Han snøt havet for et offer, Del 1

I begynnelsen av desember 1942 dampet S/S «Ingerfem» ut fra Edinburghs havneby Leith. Båten, som tilhørte Jacob Kjødes rederi i Bergen, hadde ligget på verksted og blant annet gjennomgått en større kjelereparasjon. Den hadde også fått innredet en lugar til kanonerene ombord, seks norske marinegaster som hadde fått spesialopplæring for sin oppgave i Dumbartoni Skottland.

En av de seks kanonerene — eller gunnerne, som de ble kalt med en engelsk betegnelse var Ole Johan Næss, som nettopp hadde fylt 20 år. Næss hadde tidligere seilt på den amerikanske vestkysten i halvannet år, inntil han kom over til England og ble tatt inn i marinen for å utdannes som gunner i handelsflåten. Han hadde allerede fått sjanse til å praktisere det han hadde lært. På sin
første tur som gunner, ombord i «Fearnwood», var konvoien hans blitt angrepet av en ubåt i Det karibiske hav. Konvoien bet fra seg, og Næss fyrte av fire skudd mot u-båten, som imidlertid kom seg unna.

Etter tilbakekomsten til England hadde Næss hatt ferie, før han kom ombord i den nye båten.

«Ingerfem>» var en stykkgodsbåt — cargoliner — på 6960 tonn dødvekt. Den var temmelig gammel, bygd i 1912, og farten var ikke mye å skryte av, 8—9 mil. Etter avgangen fra Leith gikk den først til Loch Ewe, Skottland, hvor den skulle vente på at konvoien ble satt opp.

Tyske ubåter hadde herjet stygt på havene det året som nå snart var forbi, og Englands forsyningssituasjon var kritisk. Nesten hver eneste konvoi til og fra England i denne tiden hadde kontakt med tyske ubåter, og mange av konvoiene fikk en stygg medfart. «Ingerfem» hadde fire Oerlikon maskinkanoner til å bite fra seg med, piuss en 4-toms kanon.

Medregnet de seks kanonerene, var mannskapet på 41 mann. De fikk så vidt feiret julekvelden i land, og var takknemlig for det, men allerede første juledag var konvoien seilklar. Sammen med 10—12 andre båter stakk «Ingerfem» til sjøs. Den gikk i ballast, og skulle laste i
Halifax.

Konvoien «Ingerfem» skulle være med i, var msatt opp på to steder. En stund etter avgangen m,fra Lock Ewe, støtte den andre delen av konvoien
til, tilsammen besto nå flåten av ca. 30 båter. ,Flere av dem var norske. mSeks marinefartøyer — destroyere og korvetter — var med som eskorte. Over konvoien
hang Catalina-fly, de tre første døgnene hadde ,de fly-eskorte hele tiden.

Det var ruskevær da konvoien gikk ut, og ,været bedret seg ikke de ,første dagene i sjøen.
Vind og sjø var mot, og konvoien gjorde ikke mer enn 5 mil i den tunge ,stampesjøen.

Den tredje dagen etter avgangen sprang en kjele lekk ombord i «Ingerfem». Båten mistet ,øyeblikkelig fart, og lå nærmest stille i de tunge sjøene. De andre skipene fortsatte, slik var krigens lov. Da morgenen grydde den fjerde dagen, ,var det bare så vidt folkene ombord i «Ingerfem» kunne skimte røyken av konvoien i horisonten.

Dagen etter, den 29. desember, var det to fly ,over «Ingerfem>, antagelig Catalina-fly. Ett av flyene morsesignaliserte og spurte hva som var i veien. «Ingerfem» svarte, og fikk så på ny beskjed fra flyet om å bli liggende på samme sted kl. 22.00 om kvelden. Da skulle fly komme
tilbake og gi beskjed om hvorvidt båten skulle returnere eller ikke. «Ingerfem»s posisjon var 59*N 21*V.

Skytter Ole Johan Næss likte seg ikke, det ,gjorde forresten ingen av de andre ombord heller. Alle visste hvor sårbart et slikt enslig skip var. Det eneste de kunne håpe på, var at ingen ubåt ,oppdaget ,dem. Ble de først observert av fienden, hadde de ingen sjanser.

Skytterne ombord hadde de samme vakter som de andre. Næss hadde gått av sin vakt kl. 16.00 mom ettermiddagen, og lå og sov sammen med de andre i lugaren — han skulle på vakt igjen 1. 24.00.

KI. 22.30 ble han purret av kanoneren akterut. Han skrek at han måtte komme seg opp, skuta ,hadde nettopp fått en torpedo. Næss, som lå med fulle klær, trev redningsvesten og stakk, føttene ned i skoene. Han var alene i lugaren, de andre var alt kommet seg på dekk.

