Havfruer

A Mermaid» by John William Waterhouse

Havfruer
På Klubben har øl og vin velsignet gjestene og jaget bort hemningene. Flere par er kommet ut på dansegulvet. Skjønnheten fra sydhavsøyene har flyttet fra trappebordet til et bord nærmere musikken. Hun hører hjemme på Filippinene, konstaterer vi. Der kommer en kar fra Malaysia bort til henne og slår an på engelsk. Han har blåsvart hår, han også, de kler hverandre. Hun smiler opp til ham, han setter seg og bestiller vin til to. Blåkragene bortenfor har holdt sangøvelser lenge, nå gjennomfører de «Blow the Man Down» ganske brukbart i en pause. Så ser lederen på klokka og de reiser seg lydig for å gå. Det er tørninntid for skoleskipsfolk. — Snille og blåøyde gutter, sier Trean og trekker i det grå hakeskjegget sitt, — de tror nok på sjantier og gylne solnedganger. — Så lenge de kan synge, skal du ikke klage. Tro om noen av dem holder ut så lenge som til styrmannsskolen? — Får håpe de slipper, stakkars jævler. Et rop borte fra trappeoppgangen avbryter oss:

— Våre sjømenn for Kristus! Herrens vikinger! En gråsprengt herre i vinterfrakk og pelskrage står på øverste trinn. Nå kommer han småspringende ned og vifter med en blokk store lodder. Han spretter raskt fra bord til bord og selger. Det går unna som bestilt, hver eneste sittende gjest blar opp penger og kjøper. Sjøfolk er aldri gjerrige, og det vet han. Også vi kjøper lodder. Vi kjenner typen fra år tilbake, han kommer fra «Brødrene på havet» eller noe sånt. — Herrens vikinger! Våre sjømenn for Kristus! roper han borte ved dansegulvet. Trean og jeg nikker til hverandre i hemmelig forståelse. Vi er noen fine hyklere. — Tenk om den mannen vi punger ut til virkelig fikk rå over vikingene sine, hvisker han. — Da ble det ikke mye dans og øl på Klubben, svarer jeg- Loddselgeren haster tilbake og opp trappene etter fullført misjon. Ikke lenge etter kommer en av klubbvertinnene ut fra kjøkkenet med en loddbok: — Skal det være et nummer til inntekt for Havfrueforbundet? Var klubbvertinne er havfrue sjøl, forteller hun,

mannen seiler på Østen. Vi kjøper fem lodder hver av henne. Hun er blond og blid og lattermild, det slår meg at hun ligner Grete, Treans egen havfrue. Og hun finner bølgelengden med Trean straks, de er inne i en fortrolig samtale på blunket Mens jeg faller i tanker om Grete og den siste samtalen jeg hadde med henne. Det Grete fortalte den gangen har jeg ikke sagt videre til ektemannen, har ikke funnet noen grunn til det. Hun ville ikke likt det heller, innbiller jeg meg. Det var på en av sko- lefestene. Et julebord på en uformell restaurant, mange drikkevarer, høy stemning. Etter en runde på dansegulvet ble Grete og jeg sittende og snakke i et fredelig hjørne. Grete blusset av flere glass enn hun hadde godt av, hun var i humør til å betro seg. — Du skulle vite hvor lei jeg er av å være sjømannskone! freste hun. — Nå har de funnet på å kalle oss havfruer også, en god vits. Og så skrellet hun vitsen av for meg bit for bit i en lang enetale. — En havfrue er et kvinnevesen uten organer nedenfor navlen. Det er flere av oss som kunne ønske de hadde hatt en virkelig fiskehaie der når det kniper. Har du hørt om havfrueforeningene? Det er foreninger for kvinner som ikke trenger menn! Der kommer vi sammen til veldig spennende foredrag,

film, diskusjon og demonstrasjon av moter og mat. Vi koser oss med kaffe og hjembakte kaker og snakker om barna våre. Og passer på hverandre og sladrer om den som ikke er der. Vi hadde årsmøte i den lokale foreningen vår forleden. Avisene skrev om hvor flinke vi hadde vært i året som gikk. Havfruene hadde arrangert hyggekvelder for pasientene på sykehjemmet og kosetreff for eldre med framvisning av klær fra et snilt firma. Videre kakeutlodning i forbindelse med morsdagen. Juletrefest for sjøfolks barn og loddsalg på sjømannsmisjonens julemesse. Underholdning med trekkspill og visesang på en annen messe. Bingo med gevinster fra sjømannsbanken. Jo da, her er det aktive jenter kan du tro! Grete blåste sigarettrøyk omkring seg og tømte den ene drinken etter den andre mens hun snakket. Nå som hun var i form og hadde en mann som tilhører, så skulle hun fanimeg bruke sjansen, forsikret hun. Legg deg på hjertet det Grete sier nå du mann, du har ikke vondt av det! Og så dengte hun videre løs på tilhøreren. Trodde han kanskje at en havfrue var ensom? Å nei du, svigermor og svigerfar, tanter, onkler,

postbud og havnekaptein og noen flere i byen passer på deg og hjelper deg med å holde din sti ren. Du går ikke til butikken eller banken uten at velvillige øyekast følger skrittene dine. Ungene har du ansvar for helt alene. Du oppdrar dem i god småbymoral. De kjenner ikke faren sin når han kommer hjem. de er sjalu på ham når de er små. Hun visste hva hun gikk til, det er så, siden hun vokste opp i en sjømannsfamilie. Hennes egen mor hadde ventet jevnlig to og tre år om gangen på mannen sin. Siden den gang er ventetida for havfruer kuttet ned, fra tre til to år, til halvannet, til ett, til seks måneder. Men en skipsoffiser venter de skal stå om bord iallfall et år i trekk. Hun som sitter hjemme og venter har ikke mye følelse av at hun lever i et ekteskap. Men nå til dags kan hun altså trøste seg i hav- frueforeningen. En eneste gang hadde Grete gjort et slags opprør. Det var da mannen hadde vært ute i nesten to år og skulle komme hjem til jul. Så telegraferte han plutselig fra Santos at han ikke kunne reise likevel,

avløseren var blitt sjuk. Omtrent samtidig hadde Grete ved en merkelig slump vunnet flere tusen i tipping. Da gjorde hun det som byen ikke ventet av henne. Hun pakket en koffert uten å spørre noen, plasserte barna hos mormor og tok første fly til Santos. Uten å telegrafere til mannen. Hun skulle komme som en overraskelse til ham, som en julepresang! Noe så idiotisk. Det gikk da heller ikke bra. Hun kom til Santos om kvelden og ventet alene i lugaren hans en halv natt. Da han endelig sjanglet inn, var det med tydelige tegn på at han kom rett ut av armene på en seniorita. Leppestift og sminke, duft av vin og parfyme, helt komisk var det. Han forsøkte ikke å bortforklare, han ble bare forbannet over at hun ikke hadde telegrafert. Gjensynet ble mindre morsomt, for å si det sånn. Istedenfor å feire jul holdt de oppgjør over hele ekteskapet. Du himmel som et slagsmål mellom ektefeller kan rense lufta! Det oppgjøret var verdt alle tippepengene. Neste gang han kom hjem, ble han på land et år. Han drev med forskjellige jobber, men tjente for lite og måtte ut igjen. Det med senoritaen glemte hun. Til gjengjeld glemte han noen rykter om henne og en fyr som hette Rolf. Hvordan er det med Grete nå? Så langt har vi ikke kommet ennå, vi to inne på Klubben. Der er han ferdig med klubbvertinna med loddene. Hun går videre for å selge mer til det gode formål, til beste for havfruene. Trean snur seg til meg: — Du hørte at hun er havfrue og har mannen sin på Østen? Det minner meg på noe bestemt. Det som sjøfolka opplever i visse havner der borte nå om dagen. Jeg må fortelle deg om en lørdagskveld i Shanghai for ikke så lenge siden.

