Den nedlagte hvalfangststasjonen i Leith Harbour.
Kart over Sør-Georgia med Leith Harbour avmerket.
Leith Harbour var en hvalfangststasjon på nordkysten av øya Sør-Georgia. Hvalfangststasjonen ble etablert av det skotske selskapet Christian Salvesen & Co 13. september 1909. Leith Harbour var sammen med Grytviken de eneste hvalfangststasjonene på øya som overlevde den store depresjonen som startet i 1929 og varte gjennom 1930-tallet. Hvalfangstvirksomheten i Leith Harbour var i drift frem til 1965, med unntak av årene 1932-33, 1940-41 og 1942-45. Selskapet bak Leith Harbour kjøpte etter hvert opp alle de øvrige anleggene på øya.
Rett før utbruddet av Falklandskrigen kom en gruppe på 50 argentinere til Leith Harbour under dekke av å være arbeidere som skulle rydde opp i skrapmetall. Skipet de kom med var leid inn av argentinske myndigheter og etter kort tid ble Leith Harbour okkupert. 25. mars 1982 ble spesialstyrker fra den argentinske marinen satt i land i Leith Harbour fra skipet «Bahía Paraiso». 25. april 1982 gjenerobret britiske styrker Grytviken og dagen etter Leith Harbour uten at noen skudd ble avfyrt.
Christian Salvesen & Co eide Leith Harbour frem til overføringen til den britiske stat i 1992.
Tekst: Wikipedia
Picture Gallery ( Doug Allen )
^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^
Les historien som Kaare Møller har skrevet da han var på hvalfangst som dykker.
Historien er sakset i fra Aktuell 1959
Tekst: Kaare Møller, Foto: Kaare Møller
Blodig jakt i sydisen
Kaare Møller som har vært på hvalfangst som froskemann, beretter her i tekst og bilder.
Været: Lange dønninger; høy, blå himmel. Utkikken roper: «Sperm styrbord! Full fart forover, alle mann klar!» Skytteren bruker kikkerten og nikker kort, kanonen er klar, alle mann er på plass.
Farten øker, 14—15—16 mil — det går så ,det fosser. Spermhvalen dukker og blåser, ennå har den ikke oppdaget oss. Det er ennå for langt hold, skytteren står ganske rolig på broen og ser på.
Asdic’en begynner å føle med sitt «pling — pling» — der har spermen observert oss og dukker. Asdic’en overtar, skytteren går til kanonen og så går det babord, styrbord, helt om, fram og til-
bake. Alle venter spent på skudd, men det ,er en gammel rev vi jager.
En time er gått, spermen begynner å bli ,sliten, den må stadig opp med kortere og kortere mellomrom. Nå svinger kanonen med i båtens rytme, og der — bang! — alt står ,i et eneste kok rundt
spermen. Et lite hult ,«bang» — granaten har eksplodert inne i ,hvalen, og så dukker den.
Farten er slått av til sakte forover, kanonen er ladet med dreper og skytteren er klar til å gi spermen nådestøtet når den kommer opp igjen. Der kommer den. Et nytt kok rundt sper-
men, men denne gangen er sjøen rød. Et nytt dykk. Tre drepere måtte til, og så vinsjes hvalen inn til siden, pumpes opp med luft, merkes med vimpel og meldes ifra over radio med posisjon.
Og så går det videre etter neste. Full fart forover, røken damper svart og nifs ut av skorstenen.
«Vi trenger froskemenn!»
Fire sperm er allerede tatt, og så hender det! Den femte går på skrå bakover idet den dukker, asdicoperatøren trekker domen (den delen av asdic’en som er under skuta) opp, men det er allerede
hendt. Linen er kommet rundt domen og , propellen. Spermen er fast, men full av liv. Gode råd er dyre — sakte fart akterover —, kanskje kan det lykkes å få den viklet av på den måten? Men nei.
Sakte fart forover, det går noen tørn. Så vikles linen opp den veien. Spermen er blitt rolig og er sunket. Skytteren gir ordre til at linen skal kuttes løs med flensekniv, den blir kuttet, og
spermen er tapt. Linen har imidlertid kilt seg fast, så det er håpløst. Melding til kokeriet: «Line i propellen og domen, trenger froskemenn.»
