«Jeg gikk i kurven med bagasjen min — en skipssekk, håndveske og sjøstøvler — like etter klokken 21,00, og ble av Akselsen anvist en lugar akterut om babord, like foran: styremaskinen. Køya var plassert på en oppbygning og langs- ytterskottet, akkurat som lugarene i våre eldre orlogsfartøy. Vannet rant i strie strømmer ned fra dekk, og under ventilen ved fotenden lå noen kilo gjennomvåt tvist som sladret om lekkasje.

Jeg pakket ut og redde opp, og med de skjønne hollandske ullteppene som Enge hadde sendt med meg fra Koka gjorde jeg mitt beste for å forvandle den gjennomsure køya til et i det minste våt-
varmende omslag. Jeg visste av erfaring at det var umulig å lese filosofisk litteratur på en hvalbåt, dertil er dens bevegelser for voldsomme. Til og med den spirituelle Voltaire hadde derfor
fått bli igjen i rederlugaren. I stedet hadde jeg tatt med meg Erling Christophersens reiseskildring om Tristan da Cunha og professor J. G. Anderssons «Mannen kring Sydpolen».

Begge, bøkene hadde jeg innen rekkevidde så jeg kunne bruke dem som paraplyer når jeg skulle gå til køys; det ble også deres viktigste oppgave. Etter at jeg således hadde gjort mitt blivende leie så tiltalende som mulig, gikk jeg som avtalt opp til Akselsen. Gjennom ventilen kunne jeg se kokeriets røde flensedekk, der nattskiftet utøvet sitt blodige håndverk i skinnet fra reflektorene og lyskasterne.

Av – og til så jeg Kokas grå og slitte skipsside suse forbi i vertikal retning under Bulls myke og behagelige pendlinger opp ‘og ned langs fenderhvalen. ‘Aksel Akselsen ‘ i Høyde 1.90 — Vekt 121. Vi hadde kanskje en halvtime på oss før Akselsen hadde fått ombord sine harpuner og granater — han er, med 289 hvaler på samvittigheten denne sesong, ekspedisjonens flittigste skytter, og en veldig konsument av harpuner og granater. ,Akselsen tok frem store, tykke glass, og snart satt vi med hver vår whisky og soda i neven. Ingen av oss ville risikere å bli berøvet den edle drikk på grunn av sjøgangen. Aksel er 1,90 på strømpelesten og veier 121 kg.

Hans former er altså temmelig solide, men han påstår at det er nødvendig med meget spekk ,hvis han i timevis skal kunne holde ut i den iskalde sjøsprøyten på lemmene når hvalen drar, for det
meste mot vind og sjø. Det har hendt ,han har stått der i opptil syv timer uten å komme på skuddhold. Men hvor meget kona hans enn disker opp for ham mens han er hjemme i
Norge, så blir, til hennes store fortvilelse, spekklaget i høy grad mindre i de fire eller fem månedene i hennes varetekt.

Aksel forteller for sitt vitebegjærlige énmannsauditorium om gamle dagers helt til en styrmann gir beskjed om at olje, harpuner, granater og proviant er kommet om bord og stuet. Ikke uten visse vanskeligheter trekker Aksel på seg sine vindtette seilduksbukser og en pels som han påstår var ny ved sesongens begynnelse, men som allerede ser ut som om den har ,vært med siden Svend Foyns dager.

Urolig natt.

Fenderhvalen leveres ved hekken og kursen settes mot iskanten. Det er 10 kuldegrader da jeg går ned til mitt våtvarmende omslag for å få noen timers søvn. Neste dag begynner tidlig, solen står opp 04,30, og allerede før dette tidspunkt må ,speidingen etter blåst være i gang. Det blir dårlig med søvn til å begynne med; det varer lenge før ,køya er varm og «H. J. Bull» oppfører seg verre og verre. Den ruller som en ball.

