Han snøt havet for et offer, Del 2

Den 29. desember 1942 ble «Ingerfem» torpedert av en tysk ubåt, fire dager etter avgangen fra skotsk havn. Mannskapet gikk i to båter. I den livbåten Ole Johan Næss
havnet var det sju mann til. De rigget til seilet, og satte kursen for England. Mot kvelden første dag måtte de ta ned seilet, fordi været var så dårlig at de ikke våget å ha
det oppe lenger ….

En blek morgen demret over havet og de åtte karene i livbåten. Sjøen gikk skumtoppet og hvit, og det blåste surt. Himmelen var overtrukket med skyer, men det var god sikt.

Bølgene var på ny blitt krappere, og forholdene var i det hele dårligere enn kvelden før. Karene ble likevel enige om at de fikk forsøke å få opp
seilet igjen. Deres eneste sjanse til redning var å ta seg inn til den engelske kysten. Alle sam- men visste at det var ytterst små sjanser til at det skulle komme en båt forbi.

De fikk fram mast og seil igjen, og begynte å rigge det til Mens de holdt på og bakset med seilet, fikk de plutselig en svær sjø rett i baugen. Livbåten reiste seg på ende og gikk rundt. Alle
sammen ble slengt ut i vannet og havnet et godt stykke fra båten. Da Næss kom opp til overflaten igjen, så han at båten lå med kjølen i været. Han begynte å kare seg bortover mot den.
Det var tungt å bakse i den tunge sjøen med to regnfrakker og redningsvest på seg, og han slukte atskillig saltvann. En av kameratene som ,alt hadde kommet seg opp på hvelvet, rakte ut
en hånd og hjalp ham opp.

Næss så seg rundt. De var der alle sammen.

De lå og klamret seg fast en stund mens sjøene skyllet over dem. Så ble de enige om at ,de måtte forsøke å få båten på rett kjøl igjen. På begge sider under båten løp det en jern-
stang parallelt med skroget, anbrakt der nettopp med tanke på slike situasjoner som dette. De åtte tok tak i stangen, og fikk tippet båten så den igjen lå med den rette siden i været. Så
kravlet de seg oppi.

Tre mann går overbord

Livbåten var nå full av vann. Det var bare flytetankene som i det hele tatt holdt den oppe. ,De hadde ingen ting å øse med, og det hadde ikke ,vært stor hjelp i det heller, for sjøene slo stadig
innover dem. Arene var borte. Presenningen var ,forsvunnet. Lommelykt, kart og kompass alt var tatt av havet. Tankene med proviantenog ferskvannet var der, de var heldigvis solid
fastgjort under toftene.

De hadde vært våte før, nå var de enda våtere. Fire mann anbrakte seg på toften akter i båten, fire på toften forut. Det var de tørreste stedene i båten, men selv der satt de med beina i vann.

Alle sammen var utmattet etter oppholdet i sjøen og etter strevet med å få snudd livbåten, og det varte en stund før noen orket å si noe. Beina svulmet opp på grunn av det kalde vannet,
og det varte ikke lenge før alle mann måtte ta av seg støvlene. I stedet trakk de strømpene godt opp over buksene.

Stemningen var dyster. De fleste mente at alt håp var ute. Alle satt og ventet på at båten skulle kapseise på ny, sjøene slo inn over dem med en slik kraft at de måtte klore seg fast for
ikke å bli tatt med. Den skotske messegutten, som fortsatt hadde støre smerter på grunn av lårbeinsbruddet, hadde alt gitt opp. Han spurte om ikke noen ville ta øksa — den var bundet fast
og hadde ikke fulgt med alt det andre uten-bords — og gi ham et slag i hodet, så han slapp å ligge der og ha det vondt lenger. Og neppe hadde han sagt det, før det kom en svær
sjø. Alle sammen klamret seg fast. Sjøen vasket over dem, trengte seg inn i munn og øyne. Da de hadde fått synet igjen, oppdaget de at messegutten var borte. De fikk øye på ham et
stykke unna, men det var håpløst å tenke på å berge ham. Slik satt de en stund utover dagen. Tankene i kvernet rundt i hodet på dem. Kreftene avtok stadig. Ingen så noe lenger. Været
bedret seg litt etter hvert, de registrerte det sløvt, men det hjalp ikke særlig på humøret.