Alt blir gjort klart. Jeg er spent, vanntemperaturen er under null, det blir et langt arbeid hvis sjøen er grov.
En hvalbåt kommer langs siden av oss, og vi heises ombord i kurv. Hvalbåten går straks vi er ombord. Med 12 mil kan vi ikk ‘vente å være fremme ved stedet før klokken seks om ettermiddagen,
men det er jo lyst hele døgnet, så det gjør ikke noe. Jeg får — lov å ta roret, en underlig følelse for en land- krabbe å styre en korvett. Det husker kraftig, og gyroen flyr fram og tilbake.
Jeg melder pass, vi skal jo ikke hvor som helst heller!
Klokken er fem, og snart skulle vi kunne få øye på dem. Jeg håper bare ikke at mine mmanøvrer ved roret har ført oss helt ut på jordet! Jo, der er hvalbåten — rett forut. Vi begynner så
smått å kle på oss. Styrmannen kommer inn til oss for å høre hvorledes vi vil legge det hele opp. Vi kan mikke gå opp på siden av den andre båten, dertil er sjøen for krapp. Vi finner ut at
det er mbest å svømme over og dykke fra den andre mbåten. Liner og utstyr blir lagt fram. Alt er O.K., og vi er klare for oppdraget. Ekstra line er spent under propellen slik at vi har
noe å holde oss i når båten jager opp og ned i sjøene.
Vannet er som is…
Ja, så er det bare å koble slangen til munnstykket. Nå er vi ca. 50 kg tyngre, vi er tynget med bly, så vi har 0-punktet og ingen oppdrift i vannet. Leider blir lagt ut over siden, signallinen
blir festet, og så legger vi på svøm.
Vannet er kaldt, kulden trenger gjennom ulltrikot, to treningsoveraller og den forede gummidrakten. Vi skal bytte på og ha en halv time i vannet og en halv time ved signallinen vekselvis.
Jeg har første dykk og skal nedover for å sende opp rapport om forholdene.
Vannet er klar, grågrønt med god sikt der jeg svømmer ned til propellen. Minst 20 favner line er surret i floker om propellen og fortsetter bort til domen som er halveis oppe.
Linen er stram som en fiolinstreng. Jeg kan ikke motstå fristelsen og trekker kniven. Den er tveegget og skarp som et barberblad. Nylonlinen formelig eksploderer, så stram var den.
Jeg går opp for å avgi rapport.
Domen må kjøres helt ut slik at vi kan få ut restene av linen. Det eneste som er farlig er korvettens jaging i den opprørte sjøen. Det vil ikke være morsomt å få en hel korvett i hodet. Ennå
har vi ikke hatt noen føling med spekkhoggere eller sjøleoparder, så vi vet ikke om de angriper eller ikke.
Vi blir enige om & bytte på og bare ha 20 minutters dykketid hver. Det tok oss nøyaktig to og en halv time å kutte løs virvaret av liner. En sur og kald jobb som ga oss mange kuler og blå
merker. I mellomtiden hadde bøyebåten pikket opp fire sperm og var på vei mot oss. Vi hadde tid til litt mat og en kopp kaffe, og så fikk vi en frisk svømmetur tilbake til bøyebåten.
Vi damper i retning av koka igjen, og da er det at vi merker en eiendommelig lukt, eller rettere sagt stank… Vi får vite at selv om vi er 50 eller 60 mil unna, kan vi bare gå etter lukta om
vindretningen er riktig. Inferno av blinkende kniver. 
Klokken 8 morgen var vi ombord igjen. Bak koka hang det åtte sperm, så nå skulle det begynne for alvor. Sperm på sperm ble halt opp brekken til planet hvor flenserne møtte dem med knivene sine.
Det er gutter som kan sine ting — et inferno av blinkende kniver og berg av kjøtt og spekk. Ikke et snitt for meget i spekket. Wire ble tredd gjennom spekket og så ble hele spermen
formelig skrellet som en banan.