Kvinneseier
Sjømenn og sex. Kvinneundertrykking og kvinnekamp med seier. Et eneste sted. Ikke dårlig. Når stedet er en millionby og verdens havn. Han forteller om sjømannens Shanghai før og etter revolusjonen. Før kjente han Shanghai som syndens by med et utvalg gledespiker på førti tusen. Kinesiske jenter som solgte seg billig til europeere først og fremst. Nattklubber på hvert hjørne nede ved strandpromenaden, dristige show og tilbud på service av alle slag for en sexsulten mann. Men i dag? Ingen europeer å se på kaia i Kinas største by. Nesten bare kinesiske skip også. Han slentrer bortover den steinlagte strandpromenaden, bygd for europeerne, en lørdagskveld i mars. Det myldrer av folk der, men de har ikke annet tilbud på underholdning enn å glo på hverandre. Kjærestepar i tjukke boblejakker står ytterst mot brystvernet og holder om hverandre og halvfryser. Ikke et nattklubbskilt, ikke en restaurant, ikke en dør som byr deg velkommen inn. Hva kan en utenlandsk sjømann gjøre? Han kan gå til den internasjonale sjømannsklubben. Den ligger bare ti minutter borte, inne i hagen til en tidligere britisk koloni- eiendom. Dit går Trean. Klubbhuset er nakent, ingen dekorasjoner, hvitkalkede murvegger inne, hvitt lys, pinnestoler, nakne bord. Trean bestiller en flaske øl. En kelner i hvit jakke serverer raskt. To europeere slår seg ned ved samme bord. De kommer fra en jugoslavisk båt. De får seg også en øl hver. Lokalet fylles av sjøfolk, mest asiater. Ikke en kvinne er å se. Ingen kvinner blant betjeningen heller. Et hvitt lokale fylt av menn som snakker og drikker. Den kjedeligste restauranten i verden. De blir sittende og drikke øl til de gjesper kjeven halvt av ledd, og går om bord for å legge seg. I denne byen har det vært kvinnefrigjøring hundre prosent. Prostitusjon er forbudt, de førti tusen gledespikene er omskolert. Sjømannen kjeder seg, kvinnene har vunnet. Dette er ikke morsomt for oss, sier en av jugoslavene, men det er nok godt for det kinesiske folk. Det er ennå lenge før midnatt da de går ut, men strandpromenaden er mørk, shanghaiboerne har lagt seg. — En sjømann i Shanghai! slutter Trean. — Vi har vel ikke vondt av å se det. Sånn omtrent er det vel havfruene våre hjemme har det til hverdags.

Supertanker
Oljeindustriens revolusjon i skipsfarten. Grovt brudd på havets edleste tradisjoner. Et spark til skipsbyggerkunsten. Skjult forakt for sikkerhet og sjømannskap. En ny og større skala av ulykker og forurensing. Olje og økonomi er alt, gi plass til oljen og la alt annet vike! Bygg stort, bygg gigantisk, mål tonnasjen i millioner, halv og hel. Det er supertankerens inntog på havet. Når en mann sier han er stolt over å ha seilt med et sånt monstrum, da snakker han ikke sant. Her skal du få høre sannheten av en norsk styrmann kalt Trean: Du står øverst på superskipet og tviholder i kikkerten. Den rister mellom hendene, synsfeltet hopper opp og ned, du får ikke stor hjelp av linsene sånn som denne giganten vibrerer. Man er for utgående i ballast i Den britiske kanal, det er dis og moderat sikt. Dypt nede går sjøen i krappe, grågrønne bølger som du ikke sanser ordentlig. Så langt ned er det at mannen på brua lurer på hvor det er blitt av lukta av sjøsaltet som skulle rive i nesa, den rekker ikke hit opp. Dekket under deg strekker seg tre hundre meter forover i tretti meters bredde til baugen. En snorrett gate av rør,

først tolv paralleller, så fire. Sidegater av rør i rett vinkel på hovedgata, tverrgater av rør over hele skipsbredden forut. Her er ikke mye som minner om det sjøgående far- tøvet med smekre linjer fram mot en skarp, innsvinget stavn som er formet for a kløve bølger. Styrmannen star som i en anleggsstasjon i sjette etasje og ser ut over anlegget. Rør, ventiler, kraner, håndtak, jern og stål, redskaper du bare kan ta i med skiftenøkkel, en bar menneskehånd duger ikke. Det var en gang et gammeldags skipsdekk tømret av treplanker, å nei. Dette er et anlegg for olje, en flytende oljestasjon. Under rørgata ligger tanker som tar tre hundre tusen tonn av «det svarte gull». Flere tjern av olje som fosser ut i beholderen i Europoort på et par døgn. Europoort, en tankhavn, en havn uten hus og mennesker. En time med taxi inn til Rotterdam for den som vil ha et glass øl på sjappa eller en kinoforestilling eller litt betalt sex. Oljetjernene under hoveddekket gaper tomme nå, men er tankene tomme for gass? Det vet du aldri sikkert, den spenningen har du gratis og konstant Ikke mange har lyst til å gå ned og undersøke. Gassen har krefter som kan krølle opp hele lengden av ståldekket som en sardinboks. Sånn som det hendte med t/t «Haakon VII», en av de første som fikk føle det. Tre superskip

