Mest av alt minnet han om en professor fra ett av de store franske universitetene, som nok hadde noen meget spesielle personligheter, slik man hadde sett dem på filmer. Kanskje prøvde han å være en av dem. Forhøyet i finheten til langt over oss vanlige dødelige.

I den neste timen skulle han undervise maskinsjef klassen i faget kjemi. Han kom inn gjennom døren og hilste oss med ordene «Bonjour Mes Monsieurs». Nå var det også slik at han var nøye med hvordan vi tiltale han. Skulle vi ha kontakt måtte vi titulere han med «Monsieur Lothe» ellers var det nytteløst.

Men selv slike forfinede mennesker har sine små hemmeligheter og feil. Og her var Monsieur Lothe havnet blant karer som var flinke til, og nådeløs, når det gjaldt å oppdage og kommentere diverse særegenheter hos lærerne.

Sjøfolk blir gode menneskekjennere, og monsieuren var vår yndling og fargeklatt. I festlige lag var det vanlig å herme etter hans måte å være på. Men vi var alle enige i at han var meget flink til å undervise i dette for oss kjedelige faget.

Monsieur Lothe underviste mye på tavlen. Han brukte en liten pekestokk til hjelp. Den pleide å henge på en krok ved siden av skrivebordet. Stokken var en fin liten sak, omtrent 30 centimeter lang og smalnet fra skaftet til en liten avrundet spiss i enden.

Nå var det slik at Monsieur Lothe oppi all finheten sin var mye plaget av noe så alminnelig som kløe i ørene, til stadighet måtte han til med lillefingeren. Men så fant han ut at pekestokken var et ypperlig verktøy til dette.

Da grov han langt inni øregangene med spissen. Dette var jo i sterk kontrast til hans ellers så perfekte måte å være på, men det er jo ikke så greit å få gjort dette på en pen måte.  Noen ganger fulgte det med ørevoks ut, det så vi tydelig. Da knipset han dette med en elegant pekefinger ned i papirkorgen.

Livet er fullt av motsetninger, og slik var det også på Haugesund Maskinistskole.

Den neste timen handlet det om sjømannsloven. Læreren da var en helt annen type enn Monsieur Lothe. Han kom subbende bortover korridoren. Mørk og dyster, i loslitte klær. Alltid i en sid frakk med oppbrettet krage, og hilste aldri på noen elever.

Undervisningen begynte med: «Vi leser fra side 129, så svarer dere på spørsmål fra meg etterpå. Enkelt og greit, og gørr kjedelig. Han fikk kallenavnet KGB allerede fra første timen.

I et normalt klasserom sitter jo læreren fremst, og med ansiktet vendt mot elevene. I alle fall var det slik den gang på denne skolen. Vi var 16 elever, og derfor var det 32 øyne som fulgte med på hva læreren foretok seg. Han KGB var litt distre og måtte alltid fingre med ett eller annet.

Det kunne være en kulepenn, blyant eller annet som var for hånden. Av og til puttet han litt av kulepennen i munnen. Det gjorde kanskje godt å småtygge litt på den. En dag oppdaget han pekestokken. Den var jo perfekt til å sitte og veive med. Og selvfølgelig måtte han prøvesmake på den. Vi fulgte godt med. Noen holdt pusten.  Alle visste jo hvor den hadde vært før.

Restene etter ørevoksen til Monsieur Lothe må ha falt i smak hos KGB. Han smattet ivrig.

Kanskje Monsieur Lohte og KGB noen ganger lurte på hvorfor elevene tilsynelatende enkelte ganger fulgte godt med i timene, og også noen ganger var lattermilde, men jeg tror aldri noen av dem fant ut av det der med ørevoksen. Og vi holdt kjeft.