«Haardraade» ble kjøpt i Sandefjord for hvalfangst

Uværet

Cook var en 6 fots mann med bjørnekrefter. Han hadde vanskelig for å gå forbi en mann uten å sparke å slå, og oftest kom han godt fra det. En gang skal han imidlertid ha gått fem på. En tyveårig svenske tok igjen med sin kaptein, og styggere uvær har aldri blåst over et skibsdekk.

Kaptein Cook lignet dårlig innpakket kjøttdeig da stormen var stilnet og nærte siden en ærbødig respekt for den svenske syklonen som hadde meiet ham ned på hans egen skute. Cook hadde god erfaring som hvalfangstkaptein, og hadde tidligere i tre år ført hvalfangstskuten Navarch». Men denne forliste en gang da Cook stod over hjemme, og så var det i 1897 han reiste helt til Sandefjord for å kjøpe «Haardraade»
som var til salgs på markedet.

Fornøyd

Efter kjøpet blev skuten døpt om til «Bowhead», det amerikanske navnet på grønnlandshvalen, hvorpå Cook reiste —tilbake til Massaschussets, et av centrene for den amerikanske og her forhyrte han fagfolk til ekspedisjonen. Fem styrmenn og fem båtstyrere som var øvet i å bruke håndharpun blev forhyrt, og hvalbåter sendtes i forveien til Suez, mens annet materiell blev sendt til Yokohama. Cook var fornøiet med innkjøpet av skuten, og i sin bok sier han at den skulde være det sterkest bygde skib i Norge erter Nansens Fram».

26 mann i fra Sandefjord

Avreisen fra Sandefjord, Hvad jeg her skriver er dels bygget på Cooks egen bok — «Pursuing the Whale», dels utarbeidet efter muntlige utsagn fra Larvikskarene Thore Larsen og Gulbrand Hansen som var med på ekspedisjonen. I Sandefjord blev det mønstret på 26 mann, og tilslutt var det over 40 ombord på skuten. Alle officerene var amerikanere, Fagerli undtatt. Båtstyrerne var trenede karer, som hadde vært flere sesonger i isen. De var fra Bedford, og 3 var av portugisisk herkomst. En var fra St. Helena. Dekksmannskapet var på 15 mann, og de gikk vakter.

Mye slit, lite penger

På dørken slet 2 fyrbøtere, en på hver vakt. Mannskapet som blev forhyrt Sandefjord var mest bondegutter uten erfaring som hvalfangere. Forhyringsbetingelsene var anderledes enn i våre dager. Hyren utgjorde kr. 42,— i måneden, om noen part var det ikke tale. Hvad mannskapet trengte av klær og tobakk fikk de kjøpt i slappen, som kapteinen selv bestyrte og hadde fortjenesten av. Cook hadde sin unge datter og frue med sig på ekspedisjonen.

Avreise

Ved avreisen fra Sandefjord blev kapteinen opsøkt av en engelsk Los som spurte om han vilde loses gjennem den engelske kanal. Cook avslo tilbudet da han mente han var istand til å føre skuten trygt selv, Ordskiftet som oppstod endte med at Cook bad losen om å holde munn, hvorpå denne fjernet sig idet han mumlet: «Han er lik alle andre yankees, sig selv nok. Men han vil angre sig før reisen er slutt». Det varte ikke lenge før mannskapet fikk teft av hvordan turen skulde bli. Allerede første dagen sier reserveskipperen, mr. Peaters til en av nordmennene «Jeg har vondt av dere som
kommer ombord her i Sandefjord, så mange kjekke gutter som dere er; for her på skuten er den hårdeste skipper som går ut fra San Francisco.»

Ny stuert ombord

22. januar 1898 om morgenen gikk «Bowhead» ut Sandefjordsfjorden. Det var flaggsmykket og salutten smalt fra Framnæs. Hvalfangerne stod ved rekken og ropte hurra. Været var elendig i begynnelsen, sterk storm med snetykke, og «Bowhead» som gjorde liten fart blev drevet inn til Regdefjord, eller Tragnafjord, som Cook kaller den. Stuerten begynte nu å få hjemlengsel. Han angret at han var gått med på turen og la sig syk så snart han så anledning dertil. Cook sendte stuerten iland, og en ny stuert kom i stedet. Den nye stuerten hadde seilt på amerikanske yachter, og han var flink til å koke. og maten smakte godt den første tiden, men snart blev det skrale greier han fikk å koke på.

