Havet tok igjen…..

 

Søndag kveld kl. 20.30. Hurtigruteskipet «Sanct Svithun» av Stavanger stamper seg over Folda i regn og stiv kuling som enkelte
ganger går opp i liten storm. Det er tåke og sikten er meget dårlig. Ombord er det 90 mennesker — 46 passasjerer, et mannskap på 42 og to posttjenestemenn.

Frivakten er tørnet inn og også passasjerene holder på å gå til ro. Da skjer det plutselig! Skipet ryster voldsomt og stopper. Klokken er 21.50. «Sanct Svithun» er gått på grunn.

Kl, 21.59 blir den første nødmeldingen fanget opp av telegrafist Ragnvald Engen på Rørvik Radio. Den er kort og lakonisk: «Vi er grunnstøtt ved Grinna fyr.» Alarm blir slått øyeblikkelig. Alle skip i området blir varslet og dirigert til den oppgitte posisjonen.

Sørgående hurtigruteskip «Ragnvald Jarl» avbryter lossingen i Rørvik da meldingen kommer, landsetter passasjerene og stikker ut på Folda kl. 22.10 for å lete etter sin kamerat-båt som er i nød. Noenlunde samtidig går bergningsbåten «Sterkodder» ut sammen med en lang
rekke fiskebåter fra Nærøy og Rørvik, Laste båten «Ursa» ligger i en posisjon nær opp til Grinna da SOS-signalet kommer. Den legger øyeblikkelig om kursen og begynner å lete.

Kl. 22.29 — ny melding fra «Sanct Svithun»: To raketter er sendt opp. Tyve minutter senere — kl. 22.49 — enda en melding fra det dødsdømte skipet: Tre livbåter satt på vannet, alle befolket.

Tre minutter senere — den siste melding: Holder på å undersøke skadene. Har tatt inn vann.

Idet maskinen forstummer ombord på «Sanct Svithun» samler de oppskremte passasjerene seg på dekk. De har livbelter på, men de har ikke fått ta med seg noen av sine eiendeler. Noen steder er det små tilløp til panikk, men alt i alt går det rolig og effektivt for seg.
«Sanct Svithun» står godt fast, men sjøen er stigende og man håper at den skal komme av grunnen ved egen hjelp. Slik som det er nå, kan man ikke tenke på å sette båter på vannet. Endelig — en tid før kl. 23.30 glir skipet av.

I all hast blir de første livbåtene satt på vannet og fylt med passåsjerer. Noen flåter blir også kastet overbord. Sjøen er sterkt opprørt og det ser ut som om livbåtene skal bli knust mot skipssiden, men de klarer seg.

I mellomtiden er lyset gått — og det blir umulig å bruke radioen!

Overføringen av passasjerer og mannskap til livbåtene fortsetter i hurtig tempo. Hele tiden strømmer vannet inn i maskinrommet. For lenge siden er maskinfolkene flyktet opp på dekk.

Omkring kl. 23.30 begynner «Sanct Svithun» å legge seg over, De som klamrer seg fast i livbåtene ser plutselig mastene stå vannrett ut skipssiden kommer opp, den røde bunnmalingen slår imot dem i den svarte natten. Så blir baugen trukket ned og i løpet av noen sekunder er også
akterskipet forsvunnet. Det er et uhyggelig syn for de som er i livbåtene. For et øyeblikk siden kunne de gjennom tåken se mange som holdt seg fast i rekken på poppen. Nå er de alle borte. De visste at en av dem var «Sanct Svithun»s fører, kaptein Johs. Andreas Kleveland.


I mellomtiden er det desperat forvirring på land og ombord i hjelpeskipene. De finner ikke «Sanct Svithun> i den posisjon skipet selv oppgav. Er det gått ned med mann og mus?

Et gigantisk redningsapparat er satt i gang. Mellem 40 og 50 skip leter mellom fluer og skjær og holmer i farvannet omkring Folda. På flyplasser i Andenes, Bodø og Trøndelag står fly og helikoptere klare til å gå på vingene så snart det blir lyst nok.

