Harald Nilsens fortelling som førstereis

I min oppvekst i Sørkjosen, med hjemmet på fjærbakken, var vi så berørt av sjøen at en steinmur måtte lages. På den tiden var det normalt med to stormer fra nord om vinteren, hvor havet som hadde fri
passasje fra storhavet, hadde bølgene hele Reisafjorden til å bygge seg opp. Fiskeryrket var mest utbredt,
og som min far var en del av. Som 12-åring begynte jeg å være med far å fiske, når vi var frie fra skolen og
været tillot det. På den tid var det overflod av fisk og dyreliv på havet. I sommerferier ble det mange
fisketurer etter sei, med økter på ca. 12 timer, fra seks om efta til seks om morgen, med to timers hvile og
seimølja. Sjølivet var godt plantet i min hjembygd, med fiskeyrket, utenriksfart og hvalfangst. Så mitt
forhold til sjølivet var godt etablert, både fysisk og mentalt. Tanken om å reise til sjøs utenriks var normalt, da ingen andre muligheter var til stede for en gutt fra en fattig fiskerfamilie. Og forresten, jeg var dritlei av skolen og ville ut i den ukjente verden.

Tanken om å reise til sjøs skapte en forventning og entusiasme som jeg ikke hadde erfart før, og som
gjorde at min mentale innstilling var positiv til det nye som ville møte meg. Å ta avskjed med familien før
jeg gikk om bord i lokalbåten til Tromsø, var tyngst for mor som gråt litt, men far oppmuntret meg og kom med sin formaning. Gode klemmer ble fordelt, også til min bror og mine to søstre. Etter at lokalbåten stevnet fra Hansen-kaia må jeg innrømme at følelsen også gjorde seg gjeldende i mitt hjerte. Etter avreisen fra Sørkjosen, ble jeg kjent med at en annen gutt (18 år) fra bygda som også skulle mønstre på den samme båten som jeg. Det gjorde at jeg slapp å være alene med den lange reisen til Tromsø som varte til neste dag. Ventetiden på Sjømannshjemmet ble slått i hjel med kino – og kafebesøk. Visse formaliteter skulle ordnes med sjøfartskontoret, så alt var klart til ombordstigning for å møte en ny verden. Krav til bekvemmelighet til det ene eller andre, var ikke noe som opptok meg, for slik som det er, slik skal det være. Når man går om bord inn i en ny verden, nye mennesker og språk som en aldri har hørt forut, er det bare å suge inntrykkene til seg. Det er ikke alt jeg husker like godt, men vi ble selvfølgelig ønsket velkommen, og jeg ble henvist til lugaren som skulle bli mitt lille «hjem» på ubestemt tid. Lugaren på styrbord under poopdekk, kan jeg tenke meg var ca. 2×3 meter, en køye med skuffer under, høyt klesskap, skrivepult med speilhylle over og en benk under ventilene. Tror ikke vi hadde vaskeservant i lugaren. Min bagasje var jo ikke all verden, så det var plass nok til den. Tror sanitæranlegget var i en kahytt på poopdekk. Salongen var i akterkant på babord side, og på skotte en hylle med en radio, benker og ryggstøtte med skinn trekk. Den ny restaurerte messa var i akterkant på midtskipet og byssa på framsiden. 1. og 2. styrmann hadde lugar på babord og maskinfolk på styrbord side. Kaptein Arne Toresen (tror navnet er riktig skrevet) på båtdekket, og telegrafisten.