Det er umulig å lese, og professor Anderssons bok om sydpol mennene fyller noe nær sin oppgave som paraply for ansiktet. Det vannet som siver inn gjennom ventilen ved føttene når en større sjø kaster seg over båten, interesserer meg overhodet ikke. Jeg har konsentrert hele min oppmerksomhet om å holde meg på plass i køya. Men vanen fra undervannsbåt- og vedettbåttiden henger igjen, og jég  sover snart.

Jeg var på broen kl. 07,00, men da sov Aksel fremdeles; styggværet hadde holdt ham oppe under hele hundevakten, og dessuten hadde vakthavende offiser på Koka satt hans oppmerksomhet i høy-
este beredskap ved å meddele per telefon at styrmann Fristedt på radaren hadde observert at Bull stevnet rett mot et veldig tabular berg.

Det blåste riktignok fremdeles, men vi hadde i løpet av natten kommet oss inn i isen som er hvalbåtens beste venn og beskytter på stormfulle dager. Nu har Aksel gitt sin annenstyrmann ordre om å styre ut av isen igjen. Vinden har snudd i sydlig retning, og man behøver ikke engste seg for siktbarheten. Men det kommer til å bli kaldere.

K1. 07,30 sitter den gemytlige millionær og godseier og legger i seg før sin første dyst på lemmene. «Hår år gudagott at vara . Aksel har ingen synlige øyne. Der øynene sitter på andre mennesker, har Aksel to smale streker. Mer enn tredve sesonger i Antarktis, hvorav tyve på lemmene i piskende snø, hagl og is, har vendt ham til å se gjennom to sprekker på noen tiendedels millimeters bredde. Det er bare når han sitter og spiser at man kan se øynene hans er blå. Da åpner han av og til øyelokkene og løfter øynene fra de tre speileggene og baconhaugen som ligger foran ham på pletten.

«Hår år gudagott att vara,

Tack, vad livet dock er skönt», toner det en stund senere utover Antarktis fra broen på hvalbåten «H. J. Bull». Aksel synger; og jeg ler når jeg tenker på hva Schopen-
hauer ville ha sagt om Aksels livsglede på dette isfylte ocean. Det blåser riktignok en femten sekundmeters vind med isnåler fra viddene omkring polen, og termometret viser fremdeles minus åtte grader, men Aksel har sin filosofi. Han vet at det bare er tre uker igjen av sesongen, og at han snart i fulle drag skal nyte noen dovne sommermåneder på eiendommen sin ved Sandefjord, og på gården sin lenger oppe i landet, der han hver høst, før han påny klatrer ombord i sin Bull, samler vennene til elgjakt.

Jag! –

Jeg går ned for å sette på meg alt jeg eier av ull- og skinntøy, og når jeg kommer opp igjen står Aksel på lemmene. Det er to svære blåhval han er etter; femten knop mot vind og vann — eller rettere sagt kaskader – av iskrystaller. Jeg kan ikke, uten største selvovervinnelse stikke ansiktet ovp over kånten nå broen. Istappene henger desimeterlange ned fra Aksels barter; men det ser jeg rolig og sikker neve som fra tid til annen rekkes i været for å dirigere rorgjengeren.

Hvalene blir snart trette av den høye farten, deres surstoffbehov stiger og oppholdet mellem hver gang de må blåse blir stadig kortere. Nesten hver gang de har blåst endrer hvalene kurs. Det ser ut som om hvalskytteren av og til kan bedømme hvilken retning de neste gang skal ta, men mange ganger må han styre på slump. Er han heldig dukker noen av hvalene opp innenfor skuddhold — 40 til 80 meter — er han det ikke må han neste gang de dukker opp ofte svinge 90 grader for å komme i nærheten av dem igjen, og så gjentar han manøvren. til han kommer i skuddposisjon.

Skytteren kan således risikere å måtte tilbringe mange timer på lemmene utsatt for fartens, vindens og iskrystallenes raseri. Aksel sto der en halv time denne morgenen og ble belønnet med å få se har-
punen gå inn bak «sveiven» (brystfinnen) på en prektig blåhval. Det ble ingen lang dødskamp; bare 500 eller 600 meter av den 1,200 meter lange hvallinen løp ut før man kunne begynne å hive inn.