i 200 000 tonns klassen sprengte gassen i filler på fjorten dager i desember 1969, men det husker ikke folk lenger. Kanskje har de glemt «Berge Istra»-tragedien også seks år etter. Og alle eksplosjonene innimellom. Gjelder det ikke å leve spennende? Mulighetene er større med supertankerne enn med noen skipstype før. Alle forlisene i dampens barndom blir småtteri. Giganten til Trean var på vei tilbake til kildene i Den persiske gulf. Den vibrerer verst i ballast. Navigatøren kan ikke bruke kikkert, du kan ikke skrive eller slå en rett strek med linjal på bestikkbordet, du kan knapt nok lese kartet. Vibrasjonen øker med farten. På full fart rister det veldige tomme skroget med en villskap som et sultent rovdyr så svært at det kan sluke hundreogfemti blåhvaler til frokost. Inne i magesekken rumler en egen konsert. Flasker og glass og løse gjenstander flytter seg og lager summende og hvinende låter i takt med rytmen i skroget. Bokstaver og ord slår salto i boka du forsøker å lese. Nervene rister ut av sine baner på flere enn en som strever med å utføre en fornuftig handling i jobben eller utenfor. Vibrasjon er et hovedproblem i supertankerne, sier ekspertene. De forsker og eksperimenterer for å få bukt med uvesenet. Ikke fordi det plager menneskene om bord, men fordi vibrasjon kan fremkalle stress i materialet. (At mekanisk vibrasjon også kan fremkalle skader hos mennesket gjennom forstyrrelser i blodsirkulasjonen, er ikke skipsfarskernes sak.) Platene kan tenkes å sprekke gjennom stresset i det lange løp. Altså står enorme verdier på spill. Supertankeren er vår tids dyreste og viktigste skipstype. Iallfall til oljen tørker inn i

slutten av århundret eller deromkring. Uhyret husker og rister seg ut av Kanalen og setter strak kurs sørover. Rundt Afrika til Gulfen. Ingen stopp under veis, utenfor Gape Town kommer post og forsyninger om bord med helikopter fra fastlandet. Tredve døgn hver vei. Ikke siden seilskuietida har vi hatt så lange strekk i sjøen. Det koster for mye penger å ha en sånn sidmaget kjempe liggende stille i havn. Pengene bestemmer, mennesket føyer seg. Det blir en kjempeprofitt når turen går etter planen. Store  enheter betaler seg. En 200 000 tonner behøver ikke større besetning enn en 20 000 tonner. Spør du åssen turen var? Den flateste farten i en sjø manns liv! Visst har vi aircondition i alle lugarer og bar og kinosal og svømmebasseng. Det er en stil som på turisthoteller, toppen av velferd. Du skal se gutta våre på supertankeren. Her (år du tid til å bli enda sløvere enn på andre båter. Du ligger rett ut på den luftkondisjonerte køya og leser cowboybøker. Bortsett fra når de kjører film. En av filmene er det forresten verdt å fortelle om. Det var en norsk sjø- mannsfilm, den kom om bord ved en misforståelse, den skulle vært vist bare i land hjemme. En film av det slaget som skal lokke ungguttene til sjøs. Det er barnetimehelten som mønstrer ut og opplever den store kjærligheten med gnista om bord, ei smellvakker jente som også blir tilbedt av den råkjekke, hjertegode kapteinen, heltens rival. De seiler på kosebåten «Norse Lady» og lever et spenningsfylt og romantisk sjømannsliv. For ordens skyld har filmen med en scene med noen som drikker og banner og ser på striptease i en nattklubb. Det gjør filmen

dobbelt lokkende og forbudt for ungdom under 16 år. Landlovscenene har også fargepanoramas av vakre landskaper og Niagarafossen. Om bord er det kosekveld med underbuksekomikk og lek med ballonger. Ellers er det blå sjø, godt sjømannsskap, snørr og tårer og lykkelig slutt. Søtsuppe for alle penga. Sjøfartsnasjonen Norge presenterer seg for landkrabbene. I kinosalen om bord vekket den ikke den store interessen. Søvndyssende og sløvende virker den på deg, denne farten. Nede i den verste varmen blir du så slapp at du ikke gidder å gå opp i svømmebassenget engang. En livsviktig forandring at klimaet skifter fra kaldt til varmt og tilbake. Til og med heten og monsunen i perserbukta blir en slags avveksling i ensformigheten. Nå runder vi Ras al-Hadd og går inn i steikende helvete, hurra! Unødvendig å spørre om det er noen som hopper i denne fanen. Klan at noen må tørne på supertankeren, flere enn andre steder. Så jumper de over rekka, kanskje med noe tungt i armene for å synke fort. Spør i radiostasjonen. På hver tur hører de anrop fra skip som har mistet en over bord. Alle skip i nærheten vennligst hold utkikk i posisjon så og så. En formalitet, de blir ikke plukket opp, det var ikke derfor de hoppet Hva er vitsen med å gå i tankfart? Du sparer penger, som sagt. Til å bygge hus eller kjøpe båt. De fleste setter ikke beina i land for å spenne noe av hyra. Hva skal det være godt for, det fins bare tan kh av ne r uten ett menneske som ikke er ansatt i oljeselskapet. Og så har du bare seks måneders kontrakt Storsparerne skriver ny kontrakt på rappen og står om bord i seks måneder til uten å flytte skoene over gangveien. Da blir det størrelse på bankkontoen. Forresten, hvert halvår skal maskinen overhales i Rotterdam. Da ligger mammuten faktisk stille i to dager. Da kan folk unne seg en taxi til byen. Bortsett fra maskinfolka da, som må være med på overhalinga. Taxi? Ordet slår an en ny streng i Trean. — Sa jeg taxi? Han far et lattermildt innfall og gurgler i glasset. — Du som ikke har seilt i ørkenfart har vel ikke hørt om grasmus,

hva? Selve velferdsdrømmen for en tank- mann? — Grasmus? Beklager. — Da skal du (å høre det nå. Altså, du kommer til en tankhavn i ørkenland og ankrer opp ute på reia. Du får en båtmann inn til land og finner en taxi i solsteiken bak kaia. Du er halvblind av svette og omtrent svimeslått i varmen, men du greier å forklare den arabiske sjåføren hva slags velferd du ønsker. Araberen knegger imøtekommende og sier yessir, 1 give you special price. Opp av sanddynene tryller han ei mørkebrun jente i lårkort og med ørkenskaut på hodet. Øyeblikket etter er du i baksetet hans mens han kjører i toppfart over dynene sa støvet fyker som en tornado. Ved siden av deg sitter den mørkebrune med ei grønn grasmatte i en rull under armen. Taxien fortsetter den ville farten et kvarters tid. Du ser ingenting, for hjulene virvler opp sand i en tett grå ørkensky rundt bilen. Sa bråstopper han så begge i baksetet slår bulk i pannen. Jenta åpner en dør og går ut foran deg. Du følger med halvt bevisstløs. Den stillestående lufta her ute er så gloheit at det svir å trekke pusten. Ti skritt av gårde står en klynge med ynkelig tørre busker. De er akkurat høye nok til å kaste en halv meter skygge i kveldsola. I den skyggen stanser jenta og ruller grasmatta ut på sanden. Hun beholder skautet på. Velkommen i det grønne! Det krever litt trening å fa det til ordentlig. Borte i taxien tenner sjåføren en lang cigarillo og venter. Takk skal du ha, .virkelig,

