En ettermiddag i 1930 var Wilhelmsens Tijuca, kaptein Torger Andersen, på vei ut fra New York, bound for Rio de la Plata. Et stykke ute i «renna» hadde vi et uhell, det må vært i forbindelse med et møte. Vi fikk rompa for langt over til styrbord side av renna, og huket styrbord propeller i ankerkjet-
tingen på en av lysbøyene. Jeg var glad fordi jeg ikke stod til rors akkurat da, selv om rorgjengeren neppe kunne klandres for uhellet.
Problemet var nå: Hvordan skulle vi komme løs fra fanskapet, uten taubåtutgifter, og før Coast Guard kom og knep oss? Styrbord motor kunne vi jo ikke bruke, og hvis vi bakket med babord motor, ville vi kanskje vri oss rundt og bli liggende på tvers i renna.
Men «Gubben» fant på råd.
En fortøyningswire med sjakkel i øyet ble stukket ut gjennom bussgattet i akterkant av broen, og manet akterover, utenbords, til forkant av poopen, hvor bøyen lå og gliste mot oss. Så ble en mann firt ned i båtsmanns-stol, og han sjaklet wiren til bøyen. Da mannen var trygt ombord igjen, tok vi wiren
til nokken på en av winchene, og hev forsiktig inn. La det være usagt om vi hev bøyen forover, eller skuta akteover, men vi fikk i alle fall beistet klar av propellen.
Så kom den vanskeligste del av manøvren. Da bøyen var omtrent tvers av aktermasten, måtte mannen i båtsmanns-stolen ned igjen for å få sjaklen løs. Da måtte vi først slakke ut på wiren, og dermed hadde vi ikke lenger bøyen under kontroll.
Men det gikk, det også, før det ble helt mørkt, og uten at Coast Guard knep OSS.
Et humoristisk innslag hadde vi også under denne manøveren. Hver gangtredjestyrmann fikk en ordre av skipperen, svarte han «Yes, sir». Til slutt ble Torger Andersen irritert, og sa: «Dette er ikke noen Yankeebåt, og jeg vil ikke høre dette evindelige «Yes, sir.» Dette er en norsk båt, og her skal det
snakkes norsk. Husk det!»
Og tredjestyrmann svarte: «OK».
Finnlenderen og kniven.
En natt i 1930 lå Tijuca ved Amerikalinjens pier i Brooklyn. Jeg hadde vakt ved landgangen, og det var derfor med litt dårlig samvittighet jeg satt i messa og spiste en tallerken corn flakes fra mitt private lager.
Jeg hørte noen subbende skritt ute på dekket, og der kom vår finske matros, Mattson fra Kotka, og satte seg ved samme bord. Han hadde tydeligvis fått litt for mye «moonshine» — forbudstidens ulovlige brennevin — og var svært pratsom.
Nå hadde man jo hørt mange historier om fulle finnlendere og deres bruk av kniv, men Mattson var, foreløpig, i det vennskapelige hjørne. Plutselig vippet humøret over fra det elskverdige til det kranglete. Han spratt opp fra benken, tok strupetak på meg med venstre hånd, og fektet foran øynene mine
med brødkniven i høyre hånd.
Der satt jeg fint i det: med ryggen mot veggen (skottet) og med spiseskjeen som eneste våpen. Senere har jeg ofte tenkt på hva jeg kunne ha gjort, hvis jeg hadde vært filmhelt. Jeg kunne ha veltet bordet over ham, og dermed fått et visst overtak. Det gjorde jeg ikke, av to gode grunner. For det første fordi
jeg ikke var filmhelt, og for det andre fordi bordet var skrudd fast i dørken.
Det eneste jeg kunne gjøre var å godsnakke med ham, i den grad strupetaket tillot meg å snakke. «Diplomatiet» virket etter hensikten, og etter en stund slapp han meg løs, la fra seg kniven og krabbet til køys.
Dagen etter husket han ingenting.