Begge Aksels hvalliner er snart istykkerfilte. Han tror likevel at de skal holde til ytterligere hundre hvaler som han håper å skyte før han begir seg hjemover til den nordlige halvkule.

Når hvalen er pumpet opp, forsynt med signalapparater og flagg og overlatt til seg selv, kommer Aksel på broen for å dirigere jaget på den andre hvalen. Istappene henger fremdeles i bartene hans,
men. under forgjeves forsøk på å overdøve vindens sus i rigg og antenne lyder påny hans prektige bass:

«Hår år gudagott att vara, ack vad livet dock år skönt».

Mellem strofene leder han jaget. Pels og bukser er stivfrosne, han går ned og bytter, men står en halv time etter igjen på de mnystrødde lemmene, ferdig til neste hval, stadig uten synlige øyne, men med ro-
ser i kinnene som en baby der nettopp har våknet.

59 graders misvisning!

Aksel er generøs: han lovet meg halvparten av sin part i den hvalen jeg oppdager først. Men det ble dessverre bare to hvaler for Aksel denne min første dag hos ham. Om ettermiddagen hindret snetykke et-
hvert forsøk på speiding etter blåst. Vi går sydover noen timer, hvilket blir vestover på kompasset; misvisningen er hele 59 grader og deviasjonen på vår kurs (og forresten på de fleste andre også) nesten
30 grader V. Aksel forbanner naboskapet til den magnetiske polen som gjør alle magnetkompass så upålitelige.

Han lover at hvis noen av Kosmosbåtene også neste år skal drive fangst på disse østlige
lengdegrader, i umiddelbar nærhet av den magnetiske pol, så skal alt gjøres for å få «onkel Anders» til å gi hvalbåtene gyrokompass. Det er jo fullstendig begrepsforvirrende å mene syd, når man sier vest på hvalbåtene, mens man samtidig på Koka er nødt til å benytte seg av rettvisende kurser, da man der har gyrokompass.

Aksel lover å kompensere meg min hvalpart, som uteble på grunn av tåken, ved fortsatt å styre så nær isfjell med seler og pingviner at jeg får anledning til å fotografere.

En jåkla lögn.

Da vi om ettermiddagen ligger rolig og stille i pakkisen, der ny is allerede har begynt å forme tallerkener, går Aksel til køys. Det er lenge til solnedgangen, men han vil
være uthvilt til neste dag, i tilfelle siktbarheten skulle bli bedre da. Tåken er den eneste naturforeteelse som definitivt er i stand til å hindre operasjoner til sjøs, hvalfangsten iberegent. Derimot gjør en kuling av vindstyrke 5—7 det ikke, den gjør, likesom kulden og isdannelsen, bare det hele vanskeligere. Kokeriets radiotelefon har rapportert at dagens fangst bare er fem hvaler, hvorav Akselsen alene har ansvaret for 40 %, med to. Gårsdagens fangst var derimot 26.

Jeg sitter i Aksels dagkahytt og forsøker med stivfrosne fingre å bytte film i apparatene mine, da jeg fra sovelugaren hører en kraftig stemme fra innsiden av en islender som dras over hodet:
«…. och ur nektarfylde skålar dricka oss små blommor till».

Mens albatrosser, stinkere og kappduer i snetykket omkring den lille pygmébåten i Antarktis, jager mdyr av litt annen størrelse enn det Aksel nettopp jaget.

«God natt, her millionær og godseier», roper jeg da jeg hører ham i køya.

Det var en jåkla lögn», hører jeg Aksel mumle fra puten, «regjeringen tar alt det vi tjener; det var heldig for Norge at de samme herrer ikke hadde makten da modige og faretagsomme menn la grunnen til Norges sjøfart og , for da hadde vi nordmenn nu vært et fiskerfolk nå eskimoenes nivå. Good night!»

‘Morgen i Antarktis.