du er en kjekk kar som skaffer grasmus for penger. Det er ingen poetisk opplevelse og det er kvinneforakt til tusen, men det er den største velferds- ytelse noen kan gi en tankbåtmann. — Jeg forstår. En grønn matte kan være livsviktig. Han tar opp lommetørkleet og tørker pannen som om det skulle være ørkensvette der. Han smiler. — Ålreit, du skjønner poenget. Men jeg kan ikke la være å flire ved tanken på del som slår i rapportene til Velferden. Der løper sjømannen rundt og sparker fotball bak ørkenbuskene. Keiser Kickback
Superskip — det er noen som eier dem også, noen som bygger dem, driver dem, konkurrerer om fraktene med dem. De store selskapene, de største spillerne på verdensmarkedet, eller den hemmelighetsfulle eneren som sitter øverst på pengesekken og som ingen har sett i ansiktet, bare hørt om. Denne storspilleren begynte kanskje i det små, sånn som Freddy, en av skipperelevene som sluttet midt i skoleåret og bestilte en tankbåt for egen regning. Vi skjønte ikke den gangen at han våget det og hvorfor han ble rik på det så fort. Freddy var typen på en pokerspiller og playboy fra vestkanten. Pen, velfrisert, skreddersydd, godt utstyrt med selvtillit og talegaver. Han kjente gemet bedre enn vi, og han hadde kontaktene. Vi lurte på hvorfor han gikk veien om å kontrahere ny båt fra verksted. Hvorfor kjøpte han ikke en brukt båt, det var nok av fordelaktige tilbud på markedet? Men Freddy visste hva som lønte seg.

På verftet ville han få kickback på en million eller to bare for ordren. Derfor gikk den til et utenlandsk verksted også, de er mer slepphendt med kickback enn norske. Dette beløpet fikk Freddy på privat konto i en sveitsisk bank. Som er vanlig praksis, fikk vi vite siden. Han ble millionær på en underskrift Eiter hvert røk Freddy over ende på ordrene sine. men det var han jo ikke alene om, det gjorde eldre og solidere folk enn han. Hovedsaken er at han kjente systemet med kickback, eller returprovisjon eller kommisjon om du vil. Ikke rart at han og andre spillere i shipping har klødd i fingrene etter å kontrahere — helt til det ble for mange skip, flere enn markedet hadde bruk for. De største spillerne kontraherte supertankere. Den aller største av dem eide den som Trean seilte på. Der står styrmannen på bruvingen og rister og småbanner og sender en tanke hjem til rederen sin. En tanke fylt av både ergrelse og beundring, det må han innrømme. For den som kjøper og driver butikk med slike superbaljer er ingen vanlig mid deltraver. Ikke bare millionær heller, det fyker milliarder i dollars omkring kinnskjegget hans. Han spiller poker med formuer i potten, han har ry som en av de ledende i verdens skipsfart. Treans reder nevnes i verdenspressen side om side med «tycoons» som Tokyos Ravi Tikkoo, Hong Kongs Y.K.Pao og grekernes Niarchos og Papaiios. Denne mann er nok en snobb og en utilnærmelig stormannsgal jålebukk, men du ser opp til pokerkunsten hans. Du kan ikke la være å misunne ham litt i det stille. Han er ikke den som sitter og kniper og nøler bak kortene, han satser lynsnart, han kaster seg ut på de sytti tusen favners dyp i spillekasinoet hver dag. Styrmannen hans sukker. — Er det ikke rart,

Gnisten, sånn som vi dumme lønnsslavene står opp for den båten vi seiler på og den vi seiler for? Husker du da vi seilte for WW? — Jo da, da forsvarte vi navnet WW mot hvem som helst som våget å si noe stygt om det. — Enda navnet stod for en gjerrigknark. — Og sånn er det enten vi seiler for HH eller KK eller Esso eller hvem som helst. Vi solidariserer oss med arbeidsplassen vår. Og med arbeidsgiveren. Hvor har vi det fra? — Det er merkelig. Men det ser ut til å være en slags indre lov hos lønnsslavene både på sjø og land. — Dumme som frosker er vi, iallfall sløve. — I morgen lager vi revolusjon, Trean. — I overmorgen. Jeg er ikke ferdig med pokerspiHeren vår ennå. Du veit vel at vi kalte gubben for Keisern? Man hadde i grunnen funnet på det sjøl, han følte seg som en keiser. Han eide et dusin supertankere og døpte flere etter romerske keisere. Bare sånne som kalles store og gode, sånne som Trajan og Hadrian og Octavian og Vespasian, ingen slaveriavn hva? Men så er det jo det at keisere også kan ta feil, de kan satse hele riket sitt på dårlige kort. En sånn keiser kan reddes av slumpen. Og han kan reddes av en ny krig hvis han er skipsreder. Ikke sant? Og så spiller han bort hele sulamitten på nytt. Freskt gjort! Og det gjorde altså skipsrederkeiseren vår. Alle vi lønnsslavene hans kjenner den historien. Den kan bli et lite avsnitt for seg i eventyret om norsk skipsfart Du har hørt den? — Ikke utgaven din. — Den er ikke min, den er såkalt

inside information. Og så refererte Trean den klassiske historien om Keisern. Altså, en dag i begynnelsen av juni 1967 var Keisern på vei til skifteretten i en bedrøvet sinnstilstand. Han skulle erklære hele sin stolte flåte konkurs. Et dusin supertankere lå uvirksomme i Gulfen og andre havner. Han hadde bygd for mange, det var ikke bruk for dem. Nå satt han med milliarder i pokergjeld, konkurs var eneste utvei. Da skulle han iallfall få sanert gjelda, som det heter i de kretsene. Det var likevel det samme som undergang for Keisern og verdensriket hans. Han følte seg ikke høyere i hatten enn den dødsdømte Ludvig den sekstende på vei til retterstedet. Det lå lett blå sommerluft over byen, men han så ikke annet enn mørke skyer som varslet alle tiders lyn og tordenvær. Da kom mirakelmeldingen fra gudene: Det er brutt ut ny krig i Midt-Østen. Israel bomber Kairo. Trefire krigførende arméer trenger olje. Keisern gjør helomvending i kursen mot skifteretten og småløper tilbake til kontoret, setter telexen i sving. Før kvelden er han berget med en bunke nye charterkontrakter til gode krigsrater. Én tanker alene seilte inn over fem millioner dollar netto på en eneste tur fra Gulfen til Europa. Keisern fløt ovenpå og fortsatte milliardgaloppen i kasinoene i seks år til. Så tapte han likevel. For i neste krig skrudde oljesjeikene kranene til. Skip med stolte keisernavn gikk i opplagsbøyene på ubestemt tid. Nå flyter millionene og milliardene en annen vei og Keisern har bare et slott igjen. Hurra for storpokerspillerne og alle oss som skal betale! Trean er ingen revolusjonær, ikke engang sosialist, han gjør ikke opprør mot noe system. Men han har begynt å lure på om det ikke foregår flere underlige ting i bransjen hans enn han trodde.

