rett til Syd Georgia, så skal vi nok få se på avmønstring. –
Gutta holdt møte på fordekk, og tror du ikke de kom ned med 30 pøser.
Båten ble rengjort fra topp til tå, aldri før eller siden har den vært så fin.
Men hvis ikke båten var blitt gjort ren, hadde jeg avbrutt fangsten og gått
rett opp til Syd Georgia. Da ville det nok ha blitt stort oppstyr, for noe måtte
de ha gjort, slik at det ikke skulle gjenta seg.
– Jeg hadde forresten Finn Ellefsen, Sydishavets mangeårige skytter-
konge, som lære-gutt hos meg. Han var først mønstret på som Iettmatros
på «Sourabaya», men kom ombord til meg som matros.
– Skjøt han noe?

– Nei, han var med i 6-7 år, men til tross for at han var veldig inter-
essert, slapp han ikke bort i kanonen. Salvesen spurte en gang om jeg
kunne anbefale noen nye skyttere. – Sats på Finn Ellefsen, han tar hele
bunten, svarte jeg. – Men mens Ellefsen fikk sjansen på egen båt med
«Balaena», ble han av Salvesen bare tilbudt bøyebåt i første omgang. Klart
at Ellefsen valgte «Balaena». Dermed gikk en toppskytter tapt for Salvesen.
– Hendte det at dere ikke fikk noe hval?
– Vel, en gang gikk det dårlig. – Her er det noe i veien, sa jeg til Finn
Dahlberg, maskinisten min. – Jeg har et par gamle strømper etter kjer-
ringa, vi får hive dem, sa Dahlberg. Han ned etter strømpene, messet av seg
en lang lekse på kvensk og kastet strømpene overbord. Men det hjalp ikke,
hvalen var og ble borte. – Jeg har en ting til, sa Dahlberg. – Gifteringen
etter den første kona mi – -. Ringen ble hentet, og Dahlberg messet samme
leksa og kastet ringen. Og det hjalp, det ble hval og lutter glede. Dahlberg
fikk en flaske whisky som takk for hjelpen. –
– Hadde dere mange problemer uten de senere års tekniske hjelpe-
midler?

– Å ja, men vi fant da frem. Det er forresten rart at det gikk så godt
som det gjorde. Verst hadde jeg det på Syd Shetland hvor jeg var både
styrmann og skytter. Der var det mange skjær i sjøen! Det var en som kjørte
på 7 ganger. Det var ikke så farlig å kjøre på bare båten hadde god fart, sa
han. Jeg kan ikke huske at jeg selv gikk på noen gang. l 1926 fikk vi peile-
apparatet. Telegrafisten min het Svendsen, han var fra Moss, en flink kar.
Han sa veldig tidlig at en gang kom man til å ta hvalen på asdic. Han skulle
få rett. Han var smart, laget kortbølgesender ved hjelp av en potetkasse.
Tok kortbølgen fra Bergen på den. Jeg tror det var i sesongen 1928/29.
Tidligere var vi helt uten nyheter under sesongen. Vi var helt avsondret.
Svendsens bror var journalist, og Svendsen hadde litt av det samme i seg,
han også. Hver gang det ble gjort noen «gærninger», kom det på prent i
pressa – som stadige haler. En gang «rasjon» fra koka kom, skrev jeg
dette dikt:
Det lårtes en pøs fra kokeriet ned,
og Svendsen lurte på om lynitten var med.
Han kikket ned i pøsen og visst var det sant,
og Svendsen han smilte som solen opprant.-
– Har du hatt problem med isfjell noen gang?
– Ikke annet enn at jeg har hatt lina under isfjell. Da var det ikke noe
annet å gjøre enn á sleppe tampen og ta den igjen på den andre siden.
Sånt måtte’n regne med. Jeg likte meg forresten i isen. Jo lenger inn vi
kom, jo deiligere ble været.
– Savner du hvalfangsten, Abrahamsen?
– Ja, det gjør jeg. Det var et røfft og ofte slitsomt liv, men ogsá et realt
mannfolkliv. Jeg sluttet jo et par sesonger før Salvesen ga seg. Siden har
jeg bodd hjemme på Knarberg. I 1970 kjøpte jeg meg ny seilbåt – en Prin-
cess. Småbåter har jeg alltid vært begeistret for. I 1931 hadde jeg Norges
hurtigste motorbåt, den gjorde 31 mil. Den tok jeg mange premier med, sier
Hans Abrahamsen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*

code

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.