Da jeg kom på broen klokken 05.00 etter en betydelig roligere natt enn den foregående, sto Aksel der allerede og sang om våren. Han hadde startet fra isen en time tidligere.

I øst, under et skydekke som bare lot en håndsbredd mellom seg og horisonten, lyste solen branngulrød. Det var vindstille. Over hav og skyer lå den tone som er så karakteristisk for soloppgan-
gen i de antarktiske egne. Dønningenes overflate minnet om skinnet på en fet blåhval; det var noe fløyelsmykt over den. Horisonten var klar og knivskarp; man kunne igjen se jordoverflatens runding.

Mot den branngule stripen avtegner det seg et isfjell; det er usedvanlig regelmessig i formen, ser ut som en terning som på måfå er kastet ut på hvalskinnet.
Bull ruller kraftig i de samme dønningene som fyller og tømmer isfjellets raviner med strømmer av vann. Det er ingen hvalblåst i sikte.

Gjennem høyttaleren på broen hører vi Kokas vakthavende telegrafist anrope hvalbåtene og bøyebåtene. «Morn – morn – morn» lyder det over hele linjen når Enern, Toern, Treern, Firern, Seksern,
Syvern, ÄÅttern (det er vi det), Niern og Tiern svarer. Femmern og Bergan er for langt borte, de er på vei fra Fremantle.

Aksel går bort til radiorommet for selv å fortelle hva Ättern har på hjertet.

«Hallo, Kos-båter, Kosmos III! kaller, Kosmos III kaller Kos-båtene»! «Hallo, Kosmos III, Enern svarer, Enern svarer!» –

Sproget er jo ikke beregnet på finere salonger, men på Antarktis; det er norsk og barskt”og krydret med kraftord; men omskrivningene er mange liksom ordene, og meldingene får. alle eder til
tross, en viss arkaisk skjønnhet over seg.

«Hallo, Kosmos III, Firern svarer — Firern svarer, morn morn! Ja, vi ligger her, vi ser Treern, men ingen hval. Vi hadde drittvær i natt, det blåste så vannet røyk, men nu er det fint, vi ser
blåst ved Treern — morn: — morn!» KO

En hvalskytter gir en malende beskrivelse av hvordan: en stim finnhval danset rundt med ham en hel time på morgenkvisten: «Det gikk trill rundt, man kunne bli aldeles gæern!»

Da Aksel kommer tilbake fra radiorommet tar han meg i armene sine, feier meg rundt i en krigsdans, så røyken og rekken dirrer, og øyeblikket etter lyder påny «hår år gudagott att vara». Jeg deler jo
ikke «helt hans oppfatning. Vi går med 15 knops fart og det svir i nese og kinner.

Nytt jag — og en god historie:

Aksel setter kurs mot en hvalbåt som befinner seg nedenfor horisonten; kollegaen på denne båten har betrodd ham at, han har «jag» på en stim på fem eller seks blåhval som Akselsen kan få overta,
hvilket betyr at han får fortsette jakten på stimen mens kollegaen flagger, når så Aksel i sin tur kommer til skudd overtar kollegaen igjen. Man er tilsynelatende meget lojale når det gjelder å informere
sine naboer når man får jag på en stim man selv ikke kan ta hånd om.

Aksel får etter ca. én time jag på kollegaens stim, og da han går ned på lemmene følger jeg med for å forsøke å ta noen bilder. Jeg ser noe rødt i kjølvannet etter en av hvalene og fremkaster
blygt at den kanskje er såret.

«Den driter», svarer Aksel, og gjør tegn til rorgjengeren å holde litt babord, «når vi blir «lausbeina» skal jeg fortelle deg en historie».

Aksel skyter sin blåhval, flagger og blir således «lausbeina»>. Med dette menes å bli av med noe man har buksert eller hatt langs siden; det motsatte er å være «påhengt».

Mens vi tar opp jakten på neste hval forteller Aksel den historien han hadde lovet. Skjønt jeg ikke pleier å være redd for å sette mine anker og meninger på trykk, sviker motet i dag. Men den var god!