Plutselig så de at donkeymannen reiste seg og gikk midt ut i båten. Han hadde mistet både i regnfrakk og redningsvest, men den lille vanntette lerretsposen for personlige effekter hadde
han fremdeles i behold. Han begynte å plukke opp brev og bilder fra posen, og rev dem i stykker etter hvert. Magen hans var oppsvulmet, det var tydelig at han hadde fått i seg masse salt-
vann, hodet virret hit og dit. En stund etter døde han. Han sto midt i båten og vugget fram og tilbake i takt med bølgene. En god stund drev de rundt med den døde man-
nen i båten, til sist kravlet Næss ned fra toften og lempet ham overbord.

Næss forsøkte å holde humøret oppe. Han satt og plystret og sang bak i båten. De andre brukte kjeft og ba ham holde opp. Da det lakket mot kveld, ble styrmannen slått
overbord av en sjø — han satt på den samme siden som Næss. De andre fikk ham opp i båten igjen, men da var han helt groggy. Næss og matrosen fra Trondheim måtte holde ham mel-
lom seg, selv eide han ikke krefter igjen. Langsomt ebbet livet ut, og en stund senere var han død. Det skjedde nesten umerkelig. Næss og matrosen tok begge pulsen hans, den var sluttet
å slå. De vippet ham overbord.

 

 

Og rundt var bare hav…

Mørket hadde svøpt seg tett om båten nå. Den andre dagen i livbåten var over, og nå var de bare fem igjen. Næss og matrosen fra Trondheim satt sammen på aktertoften, de tre andre
forut i båten. De som satt på den ene siden, kunne ikke se de andre i mørket.

Morgenen kom. Alle fem var der fremdeles. Sulten begynte å melde seg, men ingen hadde særlig lyst på å krabbe ned i den vannfylte båten bort til mat-tankene. Det endte med at Næss
påtok seg jobben. Med en av åregaflene fikk han brukket løs tankene, og fikk slept dem bort til ,akterenden hvor han og matrosen satt. Der fikk de festet tankene med noe tauverk.

De åpnet en boks med kjøttboller — det var hermetikkåpner i tankene — og spiste kavring. ,Næss krabbet over til karene i den andre enden av båten med maten, og det ble hans faste jobb
i dagene som fulgte. Han måtte krype på knærne ,mens han holdt seg i ripa, og fikk etter hvert store sår på kneskålene.

De fem ombord ble stadig svakere. Kulden ,gjorde dem ikke noe lenger, de var blitt følelsesløse. Dagen gikk uten at noe hendte. Fremdeles var det høy sjø, men bølgene var lengre, roligere.

Det ble kveld, og natten kom. Himmelen var stjerneløs.

En ny morgen demret over havet. De fem karene begynte på sin fjerde dag i båten. Timene gikk. De spiste et par ganger, men så ikke stort. Det var ingenting å snakke om.

Den femte dagen kom. Himmelen var klar, det lå en strime av rødt over horisonten. En kald, ,blek sol steg opp av havet. Båten vugget opp og ned i de lange, sugende bølgene. Sjøen var tung,
men det var ikke sprut på den.
Den dagen var det et fly over båten. De hørte ,det først, en stund senere fikk de øye på det ,også. Det gikk i stor høyde. Solstrålene fikk flykroppen til å glinse som sølv mot den blå
himmelen. Det var tilløp til jubel blant karene. I en fart fikk de ut et svært, gult flagg, som var festet til relingen på båten, og begynte å vifte med det.

Men flyet forsvant, og det var bare så altfor ,klart for de fem i båten at det ikke hadde sett dem. Jubelen ble avløst av sløv apati. Skuffelsen føltes som en fysisk matthet. Alle trakk seg
inn i sine egne tanker. Av og til dubbet de av litt.

Hendene deres var etter hvert blitt temmelig opphovnet, men verst var det med beina. Selve føttene hadde svulmet opp så de så ut som fotballer. Strømpene var etter hvert blitt oppløst
av vannet, de fleste satt nå helt barbeint. Sløvheten svøpte seg om dem. Hjernen føltes tom.
Den femte dagen gikk, en ny morgen opprant, kvelden kom, og den sjette dag i livbåten var over.

Alene igjen

Mot kveld den sjuende dagen hendte det noe underlig. Båten kom plutselig inn i en slags strømhvirvel, den tippet over og gikk rundt sideveis som et hjul i sjøen flere ganger før den
endelig ble liggende stille med bunnen i været. De fem karene hadde fått klamret seg fast til jernstengene under bummen, og fulgte med på karusellen.
De fikk vippet båten over på rett kjøl igjen, og krabbet oppi. Alle var fullstendig utmattet. Sløvt la de merke til at tankene med mat og ferskvann var borte. Det sa dem liksom ingenting.
Hjernen nektet å fatte betydningen av det, kroppen var bare viljeløst kjøtt.

