HAN OVELEVDE TITANIC

Bernt Johannessen Bratthammer fra Førdesfjord ved Haugesund var med på Titanics forlis. Hans kone fikk beskjed om at han var omkommet, og nektet lenge å tro at han virkelig
var reddet. Hun ble så nervøs av det at hun nektet ham å reise til Amerika siden. Nå er Bratthammer 82 år, men gikk først av som kirketjener for tre uker siden.

Jo, det var siste turen min til Amerika,
sier Bernt Johannessen Bratthammer.

Jeg reiste over med Titanic fra Southampton i april 1912 og skulle være fremme i New York 18. april. Kona ville ikke la meg reise over mer etter den turen, hun ble så nervøs av det.

Titanic var riktignok 45 kroner dyrere enn Hellig Olav, men jeg ville fort fram, og dessuten var det jo artig å reise med det nye vidunderskipet. Vi åt og drakk og rusla
omkring, men vi så jo ikke alle herlighetene ombord. Vi hadde ingen fornemmelse av hvordan det gikk for seg eller så ut på I.og II. klasse. Jeg sto nettopp og tok av meg
søndagsdressen som jeg hadde kjøpt for 30 daler i New York. Den var skreddersydd og den fineste jeg har hatt noen sang, bare irriterende at jeg ikke kunne bruke den til
bryllupsdress, den var ikke svart. Det er slik en ungkar ikke tenker på. Jeg sto nettopp og skulle pakke den ned i håndkofferten igjen og ta på meg buserull og trøye da
jeg merket vibrasjon i hele båten, men ikke noe støt. Jeg skal ikke trette med noen ,skildring av forliset, men det endte med at ,jeg fikk tillatelse av en av styrmennene til
å hoppe ombord i en livbåt som ikke var ,helt full. Det var et sprang på nærmere tre ,meter. «Klarer du det, så værsågod,» sa styrmannen.

Matrosen som var i charge av livbåten spurte om noen kunne ro, og jeg ville gjernero for å holde varmen. I grålysningen ble ,vi pikket opp av Carpathia og ble tatt i land
i New York. For en gangs skyld slapp vi, emmigrantstasjonen på Ellis Island. I stedet, kom vi til et stort hospital inne i byen hvor vi ble sortert og ettersett. Men først senket
vi fem døde i havet fra Carpathia. De døde ble sydd inn i seilduk og lagt på to planker. Den ene plankeenden lå på skutesiden og den andre på luka. Så lettet man planken
opp, og så gikk de overbord. Skipperen holdt en tale. Først bar det forbi isfjell og så drivis og til slutt et belte med flatis. Det var kolossalt med journalister da vi endelig
kom inn til New York i kveldingen en dag, det var som en maurtue. En av journalistene sa til meg, «Kan jeg få historien din?» «Nei, jeg vil sove nå, men kom igjen klokken
9 i morgen tidlig så skal du få den, hvis du lover meg først å telegrafere til min kone at jeg er reddet,» sa jeg. Telegrammet kom dessverre til Hokksund i stedet for Hauge-
sund. Så ble det liggende på Hokksund i ,flere dager. Det gikk lang tid før kona fikk beskjed om at jeg var reddet. Jeg fikk mat og seng på hospitalet og tørna ut neste mor-
gen og rusla bort til Standard Oil-kaien. Der fikk jeg høre at båten jeg var mønstra på skulle komme neste morgen, og at det bare var å gå ombord.

Neste morgen kom jeg ruslende bortover piren med en liten håndkoffert jeg hadde kjøpt, da jeg ser at både skipperen og bror min står tilfeldigvis ute på dekk. De gapte
da de så meg.

«Ser dere syner?> sa jeg.
«Ja, vi ser syner,> sa de.
«Det sto jo i avisen i går at jeg er reddet,» sa jeg.

