Gårdsarbeide i USA

 

To av hestene på gården.

 

 

 

 

Konsul Christensen.

Lars Christensen ble født 6. april 1884 på Framnæs ved Sandefjord, som sønn av kommandør Christen Christensen. Han begynte som skipsreder i Sandefjord 1907, bare 23 år gammel, og fra 1909 var han aktiv i norsk hvalfangst. Fra 1920 deltok Christensen i ledelsen for A/S Thor Dahl, flere andre hvalfangstselskaper og for Framnæs Mek. Værksted.
Christensen ble Dansk Vise-konsul i Sandefjord i 1909, og full Konsul i 1937. Han ble deretter alltid kalt “Konsul Christensen” blandt hvalfangerene. Da krigen brøt ut var han på foretningsreise i USA, og hans ekspertise ble fort utsøkt av de Norske myndighetene. Han ble finansrådmann ved den Norske Ambassade i Washington, og kjempet for disiplin med statsfinansene. Dette førte til at Den Norske Eksilregjeringen aksepterte all førkrigsgjeld, og betalte alle krigsutgiftene ut av de inntektene handelsflåten innbrakte.

Utsikt over gårdsplassen og landskapet.

Olav får ny Jobb.
Konsul Christensen flakket mye omkring i USA under krigen. Han tilbrakte som regel vinterhalvåret i Florida, og arbeidet både i Washington og New York. Christensen besøkte også en “farm” han eide, og på våren 1944 trang han litt hjelp med gårdsdrifta der. Olav hadde akkurat sluttet i Katonah, og ble spurt om at han ville være med på å hjelpe til med våronna.

17. mai-feiring 1944.

I slutten av april reiste Olav og et par andre karer fra Brooklyn til konsul Christensens farm. Olav husket aldri senere hvor gården lå, men han trodde det kanskje var i Minnesota.
Forfatterenn har ikke vært i stand til å etablere gårdsbeliggenheten, da Konsul Christensens efterfølgere heller ikke husker hvor gården lå.
De bygynte å arbeide på gården 16. april 1944. En av de andre karene hadde med seg et fotografiapparat, og her er noen av de bildene han tok:
Gårdsarbeidet sluttet 15. juni 1944, og Olav hadde da tjente $258.45. Lønninga ble betalt av NORTRASHIP! De reiste så tilbake til Brooklyn.
FORSTØRRELSE: Christensen familien feirer 17. mai med venner.
Epleblomst med gårdsbygninger i bakgrunnen.

I en ny leilighet i Brooklyn, and til Doktorundersøkelse.

Da Olav kom tilbake til Brooklyn måtte han få seg et nytt sted å bo. Det fant han i 428 81st Street.
Den 22. juni dro Olav på lægekontroll hos doktoren i Moore Street. Mens konsulatets kontrollkortet sier at han er “Varig syk”, sier lægekortet, undertegnet av en Doktor Hansen (?) at han var “Teknisk friskemeldt” Disse mot-stridende utsagn kan nok forklares med at han kunne arbeide, men bare på land.

Olavs kontrollkort (Foran)

 

 

 

 

 

 

Dette betydde at Sosialkomiteen ikke lenger var ansvarlig for å finne Olav lett arbeide, da han nå var frisk nok til å se etter seg selv. Fra nå av kunne han ta en jobb hvor han ville i USA.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Olavs kontrollkort (Baksiden)

Den Norske Sjømannskirken.

Olav hadde bodd rett ved sjømannskirken da han først kom til Brooklyn. Det var et møtested for nordmenn, og han hadde dratt dit mange ganger mens han bodde i Katonah.
Sjømannskirken i New York hadde blitt grunnlagt i 1878, og i 1927 kjøpt de Westminster Presbytaner-kirke i 33 First Place, Brooklyn. Denne fine bygningen fikk fort navnet “Sjømannsmisjonens Katedral”.
I tillegg til vanlig kirke-aktiviteter, var det mange andre sosiale arrangementer der. Leserommet med kaffe og vafler var særlig populært. Der møtte Olav en gammel kjenning fra hvalfangsten, Arthur Evensen, fra Torød på Nøtterøy. Arthur hadde følge med en ung dame fra Kristiansandskanten, som het Sigrid. Hun arbeidet i kirken, og de ble senere gifte.
Da krigen brøt ut ble sjømannskirken innlemmet i Kirke og Undervisnings-departementet. Både åndelig og praktisk hjelp var i stort behov blandt de norske sjøfolkene, og dette er en liste over hva de drev med i Brooklyn under krigen:

Arthur og Sigrid Evensen på Torød, Nøtterøy i 1962.
Andakt på norsk hver søndag klokken 11. Hovedprest var Leif Toftner Gulbrandsen, som hadde vært der siden 1935. Assistentprest var Arthur Torbjørnsen, som hadde begynt i februar 1941. Utflukter til steder i New York hver søndag klokken 2. Kosekvelder hver søndag og torsdag kveld på lesesalen klokken 8. Fungerte som bank for sjøfolkene. Tok vare på lønninger og sparepenger. Oppsporte sjøfolk for familie og venner (1.600 oppsporinger pr. år). Besøke sjøfolk på sykehus (4.000 besøk i året). Utdeling av Røde Kors pakker til norske sjøfolk ombord i båt eller i land (totalt ble 290.000 pakker sent derfra under krigen) Sortering og videresending av brever (mer enn 100.000 brev/år).

Arthur og Sigrid Evensen på Torød, Nøtterøy i 1962.

Sjømannskirken hadde 18 ansatte, noen på heltid andre på deltid. I post-rommet, arbeidet Dorothy Holst og hun var ansvarlig for posten og Røde Kors pakkene. Anna Dorthea Holst var født og oppvokst i Horten, og ved krigens utbrudd befant hun seg i New York (Født 6.8.1899 av foreldre Oscar Olsen og Thora Holst). For amerikanerene kalte hun seg “Dorothy”, et navn alle brukte. I slutten av 1941 begynte hun på sjømannskirken i Brooklyn for å hjelpe til med alt ekstraarbidet på grunn av krigen. Hun ble derved godt kjent med mange norske sjøfolk, blandt annet Olav. Han slo ofte av en prat med henne når han besøkte kirken, og var med på flere turer hun arrangerte rundt i New York.

Flytting til Port Washington.

I slutten av juni fant Olav en ny jobb i Port Washington, på nordkysten av Long Island. Arbeidet var for Port Washington Yacht Club, og med jobben fulgte husly.
I begynnelsen av juli 1944 forlot Olav 428-81st Street og tok subwayen til Penn Station. Der skiftet han tog, og reiste så med Long Island Rail Road Company toget østover. Toget gikk i tunnell under East River, en tunnell som var en fortsettelse av den tunnellen Olav hadde kjørt gjennom da han først kom til New York. Olav kom fram til Port Washington jernbanestasjon etter en times kjøring. Stedet var ettertraktet av foretningsfolk på grunn av at det var så lett å komme seg inn til senteret av Manhatten, og mange hadde slått seg ned der med familien sin.
Port Washington.

I 1643 solgte Matinecock-indianerene land på østsiden av Manhasset-bukten til 18 engelske nybyggere fra Stamford, Connecticut, for noen kjeler, wampum perlekjeder, bly, krutt, tøy og klær. Nybyggerene brukte først område til beitemark, men etter hvert vokste der opp en liten landsby. På midten av 1800 tallet begynte de å eksportere sand til all byggevirksomheten i New York, og mang en skyskraper der har betong med Port Washington sand i dem.
I 1937 lettet et Pan-Am båtfly fra Manhasset-bukten på den første slik flytur over Atlanterhavet. I 1939 begynte Yankee Clipper postruten over Atlanteren mellom Port Washington, USA og Marseilles i Frankrike, og en måned senere begynte Dixie Clipper passasjerfarten på samme ruten. Etter at USA ble med i krigen i 1941, hadde de militære myndighetene overtatt all båtflytraffikk fra Port Washington. Det var også herfra båtflyet Ingrid hadde fløyet på turen ned til Balboa i november 1941.

Port Washington Yacht Club.

