På mellombrua var det postlugar, radiostasjon og lugar for telegrafisten. Vi førte postflagg, men i den tiden jeg var ombord hadde vi ikke annen post enn akevitt. Postlugaren var stuet full av kasser med akevittflasker, som skulle til Australia og hjem igjen for å bli «Linjeakevitt». Det er vel unødvendig å si at postlugaren var låst og plombert?

På øvre bru hadde vi bestikklugar, og på toppen av den igjen en liten peilebru. Ellers var øvre bru helt åpen, den hadde ikke en gang lehus på vingene. Der var ingenting som beskyttet styrmennene og rorgjengerne mot sne, regn og sol. Men vi hadde desto bedre utsikt til himmelen, med skyer og stjerner, og til merset i formasten.

Dette med utsikten til forre mers vil man kanskje synes er uvesentlig, men det er et viktig poeng i denne lille historien, og blir derfor nevnt allerede nå. ,Men før vi går videre må vi si litt om skipperen og styrmennene.

Vi kan fare lett over kaptein Berg, førstestyrmann Løken, som gikk ,dagmann, annenstyrmann Kaas, som hadde 124 vakten, og tredjestyrmann Bjønnes, som hadde 8-12 vakten. Hovedpersonen i denne lille historien var fjerdestyrmann, som hadde 4-8 vakten. Vi gutta akterut gikk «dreiende vakter», så vi kom skiftevis på vakt sammen med alle styrmennene.

Jeg husker ikke hva fjerdestyrmann het, og jeg har kanskje aldri visst det. ,Han var ganske ung, ca. 21 år, vil jeg tro. Han var ute på sin første styrmannsjobb, etter å ha tjenestegjort fire år som ”prentice, og deretter styrmannsskolen. Han var en beskjeden og hyggelig kar, med interesser utover det faglige. Som det forhåpentlig vil fremgå av det følgende, hadde han lest litt av hvert.

Vårt siste anløp i Europa var Oporto, hvor den australske passasjeren kom ombord, og hvor vi lastet et parti kork — eikebark i store flak. Der så vi også ,Gustaf Eriksons firmastede stålbark Herzogin Cecilie av Mariehamn.

Fra Oporto gikk vi til Cap Verde, og derfra satte vi kurs for «Håbet». Kurs, Ja. I dag ville vel kursen ha vært f.eks. 150”, men i strekenes og kvartstrekenes tid ble det heller SO-S 1/4 S. Så enkelt kunne det sies den gangen.

Nå er det vel på tide å slippe passasjeren frem. Jenta må ha følt seg ensom, for det var vel ingen hun torde snakke til, og ingen som torde snakke til henne. Jeg regner ikke med skipperen, for han var jo utgammel, nærmere 60 år. I sin kjedsomhet begynte hun å klatre i mastene, særlig i formasten, og nå kommer jeg tilbake til den tidligere nevnte utsikten fra øvre bru til forre mers.

Er det noen som husker hvordan jentene så ut for 60 år siden? Vel, jentene var vel
i og for seg ikke særlig forskjellig fra 80-årenes jenter, men påkledningen var ,en annen. Den gang gikk de i skjørt. Riktignok fantes det både skibukser og ridebukser, men ombord i Talleyrand var det hverken skiføre eller hester, så denne australske jenta gikk i skjørt. I 1927 rakk skjørtet omtrent til knes og buksebena var ca. en tomme kortere enn skjørtet.

Det var altså en margin — kall den en sikkehetssone eller en anstendighetssone — på 2-3 cm. Det var
ikke meget, og hvis en dame gikk oppover en trapp, gikk hun ikke mange trinn før hun hadde overskredet anstendighetsgrensen. Og i en loddrett leider var denne sikkehetssonen omtrent lik null. Men det tenkte vel ikke vår unge passasjer på. Eller — kanskje det var nettopp det hun gjorde? Kanskje hun var klar over at hun var eneste kvinne blant 40 hungrende mannfolk, og ville gjøre mest mulig ut av situasjonen? Det vil man aldri få vite.

Vi som gikk vakter, og tilbragte gjennomsnittlig seks timer pr. døgn ved roret, begynte å bli vant til å se jenta stå der opp i merset, på utkikk etter Australia, med flagrende skjørt og lilla bukseben. Men en ettermiddag stoppet fjerdestyrmann ved siden av meg, og sa: «Vet du hva den jenta mangler?» Nei, det hadde aldri falt meg inn at jenta manglet noe.

Tvert imot, jeg syntes hun virket ganske komplett. Men når en mann med styrmannslue
mente at hun manglet noe, da måtte hun vel mangle noe!

