Gerd ( 5 )

GERD- SELGES TIL SVERIGE, 1936.

På bakgrunn av denne utvikling var det at rederen, som
nu drog på årene, ivret for salg av skuta. Den 6. jan. 1936
innløp tilbud fra en megler i Göteborg om kjøp av Gerd.
Budet var fast, kr. 32000.00+ 4 prosent mot besiktigelse. Rede-
riet besluttet å forlange kr. 36000.00. Allerede 14. jan. godkjente

den ekstraordinære generalforsamling salget av fartøyet og
besluttet samtidig selskapets oppløsning. Av regnskapet kan
en se at salgssummen er mottatt den 16. jan., og samme dag
slettes Gerd av det norske skipregister. Engang i februar
eller mars kom så den nye eier, Petterson fra Skerhamn pr.
Göteborg, til Mandal med mannskap for å føre skuta til Sve-
rige. Det var meningen å taue skipet, men da de kom utenfor
Ryvingen fyr, fikk de en stiv bris av vestan, satte seil og for
forbi sleperen i en fei. l Gøteborg fikk Gerd straks innsatt
motor og har siden seilt på Nord- og Østersjøen under
svensk flagg.

Kaptein Saanum forteller at han engang møtte Gerd
under seil i Østersjøen. Skuta var da den samme som før.
Siste gang den gamle uteseiler gjestet Mandal var så sent
som i des. 1912. Stengene var visstnok da kuttet av og endel
andre forandringer foretatt med skipet.

TILBAKEBLIKK. KAPTEIN ANDR. O. SAANUM

Med skonner Gerds salg i 1936 gikk altså den siste
norske seilskute i stadig oversjøisk fraktfart ut av rullene.
Alle de mange uteseilere i Norges engang så mektige seil-
skipsflåte var da enten solgt eller forlist, de fleste under for-
rige verdenskrig. Resten forsvant for det meste i løpet av
1920-årene. I 1924, da skonner Gerd ble kjøpt, var inn-
registert i Norske Veritas 92 seilskuter på 126 325 br. rg.t.,
i 1927 da Gerd flyttet over i fiskefarten på Labrador var
tilbake bare 29 fartøyer på 24 894 br. rg.t., og i 1936 skonner
Gerd 183 rg.t., galeas »Kjeholm- 105 rg.t. og to-mastet skonner
Vea 97 rg.t. samt skonnerskip »Gad. Av disse var det
bare Gad som etter 1936 seilte i utenriks fart inntil 1937,
da fartøyet ble solgt til Sverige.

Fra 1924 til 1936 holdt skonner Gerd det gående i
konkurransen med damp og motor. At man i det hele fikk et
så lite seilfartøy til å svare seg i de nevnte år, er i seg selv
en økonomisk prestasjon. Det viser hvor nøkternt og kyndig
selskapet blev ledet.
De to som i første rekke bar rederiet oppe, var skipperen
Andr. O. Saanum og rederen Søren O. Saanum. Uten deres
erfaring og dyktighet hadde det aldri gått. De andre parthavere
var nærmest likegyldige. Ikke noen gang kan en se at der i
rederiets forhandlingsprotokoll (1927-36) er gjort innvendinger
mot skipper og reders disposisjoner i årets løp. De to nøt jo
også full tillit, foruten at de vel var de eneste av parthaverne
som satt inne med den nødvendige kunnskap og erfaring til å
drive et seilskipsrederi så langt ut i det 20- århundre. Og
rederen stolte på skipperen, som ofte synes å ha hatt en ut-
strakt fullmakt til å handle på egen hånd. Et lite utdrag av
forhandlingsprotokollen viser dette. På et rederimøte 26. sept.
1927 var det spørsmål om å assurere frakten Batteau-Livorno.
Det heter her: »Bestyrelsen og tilstedeværende besluttet at
såfremt man erfarer at skipet er avgått, vil man ikke assurere
frakten. Viser derimot et svar på avsendt telegram til avladeren
at fartøyet ennu ligger der, vil spørsmålet bli tatt under for-
nyet overveielse. Fartøyet lå nemlig den 4. dennes, etter idag
mottatt brev fra kapteinen, i Batteau på Labrador og lastet
fisk. Han skriver at han tenkte å bli lastet omkring 10. dennes,
men har man ingen senere meddelelse mottatt om at skipet
er avseilet. Nu viser imidlertid andre kilder at fartøyet
allerede 22. sept. var seilt fra Batteau, altså uten at rederiet
visste beskjed.- Også mange andre ganger kan påvises at
kapteinen har handlet etter beste skjønn, ordnet med assuranse
av frakter og selv kjøpt salt direkte fra produsent.