«Port Washington Yacht Club.» var en av to seilklubber i bukten, den andre klubben het “Manhasset Bay Yacht Club”. Port Washington Yacht Club ble grunnlagt i 1905, og hadde klubbhus med svømmebasseng og åtte tennisbaner.
Olavs arbeide for Yachtklubben var som Assisterende Barkassekaptein. Jobben besto av å frakte medlemmer fra Yachtklubbens kai til der hvor båtene deres var forankret ute i bukten. Klubbens Barkassekaptein var Charlie Thorsen, en annen-generasjon norsk-amerikaner. Han viste Olav hva jobben besto i, og de skiftet deretter med å kjøre barkassen.
Det første Charlie måtte vise Olav var hvordan barkassen styrtes. Istedet for en horisontal rorpinne bak, hadde barkassen en vertikal styrepinne ved ripa midt i båten. Pinnen var ved siden av Kapteinens sete, og var tilknyttet båtens ror. Ved siden av sete var også motorkontrollene, så alt var innen rekkevidde. Dette gjorde barkassen meget lett å manøvrere.
Olav likte seg på Yachtklubben. Han arbeidet lange dager og gjorde alt han kunne for å hjelpe klubb-medlemmene på og av båtene sine med alt utstyret de hadde med seg. De faste lønningene fra klubben var ikke mye, men han fikk mye drikkepenger av de han ferget. Olav ble fort godt likt, og snart fikk han mye mer dusør enn Charlie. Dette likte Charlie dårlig, og misunnelsen hans ble godt kjent av klubbstyret. Ett av problemene var at Charlie begynte å dra opp i årene, og var ikke istand til å hjelpe medlemmene så mye som det Olav kunne.

Dorothy sendte en Røde Kors pakke til Olav, sammen med et takkebrev.

 

 

 

 

 

Dorothy sendte en Røde Kors pakke til Olav, sammen med et takkebrev.
Yachtklubbens Kommandør, Mr Fred W Voges, hadde planer om å pensjonere av Charlie, og var derfor på utkikk etter en ny barkassekaptein. Olav passet akkurat, og Kommandør Voges foreslo til Olav at han skulle ta over. Mr Voges var grunnlegger og sjef for Voges Manufacturing Company som produserte deler til flyindustrien, og han hadde de rette kontaktene. Han ville stå som garantør slik at Olav kunne bli amerikansk statsborger, og derved bli i stand til å arbeide i USA etter krigen. Det var et meget fristende tilbud, og Olav tenkte alvorlig på det.
Port Washington var et pent sted, men det var lite å foreta seg i fritiden for Olav. Han reiste derfor ofte inn til Brooklyn for å møte vennene sine der, eller være med på de forskjellige aktivitetene som var arrangert av sjømannskirken. En helg i begynnelsen av september 1944 dro han inn og tilbrakte sammen med Dorothy Holst. Noen dager etter sendte Dorothy en Røde Kors pakke til Olav, sammen med et takkebrev.

1944-orkanen.

Det hadde vært en orkan i 1938 som hadde berørte Long Island. Skadene på Yachtklubben hadde vært minimal, og det som var, hadde fort blitt reparert.
Lørdag 9. september 1944 ble det rapportert at en storm nordøst for Leeward-øyene i Det Karibiske Hav beveget seg nordover. Stormen økte til styrke 4 den 12. september og forble den styrken da den passerte Cape Hatteras i North Carolina dagen etter. Stormen økte i styrke og da den kom til Long Islnd fredag 15. september 1944, var det full orkan. Skadene ble store.
De to Yacktklubbene i Manhasset Bay hadde mer enn 100 båter drevet på land, og resten sank ved fortøyningene med bare toppen av masten synlig over havoverflaten. Mange av båtene til Port Washington Yacht Club hadde blitt kastet opp på stranden foran klubbhuset, og både klubbhuset og kaianlegget hadde fått store skader. Denne orkanen ble senere kjent som “Den Store Atlanterhavsorkanen av 1944”. Totalt krevde orkanen 390 liv, og av disse ble 340 borte på havet. Orkanen ble godt varslet på forhånd, noe som hjalp til at dødstallet ikke ble enda høyere.
Det ble anslått at det ville ta et helt år å reparere skadene til klubbhus og kaianlegg. Olav ble fortalt at han, dessverre, ikke lengre hadde en jobb. Orkanen hadde ødelagt alle planene han hadde hatt for å slå seg ned der.
I slutten av september 1944 sa han farvell til Port Washington Yacht Club, og dro så med subwayen tilbake til Brooklyn.

Bonde i Brooklyn.

Et nytt sted å bo.

