Han rømte fra Nazi Tyskland

«Her vil jeg ikke være,»
tenkte Einar Sørensen
da han havnet i fange-
leir i Tyskland. Han kom
dit fordi han var om-
bord på en av Kvarstad-
båtene fra Gøteborg.


Da Einar Sørensen kom spaserende inn på den norske legasjons flyktningkontor i Stockholm en julidag 1942, trodde funksjonærene de så et spøkelse.
Einar Sørensen var en ung kristiansander som hadde arbeidet på skoleavdelingen der fra sommeren 1941 til innunder jul samme år. Da forsvant han til
Gøteborg. Han hørte til de «heldige» msom fikk hyre på kvarstadbåtene. Kvarstadbåtene var 10 norske skip som lå under svensk bevoktning i Göteborgs havn,
De svenske myndighetene hadde bestemt at mbåtene skulle ligge «kvar» til det var rettslig slått fast hvem de egentlig tilhørte. Både den norske
regjeringen i London og det kommissarisk ledede rederforbundet i det nazi-okkuperte Norge gjorde mkrav på dem.

Opprinnelig hadde det vært om lag 30 norske skip i svensk farvann ved krigsutbruddet i 1940. En del av dem hadde imidlertid m,dradd tilbake til Norge, de andre
hadde fulgt London-regjeringens ,påbud om å seile til nærmeste britiske havn. Tyskerne øvet kraftig påtrykk mot Sverige for å hindre at resten av de norske
skipene slapp ut.Tonnasje var viktig for krigføringen. De ti Kvarstadbåtene mutgjorde tilsammen ca. 81000 tonn. Det største var et hvalkokeri ( Skytteren til Hvistendal, Tønsberg),
et par av skipene var tankbåter, og flere var hurtiggående moderne farkoster. Både Tyskland og England hadde bruk for båtene.

Sverige var i kattepine, for Tyskland var fremdeles farlig sterk. Nødløsningen på det kinkige problemet ble en rettssak — en uendelig seig og spissfindig
rettssak. Med stigende utålmodighet ventet nordmennene på avgjørelsen. Høsten 1941 gikk uten at dommen falt. Vinteren kom, fremdeles ingen dom. Skipene lå sjø-
klare, med kamuflasjemaling og alt i orden, Både vaskeekte sjøfolk og en rekke ekstramannskaper — flyktninggutter som ville over til de norske styrkene i
Skottland — befant seg ombord. Det var om å gjøre å få seilt ut mens årstiden ennå var mørk.

Først den 17. mars 1942 falt dommen, Den gikk i den norske regjerings favør. Skipene skulle aldri vært holdt tilbake, slo Högsta Domstolen fast.
Den 31, mars om kvelden dro kvarstad-flåten fra Göteborg. Båtene forlot havnen med noen minutters mellomrom. Ombord befant det seg 368 nordmenn, 99m briter og
4 av andre nasjonaliteter. Om båtenes videre skjebnem skal kort fortelles at to klarte å komme fram til England. To snudde og berget seg inn i svensk
farvann igjen. De øvrige seks endte på havets bunn — de ble sprengt av mannskapet selv eller skutt i senk av tyskerne.

Av den flokken som optimistisk dro ut fra Göteborg, havnet 226 mann, 6 kvinner og 1 barn i fangeleir i Tyskland, 17 mann forliste med en livbåt, 2 døde
under senkningen av båtene. Tyskerne hadde lett spill med kvarstadbåtene. Tyske bombefly og armerte marinebåter lå parat utenfor territorialgrensen, Utsei-
lingen hadde vært kjent. Blending og kamuflasjemaling hjalp ikke blokadebryterne stort, Årstiden var blitt altfor vårlig lys.

For nå å komme tilbake til Einar Sørensen: Hans navn sto ikke på listen over dem som slapp velberget fra eventyret, Enten måtte han være blant de omkomne,
eller også befant han seg bak piggtråd. Men fire måneder senere dukket han altså plutselig opp på Flyktningkontoret i Stockholm. Blek og skinnmager var han,
men lys levende og på frifot, Han hadde rømt fra fangeleiren i Tyskland og kommet seg over til Sverige. Såpass fikk man vite, men heller ikke mer, — Jeg skal
fortelle alt sammen en annen gang, sa han og forsvant.