Om han har seilt mer eller mindre i blinde? Verdens fraktemenn?
Et godt spørsmål: Har vi seilt i halvblinde alle mann? Ikke umulig, sånn blir det vel når du solidariserer deg med båten din. Og besetningen, og eieren. Du forsvarer alle sjøens folk mot innblanding utenfra. Det er vi som seiler båtene, det er vi som kan det. Kom ikke her og bry deg, landkrabbe. Og så lukker vi øynene halvt og sløver videre over havene. Helt til den rette mann kommer og rusker i oss. En vi er nødt til å høre på. En som Ajmal for eksempel, tolvåringen fra Calcutta et kvart århundre etter. Ikke en sjel skulle gjettet på ham. Men der stod han foran oss en dag, overraskende, som sloppet ut av en bengalsk taifun, og blåste oss våkne. Vi var ute på byen i dagslys for en gangs skyld, Trean og jeg. Vi satt på en benk i vårsola på strøket og snakket on» jobbene våre og om krisen i norsk skipsfart. Trærne stod grønne omkring oss, en bokfink trillet skarpt og glad gjennom trafikklydene. Utenpå sett var vi mette og tilfredse velferdsborgere uten vektige grunner til å klage. Krisen på fraktmarkedet ville nok også gå over, mente vi, denne gangen som før. Da stanset en fotgjenger et stykke borte i alleen og så på oss, en mørkhudet orientaler i europeiske klær. Han lysnet i ansiktet, så kom han bort med et stort skinnende smil og sa goddag på engelsk og «Tiara»! Vindpustet fra den ben- galske bukt var ikke til å ta feil av, vi kjente ham og reiste oss. Å du store tid, Ajmal! Vi utvekslet kraftige håndtrykk og trakk ham ned på benken. Sett deg, Ajmal, og fortell hele greia, hva har du gjort siden sist? Han ler og gleder seg som et barn over gjensynet. Men han forsnakker seg ikke, vil ikke si stort om sin egen person og familien. Han kom hit

som indisk shippingmann, han har gått kurs her i landet. Det vil han gjerne snakke om. Hva skal vi si om indisk skipsfart og forholdet til de sjøfa rende nordmennene? M/s «Tiara» seiler ikke lenger, men hun har flere etterfølgere på malabarkysten. Hva gjør dere egentlig der, mine venner? Ajmal er ikke sulten og skinnmager og fattig lenger. Han er en velfødd og velstående avdelingssjef med kone og fem barn i Calcuttas bedre strøk. Han tilhører øvre middelklasse i landet sitt, han har moteriktig dress og bil og trykt visittkort med tittel og universitetsgrad under navnet. De billige stålbrillene har han skiftet ut med eksklusive sjefs- briller i bøffelhorns rammer. Men blikkel bak brillene etikke oppkomlingens, det er modent og verdensklokt og uten selvtilfredshet Ajmal buler ut på midten aldri så lite under dressen, men han har ikke glemt de sultende i hjemlandet. Det er deres sak han fører. Det er de fattige han snakker til oss om nå uten å la oss la fred. Den nye Ajmal ble invitert til sjøfartslandet Norge, til et shippingkurs for ulandsfolk. Et nytt og epokegjørende prosjekt for den norske utviklingshjelpen, sier han med et tvetydig smil. Han har vært ulandsstipendiat sammen med et dusin andre fra Asia, Afrika, Latinamerika.

De gavmilde norske skipsrederne er det som står bak ideen, og det er redernes sakkyndige folk som underviser på kurset. Det glimter skøyeraktig bak hornbrillene til Ajmal når han forteller dette. Han lar seg ikke narre, det er en enkel sak å gjennomskue den hvite norske mann og dobbeltspillet hans. Nå blir det interessant. Parkbenken begynner å brenne under oss. Vi inviterer Ajmal på et glass inne i en restaurant, men han vil ikke drikke om formiddagen. Da tar vi ham med bort på friluftskafeen til en kopp kaffe. Det er lite folk der, vi kan sitte og drøfte sakene i ro. Ajmal fyller oss med stoff fra et opprørt hjerte. Her i sjøfartslandet har han sittet på den hvite manns skolebenk og lært om skipsfartsøkonomi, teknikk og administrasjon. Han har hørt eksperter forelese over skipstyper, forsikring, verdenshandelens organisering, rederiets funksjoner, meglerens sentrale og uunnværlige rolle, over linjefart og behandling av last, over sjøtransportens utvikling. Og han har fatt lytte til eventyret om norsk skipsfart, den uforlignelige historien om hvordan det vesle Norge ble en stormakt på havet — Og den stormaktsposisjonen holder dere godt fast på! roper Ajmal og ler med kritthvite tenner i det mørke, smale ansiktet. — Det er ikke dumt av dere å tilby et shippingkurs som dette til oss uvitende ulandsfolk. Du verden som all sakkyndigheten imponerer oss! Og så snille som dere er. Spanderer reise og opphold og fin forpleining. Vi er takknemlige gjester og takker og bukker. Vi forstår så godt at dere må ha rett når dere sier at det må herske full frihet på de syv hav, såkalt fri konkurranse! Men til dere to gamle venner

kan jeg si noe annet: den konkurransen betyr frihet for Norge og de andre hvite stormaktene på havet til å beherske verdenshandelen sånn som dere gjør nå. Norske skip skal fortsette å frakte varer til og fra India og andre uland. De fraktene kan dere ikke unnvære, for der ligger de store pengene. De summene dere bevilger til ulandshjelpen blir småpenger mot ulandsfraktene. Men akkurat det nevner ikke foreleserne på shippingkurset så mye om. Ajmal puster ut og nipper til kaffekoppen. Vi to tilhørerne nikker og klør oss i hodet og kan ikke annet enn å være enig med ham. Han er blitt varm i tøyet nå og harmer krutt på lager, det ser vi. Kjør i vei, Ajmal, vi skal sitte stille og lytte til deg, vi trenger nok å høre det. Et par slurker kaffe, så fyrer han løs igjen. — Hvorfor frakter dere nordmenn varer for oss andre? Det er ikke noen naturnødvendig ordning, hvor lenge har dere tenkt å fortsette med det? Hvilken rett har et folk oppe i nord til å kalle seg verdens fraktemenn? Han retter en lang brun pekefinger mot oss og krever et svar. Hva skal vi si? Det låter logisk og riktig det han påstår. Men for skams skyld må vi finne et slags forsvar for yrket og fedrelandet, her sitter en utlending og provoserer oss. Vi hjelper hverandre med å finne argumenter. — Nå nå, svarer vi unnvikende, – den fraktetrafikken er ikke bare et utslag av norsk imperialisme til sjøs. Vi har ikke fraktet varer for andre så veldig lenge. Først da engelskmennene slapp oss til i midten av forrige århundre, kastet vi oss ut i eventyret for alvor. Det gjorde vi av nød, for den gangen var vesle Norge et fattigland. Vi kjøpte opp kasserte utenlandske skuter og lappet dem sammen og seilte billigere enn konkurrentene våre. Har du hørt om flytende likkister og plimsollere og alle mann ved pumpene? Det var Ola nordmann som var ute og seilte! Han var havenes slave og hvite kuli i flere mannsaldrer. Norske fraktemenn hadde fordelen av å hente billig arbeidskraft langs Europas lengste