I Brooklyn fikk Olav rom i 568 54th Street. Det var i et “Brunsteinshus”, en hustype som som er vanlig i mange deler av Brooklyn. Han kom til å bli boenes der nesten et helt år.
Huset hadde blitt bygd ved århundreskiftet, og hadde 6 store soverom og en stor hage på baksiden. Eiendommen lå i Sunset Park området av Brooklyn, og ikke langt fra subwaystasjonen på hjørnet av Fourth Avenue og 54th Street (BMT Linjen).
Hver gang Olav fikk et nytt sted å bo i USA, mått han fortelle de amerikanske myndighetene. Han hadde først registrert seg i Katonah, så det var til det kontoret han måtte melde fra hver gang han flyttet. Dette er kortet hans fra slutten av 1944:

Bostedsregisteret. Forside.

Olavs klassifisering som “4A” er litt overraskende. Denne klassifiseringen er for “menn som har ferdiggjordt sin militærtjeneste”. Myndighetene i Katonah visste vel ikke klassifiseringen de skulle gi en 39 år gammel nordmann, så de tok det de syntes passet best.
Olav måtte også underette Utlendingsregisteret i Washington DC. Dette er dokumentet han fikk tilbake fra dem:

Bostedsregisteret. Bakside

Etter en kort stund fikk Olav jobb for et firma som het “Oceanic Tank Processing Corp.” i 480 Hamilton Avenue, Brooklyn. Før han kunne begynne å arbeide for dem måtte han søke om å få et Havne-identitetskort (Port ID). Mens han ventet på dette beviset, vandret han rundt i Brooklyn for å bli litt bedre kjent.

 

Brooklyn 

Utlendingsregisteret i Washington DC. Forside

Hollenderne var de første europeere som slo seg ned på vestenden av Long Island, mens indianerene bodde på resten av øya. Landsbyen Breuckelen, oppkalt etter en del av Holland, ble etablert der i 1646, og derfra fikk Brooklyn sitt navn. Stedet ble ikke hollandsk lenge da britene tok kolonien Ny Amsterdam i 1664 og innlemmet den i New York, en av de 13 koloniene de hadde i Amerika.

På første halvdelen av 1800-tallet begynte en fenomenal vekt øst for East River, langs havnene der. Befolkningen tredoblet fra 1800 til 1820, fordoblet seg fra 1820 til 1830, og fordoblet seg igjen fra 1830 til 1840.
I 1883 ble den 1.825 meter lange Brooklyn Bro åpnet. Det var verdens første kabel hengebro, og mesterverket til John Augustus Roebling, hans sønn Washington og hustru Emily. Etter broens fullførelse var det ikke lenger nødvendig for reisende til Manhatten å ta ferge. Dette ble en ekstra tiltrekning for folk til å bo i Brooklyn.
I 1896 kom jernbane-forbindelsen til Manhatten, noe som igjen tiltrakk mange innbyggere.
Ikke lenge etter århundreskiftet var Brooklyn full, da det ikke var rom til flere huser! I 1940 var Brooklyn Fylke den største bydelen innen New York by, med 2.6 millioner innbyggere (Norge hadde på den tiden litt over 3 millioner innbyggere). I Brooklyn dominerte visse nasjonaliteter forskjellige bydeler. Disse gruppene flyttet hele tiden på seg, etter hvert som nye innvandere kom til byen.
De første norske immigrantene kom på 1600-tallet og hadde slått seg ned nær dokkene i Manhatten. De hollandske kolonister brukte mange norske skipsbyggere, og det største skipet de bygd der, Ny Nederland, ble bygd av nordmenn.
Den første organiserte immigrasjonen fra Norge begynte i 1825, ved ankomsten av den 39 tonn sluppen Restauration. Sluppen hadde satt ut fra Stavanger med 52 kvekere, og da de kom til New York ble de møtt av den berømte utvandringspioneren, Cleng Peerson. Disse pionerene dro videre, men mange senere inn-vandrere, som sjøfolk og skips-byggere, slo seg ned i Brooklyn.