«Torpa» ble bygd i 1920 i                                                               
Antwerpen, og hadde hatt flere
eiere, og ble kjøpt av rederi Ole T.
Flakke, Kristiansund, før jeg kom
om bord. Det jeg vet, var at
motoren var gjort om fra kull til
oljefyring, og byssa var blitt
modernisert. Båtens tdw var ca,
2050 tonn. Det var fire lasterom,
to på for – og bak deke. Båten ble
drevet av dampmaskin, også
vinsjer på dekkene, framme og
bak ble drevet av steam.
Selv om det er over seksti år siden, sitte bilder og minner om mange hendelser nokså sterkt. Antagelig kom det av at mine sanser var fullt aktivisert, og hungrig etter alt det nye. Jeg tror også at moralen og miljøet ombord gjorde at det var godt samhold og lite uro. Jeg kan ikke huske at det noen ganger var bråk eller spetakkel om bord. Men det var to hollendere om bord, rundt tjuve års alder og den andre litt eldre, og adskillig større enn meg. En periode drev den yngste og mobbet meg, som jeg begynte å bli lei av og ga beskjed til båtsmannen, og da ble det slutt. Og det er jo slik at man på en naturlig måte knytter nærmere kontakt med enkelte, eller kanskje det var det motsatte som skjedde. Jeg var jo yngst og minst av vekst, 166 cm. over bakken, + 20 kg. i dag. Forresten, tror det var en til, om han var «trikkern» eller en maskinist, han var i den samme høydeklassen og var fra Kristiansund. Og huske navn på andre etter så mange år er ikke lett, men noen sitter, som; grekeren Marco, italieneren Antonio, dansken båtsmannen Jenssen, som ble min nærmeste venn, og min sambygding Arild (fiktivt navn). Jeg ble inspirert til å skrive om tiden ombord i Torpa, da jeg så et innlegg på Facebook, som var satt inn av Oddvar Larsen, Larship, og med bilde av båten. Jeg reiste til sjøs i perioden 1957 til 67 på seks båter, også med to oljetankere: Havfru og Fernhaven og tre bulkbåter: Varangermalm, Brissac og Jotunfjell.

Som førstereisgutt fikk jeg hyre som         
dekksgutt ombord på «Torpa» i Tromsø
fredag 10 mai 1957. Lønnen pr. mnd. var kr.
180,-, men ble hevet til kr. 200,- etter en
tid. Halvparten ble overført til
postsparekonto.
Vi var et mannskap fra åtte ulike nasjoner:
Norge, Finnland, Danmark, Nederland,
Hellas, England, Italia og Argentina.
Miljøet var godt og jeg lærte raskt engelsk.
Bilde visen meg i midten, danske med
tatovering og hjembygdingen.

Fra Tromsø gikk turen videre nordover, og Honningsvåg var en fast bunkringshavn, før vi seilte videre til Onega, som gjentok seg 2 ganger, og 2 ganger til Murmansk. Familien på morsiden bodde i Honningsvåg, to onkler og en tante , og i den forbindelse må jeg fortelle om mine smugletokter som skjedde et par ganger: Losen kom ombord et godt stykke før vi var framme ved bunkringskaia. Som regel var båtfører ute av synet helt til Torpa var fortøyd i kaia, og losen skulle inn til havna. Bunkringen tok noen time, og jeg fikk dra på land å besøke familien. Losbåten hadde lemmer i båtdekket, og der var det anledning til å gjemme smuglergodset, kartonger med sigarettpapir, sigaretter og bokser tobakk. Så når jeg fulgte losbåten inn til kai i Honningsvåg sentrum, gikk både losen og jeg på dekkbordene som tobakken lå under. Framme ved kai drøyde jeg litt til losen var ute av synet, og da banen klar til å ta opp smuglergodset, pilte jeg i vei til onklene, som bodde øverst i Prestebakken. Jeg tror jeg hadde fått tillatelse av båtføreren, så risikoen var ikke så stor.

Når vi forlot Norge (Varangerhalvøya) for første gang med kursen rett østover mot Russland, kriblet følelse for det ukjente som skulle møte oss. Må huske at dette skjedde i 1957, i den kalde krigs perioden. Når Barentshavet blir nevnt så får selvfølgelig fornemmelsen om at en da er langt nord. Når jeg kom ombord, ble jeg satt til å gå vakter, og jeg tro jeg begynte på 8 –12 vakta.
Det tok ikke lang tid før vi møtte isflak av alle størrelser som lå midt i skipsleia. Det husker jeg som i dag,
fordi styrmann sa til meg: «Bare styr mellom isflakene slik som du vil». Og det var jo en stor opplevelse for meg, å styre fritt den store båten. Det var en opplevelse i seg selv, for på isflakene lå seler og hvalross, og de som var nærmest ble skremt. Isdannelse og is forløsning lags kysten i Barentshavet er anderledels som langs Norges kyst, som er mere påvirket av Golfstrømmen. Det er et utall store og mindre elver langs kysten som slippe is som berører skipsleia. Hvor mange døgn vi brukte fram til Onega og Murmansk er vanskelig å huske, og det var jeg heller ikke så opptatt av.