Ennå var det ikke gått helt opp for Næss hva som egentlig var skjedd. Han hadde ikke hørt mnoen eksplosjon — og fikk senere bekreftet av andre at heller ikke de hadde hørt noen. Men han mforsto at ett eller annet ikke var som det skulle mvære, for det var en sånn merkelig dissing i skroget.

Han kom seg opp på dekk. Det første han la mmerke til, var at styrbords livbåt allerede lå på vannet. Den var full av folk. Næss så at flere mann hoppet rett fra dekket på «Ingerfem» ned i hodene på dem som satt i livbåten.

Skuta hadde allerede temmelig sterk slagside til styrbord og Næss var klar over at det ikke ville være mulig å få babords livbåt på vannet, slik forholdene var.

Foruten disse to livbåtene — helsveisede jernbåter — på midtskipet, var det også to båter på brua. De var av tre, og en av dem var utstyrt med radiosender. Dessuten fantes det fire redningsflåter.

Næss satte kursen mot de to flåtene på forskipet. Han prøvde å få dem løs, men de hadde kilt seg fast og lot seg ikke rikke. Han ga opp, og fortsatte videre forut til de amdre flåtene. Mens han sprang av sted i mørket, holdt han på å ramle rett ned i en bred kløft. «Ingerfem» var i ferd med å dele seg i to.

Åtte mann i en livbåt

Næss, som ikke hadde sett en eneste mann hittil, bortsett fra dem som hoppet i livbåten, sprang tilbake til båtdekket, og der kom det etter hvert flere til. «Ingerfem» hadde i mellomtiden rettet seg opp igjen, slik at det nå faktisk var mulig å få babords livbåt på vannet. Næss og en av matrosene gikk i gang med å låre den. Etter mye strev fikk de den ned, etter at de først hadde vært nødt til å kappe det ene livbåttauet.

Næss var den siste som hoppet i båten. Han holdt seg i tauet til blokken, og rauset rett i sjøen. Fanglina til livbåten, som var bundet fast til rekka på «Ingerfem», var festet til livbåten på ureglementert vis, slik at det var umulig å få båten loss. Næss måtte file av fanglina med en lommekniv, annet redskap fantes ikke. Da lina var kuttet, brølte han til de andre at de måtte få ut årene og ro, ellers ville de drive inn
i propellen, som fremdeles var i gang.

Det var stummende mørkt, og det tok derfor en tid før de fikk viklet ut årene, som lå godt innpakket i presenninger. Men etter atskillig plunder fikk de til sist ut to par årer, og det var på høy tid, viste det seg. Båten hadde bare ,kommet 40—50 meter vekk fra «Ingerfem», da Næss og kameratene hans så hvordan den plutselig brakk i to. Det var som om en kjempefinger hadde trykket den ned på midten, den sank som et V-tegn med baugen og akteren i været.

Idet «Ingerfem> gikk ned, så karene i livbåten tre mann på brua. De strevde med å få ut en av livbåtene der. En av dem var kapteinen, Næss
kjente ham i gjen på stemmen. Han dro også kjensel på stemmen til en av de andre, en gunner.

Og så var «Ingerfem» forsvunnet — det hele skjedde i løpet av noen få sekunder.

Like etter at den var blitt borte, fikk karene i livbåten til Næss se morsesignaler fra den andre livbåten et stykke unna. De famlet rundt I mørket inntll de fant en stor lommelykt, og begynte å morse tilbake. Mens de holdt på med det, fikk de se u-båten komme opp. Den var et
godt stykke unna, i mørket ruvet den bare som en tung, mørk skygge.

Plutselig smalt det. De kjente hvinet av salven rett over hodene på seg. I en fart fikk de slokketlykten, og en eller annen skrek at de måtte rive av seg lysene på redningsvesten også.

Tyskerne ombord i ubåten trodde formodentlig at de hadde truffet båten da det ble mørkt. Iallfall kom det ikke flere skudd. Like etter så de at den mørke skyggen forsvant. De våget imidlertid ikke gjøre noe nytt forsøk på å signalisere til den andre livbåten.

Det var sju mann til i den båten Næss var i. En av dem var førstestyrmannen, som tok kommandoen. Foruten ham var det donkeymannen, en fyrbøter, en skotsk messegutt og to matroser. Næss var den eneste gunneren i båten.

Ingen var særlig godt kledd, bortsett fra styrmannen, som hadde en solid frakk på seg. Han hadde tydeligvis vært oppe da torpedoen rammet «Ingerfem>. Næss hadde marinebukser og en genser, men ingen jakke. De fleste andre hadde også bare bukse og genser, eller jakke. Verst var det med en av matrosene, en svær kar fra Trondheim. Han hadde ikke gitt seg tid til å kle seg, men hadde hoppet i livbåten bare iført en tynn silkepyjamas.

Det var bitterlig kaldt — flere kuldegrader — og de frøs så de hakket tenner, alle sammen. Verst plaget var naturligvis den pyjamaskledde matrosen.