Sluppen Restauration minnes på et frimerke

Sluppen Restauration minnes på et frimerke.
Etter hvert som byen vokste flyttet nordmennene i Manhatten over elva til Carrolls Garden og Red Hook, rundt Hamilton Avenue. På slutten av 1900-årstallet hadde den norske handelsflåte vokst betraktelig, og mange norske sjøfolk rømte fra skipene sine når de kom til New York. Her kunne de enten få hyre på et amerikansk fartøy, eller arbeid i de mange skipsverftene der. Lønningene i begge tilfelle var mye høyere enn på norske båter, og med muligheter til et bedre liv.
Ved århundreskiftet hadde også italienske immigranter begynt å komme inn i Carrolls Garden og Red Hook distriktene. Nordmennene flyttet igjen, denne gangen sydover i Brooklyn. Den offisielle veilederen Olav fikk da han kom til New York begrunnen flyttingen med at “Nordmennene ikke likte å ha Italienere som naboer”!

Et foretningskort Olav fikk av en norsk skredder i Brooklyn.
De norske flyttet enten til området rundt Eight Avenue i Sunset Park distriktet, eller til Bay Ridge bydelen. I Eight Avenue ble det etter hvert så mange norske forretninger og spisesteder at gaten ble populært kalt “Lapskaus Boulevard”. Befolkningsflyttingen fra Hamilton Avenue var litt uheldig, da Den Norske Sjømannskirken ikke lenger var sentralt til der hvor menigheten bodde. Olav bodde bare en kort spasertur fra “Lapskaus Boulevard”, men måtte benytte subwayen for å komme til kirken.

Tankrengjøring i New York havn.

Den 14. desember fikk Olav endelig identitetskortet han trang for å arbeide innen havneområdet. Etter at USA hadde kommet med i krigen hadde flere og flere Atlanterhavskonvoier satt ut fra New York havn. Dokkene i Brooklyn lastet en enorm mengde krigsmateriell, og på grunn av dette var vaktholdet meget strengt. Væpnede marinegaster passet på at ingen kunne sabotere eller fotografere virksomheten der. Alle som arbeidet i havneområdet måtte ha med seg et identitetskort, og her er beviset Olav hadde:

Identitetskort. Forside

“Oceanic Tank Processing Corp.” hadde virksomheten sin ved en dokk i sydøstre hjørnet av Red Hook distriktet. Firmaets leder var Thomas Sorrentino, og han var en oppfinnsom ingeniør. Tidlig i 1944 hadde han tatt ut patent på en ny type sandblåsningsdyse for rust-fjerning, og han hadde også utviklet en spesiell vakuum-pumpe for fjerning av olje-gjørme og andre væsker fra tanker ombord i båter. Rengjøring var nødvendig før båter kunne fylle tankene opp igjen.
Pumpeanlegget var montert på en motorisert lekter som kunne legge til oppunder en hver båt i havneområdet. Olavs jobb var å seile lekteren til det skipet som trang tankrengjøring, og så hjelpe til med å pumpe gjørmen ut. Dette var nytt arbeide for Olav, men han lærte fort, å fikk snart sving på det. Det var også en gisejobb, men godt betalt, og bidro i en liten grad til krigsføringen.

Identitetskort. Bakside

Olav ble etter hvert flink til å bruke rengjøringsapparatet. Mr. Sorrentino fulgte godt med hvordan apparatet virket, og kom ofte ombord for å justere og forbedre ting. Mens Olav var der, fikk Mr Sorrentino patent på opplegget for rengjøring av skipstanker (US Patent 2,404,869, søknad av 10. mai 1945).
Olavs formann ombord var neger og var en grei kar. Han hadde to sønner som han hjalp til å gå på universitet. Olav kunne senere ikke huske navnet hans, men husket at formannen ikke likte president Roosevelt. Dette syntes Olav var merkelig, og noe han aldri fikk noe forklaring på.