Næss svimte av på sin plass i akteren. Han vet ikke hvor lenge han var borte, men da han våknet igjen, var han alene i båten. Forundret stirret han seg om. Han fikk se en hånd som
klamret seg fast til ripa bak ham. Det var fyrbøteren, en bergenser, som hang der. Næss forsøkte å hjelpe ham opp, men fyrbøteren hadde selv ingen krefter igjen, og Næss klarte ikke å
hale ham ombord alene. Fyrbøteren ba ham slippe. Det siste han sa, var at Næss måtte hilse hjem om han ble reddet. Så var han borte. Mørket la seg over havet og den enslige mannen
i båten.

Apatisk registrerte Næss at akt var forbi. Ingenting nyttet lenger. Han bestemte seg for å gjøre slutt på seilasen. Det kostet ham ingen ting å ta beslutningen. Han følte ingen redsel.
Døden var ingen fiende lenger.

Han kastet seg forover i den vannfylte båten, og åpnet munnen. Men det var som han kom til seg selv igjen da han kjente hvordan vannet holdt på å kvele ham. Kanskje henger instinktet fast
ved livet etter at viljen har gitt opp? Næss kom seg iallfall opp igjen og ravet bort til roret. Der satte han seg. Han var klar igjen, og sa til seg selv: Du må ikke gi deg, du må ikke gi deg,
du må ikke… Så sovnet han. Hva som egentlig hendte i de dagene som fulgte, kan ikke Næss gi noen sammenhengende, kronologisk framstilling av. Det ligger en tåke over alt.
Begivenhetene svømte sammen, dag og natt gikk i ett. Klare øyeblikk vekslet med perioder av bevisstløshet.

Næss hadde rare drømmer i båten. En gang drømte han at han så en svær danseplass under seg. To mann kom bort til ham, de bar tettsittende gummidrakter og spurte om ikke Næss
ville bli med og ta en pint øl. Han så ja, for han visste han hadde tre shillings i lomma. De to karene hoppet ned i baren for enden av danseplassen. Det sto tre pinter på disken. Næss
reiste seg og hoppet ned til dem. Han kom til seg selv igjen da han lå i vannet. Han karet seg bort til båten, fikk tak i ripa og heiste seg ombord igjen. Akkurat da følte han seg forholdsvis
klar, og han la merke til at været var blitt mye bedre.

Igjen må han ha falt i søvn, eller svimet av. Han drømte at han kjørte isblokker for noen fiskere, båten var full av isblokker. Så gled bildet bort, og han var hjemme i Larvik. Hele
byen lå under ham. Plutselig fikk han se kameratene sine, de fem andre skytterne. De satt i en slags spisebrakke i nærheten av Farris Bad. I den ene enden av brakka var et kvinnfolk, hun
var i ferd med 4 koke lapskaus i en svær gryte. Kameratene satt hele tiden og ropte til Næss, og fortalte hvordan han måtte ro for å komme til dem. Det var en dør i hver ende av brakka,
mellom dørene sto et digert langbord. Etter mye strev klarte han endelig å ro fram til dem. Kokka hadde slått opp lapskausen på tallerkenene, det duftet himmelsk. Næss satt med gaffelen
hevet og skulle nettopp gå løs på maten da en sjø kom og feide ham vekk fra bordet.

Han våknet da han lå i vannet. Enda en gang fikk han karet seg opp i båten. Han falt utmattet forover da han skulle sette seg, og fingrene fikk tak i en sjokoladeplate i bunnen av
båten. Den måtte ha falt ut av mat-tanken tidligere. Næss tenkte imidlertid ikke over hvordan den var kommet dit. Han kravlet seg bort til aktertoften og spiste en bit av sjokoladen. Så
kom søvnen sigende.

Redningen

Han våknet av at sjøene vasket over ham. Været var blitt dårligere. Det varte en stund før Næss ble klar over at det hølj-regnet. Han erindrer at han tok av seg sydvesten, for å fange
opp litt vann. Han slurpet det i seg, og husket på å ta på seg igjen sydvesten etterpå. Det var lyst, så det må ha vært dag — men hvilken dag kan Næss ikke si.

Det neste han husker — han må ha vært bevisstløs en tid — var at sjøene på ny slo innover ham. Havet gikk hvitt, vinden ute. Flere ganger var det bare så vidt han ikke ble slått
overbord. Han begynte å be, han ropte til Gud at dersom han var til, måtte han hjelpe ham nå.

Han våknet av at det var noen som tutet. Det første han så var et skip som ruvet høyt over ham. Skipet lå helt ved siden av hvbåten. Det var nydelig vær, stille, og sol.
Noen kastet ned et tau til ham. Han reiste seg og prøvde å gripe det, men fingrene nektet å lystre.