kyst. Der bodde det lutfattige, men båtvante folk. Den stolte norske sjømannsstand, Ajmal! Langt inn i vårt århundre lå norske hyrer lavere enn de andre sjøfartsnasjonenes. Det kostet kamp å få Ola opp av den bølgedalen, skai vi si deg. Da vi kom ut av fattigdommen, fortsatte vi å seile av gammel vane. — Og fordi de som eide skutene tjente penger på dem, skyter Ajmal inn. — Selvfølgelig, ingen i landet tjener så mye som fraktemennene! Enkelte gjør flere penger enn de har godt av kanskje. Det bekrefter Ajmal straks. — Jo da, endel blir millionærer og lever i luksus. Palassene og svømmebassengene deres har jeg sett. Det misunner jeg dem ikke, for luksus og overflod skaper ikke bedre trivsel for menneskene. Men hvem er det som betaler disse herlighetene? — Fraktene, svarer vi. — Og hvem betaler fraktene? Det er det vi i ulandene som gjør, vi som ikke får lov av dere å frakte varene våre sjøl. Det er vi som betaler for palassene og svømmebassengene i åsene over Oslo. Og for det kurset vi går på her i byen. — Unnskyld oss, Ajmal, den siden av saken har vi ikke tenkt så mye over før. Han løfter pekefingeren mot oss igjen: – Da er det på tide dere tenker. Hva tror dere dette kurset som kalles for uhjelp skal være godt for? Hva ønsker rederne i sitt stille sinn å oppnå ved det? — Si det du, Ajmal, spytt ut! Han tar av seg brillene, tørker støvet av dem med slipset og setter dem på igjen. Nå er det hans tur til å holde forelesning, rollene er snudd, den mørke mann skal belære den lyse. — De kaller det å internasjonalisere handelen, forklarer han kort, — og det betyr at de gavmilde nordmennene overfører flere og flere av skipene sine til ulandsflagg. Med hyrer og sosiale utgifter som ligger behagelig lavt under de norske. — Den melodien kjenner vi, Ajmal. — Ja dere to, men ikke alle deres landsmenn! De som bevilger penger kjenner ikke alltid sammenhengen. Navnet utviklingshjelp har en god klang. — Og så bevilger de utviklingshjelppenger til shipping- kurs med skjulte hensikter. Ja du, Ajmal, du har gjennomskuet rederne våre enda sånne luringer og pokerspillere de er! Ajmal rynker pannen og blir tankefull.

— Kanskje det ikke er fullt så enkelt. Vi roper på serveringsdamen og bestiller mer kaffe, en stor kanne. Sola varmer, vi slenger jakkene og henger dem over stolryggene. Ajmal beholder sin på. Vi kommenterer været, forskjellen i vårklimaet i Oslo og Calcutta. Vi tenner en sigarett, Ajmal også. Han samtykker i at det er godt å ha noen laster, nikotin og koffein er gifter som smaker. Som inder drikker han helst te, men posene hau får servert her i landet smaker ikke noe videre. Ajmal slår over i en mer overbærende og filosofisk tone nå. Han er humanist, han rakker ikke gjerne ned på folk. Ikke for å skryte, men han er tross alt barn av el land som har fostret diktere som Tagore og fredsprofeter som Mahatma Gandhi. Slike menn er ikke så snare til å dømme andre. Derfor vil Ajmal nødig si at havets herskere er pokerspillere og slavedrivere som suger ut fattige folk for å tjene personlige formuer. — De norske rederne er nok stort sett hederlige folk som jobber hardt og mener det godt, slår han fast, — men har de en filosofi eller fast livsholdning å bygge på? Er det nok å ha gode hensikter? Tror noen at en big-businessman eiden rette til å drive uhjelp for fattige land? Ajmal er blitt en kløpper til å argumentere. Vi to som en gang stakk til

ham penger som han kjøpte skolebøker for, har ikke fått grunn til å ahgre. Nå sitter vi nesten som elever under kateteret hans og høster frukter av småfrøene vi sådde. — Du har rett. Ajmal, innrømmer vi straks, — en mann som er født til millionær, skjønner seg ikke uten videre på de fattige. Ajmal er hindu og vi to er hedninger, men alle tre har vi hørt om fattigprofeten som forkynte at det er like vanskelig for en rik å komme inn i himmelriket som for en kamel å presse seg gjennom nåløyporten i Jerusalem. En rikmann? Omtrent samtidig kommer Trean og jeg til å tenke på en vi kjenner personlig, en grunnrik reder som har vært arbeidsgiveren vår. Vi hjelper hverandre med å fortelle Ajmal om ham, som et eksempel på sannheten i profetens tale. Big- businessman HH er en av de snille som fikk i stand kurset for ulandsfolkene, en mann som har gode og redelige hensikter med alt han gjør. Skipsreder av den yngre garde er han, født inn i miljøet, sønnesønn av grunnleggeren. HH er ikke typen på en bortskjemt millionærsønn. Han har fått en streng oppdragelse, riktignok i et luksushus, men han måtte alltid jobbe og bruke kreftene som faren og farfaren gjorde. HH junior ble en sympatisk og omgjengelig sjef som er dus med styrmennene og maskinistene sine. Sosial samvittighet har han og driver aktivt i miljøvern og i Amnesty International, han er til og med fast «visitor» til fangene i langtidsfengsiet. Foruten at han går i

kirken og er formann i det lokale menighetsrådet. Og han har gjort seg kjent som en foregangsman» når det gjelder skipsfartens hjelp til ulandene. Vel og bra alt sammen. Men så er det at HH har fingrene borti en annen business vi ikke riktig forstår: han eier og driver cruiseskip i ulandsfarvann. HH har startet denne farten sjøl og gjør stor fortjeneste på den. To nye cruisere i toppklasse har han bygd i det siste. Dyre skip, mye kick- back. Og han skammer seg ikke over cruisefarten, han er åpent stolt av den! Der er det vi ikke kan følge HH. For vi vet tilfeldigvis hva et cruiseskip er. Større overflod og sløseri finner du ikke noe sted på kloden. Ut fra Miami, millionærenes paradis går skipene hans, ut til de fattige Karibiske øyer. De fleste lugartjenerne er rekruttert fra øyene og er fargede folk. Den norske besetningen har sitt eget kvarter om bord med messer og oppholdsrom. De skal ikke behøve å omgås mørkhudede