 

Han måtte bokstavelig talt forsøke å koke suppe på en pinne. Kosten bestod mest av hårdt brød. og smør eller margarin fikk ikke mannskapet se snuggen av. En tønne sirup blev delt ut til 15 mann, og den skulde vare i 61 uker. Sirupen var surrogat for smør og sukker, Kaffe blev aldri kokt, heller ikke alm. te. men derimot fikk man salviete mor-gen og kveld. Middagen var hver dag salt kjøtt og hårdt brød som blev kokt sammen til en grøt, Brødet var alltid gammelt og hårdt, for det blev ikke bakt
ombord. Vanntankene var få og små, og mannskapet fikk bare drikkevann. Det var aldri tale om å få vasket tøiet med ferskvann. Man hang det utenfor rekken i et tau. En av folkene fant en morgen i varmen én halvanren fot lang slange i tøiet som hadde hengt utenbords. Han trodde først det var en ål, men det viste sig å være en giftig havslange, med lysegrønn, spetet buk.

På vei mot Yokohama

Fredag den 4. februar gikk «Bowhead» gjennem Gibraltarstredet. og dagen efter blev ankeret sluppet i havnen ved Gibraltar. Nu begynte kapteinens første vanskeligheter med myndighetene i land, vanskeligheter som skulde gjenta sig i enhver havn skuten siden kom til. «Bowhead» var ganske visst kjøpt og utrustet av et amerikansk rederi, men var bygget Norge og av den grunn kunne det ikke straks registreres under amerikansk flagg. Det blev ført inn i skibsregistret i Buenos Ayres og hadde Buenos Ayres på navnebrettet. Dette skapte vanskeligheter for kapteinen,
men verst var det for mannskapet, som i realiteten blev heit rettsløst likeoverfor kapteinen» vilkårligheter.

Hans vilje var hans lov

Ved enhver anledning gjorda han dem. opmerksom på, at ombord på «Bowhead» var hans vilje lov, og den og ikke annet skulde de adlyde. Cock var allerede fra første ferd nå det rene med at han ikke vilde bøie sig for nogen argentinske autoriteter, og sin egen vilje satte han høyere enn de officielle bestemmelser og påbud som enhver skibsfører har å følge ved opphold under land. Cook ga ingen melding til den Argentinske konsul om sin ankomst til Gibraltar, og da konsulen kom ombord og krevet en bot av kapteinen for forsømmelsen, svarte han at boten fikk konsulen hente i det hinsidige.

Til sjøs igjen

Han ville iallfall ikke få den av Cook i dette liv. Så stakk «Bowhead» tilsjøs igjen for ikke å bli opholdt lenger av vanskeligheter fra det argentinske konsulat 21. februar kom skibet til Port Said. Her blev hvalbåtene som var kommet fra Amerika tatt ombord. De var et par og tyve fot lange, snekret sammen av tungt tre og utstyrt med «centraborr» for seilasen efter hvalen.

I Sandefjord var det Skipsreder Christopher Castberg som eide skuten før salget: 

Om selfangeren «Haardraade» fortelles følgende historie i Den Norske Sjøfarts Historie, bind II, 1, side 620. «I 1874, en lørdag kveld, hørte kaptein Christopher Castberg som førte selfangeren d/s «Haardraade» av Sandefjord i drømme at en stemme ropte høit: «Styr nord til vest». Det var en helt anden kurs end den han skulde styre, og Castberg lot være. Men så hørte han de samme ord en gang til og så en tredje gang og da vågnet han pludselig ved at en tok ham i skulderen og ropte. Da la han kursen om. Dette var sent lørdag natt, — det blev søndag morgen og middag. Stadig
samme kurs og skarp utkikk. Kl. 1 fikk de se langt borte en skonnert, Tarandus» av Kristiansand, i yderste havsnød, med hele baugen slått ind og med fem mand ombord. De blev reddet. «Haardraade- gikk da i emigrantfarten. Redningen er omtalt mer detaljert i Knut Hougens byhistorie, bind II, side 207.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    *

    code

    The maximum upload file size: 200 MB. You can upload: image, audio, video, document, archive. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.