Løfte om Amerikansk Julemiddag.
Olav leide rommet sitt fra Jenny Enggren, som akkurat hadde blitt enke. Hun var født Jennie McBride, og var trolig av skotsk avstamming, mens mannen familie var svensker fra Gøteborgdistriktet. Jennys ektemann, Arthur, hadde arbeidet for S.M News Company og hadde dødd plutselig noen måneder tidligere på en foretningsreise til Binghamton NY. Han var da bare 52 år gammel.
Dette var ikke den eneste tragedien Jenny hadde hatt i sitt liv. Arthur og Jenny hadde to sønner: Edmund født 1914 og Charles August født 1922. Edmund døde tragisk av lungebetennelse da han var 18 år gammel.
Jennys eneste gjenlevende sønn, Charels, hadde gått inn i hæren som frivillig i 1941, og tjenestegjorde “et eller annet sted i Europa”. Jenny hadde derfor et stort hus for seg selv, og tok inn losjerende for å hjelpe med finansene.
Mens Olav ventet på å få havne-identitetskortet, ble han godt kjent med vertinnen sin. Hun var koselig og snill, og inviterte snart Olav og de andre losjerende til ordentlig amerikansk julemiddag. Det skulle bli kalkunsteik og alt tilbehårende, noe Olav ikke hadde hatt før.
Rett før jul fikk Jenny et telegram om at sønnen Charles hadde blitt rapportert “Savnet, trolig død”! Jenny tok selvfølgelig dette svært tungt, og julemiddagen ble avlyst. Olav måtte vente mange år før han fikk kalkun til jul.
Men sorg ble snart til glede for Jenny. Et nytt telegram kom i januar, som meddelte at sønnen hadde kommet til rette, og var bare lettere skadet. Han ville snart komme hjem på perm!

Medlem av Fagforeningen.
14.6 Medlem av Fagforeningen.
Rett før jul kom den lokale fagforenings-representanten for Union of Marine and Ship-building Workers of America til Olav på jobben. Han “spørte” Olav om han ville melde seg inn i foreningen, og det måtte Olav være med på. Den 30. desember betalte Olav $2.- innmeldingsgebyr, og var derved fullt medlen av fagforeningen.
Norske bønder liker som regel ikke å være medlem av fagforeninger, og hvis Olav hadde fullt ut forstått formålet med foreningen, hadde han nok vært enda mindre villig til å melde seg inn. Olav trang en jobb, så han som 250,000 andre arbeidere, sluttet seg til IUMSWA.
Ut på senvinteren 1945 kom hybelvertinnens sønn, Charles, hjem på permisjon og rekonvalisering. Olav ble da fortalt hva som hadde skjedd: Charles tjenestegjorde i den amerikanske hær, og i desember 1944 befant han seg ved fronten “et sted i Europa”. Alt var stille og rolig, og soldatene så fram til jul, kanskje med litt ekstra mat og hygge. I midten av desember angrep Tyskerne plutelig med store styrker. Det kom helt uventet på de allierte, og Charles fant seg snart avskåret fra sin enhet, og bak tyske linjer. Han var helt alene, og i dagevis måtte han gjømme seg i skogholt og utebygninger for å unngå å bli tatt til fange eller drept. Det var kaldt og ufyselig, med snø på bakken og lite mat å finne. Charles prøvde å komme seg tilbake til sin egen side, men fronten beveget seg bare vestover. Plutselig ble situasjonen enda verre, da amerikanerene begynte motangrepet sitt. Artillerinedslagene kom nærmere og nærmere Charles, og han måtte springe for livet. I flere dager sprang han så fort han kunne. Charles nesten sprengte seg, og fikk ødelagt både føtter og bein. Til slutt roet det seg, og Charles greide å snike seg tilbake til den amerikanske siden. Han hadde skadet beina, både av løpinga og av forfrysning. Det gikk rett på sykehus, og så en stund hjem til Statene for å komme seg.

Forfatteren tror det er mest sannsynlig at hybervertinnens sønn tjenestegjorde på fronten i Belgia, og at han hadde blitt avskåret under det tyske Ardenneroffensiven som begynte 16. desember 1944.
14.8 På Subwayen.
Olav reiste mye med subwayen, da han jo ikke lenger hadde bil. Han tok den til og fra jobben sin, til sjømannskirken og når han dro opp til Manhatten. Han bodde ikke langt fra stasjonen på hjørnet av 53rd Street og Fourth Avenue.
Olav nevne ofte en episode han så på en jernbanestasjon. Det var en travel dag og folk ventet på at toget skulle komme. Plutselig fikk han øye på noe hvitt som datt ned på perrongen. Det var et par undebukser som datt ned rundt føttene til en meget velkledd dame. Det var nok strikken som hadde gått. Damen skrittet ut av undertøyet, bøyde seg ned og stakk underbuksa ned i veska si. Hun hveken rødmet eller syntes å bry seg særlig om det og dro med neste toget, med trusa i veska!