skipskamerater. Dette er cruisefart, det er HH’s ansvar og stolthet, rederen med den sosiale samvittighet. Hvem kan begripe det? Den sympatiske HH slår ut med armene og snakker varmt om denne farten. Vi sørger jo for å gjøre cruiset meningsfylt for passasjerene, sier han, for på hver tur tar vi med en ulandsfamilie som gratispassasjerer! Altså kan de betalende passasjerene gå rundt på dekket og glane på ulands- familien og ta følelsen av at de er med på noe meningsfylt. Delte tror HH. I farvannet her drev vi skandinaver slavefart en gang. Dansk-norske skuter førte negre fra VestAfrika-kysten over til disse øyene. Kanskje en av HH’s forfedre har tjent penger på den slavefarten, kanskje har han fraktet forfedrene til HH’s fattige gratispassasjerer. — Hva sier du om dette, Ajmal? Han rister bedrøvet på hodet nå. Dette bekrefter det han har sagt, det understreker profetens ord om rikmannen og nåløyet. — Den rike HH og hans likemenn er ikke dårlige mennesker, filosoferer Ajmal, — de har hjerte og nyrer av samme slag som vi. Men de er flasket opp med en annen holdning til livsverdiene og moralen. De har lært at alt du kan tjene penger på er moralsk. Cruisefarten er for dem en høyverdig virksomhet så lenge den gir overskudd i penger. Å sørge for en rettferdig fordeling av godene er ikke busi- nessmannens sak. De rikes verdensbilde er et annet enn vårt. Pengene er deres virkelige gud, om de ellers går aldri så mye i kirken om søndagen. Og denne gud holder sin hånd over dem og over den hvite manns herredømme på havet. — Ajmal, skal vi lage revolusjon? — Ja, men uten våpen. Husk at jeg er Gandhis landsmann. — Gandhi! Han ble jo skutt det året vi traff deg i Calcutta, og av en av sine egne landsmenn, så vidt vi husker! — Ta det med ro, vi hinduer glemmer likevel ikke del han sa om vold og våpenbruk. Gandhi er og blir ikkevolds- lærens far for oss. Han får en egen ro og dybde i stemmen, Ajmal, når han legger ut om Gandhi. Den drepte profetens ord har fulgt ham trofast fra den gangen vi først snakket om ham, da

Ajmal ble regnet for et barn. Men her oppe i nord har vi også hatt en viss føling med Gandhi siden sist, noe som har å gjøre med det vi snakker om akkurat nå. Dette må fredsprofetenes talsmann la vite. — Ajmal! Husker du den høsten da FN og hele verden slo på fredstrommene og feiret hundreårsdagen for Gand- his fødsel? — Så klart. Det er jo ikke så mange år siden. Gjorde dere noe her i landet? — Det er nettopp poenget. Vi gjorde noe midt i den byen du er i nå. Vi innledet feiringen med et stort og kostbart festmøte i Universitetsaulaen. — Godt gjort, gratulerer. — Mange takk, men kan du gjette hvem som betalte det gildet? — Nei, en rikmann kanskje? — Ja, det var HH og de andre snille fraktemennene som betalte for Gandhi. — Virkelig? Da er de kanskje litt lure likevel, smiler Ajmal.

Båsens røst
Roll out the barrell… Enmannsorkesteret dundrer i slagverket og blåser for fullt i saxen. Klubbgjengen tråkker tett på dansegulvet, det er sent på kveld og brukbar midt-i-uka-stemning. Noen spanjoler ved et bord slår takten og synger med. To pakistanere ved et annet bord gjør det samme. Filippinerjenta og malaysieren klistrer seg til hverandre og vrikker som slanger bortover plankene. Små og store dotter av røyk driver tinder de lave stein- hvelvingene og krøller seg i skinnet fra lamper og lanterner. Noe av røyken dufter av røkelse, krydret, orientalsk. Slitne klubbvertinner seiler ut fra byssa med fire halvlitere i hver hånd, mens nye ølbestillinger runger mot dem fra Uere kanter. Vi to oldtimerne puster ut etter tilbakeblikket på Ajmal. Han kommer igjen, det tviler vi ikke på. Nå nærmer vi oss siste post i vårt private klubbprogram. Vi lener oss tilbake og røyker og observerer farvannet. Klubben virker sånn passelig internasjonal nå, den er ikke så ulik sjappene i Antwerpen eller Rotterdam. Ikke så full av lokkeduer, men ellers. Sjømannens blikk glir rundt på innboet som er kjent og nært og fjernt på samme tid, det han finner igjen i skjenkestedene i nord og sør, vest og øst, i klubbene i alle havnebyer. Glass,

flasker, jenter, røyk, musikk, dansegulv, seilende folk av alle kulører ved bordene. Trean har festet blikket på et bestemt tomannsbord. Der sitter han vi har døpt «båsen» i kveld, langfareren som har samlet i seg all erfaring som er verdt å ha fra sjølivet og fatt det garvet inn i ansiktstrekkene. Båsen har sittet alene i noen timer og svelget atskillige halvlitere. Han har fått en ny «porsjon» foran seg, en halvflaske portvin og eksportøl. En nødløsning på steder de ikke serverer brennevin. Kombinasjonen har ry på seg for å virke som en dypvannsbombe. Båsen har vært taus til nå. Ikke et ord har han ytret utenom å bestille drikkendes. Han har skålt med seg sjøl og røkt avgiftsfrie sigaretter nesten uten stans. Som en ensom i fremmed land har han sittet og stirret framfor seg og rundt på gjestene. Og ladet opp til noe uavvendelig, mener Trean. Nå er båsen på vei ut av tausheten. Han har skjøvet stolen bakover og reist seg halvt opp. Munnen åpner seg, begge leppene trekkes tilbake som på en hund i angrep, øynene har

fått liv og skyter skarpe varsler hit og dit. — Hold ørene stive, hvisker Trean, — det er den norske sjømann som skal uttale seg. Båsen har kommet seg helt opp og står. Han svaier og mister nesten balansen, så griper han fatt i stolryggen og samler styrke. Han slår armen ut i en kraftig bue mot ungdommen ved nabobordene. — Pattebarn! roper han med en røst nede fra ølvom- men. — Pattebarn! Sjøfolk med pølseskinnbukser og traktorsko og jentehår, fyttehælvete! Pattebarn sier jeg! I opphisselsen går han i stå og får bare fram noen gurglende og stønnende lyder mens han leter rasende etter ord til et nvtt framstøt. Så kommer det støtvis og usammenhengende, men med umiskjennelige poenger, han har snudd seg i retning mot utlendingene: — Pass dere nå, forpulte rævslik- kere der borte! Hva gjør dere her, satans gulinger og dego- ser og pakkiser! Pakk dere hjem, hælvetes buddister og kommunister! Skulle ikke ha lov til å seile sammen med en hvit mann! Og en hes lekse til i samme duren, mer eller mindre forståelig. Han prøver å understreke ordene med å hamre en svær neve i bordet så glassene og portvinsflaska hopper. Temmelig fort har han kjørt seg sjøl ut. Den okselignende skikkelsen svaier

ubehjelpelig fram og tilbake igjen, så synker han ned i stolen mens han strever med å holde haken løftet. Det nytter ikke, hodet er for tungt og dunker ned i bordkanten. Der limer det seg (ast, kroppen segner inntil. Båsen halvsover mens musikken og surret fortsetter omkring, han har ikke avbrutt noe. Bare enkelte av de nærmeste har giddet å lytte, og de ser likeglade ut. Ingen her inne bryr seg om slike utbrudd, det er de vant til. En av vertinnene henter en dørvakt. Han tar båsen lempelig under armen og støtter ham opp trappetrinnene og ut. Båsen følger med som en snill hund, han har lensei seg for dagens aggresjon. Vertinna rydder bordet hans, lømmel askebegeret og legger på ny duk. — Jaha, sier Trean mens han følger båsen med blikket helt til utgangen, — dette var programposten folkets røst. Skal vi ha en siste halvliter? Skapdrikker