«Ja, men i dag står det at du er druknet, men vi trenger en mann, så det er greitt likevel,» sa de. Du skjønner det var litt forvirring. På hospitalet hadde de glemt å få meg med på
listen over de overlevende, det kom seg vel av at jeg rusla så mye rundt i byen. Der- imot fikk kona beskjed fra hospitalet om at jeg var drukna, og siden nektet hun å
tro det da jeg telegraferte at det var en uriktig opplysning. Kona ble så nerveslitt og nedbrutt av det at da det var gått fire måneder måtte jeg gå hjem til Førde igjen.
Siden torde jeg aldri så meget som nevne å reise til Amerika igjen. Hele eksistensen til familien var jo bygget opp på jobben i Amerika. Jeg hadde like stor hyre som
matros og kokk, som noen skipper som seilte fra Haugesund. En behøvde aldri krype på knærne for å få en bedre jobb i USA, slik en måtte det her hjemme. Men klarte en
ikke jobben, ble en kutta med en gang.

Jeg var i Amerika første gang i 1906, året etter at jeg var ferdig med eksersisen. I 1905 lå vi på Madla og skulle ta svensken. For det meste marsjerte vi etter landeveien.
Gamle koner sto og vinka og hagla og gråt, de trodde vi skulle ut i krigen. Før eksersisen lå jeg tre somre som hvalfanger på Island. Første gang jeg dro til Amerika var
i 1906 med Caledonia fra Glascow, og i 1908 landa jeg i Southampton med Oceanic og kom hjem over Stavanger. Jeg var hjemme i fire måneder før jeg bestemte meg til å
gå over igjen. I 1910 satte jeg kursen for Norge igjen, og det var da jeg giftet meg uten å få brukt 30 dalers dressen. Det har jeg bare meg selv å bleime for. Far var stein-
arbeider, jeg begynte som steinarbeider jeg også, men så fortok jeg meg og fikk ryggslét. Doktoren sa at det var bare en tjangs, jeg måtte ta det rolig et par år framover.
Og da var det ikke annet å gjøre enn å sette over dammen igjen. Det var den reisen med Titanic, jeg har fortalt om den noen ganger i mitt liv nå.

Vi hadde et lite bruk her ved gamleveien til Haugesund, kona og jeg. Det var vel ikke så rare inntekten akkurat, men jeg var landpostbud i 32 år. Da jeg begynte, var ruta
25 kilometer til fots, og jeg ble ganske sprek av spaserturen. Det verste var at jeg ble kirketjener også, og det var jeg like til for
omtrent tre uker siden. Bgentlig gikk jeg av for 12 år siden da jeg var 70, men så ba de meg fortsette som kirketjener og graver. Det var vel ikke noen andre som
ville, men nå i forrige måned trakk jeg meg omsider tilbake. Jeg har arbeidet i mange nok år nå.

Nei, det ble ikke noen Amerikatur siden jeg var med Titanic. Men jeg var hos en sønn av meg i Eastbourne i England ved kanalen for fem år siden. Han var com-
mandosoldat der under krigen. Jeg har en bror i London også. I alt har jeg åtte barn og 22—23 barnebarn og barnebarnsbarn.

Det hadde vel kanskje vært lettere å slå seg fram i Amerika. Levestandarden ville blitt høyere og slitet mindre, men jeg angrer ikke på at jeg måtte holde meg her i Førre.
Ryggen doktoren skremte meg med har jeg aldri kjent noe til siden, enda jeg har da tatt noen løft i mitt liv.

Drømmer du ofte om Titanics undergang?

— De hylte så stygt de som sto på akterdekket da skipet sank, det er ikke så lett å glemme det. Men ellers var det så uvirkelig alt sammen mens det sto på. Det var ikke
så dramatisk som når man leser om det etterpå.

— Trodde du som så mange andre at skipet ikke kunne synke?

— Jeg hadde jo hørt det, men jeg kan ikke si annet enn at jeg ble litt skeptisk da vannet steg så faretruende. Ulykken gikk nok sterkere inn på min kone enn på meg.
Jeg ble jo som sagt nektet å reise ut mer, så Titanics siste ferd fikk betydning for meg — også på den måten at jeg ble bofast her ved Førdesfjorden i stedet for å flakke Amerika
rundt. Jeg jobbet ikke bare på kysten der, men var i Montana og Iowa også som murer- håndlanger og på vanningsanlegg, men det var nå finest å kokke. Det ble bare ikke
noe mer av det etter at jeg ble gift.

Kilde: Aktuell 1962
TEKST: NILS WERENSKIOLD
FOTOS: IVAR AASERUD

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

    *

    code

    The maximum upload file size: 200 MB. You can upload: image, audio, video, document, archive. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded. Drop file here

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.