Da de skjønte at han ikke klarte å surre tauet tundt seg, kastet de ned en leider. Næss reiste seg på akterskottet, strakte armene ut og hoppet. Han fikk armene inn i leideren.
Så husker han ikke mer før han lå på en båre på dekk. Han ble ført ned i en lugar og plasert i en stol. Noen begynte å kle av ham. Han besvimte.

Da han våknet, lå han i en seng. Smertene rev og set i kroppen. Tørsten var ulidelig, han ba om å få vann. Han fikk litt, og ba om mer. Men de torde ikke gi ham mer å drikke. En mann stakk
en fuktig bomulisdott i munnen på ham. Av og til tok han den ut og fuktet den litt igjen.

For det meste lå Næss i en døs, men han hadde enkelte klare øyeblikk. Han fikk vite at båten som hadde tatt ham opp, het S/S «Steamack», den var amerikansk og på vei til Liverpool. «Steamack»
hadde for øvrig tidligere på reisen mplukket opp 21 mann fra en annen livbåt, like etter avgangen fra amerikansk havn.

Det var lege ombord. Han var flere ganger nede i lugaren og så på beina til Næss. En gang fikk Næss se dem selv. Han fikk et sjokk. De var tykke som stokker, og hadde de merkeligste kulører.
Næss fikk vite at han var blitt tatt opp av «Steamack» den 11. januar — tretten dager etter torpederingen. «Steamack» satte kurs for nær meste havn, Bangor i Irland.
To dager senere var de fremme. Næss ble firt ned i en båre, en motorbåt brakte ham inn til kaia, derfra bar det i sykebil til Ards District Hospital et stykke lenger inne i landet.

Legene konstaterte koldbrann i begge beina. Ingen av dem hadde forresten noen tro på at han ville overleve, fikk Næss vite senere. Hva som egentlig hendte på sykehuset de første par ukene,
vet ikke Næss. Han var bevisstløs mesteparten av tiden, og har bare noen uklare erindringer om smerter som føltes som ild i kroppen.
Etter 14 dager begynte kreftene å øke. Det fulgte døgn fylt av intense smerter. Hete kroppen verket. Av og til syntes Næss ikke det var til å holde ut.

Etter en måneds tid ble han plasert i en gummiring, og der satt han, oppreist, med beina til værs, i seks måneder. Først da fikk han ligge normalt igjen. I ti måneder lå han på sykehuset.
Den 21. oktober ble han utskrevet, men gikk fremdeles til kontroll en måneds tid. Så reiste han tilbake til marineleiren i Dumbarton i Skottland, hvor han var rekonvalesent i åtte måneder.

Så begynte han på kjøreskole, ogble sjåfør ved marineforlegningen. Det var han helt til krigen sluttet. Når han skulle ta seg fram utenbilens hjelp, måtte han for det meste
bruke stokk. Beina plaget ham stadig, og har gjort det like til nå. Det er ikke lenge siden han måtte amputere en av tærne.
Da krigen sluttet og Næss ble dimittert, ble han av Rikstrygdeverket «anslått til å være 75 prosent invalid. Så sent som i 1953, var han fremdeles 18 prosent invalid,
etter Rikstrygdeverkets skala for den slags utregning.

Og dette var historien om Ole Johan Næss, som i tretten døgn førte sin kamp mot havet og kulden. Han var den eneste av mannskapet på «Ingerfem> som ble reddet, de andre
40 ble ført opp på tapslistene. Ingen har noensinne fått vite hva som skjedde med folkene i den andre livbåten. Kanskje døde de av utmattelse, kanskje ble de slått overbord
og druknet, kanskje ble de beskutt av en tysk ubåt, hvem vet?

En liten tilføyelse, for å føre historien om Ole Johan Næss å jour: I 1945 kom han hjem til Larvik, året etter giftet han seg, og begynte i ,bygningsfaget. Senere fikk han jobb
på snekkerverkstedet på Alfred Andersens Mekaniske Verksted, og i 1950 kom han til Larvik Dørfabrikk, hvor han fremdeles er.

Næss har fått familie etter hvert, en datter og en sønn. I 1949 bygde han seg eget hus. Han fikk en byggmester til å reise det, men alt innredningsarbeid og all innvendig kledning gjorde han selv. En god del av møblene har han også laget selv, i ledige stunder.

Kilde: Aktuell
Tekst: Jostein Nyhamar
Foto: Aage Storløkken

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

    *

    code

    The maximum upload file size: 200 MB. You can upload: image, audio, video, document, archive. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded. Drop file here

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.