Hele dagen etterpå gikk med til å vente på ambassadøren «Him Self.» Det var kun han personlig som kunne utstede visum. Klokken fem om ettermiddagen ble jeg jaget ut. Visumutstederen hadde ikke dukket opp. Kom tilbake i morgen. Telefon til rederiet om hva jeg skulle gjøre. Altså tilbake til hotellet og ny overnatting. «Bare ta det helt med ro. Båten skal ingen steder med det første.» Jeg begynte å få bange anelser. Det samme gjentok seg neste dag. Den tredje dagen ble jeg endelig vinket inn til det aller helligste.

Nå er jeg vel bevandret i alkoholens virkninger og ettervirkninger, så jeg skjønte straks at den store og glinsende feite klumpen som satt bak et enormt skrivebord var alvorlig fyllesyk. Han så ut til å komme fra en kjempefest, og hadde derfor ikke vært på ambassaden på en stund. Med kulerunde øyne vurderte han nå denne makken som var kommet inn til han. Så dro han pusten dypt og brummet: “You must give me fifty dollar and give me your passport.”  Rederiet hadde forberedt meg på å ha mye amerikanske dollar klar til smøring. Pengene gikk rett i lommen hans. Så sukket han dypt og skjelvende, og dro ut en skuff i skrivebordet, hvorfra han tok opp et stempel som han brukte i passet mitt. «Have a nice stay in my country» brummet han og dermed var seansen over. Jeg var klar for Nigeria.

Vi sto i en lang rekke i ankomst terminalen på «Lagos Internasjonal Airport» for å komme gjennom passkontrollen og toll. Køen sneglet seg fryktelig sakte fremover, og det var veldig varmt og fuktig i luften. For det meste var det fargede personer i køen.  Noen få hvite. Så kom det plutselig tre bevæpnede politifolk inn i hallen. De marsjerte rett bort til meg, og dro meg med gjennom noen dører. Videre gjennom mørke korridorer og opp og ned trapper. Det så ikke helt bra ut, og jeg var ikke særlig høy i hatten. Vi kom inn på et nesten mørklagt kontor. Det var bare en liten lampe der med en skjerm rundt, som lyste på et skrivebord. Hva som ellers var i rommet ble skjult av mørket. Jeg fikk beskjed om å vente. Politifolkene forduftet.

Så sto jeg der og svettet og visste ikke hva. Med ett dukket det fram, som en ånd ut av mørket, en diger person. Etter uniformen å bedømme måtte han minst være general. I det dunkle lyset lignet han på Idi Amin. Han sukket og gled ned bak skrivebordet, og dro fram en skuffe med stempler i. «Welcome to my country. But first you must give me fifty dollar and your passport,” Samme leksa som i Stockholm. Med høytidelige bevegelser stemplet han passet etter først å ha puttet pengene i lommen på generalsjakken sin. «You are free. You can go.» Jaha – jeg hadde altså på en måte vært arrestert. Men hvor skulle jeg gå?

Så dukket det sannelig en ny ånd fram av mørket. Denne var sivil. Han må ha stått der hele tiden og luret i en krok. «Good evening mister Svendsen. I am your agent. I bring you to your hotel.”

Hotellet het «Cæsar’s Palace.»  Ett meget misvisende navn. Men folkene der var hyggelige. Det var aircondition på rommet som fungerte etter start og stopp metoden. Hver gang det startet hørtes det ut som om det var en stor dieselmotor som skulle i gang. Det var ikke så lurt å stenge av hele anlegget fordi det var kvelende hett og stor luftfuktighet. Vannet som kom ut av kranene på badet var brunaktig og luktet ikke helt bra. Toalettet var en slik pedaldass med et hull i midten. Man satt på huk og siktet. Utslippet gikk rett ned i kloakken uten vannlås. Derfor var det laget et lokk av finerplate og en gummipakning for å legge over slik at ikke lukt kom opp når dassen ikke var i bruk. Det manglet såpe, så jeg ringte ned i resepsjonen for å få en. Det var en slik telefon med sveiv på, og jeg måtte rope så høyt for å bli hørt at det var kanskje ikke nødvendig med telefonen. «Very difficult to get soap», var svaret, men hvis jeg hadde noen dollar så kanskje. Etter en stund kom et eldre skremsel på gummisandaler slufsende bortover korridoren med såpen. Det var en vanlig liten hotellsåpe som var saget i fire deler. Jeg fikk den ene firedelen. Restauranten var ok og det var maten også. De sa det var løvekjøtt, men det var bare tull. Eller kanskje de mente at en løve hadde drept kjøttet.

Da jeg skulle gå til køys tok jeg ikke sjansen på vannet. Jeg pusset tennene i whisky, og drakk øl som jeg hadde fått med fra restauranten.

Det tok et par noen dager før jeg fikk komme om bord. De ville vel suge mest mulig penger ut av oppholdet på hotellet, og agenten hadde sikkert sine prosenter. Å gå ut i byen alene var ikke å tenke på. Det var mye uroligheter i landet fordi forskjellige stammer kjempet om makten. Jeg kunne få en guide. Det var broren til agenten. Så kunne han tjene han noen slanter han og, men jeg sto over.

Båten lå for anker på reden, og endelig etter et par dager ble jeg hentet og fraktet om bord med en taxi båt. Det føltes bra å komme om bord igjen etter fire måneder hjemme, og det er rart, men mange hadde det på samme måten. Selv om man hadde det godt hjemme, så kunne fire måneder fri være litt lenge av og til. Det var mange igjen av de samme Filippinene fra sist jeg var om bord. Kapteinen, overstyrmannen og elektrikeren som alle var norske var skiftet ut, men jeg kjente dem alle fra tidligere. Etter et par dager var jeg tilbake i den samme tralten igjen. Ingenting var forandret fra sist jeg var om bord, men det skulle komme mange slitsomme og vanskelige dager i Nigeria.