Men «Sanct Svithun» er hele tiden fullstendig borte.

Først ved to-tiden om natten får ettersøkelsesstyrken beskjed: «Sanct Svithun» oppgav feil posisjon.

Først da forfrosne og sjokkskadede overlevende krøp i land på Nordøyan fyr, forsto man at den posisjonen skipet hadde oppgitt, var gal.
De to livbåtene som kom inn her, kunne umulig ha kommet fra Grinna i dette været. Forliset måtte ha skjedd sør eller sørvest av Nordøyan.

Sistemann som gikk fra borde fra det dødsdømte skip var ikke kaptein Kleveland. Han sto fremdeles på broen da salgsinspektør Knut Borge (Trondheim) og ni andre gikk ombord i Sanct Svithuns siste livbåt.

Det var en liten båt, helt akterut. Egentlig rommet den bare fem mann. Men de ble ti fortvilede mennesker ombord før den spinkle
båten ble låret ned i bølgene. Skipet hadde da sterk slagside og de ti måtte «løfte» livbåten ut fra skipssiden med bare hendne for at båten ikke skulle slåes istykker. Hele tiden slo sjøen over dem.

Med to årer forsøke Borge og en annen å holde den lille, overfylte farkosten opp mot vinden. Etter-hvert som de nærmet seg Nordøyan fyr ble bølgene krappere. Trettheten ség på, og etter vel en times kamp mot sjøene rammet ulykken påny.
En ekstra stor bråttsjø slo inn over akterstevnen og fylte båten helt med vann. Øsing var håpløst. De ti havnet i vannet og ble spredt i mørket.

Borge forteller: — Jeg skjønte det ikke nyttet å henge på vraket av livbåten, og la på svøm mot land. En ung dame (hennes navn er ukjent) slo følge med meg.

Hun virket som en habil svømmerske. Sammen hjelp vi hverandre å spare på kreftene så vi skulle rekke frem i live, Etter tre kvarter i vannet kom vi omsider frem til en liten øy utenfor selve fyret. Selv klatret jeg med meget besvær på land. Jeg ropte til den unge damen at hun
måtte svømme alt hun orket og se å komme på land hun også. Jeg kunne ikke se henne noe sted, bare ropte ut i natten. Det var svært bratt der vi landet og vanskelig å få fotfeste. Jeg hverken hørte eller så noe mer til damen. Hun var heller ikke å finne noe sted på øya da jeg tok en runde etter at det ble lyst… forteller Borge.

Den unge damen druknet. Hun kjempet som så mange andre I katastrofenatten en håpløs kamp mot naturkreftene, mot sjøene som stadig veltet over henne, mot kulden som i kom krypende og tæret på de siste livskreftene.

Hva med de andre åtte ombord i livbåten? Borge forteller: Da båten veltet, ble vi spredt. Jeg så ikke noe mer til de andre, men jeg hørte dem jo…

Og en etter en ble de slukt av havet og bølgene og tåkeflakene som visket alle enkeltheter i dramaet ut i en blygrå uendelighet.

 

To livbåter ble funnet tomme. To båter veitet eller ble forlatt av fortvilede mennesker i kamp for livet. For selv om hysteriet og panikken ga seg da folk kom i båtene, så var skrekken der. Skrekken for å bli borte, for å bli der ute i havet. Skrekken for hva som ville skje med dem
som satt igjen… For det var mange slags tanker som för gjennom hodet på Sanct Svithun-katastrofens ofre mens de rodde og svømte og kjempet seg frem mot liv eller død.

Allerede i det øyeblikk Sanct Svi-thuns bunnplater ble revet opp av de forrederiske båene var de fleste passasjerer klar over at det var skjedd en ulykke.
— Jeg våknet av et voldsomt brak. Hele skipet skalv, platene i skipssiden sto og dirret, forteller Borge. — Jeg sto straks opp, tok på jakke og gikk på dekk. Der hadde folk allerede livbeltene på, og jeg skyndte meg mned igjen etter mitt eget livbelte, Dessuten tok jeg frakken min med.