Det var så mye nytt, så timer og         
tiden var som duggen for sola.
Jeg var opptatt av alt, arbeidet
ombord, forventninger til det
som var foran og til mine nye
venner. Jeg husker jeg ble
innkalt til samtale med
kapteinen, men husker
ingenting av innholdet, som
antakelig dreide seg om
praktiske holdninger til arbeid
og sjølivet generelt.

Spenningen hva stor på det som ville møte meg i mitt første møte med utlandet og i Onega. Overraskelsen var skuffende, i motsetning til forventningen, for det var stort sett bare slett landskap med masse trevirke i stabler over alt, så langt øynene kunne se. En og annen små hus sto spredt omkring, vaktposter for vakter som gikk omkring. Først et par kilometer fra havna var det litt tettere bebyggelse, hvor også huset til sjømannsklubben lå. For å komme dit måtte en krysse flere jernbanespor og passere en kontrollpost, og vise at du tilhørte båten med et landgangspass.
De 9 månedene vi fraktet trelast var rik på opplevelser, fordi vi var innom flere byer og land. Bare å seile
langs kysten i Norge er en opplevelse i seg selv, når en seiler innenskjærs. Vi seilte også utenskjærs når
været tillot det. Trelastene ble levert til England, Polen og Øst-Tyskland og Sudan.
Onega er en stor elv som strekker seg over 24 mil inn i landet, og som utvider seg flere hundre meter i
utløpet, hvor byen Onega ligger. Mannskapet fra land begynte umiddelbart og laste om bord, når båten
var fortøyd. Trelasten besto av ulike dimensjoner skurlast og det tok ca. 14 dager å laste, for trelasten ble
stuet tett sammen av 4-5 menn i hvert lasterom. Før den kom ombord, i stabler på ca. 1,2×1,2 m, måtte
hvert bord/planke telles. Jeg hadde fast jobb sammen med en jente (vi var et lag), ett lag ved for – og bak
dekk.

Før dagen var omme måtte tallene kontrolleres og samstemmes. Den samme jenta var med meg
hele tiden, og hun var bedre i engelsk enn meg, og det var en fin opplevelse og bli kjent med en russisk
jente. Og navnet på en av de jentene husker jeg i dag, en pen jente med lyst hår, med navnet Sjanina Lyba. Tror jeg lærte å telle til ti på russisk, som jeg glømte ganske raskt. Kom jo også i prat med noen av de som sjauet ombord, og en metafor lærte jeg, som jeg husker i dag. Vi hadde mulighet når som helst på dagen til å besøke klubbhuset, hvor noen unge kjekke damer besørget vertskapet. Der kunne vi også treffe våre venner i tellelaget. Der hadde de forskjellige aktiviteter, som blant annet biljard, kurong og flere brettspill, kortspill og aviser. Salg av alkohol var det ikke, kun øl, mineralvann, kaffe og te. Damene var pratevillige, men i 23 tiden tror jeg det var stengetid. Og slå an på jentene kom ikke på tale, for det kunne medførte til ubehageligheter. Opplevelsene var det samme, den andre gangen vi var i Onega, på samme kai. Mitt inntrykk av det jeg lærte var at russere er akkurat som oss nordmenn i sin normale hverdag.
Murmansk skilte seg ut med at det var et adskillig
større havneområde, men spredte vakthus og uendelig
mye trelast, jernbanespor og selvfølgelig vaktposter. En
dag fikk mannskapet fri fra kl. 12. og anledning til å
være med en buss som skulle kjøre oss til en senter for
sjøfolk, en busstur som varte mellom 1 til 2 time. Vi
hadde egentlig ikke peiling hvor vi var havnet i
landskapet. Jeg husker ikke hva vi opplevde på dette
sjømannsentret, men det vi opplevelse når vi skulle
tilbake til båten, husker jeg, og derfor tar jeg den
opplevelsen med.