Så jeg tok et nytt overblikk. Det var åpenbart for enhver at jenta hadde to legger og to knær, og med litt fantasi kunne man jo tenke seg at de to lilla buksebena skjulte to lår, og hva mer kunne man vente seg at en jente skulle ha? Derfor sa jeg til fjerdestyrmann at jeg ikke kunne se at hun manglet noe.

Han sukket oppgitt: «Du er dum. Jeg mener ikke at hun mangler noe fysisk. Det er «psykisk» jeg mener». Fysisk og psykisk! Der begynte han igjen med disse vanskelige ordene, som han kunne så mange av, og som han likte å servere oss som var mindre boklærde. Men nå var jo ikke dette av de aller vanskeligste. Ord som fysisk og psykisk hadde jeg visst hørt før. Men, bare vent, det skulle snart bli verre.

Fjerdestyrmann slo noen slag tvers over brua. Som vakthavende styrmann måtte han jo holde øye med horisonten, i tilfelle det skulle dukke opp et seil eller en røkstrime. Og som ansvarshavende offiser måtte han jo også passe på at ingen passasjer ramlet ned fra merset og slo seg ihjel, så han holdt et øye den veien også. Imens måtte jo jeg passe kursen: SO-S 1/4S.

Neste gang fjerdestyrmann stoppet hos meg, sa han: «Du skjønner det —» (han begynte gjerne sine forelesninger med disse ordene.) «Du skjønner det, den jenta er seksuelt underernært!» Nå begynte altså de vanskelige ordene for alvor!

«Seksuelt» hadde jo med jenter å gjøre. Alle visste vel det, og man var jo ikke født i går heller, men «underernært», det var jo noe som hørte hjemme i Afrika. Der var man underernært. Det var jo derfor kvinneforeningene i Norge strikket strømper og våtter, og sendte nedover.

Og det var derfor de samlet inn penger og sendte avgårde misjonærer og leger, som hadde med seg mat og medisiner, og kalorier og vitaminer og kullhydrater, og hva det nå het alt sammen. Det var fordi folk i Afrika var underernært. Men denne jenta fra Australia virket ikke det minste underernært! Jeg kunne nesten si «tvert ,imot», når jeg så opp på de lubne leggene hennes.

Jeg tenkte at det var vel riktig, som fjerdestyrmann sa, at det var jeg som var dum, som ikke skjønte dette. Og jeg tenkte på et ord av Ibsen: «Er du ,dum, da vær kun stum, men med en kløktig mine!». Derfor holdt jeg kjeft, og prøvde å se intelligent ut. Det var neimen ikke lett.

I mitt stille sinn tenkte jeg: «Den styrmannsskolen må være en fabelaktig skole. Der lærer de mye rart. Men om tre-fire år er jeg vel selv på den skolen, ,og da er det min tur til å gå rundt som en lærd mann, og bruke mange fine ord.»

Etter en liten rundtur stoppet fjerdestyrmann igjen hos meg, og spurte: «Har du aldri hørt om Freud?».

Nei, jeg hadde jo lært litt tysk på middelskolen, og jeg visste at Freud kunne bety fryd eller glede, men noen annen Freud hadde jeg aldri hørt om. Dette ga fjerdestyrmann anledning til et nytt foredrag: «Du skjønner det, Sigmund Freud er en østerriksk lege, som bor i Wien.

Han er ikke bare lege, han er psykoanalytiker» (dette ordet måtte han si to ganger før jeg forsto det) «psykoanalytiker, og han har studert mye rart, og skrevet mange bøker. Han
har bl.a. skrevet om jenter som er seksuelt underernært. Det er veldig synd på slike, de bare går der og lengter. De får noe som heter komplekser, og da kan de finne på de utroligste ting, som for eksempel å klatre i master.»

Nå skjønte jeg hvorfor jenta sto der oppe i merset, det var altså ikke bare for å speide etter Australia. «Og du skjønner det,» fortsatte han, «at det er bare en ting som kan hjelpe slike jenter til å bli bra. Derfor burde noen ta seg av jenta, og hjelpe henne med problemene hennes. Det burde noen gjøre —», mumlet han, like meget til seg selv som til meg, mens han fortsatte å rusle frem og tilbake.

Nå vet ikke jeg om fjerdestyrmann, eller noen annen, påtok seg å helbrede jenta. Det eneste jeg vet er at etter en tid sluttet hun å klatre i masten. Men det kan jo også henge sammen med at vi kom ned på sydligere breddegrader, hvor det etterhvert ble kaldt og utrivelig oppe i merset. Hvem vet?