Ingen var mere skikket til å føre Gerd i disse vanske-
lige år enn kaptein Saanum, født og oppvokset som han var
i små skonnere og skonnerskip. Gjennom 12 år seilte han
Gerd så godt som uten uheld, derav 9 år i den farlige Labrador-
fart, hvor de ofte måtte krysse under land i mørke og tåke og
mellom hundreder av isfjell. Reisene var alltid jevnt gode, og
fartøyet ble holdt i førsteklasses stand. To ganger etter at
Gerdc var solgt fikk kaptein Saanum brev fra de siste be
fraktere i Exeter med spørsmlom ikke de svenske eiere eller
han selv påny var intere i fiskefarten på Labrador.
Hele den tid skuta seilte der ble nemlig ikke en eneste fisk
bedervet, og kjøpmennene derover assurerte aldri fisken mot
alminnelig sjøskade, bare mot grosbavari. Ganske mye erfaring
lå bakom en slik tillit. Men Sannum var ingen nybegynner i
Atlanterhavsfnrten. Da han i 1985, 60 år gammel, førte Gerd
over Atlanteren på 13 døgn, hadde han krysset strekningen
med seilskuter ialt 52 ganger.

Kaptein Andr. O. Sannum er født på gården Sannum,
3 km vest for Mandal 4. nov. 1875. Barndom og oppvekst falt
i en tid da seilskutefarten ennu var i full sving fra Sørlandets
byer og bygder. Sjøen og sjøfarten var guttens første begrep
om manns virke, og omtrent all dugelig ungdom gikk til sjøs
så snart de var konfirmert. Andr. O. Sannum dannet ingen
unntagelse. Sjømannsyrket var dessuten gammel tradisjon i
slekten. – I mars 1891 mønstret han ut for første gang ombord
i barken IvAJtelc, en gammel Kanadafarer som nu seilte på Øster-
sjøen. Skipper var Saanums far som førte Axel i 23 år. Mest
alle sjøfolk på gården Saanum hadde i tidens løp seilt med
farbro’ Otto, som han kaltes.

Etter første tur på Østersjøen i 1891 gikk Sannum på
styrmannsskole og siden har det ut på langfart med »Queen
of the Bays. I 1903 kjøpte han sammen med broren en liten
skonner Gudny på 83 br. rg.t. som Sannum så førte i fiske-
farten på Newfoundland helt til 1908. Senere førte han
skonnerskip Balder til 1911, deretter Stavangerbarken Niola
fra 1911 til 1913, og fra 1913 til 1917 tremastet stålskonner
Aldnc, reder T. M. Thomassen i Mandal. Med dette fartøy
gjorde kaptein Sannum et par meget hurtige reiser: sommeren
1916 fra Dalhousie (Kanada) til Cardiff på 16 døgn og senere
fra Sevilla til Jamaica på 29 døgn. Det er seilaser som kommer
opp mot de aller beste i norsk seilskipsfart.

Etter Verdenskrigen førte kaptein Sannum den tidligere
nevnte skonner Stjernø et par turer, dernest tredampskip
Aspbolm 600 t. dw. også skonner Gerd i stødig fart fra
1924 til 1935. Da »Gerd- ble solgt, var Sannum en av dem
som tok initiativet til påny å skaffe Mandal en dampskipsflåte.
Og selv førte han det innkjøpte fartøy s/s Agnes (2050 t. dw.)
fra 1936 til 1939 i fart på De store amerikanske sjøene, At-
lanterhavet, Middelhavet, Nord- og Østersjøen. Nu er han
hjemme og driver fiske i sin motorbåt, men kunne sikkert når
som helst atter føre skuter på de store hav.

Det er ikke helt lett å få kaptein Sannum til å fortelle
fra sitt lange liv som seilskuteskipper. Hele mannen virker
så gjennom rolig og beskjeden og sier ikke et ord mere enn
han kan stå for. Men så forteller selve fartene og seilasene
desto mere. Det skulle mot til hvert år å føre en så liten
skonner som Gerd under Labradorkystens mørke og isfjell,
gjennom Atlanterens høststormer og i Nordsjøens krappe far-
vann. Og selve sluttreisen høsten 1985, over storhavet på 13
døgn, vitner om et enestående sjømannskap, vunnet gjennom
mange års erfaring og slit i små norske seilskuter. Det er ikke
hvilken som helst 6o-åring som utfører en slik seilas med en
dypt lastet skute på 183 br. rg.t.