Som sakt, så var vi i villrede hvor vi befant oss i Murmansk område, og med den lange busstur kunne vi
være mange mil fra båten. På turen var vi jo 6-7 menn, og uansett omstendigheter måtte vi være om bord i båten igjen før kl. 24: Det var ingen buss som kjørte oss tilbake, og i kl. 22 -tiden gikk vi ombord på et tog. Vi var jo usikre på hvor toget gikk, og Jenssen og de eldste forsto etter hvert at vi reiste i feil retning. Langt om lenge stanset den ved neste stasjon og vi gikk av. Det var bekk mørkt og vi var i ødemarken, så det var bare å begynne å gå tilbake etter togskinnene. Jeg husker bare bruddstykker, men etter et par timers vandring kom vi til en kai hvor en passasjerbåt lå ved elvebredden. Den skulle ikke starte opp før om flere timer, men vi fikk tillatelse til å ligge på briskene av vaktmannen ombord. Han ville absolutt kjøpe min klokke, som jeg etter mye mas fikk avverget, med hjelp av Jenssen. Det var jo ikke noe varm sommernatt, så jeg skifta med å ligge å småfryse og gå, for å holde varmen. Stemningen blant oss var så som så, og vi var beviste på å miste landgangspasset. Endelig kunne vi se stabler av trevirke, og da skjønte vi at reisens mål var i sikte. Allerede når vi kom ombord på passasjerbåten betalte vi to rubler, tror jeg. Igjen var det å ta beina fatt, og hvor lenge og langt vi gikk husker jeg ikke, men vi var ikke ombord igjen før omkring 9 -tiden. En av oss, argentineren, som var godt opp i årene og kjente systemet, han gikk til en annen Norsk båt som lå ett stykke unna. Han mista ikke passet, fordi han kom ikke før på ettermiddagen. Men uansett, vi kom velberget om bord igjen, og det jeg har fortalt nå, skjedde på den andre turen vi var der.
Tamara var en jente jeg satt i lag med og talte trelasten den første turen i Murmansk, og som jeg også talte med den andre turen. Jentene var like kjekke som i Onega, og vi fikk god kontakt. Men det var ingen klubbhus vi kunne være i om kveldene, slik som i Onega. Når jentene var ferdige for dagen, måtte de inn i en tellesentral på området for å rapportere dagens tall. Her var det flere båter og større aktivitet.

Tamara hadde et godt øye til meg, så hun gjorde noe som var uvanlig, og tok meg med inn i denne sentralen. Det hendte et par ganger, og der var det 15-20 jenter som viste sin begeistring, og jeg var sjenert og utafor. Påfølgende lørdag inviterte hun meg med til et arrangement, er usikker på om det var dans. Da var vi ferdiglastet og ventet på å få en los om bord. Husker vi sto på kaia da hun spurte meg, og hennes skuffelse var stor da jeg ikke kunne. Med min ufullkomne engelsk fortalte jeg henne hvorfor jeg hadde mistet passet. Da såret jeg hennes forventning, og vi skiltes skuffet begge to. Hun viste sin begeistring for meg, for da vi forlot kaia, sto hun plutselig der og vinket til meg på akterdekket. Må ærlig innrømme at det var litt vemodig å se henne stå der å vinke. En kjekk jente som viste sine følelser på en diskre måte. Etter den tid ble jeg stadig minnet på den tyske sangen: Warum weinst du, kleine Tamara?
I Øst Europa losset vi trelasten i Rostock og Stettin, og der var det adskillig mer strengt militært vakthold.