Så var det lemmere, skjærere og beinsagere som dro wirer fra forplanet og helt akter til flenseplanet, huket stropper i og halte spermen helt fram til forplanet. Der gikk det med samme
presisjon. Kjeven med tennene ble kuttet løs, resten av hodet kom og ble delt opp i skiver så glyserinen fløt. Hodet på spermhvalen er fylt med en verdifull olje som i flytende tilstand er
klar som vann, kald ser den ut som hvit voks.
Vi fortsetter med spermen til først i januar, så begynner langhvalfisket som er det største i sydisen.
Med langhval menes blåhval, finnhval og seihval samt knøl. Alle går og lurer — skal vi i år treffe på det stedet hvor blåhvalen har sin store samlingsplass. Før tiden er inne da det er lov å
fange blåhval, ser man gjerne store flokker av den. Men når tiden kommer, er det mer og mer en sjeldenhet å se disse k: mpene på opptil 90 og 100 fot.
I slutter av februar tok det til med høy sjø og kraftig vind, og da er det det blir vanskelig både på hvalbåter og kokerier. På hvalbåtene bryter sjøen stadig innover, og de må legge seg i le
av isfjell. På kokeriet må alt gå sin vante gang, vi er nødt til å arbeide opp hvalen. Den kan ikke bli mer enn ca. 42 timer gammel før kjøttet brenner opp og blir ubrukelig med den følge at
en masse fat med olje går tapt. I den høye sjøen sliter noen av de hvalene seg som ligger og jager opp og ned bak koka. Det hender at hele halen rykkes av, og hvalen forsvinner i horisonten.
Å få plasert hvalkloa over halen på hvalen for å få den opp på flenseplanet blir litt av en reaksjonsprøve for den som kjører kranspillene i det forrykende været. Den 2,5 tonns kloa svinger i
brekken fra det ene skottet til det andre, for så å suse ned med et smell — akkurat der hvor hvalhalen lå for et sekund siden, — så opp igjen og dunk og bang, helt til kloa endelig har kommet
på plass over halen.
Så er det å hale opp mot flenseplanet mens hvalen ruller og sklir fra skott til skott. Den må formelig spennes fast til planet, ellers sklir den fram og tilbake etter som skuta ruller.
Han spurter for livet!
En dag mens sjøen var på det verste, hendte det noe på forplanet. Hvalen trekkes fram for å lemmes, da kokeriet plutselig får en stor sjø på tvers. Alt — blod og vann og kjøtt — sklir mot
styrbord, — så setter hvalen seg i bevegelse. Først ruller den litt, så sklir den, lemmerne skriker opp og løper for livet — de kommer foran hvalen og går så vidt klar. Men en mann er ikke
oppmerksom! Hvalen siger fortere og fortere, endelig ser han den og har valget mellom å mhoppe overbord eller forsøke å nå bort til men vinkel på skansekledningen — en spurt på 8—10 meter.
Han tar en spurt som en hundremeterløper. Jeg ser formelig det hvite i øynene hans der han kaster seg fram, og hører et klask idet hvalen tørner mot stålplatene. Braket blir etterfulgt av et
skrik, — heldigvis har han fått kroppen og det ene benet over, men det andre benet sitter fastklemt inntil skuta igjen krenger over til babord side, og han kommer seg endelig i sikkerhet. I
mellomtiden er huker og wirer gjort klar og blir raskt festet og strammet.
Mannen som fikk benet i klem, ble båret til skipslegen som konstaterte at han ikke har brukket noe, men fått kne og ankel skadd slik at han måtte legges inn på sykestua.
Det er slutt på hvalen, og sjøen er like grov, så vi damper østover der hvalbåtene har meldt fint vær.
Været er veldig lokalt her nede. Nå går vi på jekkarbeid, som består i å vaske og henge opp barder til tørk, eller banke rust og male. Slik går dagene med 12 timers vakter.
Mange sier at hvalfangere tjener penger, mstore penger. Arbeider bare i seks måneder og kommer hjem med en årsfortjeneste. Men det er bare de som ikke har prøvd det som sier slik.
Hvis en er villig til å arbeide 12 timer om dagen — nå mener jeg å arbeide uten å rette ryggen, bare kaste maten i seg, ut igjen og slite, så man i den første tiden er hudløs i hendene og
siden må putte dem i varmt vann for å få rettet ut fingrene før dagens dyst —, ja, da kan en vel tjene dobbelt daglønn hvor man så er.