Friskt øl skummer i glassene våre. Strengt tatt skulle vi ikke trenge mer nå, men det smaker. Trean planter albuene på bordet og stikker hakeskjegget over mot meg. I lan har et rykk i øyekroken som er velkjent og ikke vanskelig å tyde: Styrmannen har navigert seg fram dit han skulle. Båten er i havn og ligger ved kai, alle trosseter gjort fast, gangveien lagt ut. Trean har frivakt. Kom an, Gnisten, så jumper vi land! Okay, Trean, sier jeg, – mottakeren er slått på for krisen. Det er snakk om å begi sjøen for aller siste gang? Han flirer litt og plukker seg i skjegget. — Den leksa kjenner du. Kan du lese av flere signaler i mottakeren? — Ja, noe med Grete. Stormvarsel. — Stemmer, men hvor ligger lavtrykket? — Midt i Atlanteren. Utløper av en tropisk syklon. Han nikker og puster tungt ned i glasset. — En syklon kan du godt kalle det. Si meg en ting Gnisten, har du det bra i ekteskapet ditt, eller? — Kan ikke nekte for det, Trean. Det går bra. — Du trives i rollen som familiefar? — Svaret er ja. Unnskyld. — Men hvis du hadde fortsatt å seile? — Umulig å si. — Okay. Han kan ikke hjelpe for det, han vrir seg i stolen og sukker på en lite sjømannsmessig måte et par ganger før han fortsetter: — Du vet, for meg var Grete det eneste faste holdepunktet i alle år, tross alt. En annen ting er hva sjømannen hennes har vært for henne, hun har nok angret mer enn én gang. Nå har jeg ikke det holdepunktet lenger, skjønner du. Og jeg fortjener det ikke heller. — Si ikke det, Trean. — Jo, det er ikke noe å legge skjul på. Og det er min skyld at — ja, Grete er blitt skapdrikker. Hun har vært det ganske lenge, sier hun nå, men jeg visste det ikke. — Altså

pendlerekteskapets skyld, Trean. Eller skal vi si handelsflåtens. — Du ble ikke overrasket? — Jo, gi meg tid til å tenke litt — Værsågod. Han løfter albuene fra bordet og lener seg tilbake mot stolryggen igjen. Han har halvliteren i hånden og skyller ned en slurk til. — Skapdrikker, sier jeg etter et opphold, — det var litt av en nyhet. Men Grete er nå ikke den første havfrue som trøster seg i skapet. Gin eller whisky? — Whisky. — Hvor hardt har hun det? — Hun er med i en gjeng andre skapdrikkere, for ikke å si alkoholister. Og i den gjengen har ikke mannen hennes noen plass. Ikke verdens sterkeste styrmann får henne ut av den. — Hva med ungene? Trean ler overbærende. — Tida har seilt fra deg, Gnisten, ungene er voksne og ute av reiret. Grete bor alene i det kostbare huset og øker gjelda på deL — Sørgelige greier. Jeg trodde du og Grete hadde ridd av stormene. Skulle ikke en mann langt ut i femtiåra være kvitt sånne problemer som det blir skilsmisse av? — Sorry, kompis, det er ikke blitt bedre med åra, hel leten strek verre for hvert som har gått. Nå greier vi ikke hverandre lenger. Det er ingen vits i å forsøke å leve under samme tak. Vi skrev under separasjonspapirene i går. Hun beholder huset og jeg flytter. — Altså enda et forlis på handelsflåtens konto. — Den uunnværlige handelsflåten. — 1 il helvete med den. VI tenner en røyk hver og ser bort på dansegulvet. Det tynnes der. Bare noen helt unge holder ut. De sveiver og

humper og fekter i glad rus. Lyse og mørkhudede om hverandre. Enkelte har fått mer øl enn de har godt av, men ingen bråker. Trean snur seg mot meg igjen og snakker. Han ser tilbake og runder av ekteskapet sitt. Den avmektige følelsen en familiefar har på vaktene i sjøen og enda mer på frivakt. Årspendleren som ikke har noe valg. Du står pa brua og lar livet seile fra deg. Små og store bølger dasker mot skroget, forskipet synker og stiger i søvnig rytme, baugen kløver sjøene og pløyer seg framover mot horisonten så latterlig langsomt at noe i deg slokner og blir igjen underveis. Du er plutselig hjemme. Tilvenning, hektisk sexliv, lediggang, irritasjon, konflikter, ut igjen. Desperat hjemlengsel med en gang, men et år til neste hjemkomst. En fandens lastebåt skumper mellom havnene med ungdommen og familielivet ditt i rommet. År går som uker for andre. To ektefeller eldes ute av syne for hverandre. Barn skyter i været som ugras og blir fremmede for deg. En ensom havfrue går og finner trøst i flaskeskapet. Ikke noe å si på det, skål og farvel.

Navigare.
En av vertinnene har satt i gang med å rydde flere bord. Hun tar av dukene, feier aske og sneiper, tørker med klut. Enmannsorkesteret forbereder seg til å spille siste låt. Lyset over det glisne dansegulvet blunker. Vi tømmer glassene nesten til bunns. Bare et par minutter må vi ofre på det gamle avsluttende temaet vårt: Hvorfor seiler vi? — Altså ærede sjømannsskolelærer, sier Trean, — hva skal det være godt for alt sammen? — Det nytter vel ikke å trekke inn flagg og fedreland. — Nei, nå kan du komme med visdomsordet fra konsu len i Port Said, hva? — Navigare necesse est? Den er for gammal. — Stopp en hal, var det ikke konsulen som skulle sende en last korn fra Egypt til Roma og sa ble det storm og skipperen hadde ikke lyst til å gå ut? — Riktig, den skippern var glad i livet sitt. — Men skipsfarten var viktigere enn livet! Trean truer med neven mot fullriggeren under taket. — Og siden har storkara i verden forstått å gjøre bruk av dette ordet. — Til alle tider. — Kom til sjøs, gutter, navigare neccsse est! Men det er ikke fullt så mange som tar det ordet bok sta velig lenger. — Å nei. Trean tygger litt på det, så trekker han på skuldrene og knapper jakka. — Skitt i hele greia. Glem det, Gnisten. Nå gar vi. — Hvor flytter du i morgen? — Gjett. — Nordsjøen. Olje. — Ikke le av meg. Det var ikke andre jobber å få. — Jeg sier lykke til, Trean. — Takk skal du ha. Vi løfter halvliterglassene våre og skyller ned den siste skvetten, linmannsorkesteret spiller den udødelige sjanti «Blow the Man Down» som vals mens vi reiser oss og går.

 

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    *

    code

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.