Der gikk soldater i gatene og inn på restauranter for å sjekke. Der var nøden blant folket mer synlig, og
behovet for vanlige forbruksvarer var ettertraktet. Drikkevarer var billig på restauranter, så de av gutta
som likte det, var fornøyd. Arild og jeg hadde ikke fått opparbeidet opp noe penger på boka, så vi måtte
selge av det vi hadde å avse, for å få zloty og mark. Og Arild likte seg på land, så han solgte så mye at han
måtte låne håndkle og jakke av meg. Er ikke sikker på om det var i Stettin eller i Rostock det oppsto situasjoner som kunne ha endt tragisk, på hver sin måte. Den restauranten som ble besøkt av oss, var forholdsvis stor, og med et interiør som var mørkt. Det var nok av damer der, både ansatte og besøkende. Antagelig var det populært å få besøk av sjømenn, som skapte forandring i den fattige hverdagen. Jeg fikk det inntrykk av at damene håpet at en forelskelse skulle oppstå blant gutta, slik at muligheten for å emigrere kunne bli en realitet. Denne kvelden var det også menn fra en finsk båt, og vi fra Torpa satte oss i tilstøtende rom. Stemningen steg og det begynte å livne til, og jeg følte meg utafor og etablerte med i et hjørne med ølglasset mitt for å skjerme meg. Plutselig hadde den eldste av nederlenderne begynt å dra krok med en finne. De to var kommet inn i vårt rom, og jeg ser at nederlenderen snur seg og kaster finnen over ryggen og ned på gulvet.

Spetaklet begynte og ikke lenge etter sto militære der med geværene sine. Betjeningen var flink til å dysse ned den uheldige episoden, og ingen ble straffet. Alt roet seg, og Arild satt ved bordet nærmest meg og pratet ivrig med tre damer. De begynte å bli påseilet, og jeg tror sjalusi blant damene ikke var et ukjent begrep. Vodka, mineral og ølflasker sto på bordene, og sigarettrøyken svevde tett i blant oss. På den tiden var jeg ikke bruker av hverken sterk drikke, røyk eller damer, men det var min sambygding, Arild. Plutselig ser jeg noe som ikke de andre la merke til, tror jeg. En av de tre damene som satt med Arild, ved nabobordet og med ryggen mot meg, griper en halvfull flaske Vodka og løfter den over hode og skal deise det i hode på som satt på hennes høyre side. Jeg reagerte momentant når jeg ser hun letter flasken, og klarer å ta den fra henne i det hun skal utføre sin sjalusifulle handling. Jeg tror denne hendelsen skjedde ubemerket, og at litt kjefting damene imellom avsluttet det hele.
I England var vi to ganger. Den ene gangen hadde 1.styrmann fruen med fra Kristiansund. Hvilken by vi
befant oss i da husker jeg ikke, men jeg husker at jeg fikk jobben med å være med henne som følgesvenn
på handleturer og bære varer. En trivelig jobb som avbrekk fra arbeide ombord. I England var det normale forhold på land, uten militær og gevær. Om kveldene var det å gå i land oppleve storbyens severdigheter.

Ble kjent med «Hot dog», «Sandwich»,
«Fish and chips» og «Cheese
sandwiches». Vi besøkte kjente
severdigheter, og mange kinoer med
cowboyfilmer som ble besøkt . Og jeg
husker at James Dean var min største
filmhelt. Jeg hadde kjøpt meg litt klær og
en korterma nylonskjorte, som fikk en
trist skjebne. Etter at den var vasket, fant
jeg ut at den måtte strykes. Som tenkt så
gjort, og da jeg satte strykejernet på den, forsvant nesten hele skjorta. Det var ensom ble sjokkert og lang i maska, og måtte ta på seg en gammel skjorte.
Jeg er jo vokst opp i Nordpolen-område og med Barentshavet utafor kysten, mange av de jeg kjente kunne ikke svømme på den tiden. Min far brukte å si: «Når du er på fiske ute på havet, er det like godt å ikke kunne svømme, for da slipper man å pines så lenge». Som 13 åring var en gang med på et svømmekurs som foregikk i fjæra, i overskyet vær og vind fra nord. Sjøtemperatur på 6°, så det ble ikke utført mange svømmetak.
Vi lå i London en gang, i en dokk som var et skjermet område. To stykker fra Kristiansund skulle lære meg å svømme. Lettbåten ble låret ned på vann, og vi rodde litt fra skuta. Den ene, han i den samme størrelsen som meg, svømte ca. 8-10 meter fra meg og han som holt tak i meg, som jeg da jeg skulle svømme til. Jeg satte i gang i crawlestil, og litt over halvveis begynte jeg å få panikk. (Den samme panikk hadde jeg opplevd i 12-års alderen da jeg ble reddet fra å drukne.) Å ha panikk, som i dette tilfelle i vann, er som å være uten sans og samling, helt til du kjenner du griper i noe fast eller noe fast griper i deg. Det ble jo selvfølgelig en brytekamp, og jeg gjorde hva jeg kunne for å trykke min venn under vann, for å berge meg selv. Plutselig var det et fast grep som holdt under armene mine, som fikk meg til å roe meg ned. De fikk manøvrert meg tilbake til lettbåten, hvor vi som hadde hatt basketak fikk roet oss ned. Den opplevelsen ga meg en lærepenge: Ikke lær deg å svømme før du har en sikring rundt deg.
Kaptein Toresen hadde også med sin kone og datteren på 12 år med på en tur . Datteren viste sin interesse for meg, for hver gang jeg sto til rors kom hun på broen, men jeg husker ikke at vi pratet mye sammen.