Severdigheter i Manhatten.

Når Olav hadde tid og anledning, dro han opp til Manhatten for å møte venner og kjente. I samme bygningen som Helsekontoret i Moore Street, var den “Norske Restauranten”. Den hadde åpnet under Verdensutstillingen i 1939, og i tillegg til servering av god norsk mat, var den også samlingssted for mange nordmenn. Olav gikk ofte dit, og det var bestandig fullt av folk der.
Olav husket godt alle Woolworth-foretningene som var spredt rundt over hele byen. Slike forretninger hadde han aldri sett før, og bruke de mye. Hovedkvarteret til Woolworth-konsernet lå litt nord for Moore Street, på hjørnet av Broadway og Barclay Street, og da skyskraperen var ferdig i 1913 var den verdens høyeste bygning. Olav vkom aldri inn i skyskraperen, men beundret den fra utsiden.
En annen bygning Olav beundret var Empire State Bygningen som hadde blitt verdens høyeste da den ble ferdig i 1931. Navnet hadde den fått av kjælenavnet til New York Staten: “Samveldestaten”. 3,400 anleggsarbeidere hadde bygd den 102 etasjes skyskraperen og mange av disse arbeiderene var immigranter fra Europa. De hadde også benyttet hundrevis av Mohawk indianere fra Montreal i Canada til å sette opp stålkonstruksjonen. Disse indianerne lider visst nok ikke av høydesvimmel!
Olav betalte inngangsbilletten til Empire State Bygningen, og tok så en av de 73 heisene opp til 86. etage. Derfra fikk han en fin utsikt over hele byen, og kunne til og med se dokkene der han arbeidet med tankrengjøringen!
Olav nevnte flere ganger hvor rare brannbilene i New York var. De var så store som tre rutebiler, og smatt fram og tilbake i trafikken. Det greide de ved å ha ratt både foran og bak. Sjåføren bakerst satt på et høyt sete og dingla med beina mens han styrte!

Rockefeller Center og Center Theatre.

En av de store opplevelsene Olav snakket mye om senere i livet, var besøket til Rockefeller Center. Han dro dit med en gruppe andre nordmenn for en omvisning rundt komplekset.
Rockefeller Center var oppkalt etter John D. Rockefeller, Junior. Han var sønn til grunnleggeren av Standard Oil, som bygde opp området fra 1930 til 1939. Centeret lå midt på Manhatten og var et av de største private byggprosjektene noengang utført i USA, Alle 14 bygningene hadde blitt bygd i Art Deco stilen, inkludert den berømte Radio City Music Hall.
Omviseren fortalte Olav at over 25.000 mennesker arbeidet i Centeret, mange av disse for store amerikanske firmaer.
Lysreklamene utenfor bygningene hadde blitt slått av på grunn av krigen, men stedet var fremdeles et imponerende syn når alle kontorvinduene var opplyst om kvelden. For å holde hele Centret gående, var det direkte adgang til kjelleretasjene slik at store lastebiler kunne kjøre inn om natten med forsyninger.
Etter at omvisningen var ferdig, vandret nord-mennene til Center Theatre for å se på et show. Center Theatre var også en del av Rockerfeller Centeret, og lå på hjørnet av Sixth Avenue og 49. Street. Teatret holdt 3,500 tilskuere og over orkesteret hang en kjempestor lysekrone. Den hadde 400 pærer med et stømforbruk på 104 kilowatt. Den var 25 fot i diameter og veide over seks tonn!
Scenen i teateret hadde blitt gjordt om til en stor isbane som dekket en flate på 650 kvadratmeter. Olav, og resten av gjengen, hadde kommet dit for å se et meget spesielt show.
De hadde kommet for å se på den norske kunstløper og filmskuespillerinne Sonja Henie. Hun hadde vært Olympia-mester tre ganger (1928, 1932, & 1936), verdens-mester ti ganger (1927-36) og Europamester seks ganger (1931-1936). Hun var også en av Hollywoods best betalte filmstjerner.
Sonja Henie var stjernen i et skøyteshow som het “Hats Off to Ice”, som hun hadde produsert sammen med Arthur Wirtz. Det var hun som hadde utviklet kunstløp til underholdning på slutten av 30-tallet etter at hun hadde blitt berømt som filmstjerne. Det var et flott show Olav i Center Theatre.
Det var mange eksil-nordmenner som hadde blandede følelser for Sonia Henie. Det var mistanke om at hun hadde nazist-sympatier. Rabaldret begynte i 1936, da Sonia hilste på Adolf Hitler under sommerolympiaden i Berlin med en Nazi-salutt. Bedre mottatt i Norge ble heller ikke nyheten at hun hadde aksepterte en invitasjon til lunsj med Hitler etter vinter-olympiaden i Garmisch-Partenkirchen senere samme året. Sonia Henie ble amerikansk statsborger i 1941, og som andre Hollywoodstjerner sluttet hun seg opp om den amerikanske krigsstriden. Hun ga imidlertid aldri noe støtte til eksil-nordmennene, eller sa noe imot nazister eller quislinger. Hun var derfor dårlig likt av Den Norske Eksilregjering og av mange norsk-amerikanere. 14.11 En tur til Stranda.
En fin, varm sommerdag i 1945 dro Olav og noen av vennene hans med subwayen til Coney Island, en halvøy som stakk ut fra Long Island. Dette var på syd-spissen av Brooklyn, og stedet hadde en fin sandstrand og mange andre slags under-holdninger. Navnet hadde stedet fått av hollenderene som hadde kalt halvøya “Conyne Eylandt”. Ordet betyr “kaninøya”, da det hadde svermet av kaniner der!
Coney Island hadde blitt turiststed rett etter at borgerkrigen sluttet, særlig etter at turer med tog og dampskip ble arrangert dit. Med adgang til sandstrand, travbane, underholdninger, parker og noen mindre respektable etablissementer, vokste stedet fort.
Olav og venner konsentrerte seg om å besøke underholdningsområdene. Coney Island hadde de største Tivoliene i Statene, som ble oppsøkt av over en million besøkende hvert år. Det var tre konkurerende områder: Luna Park, Dreamland og Steeplechase Park, og mye mer å se på.
Olav husket aldri hvilke underholdningssteder han hadde besøkt, men sa bestandig at det hadde vært mye “juggel” å kjøpe der, og at han hadde hatt det morro.