Ingen var kommet til skade da de gikk i båten, men skotten hadde vært uheldig da båten ble truffet av torpedoen. Han hadde stått på topprista i maskinen akkurat da, og hadde falt ned av støtet. Det viste seg senere at han hadde brukket lårbeinet. Likevel hadde han altså klart å ta seg opp på dekket. Nå hadde han store smerter, men det var ingen som kunne gjøre noe for ham.

De setter seil

Sjøen var grov og krapp, og stadig sprøytet det inn over dem som satt i båten. De fant fram til drivankeret i mørket, og fikk det ut. To mann ble satt til å holde vakt over ankeret, de andre krøp sammen under en presenning midt i båten. Det var en del gensere, strømper og andre plagg
i livbåten, pluss regnfrakker og sydvester, og de fordelte klærne mellom seg. Likevel frøs de fælt. Næss var den eneste som hadde noen få sigaretter og en sigarett-tenner. Røyken ble delt broderlig.

Det ble ikke sagt stort. Alle ruget over sine megne tanker, og de var ikke særlig lyse. De fleste undret seg litt over at flyene ikke var kommet tilbake til avtalt tid, og det ble snakket litt om mdet. Men kanskje ville flyene komme senere, og oppdage livbåten?

Været ble dårligere utover natten, vinden økte på og bølgene ble større. Båten hev seg friskt i sjøene, og drivankeret var ikke til synderlig hjelp.

Morgenen grånet over havet. Det var overskyet, men klart og kaldt. Rundt dem lå det masser av vrakrester fra «Ingerfem».

De ble enige om at de måtte forsøke å få opp et seil — livbåten var naturligvis utstyrt med mast og seil Det kostet dem mye strev, for båten kastet på seg i den kraftige sjøen, men de fikk da endelig rigget til seilet. Kart og kompass fantes det ombord, og styrmannen-stakk ut kursen. Det var ikke annet å gjøre enn å seile mot England. Utover dagen bedret været seg litt. Sjøene mvar ikke lenger så krappe, men gikk over i lange, tunge bølger. De kunne se havet over seg når de var nede i bølgedalene.

Styrmannen var den eneste som hadde klokke, mog den kom vel med da de skulle gjøre et overslag over farten de gjorde. De kastet ut en pinne foran båten — de visste omtrent hvor lang den var — og tok tiden til de hadde pinnen akter. Etter litt regning fant førstestyrmannen ut at de
gjorde omtrent fem mil. Det var omtrent samme fart konvoien hadde hatt. Med litt flaks, og for- utsatt at været ikke ble dårligere, kunne de ha en sjanse på å nå fram til den engelske kysten på 4 døgn. .

De hadde rikelig med mat ombord, det var en trøst. Tankene under toftene var fulle av hermetikk, sjokolade, kjeks og ferskvann. Provianten var beregnet på atskillige flere enn de åtte som nå var ombord i livbåten. De fant fram en boks kjøttboller og kjeks og tok sitt første måltid.

Kjøttbollene var kalde, men smakte godt likevel. Alle fikk en forholdsvis rikelig rasjon, men ferskvannet ble strengere utporsjonert.

Karene ble enige om å etablere en vaktordning. To og to skulle skiftes om å ta tørn ved roret og passe seilet, dessuten holde utkik etter båter. De andre krøp sammen under presenningen, den ga iallfall litt beskyttelse mot kulden. Alle begynte å bli temmelig forfrosne på hendene,
fingrene ble stive og nektet liksom å lystre ordre. Hele dagen satt de der så tett inn til hverandre som mulig. Av og til smakket de litt med hverandre, mest om sjansene for at det skulle komme en båt forbi, eller at engelske fly skulle dukke opp.

Rundt dem var bare hav og himmel. Karene i livbåten ga nøye akt på været, det kunne bety liv eller død for dem nå. Av og til slo en sjø inn i båten. De var gjennomvåte, alle sammen, kulden var nesten ikke til å holde ut. Den skotske messegutten, som lå med brukket lårbein, hadde store smerter, og ble svakere og svakere.

Været hadde begynt å friskne på igjen, og sjøen ble rotet mer og mer opp. Bølgene gikk med sinte skumtopper. Stadig slo sjøsprøyt inn i båten og gjorde de åtte enda våtere menn de var fra før. Da det begynte må mørkne, var været blitt så dårlig at de ikke lenger våget å seile mer.
De tok ned mast og seil og la alt sammen på plass i båten. Så krøp alle sammen under presenningen igjen, unntatt de to som skulle ha vakt-tørn. De lå og lyttet til vinden som plystret og sjøene som plasket mot sidene av båten. Ingen fikk sove ordentlig, kulden rev og slet i dem, men av og til døset de litt av.

Den første dagen var over. De ventet på morgenen.

Kilde: Aktuell 1958
Tekst: Jostein Nyhamar
Foto: Åge Storløkken