Men det som hendte var at hun sendte brev, og vi brevveksler i flere år. Uten at vi traff hverandre mer,
fortsatte denne brevvekslinger helt til hun var ca. 16-17 år, med bilde av seg i badedrakt som en pen
ungdom. I november lastet vi trelast i Gøteborg, som skulle fraktes til Port Sudan, en reise som skulle ta ca.1 måned, men da ble tidsskjema forskjøvet. På begge dekk ble det lastet planker. Det ble reist opp ca. 6 støtteplanker på sidene foran og bak, for høyden på lasten var ca. 3-4 m over dekk. I Gøteborg skjedde det ikke noe annet enn at vi gikk på kino, og at jeg kjøpte meg sko. Det må jeg ta med før jeg fortsetter. Under ankerspillet på baugen var ankerkjettingen i et rom på 2,5×2,5 meter. Siden jeg var minst fikk jeg jobben med å dra i kjettingen utover når vi lettet ankret. Den jobben var et tortur, for det var ingen vits i å rope i det voldsomme bråket fra spillet, og varmen var å sammenligne med en badstue, men jeg overlevde. Fra Gøteborg husker jeg ikke om vi var innom Amsterdam eller Rotterdam, og da var det en kunstmaler som satt på kaia og lagde et maleri av båten på havet.
Var innom Catania i Sicilia, antagelig for å bunkre for turen videre sørover til Port Sudan. Catania husker jeg spesielt godt, med vulkanen Etna som ruvet i bakgrunnen og røyken som steg opp. Ikke minst fordi jeg der fikk min første erfaring med den andre kjønn, og min første seksuelle opplevelse. Vi gikk flere på land, men plutselig gikk jeg og båtsmannen alene. Han var jo omkring 1,90 høy, så jeg følte med trygg, men jeg viste ikke hans plan. Det virket som han viste hvor han skulle, og etter en stund kom vi til noen damer, 5-6 stykker som satt sammen og pratet. Den ene, i 30 årene og mindre enn meg, reiste seg opp og geleidet oss hjem til seg. Antagelig ble det servert ett eller annet, og at hun fikk sitt oppgjør for gjestfriheten. Jeg husker hun hadde en stor seng, og etter en stund havnet vi alle tre der. Hun plasserte seg selv i midten og lå å spiste Mandarin. Etter en tid var det jeg som fikk fokuset, og hun spredte sine ben og gjorde leia klar for at jeg skulle bestige den og få min først erotiske erfaring med det kvinnelige.

