Losene ved Ferder

Det er mange skjær i sjøen, og ikke så rent få av dem fins langs norskekysten. Den skjærgården som ligger som en varmepute rundt det lange landet vårt og tar den verste
brodden av stormene som feier inn fra havet, gjør det også vanskelig og farlig for skipene å lete seg fram til havn. Leia krongler seg forbi store og små øyer, grunner, brott og
undervannsskjær. De står riktignok alle avmerket: på kartet, og skipsførerne har både fyr, fyrlykter og en masse andre signaler å navigere etter. Likevel kan det være vrient
å finne veien, selv i pent vær, og når mørket eller skodda visker ut signalene og rormannen ofte ikke ser en hånd framfor seg, er det gode muligheter for å kjøre skuta på
grunn. Det trengs ofte ikke mer enn noen få meters avvikelse fra den normale kursen. Som regel prøver skipsføreren heller ikke å ta seg fram til havn alene. Han tilkaller heller
en los og overlater til ham å navigere båten forbi alle skjær og grunner.

Oslo havn, landets største og den som har de fleste skipsanløp i året, har en spesiell vanskelig innseilingslei. Når skipene kommer pløyende inn fra havet og får det kneisende
fyrét på Færder i sikte, har de mye ureint farvann foran baugen før de kan legge seg til ro langs sida på en av bryggene i Oslo. Allerede her ute i havgapet møter skip for
inngående de første losene. Dag og natt krysser de omkring her i de små skøytene sine, alltid rede til å gå ombord i en båt og lose den trygt fram til bestemmelsesstedet.

Vannet er blankt som et speil da losskøyta «Nøtterøy» stikker ut fra en liten brygge utenfor Tønsberg. Den kalde vintersola har nettopp klart å bryte gjennom den lette mor-
gendisen, og de første strålene spiller og funkler i rimkrystallene på dekket. De seks losene driver fram og tilbake på det trange området foran styrehuset og myser mot sola mens den
dirrende skøyta spjærer den rolige vannskorpa med baugen og sender en vifte av småbølger til begge sider.Farvannet er smult og trangt til å begynne
med, med holmer og sund, men etter hvert vider sjøen seg ut, og til sist ser en bare land som en fjern, blå skygge i synsranda. Etter godt og vel en
time er «Nøtterøy» ute på det feltet der den pleier å ligge. Dønningene er tunge her ute ved Færder, og dem er en nesten aldri kvitt.

 

Vel ute på feltet, tar «Nøtterøy» først en sving bortom en av de to andre losskøytene som er stasjonert her. De nyankomne losene står ved den lave rekka og utber seg brølende
opplysninger fra kameratbåten om åssen skipstrafikken har vært i natt ? «Stille og fredelig!» kommer svaret gjennom motorlarmen. Så siger skøytene fra hverandre igjen. En av
losene finner fram kikkerten og saumfarer horisonten, men det er ingen større å sikte.

Det er stygt farvann ved Færder. Der en står på dekk, kan en se hvordan sjøen bryter hvitt mot mange små skjær som bare så vidt stikker ,snuten opp over overflaten. Nå ser
det bare dekorativt ut med de små hvite skumslørene mot det blå, men de er livsfarlige. disse skjærene, og ,Færder fyr har god grunn til å heve sin advarende pekefinger.

Losene har gått nedenunder, der de har et lite oppholdsrom, og fordriver ventetida med et slag kort. På begge sider av rommet ligger de ørsmå kahyttene. Losene bor nemlig
ombord på skøyta i de seks dagene vaktperioden varer — dvs. de bor her i den tida de ikke står på brua til en båt og loser den inn til en havn.

Tjenesteområdet til losene i Færderområdet strekker seg foreløpig ikke lenger enn til Drøbak. Båter som f. eks. skal til Oslo, må derfor skifte los i Drøbak. Tilsammen er
det 43 loser i Færderdistriktet. Losskøyta «Nøtterøy: har radiotelefon ombord, og fra tid til annen ringer en av losguttene opp Tjøme radio for
å høre om stasjonen har hatt forbindelse med noen båter som ventes inn. Det er imidlertid slett ikke alle båter som melder sin ankomst til Tjøme, så rett som det er må en av
losene opp på dekk med kikkerten for å se etter om det skulle være noen båt i farvannet. Men det er stille i dag. Riktignok passerer det et par svære båter, men de glir forbi
uten å heise signalflagget G fra masta — det som betyr at de ønsker å få los ombord. «En av dem som går på kysten — de har kystlos ombord fra før,» sier losene.

Endelig et stykke ut på ettermiddagen dukker det opp en båt ute i horisonten. Kikkerten kommer fram igjen: «Svenske — liten lastebåt — den har lossignalet oppe,» kommen-
terer mannen med kikkerten. Maskina blir slått på og skøyta duver for sakte fart utover mot båten, mens den losen som har tørn, gjør seg klar til å gå ombord.

I maksvær er det ingen sak å borde en båt, men når sjøen står i kok — og det gjør den ofte ved Færder vinterstid — kan det være livsfarlig. Da må det manøvreres dyktig og for-
siktig om ikke skøyta skal bli knust mot skroget på sin store kollega, og da er det ikke så enkelt å klatre oppover leideren.

Forresten er det ikke alltid så lett å finne båtene heller vinterstid, i skodde og snødrev som gjør at flagg og lyssignaler ikke synes utenfor noen
få meters avstand. I sånt vær ligger losskøyta og uler sine melankolske signaler — fire støt — ut i havødet. Når den så får svar fra en båt, må den lytte seg fram til den får båten
i sikte. For losskøyta gir aldri opp. I slike uværsperioder er det ikke noen spøk å ligge seks døgn ute i den vesle skøyta.

Losene i Færderavsnittet har arbeidd i dette farvannet i mange år. De kjenner havet og fjorden i all slags vær, i storm og stille, i glitrende sol og i ullen skodde.

I hele landet er det i alt 420 sjøloser og om lag halvparten så mange ruteloser. De siste er ansatt av private ruteselskaper som driver kyst-trafikk. Til sammen kjenner disse
losene — havets trafikk-konstabler — så å si hver eneste stein i skjærgården. Før de får tillatelse til å begynne som loser, må de gjennomgå en grundig eksamen. De må kjenne
hver eneste fyrsektor i det distriktet de skal tjenstgjøre — i Færder-losenes distrikt fins det anslagsvis 1200 slike sektorer. De må vite om alle tåkesignaler og kjenne dybde-
forholdene. Dessuten må de kunne navigere en større båt. Ingen kan bli los før han har minst fire års fartstid på dekk, og styrmanns-eksamen og kunnskaper i engelsk og
morse er obligatorisk. Kravene er strenge, men de står i forhold til ansvaret. De små, sjøsterke skøytene med den røde stripa i seglet betyr trygghet.

 

Kilde: Aktuell 1949
Tekst: Jostein Nyhamar
Fotos: Sverre Å. Børretzen

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    *

    code

    The maximum upload file size: 200 MB. You can upload: image, audio, video, document, archive. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded. Drop file here

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.