Jeg kjenner forresten dem som har mønstret av etter en sesong og har hatt tusen kroner i avmønstring, så hvalfangstens gullalder er nok forbi.
På alle kokerier er det kontrollører som går natt og dag så lenge fangsten varer. Alle hvalarter skal holde et visst minstemål, og melkehval må ikke fanges. Vi har jo alle lært at hvalen
føder levende unger. og disse fødes om vinteren ved ekvator, for ungene ville fryse i hjel hvis de ble født oppe ved iskanten. Men det forhindrer ikke at vi har funnet foster på opptil 22 fot
i finnhval, og her har sett hval med små unger. Det er litt av et syn å se hvorledes moren dekker den lille og skyver den til siden når hvalbåtene kommer jagende etter en flokk.
Hval med familieliv
Den hvalarten som har det mest utpregede familieliv, er vel knølhvalen. Den går som regel parvis. Skyter man en av dem, svømmer den andre rundt og lurer på hvorfor partneren er blitt så stille, og da får
man som regel skutt den også. Når en knøl får skuddet, brøler den som en okse, men den er ingen seiglivet krabat, i motsetning til spermen. Den kan se ut som et pinnsvin, med alle dreperne
stikkende ut av ryggen.
Når man sier at hvalen er luset, så er det vel knølhvalens skyld at den har fått et slikt ord på seg. Knølen er nemlig den eneste som har krepsdyr i mengder på seg. Det ble fortalt at hvis vi
plystret på en av disse artene, en type som ligner på rur eller vinkende engler, men meget større, — så åpnet de seg. Det var ganske riktig. Ut av åpningen kom armene på et dyr som så ut som
en blekksprut i miniatyr, viftende og søkende.
Knølhvalen blir også kalt for fettklumpen, den er liten, ca. 45 fot lang og rund som en kule, med et spekklag på over en fots tykkelse. Leveren skal etter sigende være en gastronomisk nytelse,
riktig herrekost, men skam å si så har jeg aldri smakt den.
Nå er vi kommet ut av uværet, og vi ligger i full fangst igjen. Mellom 18 og 20 store mfinnhvaler er det ikke uvanlig at vi lager olje av i ett skift. Det er naturligvis en kappestrid mellom
de forskjellige skiftene om hvem som kan klare flest, så det er bare å henge i, er man sliten så nytter det ikke å stoppe og si jeg orker ikke mer, — det er bare å arbeide på viljen og tenke
på at det er 12 timers hvile etter skiftet. Man sover som regel i 11 timer og vasker seg og spiser i en time.
Det går nå mot slutten av februar. Om natten er det helt mørkt, ingen midnattssol lyser opp, og kulden har satt inn for alvor. Etter et døgn uten fangst er det is på planet, hvalbåtene må
stadig av-ises, for de er jo mer under enn over vannet. Alt og alle fryser, og vinden er som kalde gufs som går rett i margen på en. Med iskaldefingre og svettevåte klær går skift etter
skift. Tanken går til de 1$000 enhetene. Vi håper de snart er nådd, så fangsten kan avblåses, for det er kaldt her nede nå.
«Bad» i isvann
Men ennå skal det bli et bad. En hvalbåt har fått line i propellen. Den må imidlertid fortøyes til kokeriet, for det er for store bølger til å dykke åpent vann. Den blir tauet inn og lagt i
le av koka. Vi gjør oss klar, kler på oss, og så er det ennå en gang å få utstyr og det hele opp i kurven — et dunk, og vi er nede på hvalbåten.
Line festes under propellen og opp til rekka på to steder, leider legges ut over siden og alt er klart. Vannet er mørkere og kaldere nå enn sist. Jeg håper alt er tett, så jeg ikke får vannet
direkte inn på kroppen. Jeg slipper taket i leideren og er i det våte element igjen. Ventilen er ikke helt tett, så jeg får vann I munnen, men det er jo bare å blåse ut igjen. Merkelig
forresten for en rar smak det er på vannet, som harsk grapefrukt.