Etter vår seanse, som jeg ikke følte som noe spesielt, tro jeg hun tok seg en ny Mandarin. Når hun igjen var klar til å levere sitt produkt til min venn, var det for meg å late som jeg ikke enset dem. Jeg tror vi var om bord på Torpa igjen en gang på kvelden.
2 døgn før vi kom til Suez fikk vi en storm mot oss skrått fra styrbord, slik at 4 av støtteplankene på babord fordekk knakk. Lasten forskjøv seg så båten fikk ca. 30 grader slagside. Heldigvis hadde vi wirestropper mellom babord og styrbord støtter, så lasta var stabil. Det medførte til at vi fikk seileforbud og lå i Port Said ca. 1 uke. Prøvde å øse kjølevann fra babord til styrbord, uten at det hjalp. Til slutt fikk vi tillatelse til å fortsett, uten å gjøre noe med dekkslasten. Med mange arabere som passasjerer, en båt, og handelsmann Moses med sine tjenere, var det liv og røre om bord. På den turen sydover sto jeg i salongen en gang og
skrudde på radioen, og plutselig var det en araber som tok rundt meg bakfra. I den uventa situasjonen
reagerte jeg momentant og tente på alle plugger, og araberen pilte av sted. Heldigvis gikk våre passasjerer av i Port Said. Min første julefeiring hjemmefra skjedde i Rødehavet, og faktisk fikk jeg en julegave og brev fra mor. Det gjorde at lengselen grep tak, og savnet kjentes godt.
I Port Sudan lå vi i 2-3 uker. For at arbeiderne skulle få gjort sitt påtrengende fornødenhet, ble det lasket
ut på baugen en platting. Jeg husker det var mange arbeidere, og de fleste var ungdommer som gjorde det tyngste arbeide, mens de eldre kjørte vinsjer og styrte bommene. Ungdommen var litt ville av seg, og når de var nede i lasterommet, var det rett som det var noen som slo og sparket hverandre. Vi ble invitert til å overvære et arrangement, kanskje til ære for oss, tror jeg, en busstur på ca. en time inn i jungelen.

Fantastisk oppvisning med sang, musikk (trommer) og mange dansere. Deltakerne var dekorert med masse fjærpynt, farger i ansikt og fargerik bekledning. De var mange, omkring 100 personer. For oss var det en imponerende opplevelse, og vi satt sammen med høvdingen og andre.
Til neste havn, Basra, gikk vi med tom båt. Basra ligger innerst inne i Den persiske gulf, i utløpet av flodene Tigris og Eufrat. Der lå vi også omkring 2-3 uker, og noen kilometer fra byen. Antonio, Marko og jeg var på land i lag, og ble kjent med taxisjåføren. Det var en vennligsinnet og gjestfri mann som hentet oss flere ganger, og gav oss gratis oppvartning hver gang. Han tok oss med til kino, restauranter og hjem til sin familie. Og ikke nok med det, for da vi skulle dra kom han ut til båten og overrakte til oss tre en presang som takken for vennskapet. Det viste meg at Irakere er vennlige og gode, som alle oss andre.
Flere av oss var en kveld inne i en stor Casino med en sirkelformet platting hvor musikere og magedansere underholdt. Gjester var både menn og kvinner, men jeg husker ikke hva som ble drukket. Det var en opplevelse og kjenne atmosfæren med lukten av parfyme og røyk. Det virket som at det var et eksklusivt sted med høy standard, med hovmester og kelnere. I selve byen var det et yrende liv, med masse butikker, salgsboder, skopusser og tiggere på fortauene. Den dag i dag har jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke ga en slant til en kvinne med et barn, en gang.