Alle som husker skonner Gerd, vil erindre hvor godt
vedlikeholdt skuta alltid var. Hvert år ble den tatt på slipp
for å stoffe bunnen og to ganger fullstendig drevet under
kjølhaling. Av rederiets regnskapsbok fremgår det tydelig at
seil og tauverk, rigg og master stadig ble reparert og fornyet.
Nede på »verven- og ombord kunne en om våren se kapteinen
igang med seilsying, maling og rigging, mens en annen av part-
haverne, skipsbyggmester Richard Pettersen, utførte nødvendig
tømmermannsarbeid. Det samme stadige vedlikehold pågikk
også mens skuta var i fart, særlig når de lå stille 2-3 måneder
oppe på Labradorkysten hvor mannskapet fordrev tiden med
skraping og oljing av blokker og rundholdter, maling og pussing.
Da vi seilte derfra i 1927, skriver et par Gerd farer lignet
skuta mere en lystseiler enn en lastedrager. Ho tålte da også
en kraftig hivert før det ble noe større ekstraarbeid etterpå.
Det ypperlige vedlikehold var sikkert en vesentlig årsak til at
Gerd seilte så bra og med såvidt god fortjeneste gjennom
alle år.

De av mannskapet som det har vært mulig å komme i
forbindelse med, uttrykker alle sin tilfredshet med både skute
og befal. Det er den mest interessante og trivelige tid vi
har hatt på sjøen, skriver en. »Når det var fint vær og god

vind, var det kavande moro forteller en annen. »Da var
det alltid to mann på hver vakt, den ene stod til rors og den
andre puslet med et eller annet på dekket. Men under uvær
var det ofte slitsomt nok både for vakt og frivakt.

Ved land måtte mannskapet som regel være med på los-
sing og lasting slik som ombord i seilskutene i forrige år-
hundre. Det fikk vi ikke noe ekstra for, sier en matros,
men i det store og hele var der ikke mere å gjøre om bord i
Gerd enn det godt måtte være for å få tida til å gå.

Kosten ombord var bra, men selvsagt nokså ensformig;
meget salt mat og hermetikk når de var lenge i sjøen. Når
Gerd lå stille på Labrador, var det god anledning til å fiske,
og iland fantes modne multer i store mengder. »Det var fine
dager på Labrador med laks og multer til middag nesten hver
dag og lite å gjøre, forteller en gammel Gerd-farer. Etter-
som vi ble kjent med forholdene deroppe og seilte så å si i
fast rute hvert år, kunne omtrent all provianteringen foretas
hjemmefra, sier kaptein Sannum.

Besetningen bestod som tidligere nevnt, foruten kaptein
og styrmann, av fire mann; de første år gjerne matros, lett-
matros, jungmann og kokk, senere båtsmann, matros, jungmann
og kokk. I hjemmefarten på Nordsjøen ble det nok skiftet
endel folk i årets løp, men i farten på New-Foundland og
Labrador stod mannskapet alltid ombord sålenge seilasen varte.

Hyrene varierte endel etter hva slags folk som ble mønstret,
men som regel hadde matrosen 100 kr. måneden.

Hele Mandal fulgte byens siste seilskute med tydelig
interesse, vant som man var blitt til å se den rigges til om
våren og komme hjem om høsten for opplag. Selvsagt spilte
den ikke noen rolle i byens økonomiske liv, men fartøyet var
dog for mange av den eldre generasjon et kjært minne fra
den tid da sjøfarten betød alt for Mandals velstand og trivsel.
Og hvilken herlig lekeplass var ikke den gamle treseilskute
for oss som var smågutter i 1920-årene, når vi entret i riggen
og dreide på rattet og innbilte oss at vi var langreisgutter.
For de fleste ble det nok bare med vseilinga ved brygga-, og
ingen ante dengang at vi lekte ombord i landets eneste seil-
skute i fast oversjøisk fart, den siste utløper av en sagn-
omsust og dådrik epoke i Norges historie.

For oss, født i stålets og betongens tidsalder, hvilte der
selvsagt noe gammeldags og patriarkalsk over seilskipsrederiet
Gerd. Men på samme nøkterne og solide vis drev hundre-
der av smårederier langs hele kysten i seilskutenes glans-
periode og skapte Norges enestående renomé som sjøfarts-
nasjon. Uten fortidens grunnlag – heller ingen moderne damp-
og motorllåte på nærmere 5 mill. tonn i det 20. århundre.
skap på ialt 7 mann.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    *

    code

    The maximum upload file size: 100 MB. You can upload: image, audio, video, document, archive. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.