Der ser jeg hele bunnen på hvalbåten og men del av koka. Tauet er kveilet opp rundt propellen i pene halvstikk, og en ende forsvinner nedover i mørket under meg.
Jeg har satt meg godt til rette, med bena rundt akslingen, mens båten hiver opp og ned i krappe kast. Best å være forsiktig så det ikke blir hull i hodet! Jeg tar kniven mut og setter den midt
i linen, trykker sakte til, det er som å skjære i smør. Kniven glir gjennom, et raskt snitt til den ene siden, og der glir linen ut og forsvinner i det mørke vannet under meg, 3—4000 meter.
Jeg grøsser ved tanken og kutter videre.
Japanerne besøker oss
Fangsten går sin gang, men det lakker mot slutten. Det er lite med hval, slenger bare 10—15 stykker i døgnet. En dag kommer en sort hvalbåt med hvit bro mot oss, det er japsen som er nysgjerrig.
For en redskap de har!
Jeg hørte om en av våre skyttere som jaget en flokk hval, det var full fart, for japsen kom også pesende i full fart. Det er fin avstand og et skudd smeller. Det var imidlertid bomskudd,
harpunen winsjes inn igjen, kanonen lades på ny, full fart forover og så høres en norsk stemme fra japsen som er kommet opp på siden. «Sett opp farten’a, karer, dere skal få en sjanse til!»
Men vår båt går alt med overbelastning, så svaret blir «Vi har’a på topp!» Stemmen fra japsen: «Ja, da så!» Så setter de opp farten, det ser nesten ut som om vår båt står stille der japsen
fosser av gårde og tar brorparten av hvalen rett for nesen på våre. Hvalkokeriet ligger i full kok, men hvalbåtene er langt unna, så vi går etter. Det går imidlertid sakte, for det meste av
stimen går til utkokingen, og vi får en av bøyebåtene til å tause oss.
Nylonline blir gjort fast, og så begynner slepingen. Matrosene står og ser på etter at linen er gjort fast. De ser at linen blir tynnere og tynnere, og vi begynner å få sig. Bøyebåten setter
større fart på, og så skjer det! «Bang» — som en strikk kommer nylonlinen farende. Der den subber mot jernplatene blir den som glass av varmen, det er friksjonens skyld. Et tydelig svupp høres
da en av matrosene får snerten av linen over pannen, Han formelig slår stiften, slik kraft kommer den med. For et syn som møtør oss da vi snur ham rundt for å se! Panne- huden er flådd av og
henger ned over kinnet i en eneste lase. Han kan være glad til at han bare fikk snerten av linen, for ellers…
Tolv sting prydet ham i lang stund etterpå.
Slutten nærmer seg med raske skritt, vi er alt i mars måned. Det blusset vi hadde mmed fullt kok er over, så dagene er stille, og om nettene kan vakten slenge seg ned og sove fra «middag>
til «kaffe»,
Hjemtur med fyllefest
Dagene gikk med tre og fire hvaler i skiftet, så vi visste alle at det ikke var mye igjen av sesongen. Det verste var at vi før middag arbeidet med å banke rust og male i pumperommet som
holdt sine 40 graders varme, for så å gå i gang med hvalen i 10—15 graders kulde og vind. Da ønsket man seg hjem og lovte at aldri mer skal dette skje!
Så endelig kom stoppordren, det var bare å arbeide opp det som var skutt av hval, bryte planet, vaske hele skuta med kaustik og så med vann, banke rust, mønje, grunne og male.
Så lå vi ved Afrikas kyst hvor byttehandelen gikk livlig. Alt som tenkes kunne av løst og fast ble omsatt i flytende prosentføde. Så meget har vel sjelden blitt fortært av så få.
Noen fylte seg så lenge de kunne holde seg på bena. Når de gikk over ende, så helte de på til de ikke klarte å svelge mere, Så fort de våknet, var det samme leksen om igjen.
Det var heller ikke langt meliom «blåveis – og manglende tenner — men det er vel det man kaller for mangelsyke.
Og så kunne man endelig si farvel til hvalfangsten — hjemme satt livet og ventet!
Kaare Møller.