Seiersparaden.
Freden kom til Europa 8. mai 1945. Alle nordmennene i Brooklyn feirt en slik begivenhet “på tradisjonell måte”. De kunne nå lettere komme i kontakt med venner og familie hjemme i Norge, og begynne å tenke på turen tilbake til fedrelandet.

“Utlendings-skatt”
Olav og noen andre nordmenn ville gjerne se hvordan amerikanerene feiret seieren. Søndag 10. juni dro de opp til Manhatten for å se på “Ticker-tape” paraden for hjemkomsten til General Eisenhower.
Olav sto og så på opptoget i Broadway gaten mens kontorfolk i skyskraperene hivde en mengde ticker-tape ut av vinduene. (Ticker-tape var papirstrimler som kom ut av fjern-skriverene på børskontorene). Papirstrimelene dalte ned som en snøstorm. Olav glemte det aldri.

Noen “Offentlige Saker”.

I april 1945 fikk Olav brev fra det amerikanske Justisdepartementet i San Pedro med krav om $8.00. Som utlending måtte han betale en “Utlendings-skatt”! Dette gjorde Olav, og kvitteringen kom i juni:

Olav fikk også påminnelse om at hvis han forble i landet etter 31. juli 1945, måtte han søke om forlengelse av oppholdstillatelsen i USA. Dette var noe som ble nødvendig da det ble klart at han måtte vente på hjemreisen:

“Common Council for American Unity”

Etter at Olav hadde sluttet for Port Washington Yacht Club, tenkte han ofte på hva han hadde gått glipp av ved ikke å ha fått amerikansk papirer. Han nevnte det til noen norske venner, og de satte han i kontakt med en organisasjon som het “Common Council for American Unity”. Organisasjonen var halv-offisiell og formålet deres var å hjelpe immigranter og flyktninger med søknad for å bli statsborgere. På en eller annen grunn ble det aldri noe av med søknaden, men kontaktdetaljene tok han vare på:

Olav begynte nå å tenke på hjemreisen til Norge, og til kona han ikke hadde sett på nesten seks år.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    *

    code

    The maximum upload file size: 20 MB. You can upload: image. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.