kunne flyte, kunne man se det norske flagget. Handelsflåten var mer enn noe annet Norges ansikt utad. Sjøfolkene la sin ære i å holde skipene i orden. Det var en skam å komme til en havn med en rusten skuteside og overbygg, og med røyken veltende ut av skorsteinen.

 Vi måtte forholde oss til mange lover og instruksjoner for hvordan skipene skulle drives. Disse var basert på århundrers erfaringer på havet, og ble strengt overholdt. Vi kalte det for «style», og den var viktig for å holde orden på hverdagen ombord. Skipene var isolerte samfunn som flyttet seg rundt i verden, og måtte derfor ha et mannskap som kunne håndtere alle situasjoner som kunne oppstå. 

 Det er fremdeles mange norske skip overalt i verden, men mye er forandret på bare noen tiår. Konkurransen fra andre skipsfartsnasjoner ble større. Det kom nye ledere inn på rederisiden som hadde andre krav til lønnsomhet enn det som hadde vært tidligere. Sjøfolkene ble av disse folkene betraktet som et verktøy som skulle være billigst mulig. Verktøyet skulle helst komme fra «The far East» eller Øst-Europa. «Made in Norway» ble det mindre av. Mange norske skip har i dag ingen nordmenn om bord som mannskap.

 Vi var ofte forbannet på rederne, men selv om det blir som å banne i kirken, så husk at det tross alt var dem som sørget for at vi få som var igjen, hadde båter å seile på, og at de i samarbeid med meglerne sørget for at det var laster å frakte. Norske politikere har mye av skylden for at det gikk som det gikk. De norske myndighetene var ikke enkle å forholde seg til for eierne.

 Som gammel sjømann, så har jeg skrevet mye om sjølivet. Jeg ble pensjonist i 2014, i en alder av 68 år.

 Selv om det ikke er så mange årene i historisk sammenheng, så er mange av disse fortellingene opprinnelig fra før masseturismen ble vanlig. De nordmenn man da traff på i utlandet var for det meste sjøfolk, eller andre som jobbet innenfor skipsfart.

Vi hadde et eget brorskap. En del forretningsfolk som nesten ikke gadd å prate med oss vanlige dødelige var det også å treffe, samt en og annen student som gjerne hadde rike foreldre. Vi må heller ikke glemme folkene på sjømannskirkene og velferdskontorene rundt om i verden, som utførte et viktig arbeid for oss.

 Denne tiden det handler om kommer selvfølgelig aldri tilbake, men vi er glade for å ha vært med på dette. Det var mange fine stunder, som iblant også var ensomme og tunge. Historiene handler som regel ikke om store hendelser som ulykker, naturkatastrofer, samt krig og terror, skjønt det er også med.

Nei, det er for det meste om hverdagen til norske sjøfolk i arbeid og fest, slik fortelleren opplevde det. Sjølivet kunne noen ganger være full av dramatikk og spenning. Andre ganger var det gørr kjedelig, med kulde eller varme, drittvær og lange turer i sjøen. Da var det ingen andre å skylde på. Vi valgte det selv.  

 For oss som har blitt pensjonister i de siste årene, eller dem som skal bli det i den nære framtid, så slapp vi heldigvis å seile gjennom en stor krig. De sjøfolkene som var med på den tiden, hadde det mye verre enn oss, selv på våre verste stunder, og jeg ser det som en ære hver gang jeg får fortelle om dem.