Det var jo ikke så mye å ta seg til om kveldene, for det kunne bli mange døgn mellom hver havn. Så en
periode gikk mye av tiden til pokerspill, og det ble nokså hektisk etter hvert. Potten kunne være flere titalls kartonger sigaretter, og det endte med at skipper Toresen måtte forby oss dette spillet. Men det endte for min del at jeg vant en gitar, som jeg fikk med hjem til min mor.
Derfra var Genova neste stopp, etter at båten var lastet med tynne buskegrener eller ris som var buntet,
og som vistnok skulle brukes til vinproduksjon. På turen nordover gjennom Suezkanalen fikk vi igjen Moses og gjengen om bord i Port Said. På den turen kjøpte jeg en bag av kamelskinn, som jeg har den dag i dag, Jeg kjøpte også et sett med perlesmykker som besto av to halsbånd, ett armbånd og øredobber. Jeg betalte 60, men om det var amerikanske dollar eller egyptiske pund husker jeg ikke. Meninger var at min søster som er tre å eldre enn meg skulle få det. Når vi forlot Suez og kom inn i Middelhavet og møtte
vinden fra nord, følte jeg at det var forskjell å komme fra den sørlige og til den nordlige verdensdel, selv
om temperaturen var omkring 20°. Da hadde vi vært i tropisk farvann i nærmere fire måneder. Da vi kom til Genova skulle Antonio mønstre av, noe jeg ikke viste. Så en dag kom han til meg og sa at jeg skulle komme til 1.styrmann. Jeg gikk til styrmannen, men han hadde ikke sendt bud på meg. Da jeg etter en stund kom tilbake til lugaren min var skuffen under køya åpnet og esken med perler var vekke. Da hadde Antonio planlagt det hele, og sa takk for vennskapet på sin måte.
Fra Genova gikk vi til en liten by i Spania, tror det var Cartagena, og losset ett eller annet. Derfra gikk vi
tilbake til Genova, og denne turen ble en strabasiøs tur. Nå var vi kommet til april måned, og det var vel da en tid når uvær kunne rase. Det som skjedde var at vi fikk en kraftig storm fra nord, mot babord, som
gjorde at vi måtte senke farten til bare to knops. I to døgn gikk vi slik for å holde båten mot været.
Tror bølgene var omkring 10 -12 meter
høye, og enkelte ganger la de seg over
midtskipet babord. En bølge slet løs trappa
til brovingen. Og på babord side hadde
styrekjetting laget hull i reling. Jeg for min
del syntes det var fascinerende, når båten
var på bølgetoppen, og det var mange
meten ned til bunn. Turen fra Spania til
Italia tok den gang ca. fire døgn. Bilde skal
illustrere vinden og den urolige sjøen.
Jeg husker ikke så mye fra tiden etter at vi forlot Genova, med kurs til Mosjøen. Og da var det nok ikke noe spesielt som hendte. Men jeg husker at vi møtte litt ruskevær i den Engelske kanal, og vi var innom en by i Nederland hvor hollendere mønstret av.

En førstereisgutts møte med verden var over, en reise som hadde gitt erfaringer og minner for livet. En reise jeg ikke angrer, og som hver og en ville hatt godt av. Ett år i en ukjent verden for mange, hvor disiplin i arbeid og i fritid var viktig. Det var tre vaktskifter á fire timer, som vi gikk to ganger hver i døgnet. Å jobbe med å forhindre rustdannelse og male var en viktig del. Og betjene i mannskapsmessa med å dekke bord og vaske opp, var også en fast jobb når man var på vakt. Vaske dørk var viktig, som ble gjort to ganger i uken med skrubbebørster. En bøtte såpevann og en med skyllevann var obligatorisk. Ofte når vi lå i havn, brukte vi noe som het «båtsmannstol» når arbeide skulle gjøres på skutesiden eller i en av mastene. I dette arbeide måtte vi bruke tauleider for å gå ned og opp igjen. Skulle vi jobbe helt nede ved havflaten, brukte vi en flåte som var festet i tau som hang langs skutesiden. Wirer og tauverk var en viktig del av utstyret om bord, som skulle forbedres og spleises sammen. Livet om bord var ingen latmannsliv, men krevde at pliktene ble utført.

Hver gang vi kom til havner var det det nøye med å heise opp vårt flagg og nasjonens flagg der vi var. Nasjonalflagg ble behandlet med respekt, og skulle ikke berøre dekk. Når det ble tatt ned, var vi alltid to stykker, fordi den skulle brettes sammen på en spesiell måte. Min tid om bord i «Torpa» var en tid som lærte meg å gjøre mine gjøremål med iver og glede. En erfaring med arbeidsliv som har hjulpet med gjennom hele livet. Men den største faren var den tiden man lå i havn og hadde tilgang alkohol. Ofte når arbeidsdagen startet var det mange som kunne være groggy. Et sjømannsliv bærer med seg mange utfordringer, men den erfaring jeg fikk, styrket min mentale og disiplinære karakter og var en god skole.
Sambygdingen Arild mønstret av med meg og vi reiste til Tromsø. Han lånte 200 kroner fra meg, som jeg ennå ikke har fått tilbake, men uansett var det en hjelpende hånd til en trengende førstereisgutt.
Torpa leverte sin last og seilte videre mot en uviss framtid.

Harald Nilsen

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    *

    code

    The maximum upload file size: 200 MB. You can upload: image, audio, video, document, archive. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded. Drop file here

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.