På Galgebergstangen ved Kristiansand ligger en nybygd villa, et stort, hvitt hus med sydlandsk innebygd patio bak høye murer. Murene gir ly for vinden som feier
inn fra fjorden like nedenfor. I dette huset bor Einar Sørensen, med svenskfødt kone og ung sønn.
— Skal jeg fortelle hvordan jeg greidde å flykte fra Tyskland i 1942? gjentok Sørensen paff da jeg oppsøkte ham for noen dager siden.
Jeg forklarte at jeg hadde spekulert på det i tyve år, hadde forsøkt å lese litteratur om kvarstadbåtene for å finne ut av problemet, hadde spurt kristiansan-
dere om de kjente historien — men forgjeves alt sammen. Nå fikk han være så snill å røpe hemmeligheten, Og forresten, sist vi møttes — i Stockholm i 1942
— hadde han lovet å fortelle alt sammen en annen gang.

— Jaja, takk for sist da, sa Einar Sørensen.

Mens peisilden flammet i den sørensenske dagligstue og kveldsmørket la seg mot rutene, berettet han:

— Fangenskapet begynte noen ,timer etter utseilingen fra Gøteborg. Jeg var ombord i «Buccaneer», en av de mellomstore kvarstadbåtene, en tankbåt på omlag
10000 tonn. Vi var noen og førti ,mann i alt, pluss to piker, som visstnok var blindpassasjerer. Ved ,4—5 tiden om morgenen den 1 ,april stakk vi til havs og
forlot svensk farvann. Et par timer etter dukket to armerte tyske ,trålere opp og skjøt varselskudd. ,Vi hadde et maskingevær, men det var lite å bite fra seg
med. Vi prøvde å legge om kursen og komme oss unna, Men da fikk vi noen salver til, Kvarstadbåtene var offisielt chartret av det britiske krigstransport-ministeriet,
og hadde både engelsk og norsk kaptein ombord. Avtalen på forhånd var at båten skulle sprenges hvis vi ble oppbrakt, Den engelske kapteinen, Smail, gjorde
klar til sprengning samtidig som livbåtene ble satt på vannet, Tyskerne skjøt da for fullt. De regnet vel med at så lenge de hindret oss i å gå i båtene, ville ikke
skipet bil sprengt. Men vi kom oss ombord, og kapteinen satte kontakten i sprengladningen. Han snublet da han skulle hoppe i livbåten som sistemann, havnet mot
esingen, brakk nakken og døde. Ladningen gikk da båtene var litt unna. «Buccaneer> sank, men baugen stakk fremdeles opp da vi ble tatt ombord i den tyske tråleren.

Alle mann ble kjørt under dekk i tråleren. En tysk vakt med maskinpistol ble postert hos oss. Én vaktpost klarte seg, for fanger som nettopp er tatt. er som en
saueflokk de første timene, Humøret er så på bånn. Først ble vi transportert til en militærleir i Fredrikshavn, og derfra til Tyskland med jernbane.
En ung student, Peter Jebsen, — klarte forresten å rømme gjennom dovinduet mens toget gikk gjennom Danmark. Han kom for øvrig fra en av de andre kvarstadbåtene.

Vi ble plasert i marineleiren Marlag und Milag Nord, som lå 4—5 mil fra Bremen. Denne dobbeltleiren var en krigsfangeleir for allierte marinesoldater og
allierte sjøfolk. I Marlag satt marinefolkene, i Milag, hvor vi ble anbrakt, satt sjøfolkene. Iallfall til å begynne med var det lite mat, men da det led på
litt fikk vi Røde Kors-pakker. Behandlingen var korrekt. Storparten av de mange tusen krigsfangene var britiske, men etter hvert som karene fra kvarstad-
båtene arriverte, ble det et merkbart norsk innslag. Kvarstad-fangene ble ført puljevis til den tyske marines hovedkvarter i Wilhelmshaven til forhør.
Fra første stund hadde jeg bestemt meg for å rømme. Fangeleiren var omgitt av svære piggtrådsperringer og vakttårn, og derfra var det ikke lett å stikke
av. Men under en transport fra Wilhelmshaven rømte jeg. Det skjedde på jernbanestasjonen i Bremen. Vi marsjerte 4 og 4 i rekke, og stasjonen var blendet.
Her i halvmørket kan det vel ikke være så vanskelig, tenkte jeg.