På dekk var mannskapet og de kvikkeste av passasjerene i full gang med å sette ut livbåter og låre redningsflåter. Sjøen brøt hele tiden voldsomt over skipet og skyllet over dekk. Det var et vanskelig arbeide, og tilløp til panikk blant passasjerene gjorde det ikke lettere.

En etter en kom båtene ned, ble fylt og forsvant i natten. De fleste av dem nådde land på nærmest mirakuløs måte. En båt med åtte ombord landet på utsiden av den grove steinmoloen utenfor Nordøyan fyr. Mens livbåten ble slått til pinneved mellom benene på dem, klarte de åtte
å kaste seg i land. De klorte seg fast på stenene og holdt stand til det ble opphold mellom bølgene. Så klatret de dyvåte og forkomne inn på trygt land, — og tok seg fram til fyrbetjent Arvid Nygårds bolig. Der kasstet de sten på ruten, mødre med rødøyede barn på armen, unge og gamle. De slapp alle inn til sivilisasjonen — bort fra det frådende helvete som fremdeles slo over mange av deres medpassasjerer.

En av dem som nesten gikk med i dragsuget da Sanct Svithun sank i uværet var los Paul Vikre fra Haugesund. Han hadde frivakt da ulykken skjedde, litt før kl. 22.

— Vi sto som lamslått på dekk mens det store sterke skipet ble ristet som en kattunge og hogg mot båeryggene. Kapteinen ba meg gå til ankerspillet. Etter en tid kom. vi løs mog det lykkes å få skipet vendt mot vinden. Passasjer Anker Pedersen (Ranaberg, Stavanger) hjalp med å la ankeret gå. (Pedersen er blant de reddede.)

— Så begynte slitet med livbåtene, forteller los Vikre. Vi holdt på i en time med,det, skulle jeg tro. Skipet tok hele tiden inn vann. Fordekket sank stadig dypere i sjøen. Det var fortvilet Å se den store livbåten fare akterover med bare to man ombord. Trossen røk.

Da var det bare den lille båten akterut og en redningsflåte igjen. Og vi var mange som sto på poppen. Jeg vet ikke vor mange, men vi låret den lille båten og kløv ombord.Jeg skjønte straks at den ikke ville bære så mange og gikk ombord igjen, sammen med Pedersen.

Så hadde vi bare flåten igjen, og det ble stadig flere av oss der akterut. Vi forsøkte ikke engang å låre flåten. Vi bare sto rundt den, — og så på den. Mens skipet stadig sank dypere.

Det gikk fort da forskipet kom under vann. Vi sto der, — og så gjennom regnskyllene hvorledes midtskipet og broen ble slukt av brottsjøen. Så skjedde det alt sammen på noen sekunder. Vi ble lettet opp i været som av kjempehånd, så sank vi ned i vannet.

Jeg hadde husket å spenne skoene av og tviholdt i den runde flåtekanten mens jeg ble trukket med mot dypet. Alt var bare brusende svart vann og ingen luft. Det var et mareritt, og dragsuget ville ikke gi seg…Tilslutt kom vi opp igjen, hikstet etter luft, ni stykker i alt. Det var flere som ikke hadde klart seg.

Sanct Svithun så vi ikke mer. Det var bare opprørt hav rundt oss på alle kanter. Bare i nordøst og vest skar lyset fra et par fyr ut til oss gjennom mørket. Vi visste jo at vinden og den tunge sjøen ville føre oss mot land. Men mellom oss og tryggheten lå ennå rad på rad av skjær og brenning…

Slik slutter los Vikre sin dramatiske beretning. Han klarte seg, han og Pedersen og de andre som allerede hadde overlevet det fryktelige dragsuget da Sanct Svithun boblende ség ned i sin våte grav.

 

De klarte seg, men over 40 andre satte livet til i denne værste av norske skipskatastrofer etter krigen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kilde: NÅ, 1968

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    *

    code

    The maximum upload file size: 200 MB. You can upload: image, audio, video, document, archive. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded. Drop file here

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.