I steden for å marsjere rett fram, spaserte jeg gjennom en sidedør. Det varte litt før vakta oppdaget at en fange manglet. De andre gjorde sitt beste for å dekke over
hullet i rekken, Men da det ble klart at jeg hadde forsvunnet, var helvete løs. Da lå jeg imidlertid gjemt i buskaset ved stasjonen. Jeg gikk til fots til
Hamburg. Mat eller penger hadde jeg ikke, men jeg var iallfall sivilkledd og ble ikke stanset underveis. I Hamburg troppet jeg opp i den norske
sjømannskirken. Presten, Berge ,het han, var ikke inne. En tysk dame åpnet for meg og ba meg sitte og vente. Hun stirret svært, for jeg var ubarbert og så fæl
ut. Da presten kom etter to-tre timer, sa han at dette var for jævlig — han brukte forresten ikke det ordet. — Du skulle ikke kommet hit, sa han, — for den tyske
husholdersken er spion og rapporterer alt. Nå er spørsmålet om du skal hjelpes ut av Tyskland eller om vi skal kunne fortsette vårt hjelpearbeid for norske
fanger. Du får avgjøre sjøl?

Dermed var det jo ikke annet å gjøre enn å rusle ned på politistasjonen og melde meg. Presten ble med, og politifolkene var hyggelige. De blandet ikke Gestapo
inn i saken, men ekspederte meg ,stille tilbake til Milag igjen. Der fikk jeg tre ukers kakebu på vann og brød. Man ble forresten sjelden sittende i kakebu
mer enn ti dager, for det var alltid kø av folk som skulle inn dit — fiuktforsøk var nok den vanligste årsaken. Det var mange urolige sjeler i Milag. Vi hadde
til og med en egen fluktkomité i leiren, med en engelsk kaptein som formann. Man måtte selv komme med en idé, og hvis den ble godtatt, fikk man hjelp. Men
det var ekspektanseliste for det var mange som hadde idéer, Jeg kom aldri så langt at jeg slapp fram for fluktkommiteen.

Det foregikk noe grunnarbeid inne i leiren, og svære lastebiler kjørte ut og inn porten. De ble sjekket før de fikk passere, men sjekkingen var ofte overfladisk.
En dag oppdaget tre karer av oss at oppbevaringsrommet for reservedekk var tomt i en av lastebilene. Jeg krøp inn i kassa, og de to andre ble stående og obser-
vere. Sjåføren setter seg inn, starter opp og kjører til porten. De to observatørene sto alt og kranglet om hvem som skulle være førstemann til å entre kassa
i neste vending da bilen plutselig rygget tilbake fra vyporten og gjorde en svær sving innover leiren igjen. Sjåføren kjørte til et øde sted, så åpnet han
døra og brølte — Marsj ut, kjære venn!

Jeg satt på benken i brakka med halvannen meter langt fjes da de to andre kom inn. Sjåføren hadde antagelig merket at bilen var usedvanlig tung og gjettet
hele greia. At han foretrakk å ordne saken med diskresjon, ,skyldtes muligens at han hadde tatt imot litt kaffe og annet av oss, hvilket var strengt forbudt.
I juli kom det ordre om at en del fanger skulle sendes til disiplinærieir i Ober-Schlesien. Vi var for urolige og upålitelige for vanlig leir, hadde visst
ledelsen funnet ut. Transporten foregikk i kuvogner, Det skulle være vakt i hver vogn, men vaktene tydde bak i boggivogna, hvor det formodentlig var triveligere.

Jeg var alene nordmann på transporten, men to hollendere som hadde vært på kvarstadbåtene, var også med, Utpå kvelden satt vi og drøftet om det gikk an å
presse seg ut av luftluka som satt høyt oppe på veggen. Det var ulidelig hett i kuvogna, mørkt var det også, og jeg vet ikke om de andre fangene
merket hva som skjedde, De fleste lå på golvet og sov.
Jeg kløv opp på skulderen til den ene hollenderen. Pieter Harrie het han — for et par år siden traff jeg ham igjen og fikk vite at han og den andre hollenderen
hadde forduftet en halvtime etter meg.

Luka var smal, men lot seg forsere. Da jeg hadde pint meg ut, sto jeg på en jernstige, som førte opp til faket. I en kurve med slak fart, hoppet jeg av. Jeg
trilla omkull, slo meg ikke. Jeg visste sånn omtrent hvor jeg befant meg. Toget hadde passert Berlin i retning Breslau nokså nylig, og i traktene omkring
Berlin var jeg kjent. Jeg studerte i Tyskland før krigen. Jeg kvittet meg med den britiske battledressen jeg hadde på. Under hadde jeg sivil jakke og
knickers. Dessuten hadde jeg lurt med meg en liten pose med toalettsaker — barbersett, såpe og speil, Det er farlig å se påfallende uflidd ut, hadde jeg lært
under den første rømningen. Om natta stelte jeg meg ved en bekk, så gikk jeg til endestasjonen for forstadsbanen til Berlin og kjørte til Berlin-Charlottenburg. Jeg
visste at et par gutter fra Kristiansand studerte ved den tekniske høyskolen der. De kan kanskje hjelpe meg, håpet jeg. Men vaktmesteren på høyskolen opp-
lyste at guttene var reist, for det var midt i sommerferien,

Så satte jeg meg i Zoo og spekulerte på hva jeg skulle gjøre. Det var en varm, deilig søndag. Ingen enset meg. Jeg så nokså presentabel ut, med jakke og
slips. Knickers og beksømstøvler hadde jeg riktignok midt i sommerheten, men tyskerne hadde selv visse klesproblemer på denne tiden. Rasjoneringskort hadde jeg
ikke. Derimot hadde jeg 30—40 mark som jeg hadde skaffet meg hos soldater og sivilarbeidere som var mottakelige for litt tuskhandel med saker fra
Røde Kors-pakker.

Utpå ettermiddagen tok jeg et somletog som gikk til Rostock. Jeg visste at hurtigtogene var farlige, for der var det mye kontroll. Somletoget til Rostock var
aldeles ypperlig. Det var så fullpakket med Hitlerjugend at det var uråd for kontrollører å presse seg fram. Men ved sperren på stasjonen i Rostock sto to uni-
formerte karer og ville se legitimasjonskort, Det sank i meg, inntil jeg oppdaget at det først og fremst var militærpersoner de interesserte seg for, Både
Hitlerjugend og jeg slapp uspurt forbi.

Østersjøhavnene skulle være mer åpne enn Nordsjøhavnene, hadde jeg hørt, Men havna i Rosrock var fullstendig sperret. Der nyttet det ikke å forsøke å kom-
me seg ombord i en båt. Jeg hadde annet å gjøre enn å prøve å finne et bedre sted og tok landeveien til Wismar. Som regel sov jeg på kirkegårder.
De var de fredeligste plassene i Tyskland. Mat hadde jeg ikke mulighet for å kjøpe, men jeg hadde med meg to kaffebokser med nedsmeltet sjokolade og
rosiner. Det lå noen måneders forsakelse bak denne provianten.
Jeg passerte en del landsbyer i god kondisjon. Det var mange fremmedarbeidere i Tyskland på denne tiden, danske blant annet. Min plan var å utgi meg for dansk
arbeider i tilfelle jeg ble spurt. Men ingen brydde seg med meg.

I Wismar, som er en ganske liten by, fantes det ikke avsperring av havneområdet. Det lå et lite svensk kystfartøy der. «Gullmaren> het det, og flagget viste
hvor det hørte hjemme. Om ettermiddagen gikk jeg ombord for å sondere terrenget. Båten var et familieselskap, viste det seg. Mannskapet var tre brødre, og
skipperen onkelen. Jeg la fram situasjonen. Sånn og sånn er det, sa jeg, og jeg må ut, ellers sitter jeg i heisen, På grunn av den tyske kontrollen kunne de
ikke ta sjansen på å smugle meg ut, sa de. Men hyggelige var de, tok meg med akterut og ga meg et godt måltid. — Det nytter ikke å mase, tenkte jeg.
Derfor gikk jeg i land igjen og ruslet opp på kirkegården og la meg.

Om natta, i fint måneskinn, dro jeg på ny ned til havna, Det må mha vært luftangrep over Lilbeck, for det hørtes drønn fra den kanten og lysblaffene kom og gikk
over himmelen. Politimannen somm holdt vakt var opptatt med å se mpå det, så jeg kom meg usett ombord i «Gullmaren» igjen og listetm meg ned i kølbaksen forut. Der
krabbet jeg meg så langt ned som jeg kunne komme, Båten var praktisk talt ferdiglastet.
På morgenkvisten kom skipperen inn og tok vekk presenningen. Jeg trodde jeg lå godt ,gjemt under kølhaugen, men han sa: — Du må komme deg ut straks!

— Du ser åssen jeg ser ut, sa jeg. — Jeg er solgt hvis vakta oppdager meg.

Uten et ord begynte gubben å spa køl over meg. Så dekket han til med presenningen og gikk sin vei. Antakelig har det vært lite luft, for jeg sovnet. Jeg hørte
bare fjernt at vi gikk ut. Straks ,vi var utenfor territorialgrensen, ,åpnet karene lukene, Litt senere grov de meg ut. — Tyskerne er uberegnelige, sa de.
Denne gangen så de bare på papirene og brydde seg ikke med lasten,

Overfarten til Malmø tok 30 timer. En uke etter satt jeg i London.

Einar Sørensen tidde og tørket pannen. — Rart hvor tydelig alt sammen dukker opp igjen når en først begynner å prate om det, sa han. — Jeg ga rapport om fluk-
ten da jeg kom over, men snakket ellers minst mulig om den. Jeg regnet med at det var tryggest av hensyn til dem som fremdeles satt i Milag. I februar 1943
ble for øvrig alle fangene fra kvarstadbåtene overført til fengsel og senere til konsentrasjonsleirer. Gestapo forlangte å ta hånd om dem. Fra å være krigsfanger
ble de NN-fanger og fikk det forferdelig. Noen og førti døde av sult og sykdom, Jeg var spent på om jeg skulle treffe igjen noen av de gamle kameratene de siste
krigsmånedene. I 1944 ble jeg tatt ut til repatrieringstjeneste, og tidlig på vinteren 1945 ble jeg stasjonert i sentret for Military Government utenfor Paris.
Vi var fire forbindelsesoffiserer hos de allierte som skulle ha med hjemsendelse av fanger i hvert vårt område av Tyskland, Jeg ble plasert hos britene og havnet forså-
vidt i gamle trakter. Fire-fem uker før Tysklands sammenbrudd kom vi til Lauenburg i NordTyskland, Senere hadde vi hovedkontor i Liibeck og trålet opp-
samlingsleirene etter norske og danske fanger. Men takket være Bernadotte-ekspedisjonen var de fleste alt berget, I august 1945 var jeg hjemme i Kristiansand
igjen.

— Og etterpå ?

— Etterpå fortsatte jeg der jeg hadde begynt i fredeligere tider. Jeg hentet jenta mi i Sverige, og gikk inn i familiefirmaet, som meningen hadde vært, Min beste-
far har grunnlagt firmaet. Han var malermester, og begynte en liten fargehandel som også førte litt isenkram. Nå driver vi i jernvarer pluss litt annet ved siden
av, blant annet en fabrikk for ferdigbetong. Det går bra alt sammen, syns jeg, riktig bra.

— Men, sa Einar Sørensen og lo, — kort etter krigen traff jeg igjen Welhaven som var sjef på flyktningkontoret i Stockholm i min tid. — Sørensen, jeg har
tenkt på Dem av og til, sa han. — De burde vært i et departement, De skrev sånne nydelige Pro Memoriaer, Det sto ingenting i dem. Hva gjør De forresten?
— Jeg er kjøpmann i Kristiansand, svarte jeg. — Ja, der ser De, sa Welhaven klagende, — nå har de ikke bruk for oss.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kilde: Aktuell 1962
Tekst: Ursula Monsen
Foto: Per H Baugstø

    • Heisann, skal prøve så godt vi kan. Det er mye som vi ønsker å legge ut fremover. Forøvrig flott at du har funnet tilbake til oss igjen her på Larship.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*

code

The maximum upload file size: 200 MB. You can upload: image, audio, video, document, archive. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded. Drop file here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.