Det var ikke så ofte det var behov for tungløftbåter så Belkarin og søsterskipene gikk i trampfart det meste av tiden. Tidligere hadde hun vært i fart mellom Japan og Korea med tanks for amerikanerne. Det var under Koreakrigen.
Min første flytur begynte da en hel gjeng en regnværsdag gikk om bord i en DC3 som tilhørte Fred Olsen på Fornebu for å fly til Antwerpen hvor vi skulle gå om bord.

De gamle stjernemotorene startet med smell og stikkflammer før de kom ordentlig i gang, og vi kunne ta av og stige opp mot den grå himmelen. Været ble etter hvert dårligere og flyet slingret og kastet på seg noe for jævlig. Nå var jo de fleste erfarne sjøfolk som hadde vært ute i verre slingring, men en ung, svartøyd salongjente fra Fredrikstad måtte ta til spyposen.

Det ble så ille at vi måtte gå ned i Amsterdam, og derfra ble det ordnet med buss. Det er jo ikke langt til Antwerpen, men likevel tok det sin tid. Da vi sterkt forsinket kom ombord i kveldingen var det gamle mannskapet allerede avmønstret og gått i land, kun noe få var igjen, og vi nye måtte bare tørne til med en gang for å ta ombord proviant og utstyr og å gjøre sjøklart.

Heldigvis var den gamle Båsen fortsatt om bord og ledet arbeidet på en kompetent måte. Dette pågikk hele natten, og var ikke så enkelt med så godt som ny dekksgjeng. Da vi tok fortøyningene ved 7-8-tiden på morgenen var jeg så trøtt at jeg sovnet i stående stilling fremme på bakken.

Det ble ikke lange søvnen selvsagt for jeg våknet da jeg falt. Som om ikke dette var nok ble jeg satt på 8-12 vakten og måtte styre en ukjent båt nedover Schelde elven i to timer. Hvordan jeg klarte det vet jeg ikke, men det ble 36 strake timer før jeg kom til køys.

BELKARIN var i ballast, og gikk til Norfolk for å laste kull. Den lasten som var losset var nettopp kull fra Norfolk Selv om hun hadde store ballasttanker var det en god del vekt over dekket også, og med sjøen på tvers tok hun noen overhalinger som sikkert var 45 grader. Det virket litt nifst til å begynne med, men en merket jo på bevegelsen at det var helt i orden med stabiliteten med de store bunntankene.

Selv om de fleste hadde mønstret av i Antwerpen var det flere som hadde vært om bord siden skuta var ny. Skipperen var ikke helt god. Han var en brutal, svær kar fra Karmøy som het Theodor Thorkelsen og som ikke uten grunn ble kalt Theodor Tordenrøst. Han var kjent for å ha et meget stabilt humør for han var nemlig alltid sint.

Utseende og blikket uttrykte bare en ting: RASERI. Det ble fortalt at han hadde knust fingrene på arabiske handelsmenn i Port Said. De klatret som vanlig opp skutesiden i tau og der sto Theodor klar med kjetting idet de grep om rekken.

Det hørtes bare et hyl og et brak da de uheldige traff båten mange meter nedenfor. 2.styrmannen som hadde min vakt var en trivelig sunnmøring ved navn Bjørn Drabløs som ustanselig snakket om kona, og innimellom sang Flickan från Backafall.

Vi hadde fått ny salongpike om bord, og Deiligheten ble fort tatt hånd om av 2.maskinisten som var minst tyve år eldre, og av den faderlige typen, før hun var innom en ung lettmatros og senere Overstyrmannen. Og det var de som vi visste om. Ja, jeg selv hadde vel ikke vært til å stoppe, om jeg hadde kommet ombord i en båt bemannet med bare jenter.

En messepike som hadde vært om bord en stund, hadde noe på gang med Båsen, som hadde vært i rederiet en stund, og kunne berette om da de fraktet tanks fra Japan til Korea under Koreakrigen. Elektrikeren hadde vært pressefotograf, og det skulle komme til nytte senere. Turen til Norfolk gikk greit, og vi ankret opp på reden for å vente på kaiplass.

Å se båter fra US Coast Guard var ikke uvanlig, men denne gang var det en som sirklet rundt oss uten stopp. Så kom det en langs siden, og satte om bord bevæpnede vakter samt en gjeng som gikk over skuta med Geigerteller.

Dette var uvanlig, men forklaringen var at båten hadde vært i Odessa noen tid tidligere, og selv om hun hadde vært i Norfolk siden, var amerikanerne redd for at det skulle ligge en skjult atombombe om bord. Selv da vi lå ved piren og lastet, ble vi passet på av Coast Guard som satte en lyskaster på oss rett som det var. Lastingen gikk fort for det var hele jernbanevogner med kull som ble styrtet i rommet med få minutters mellomrom.

Ferdiglastet avgikk vi for Europa igjen, og denne gang var det Helsingfors som var lossehavnen. Det begynte å gå mot vinter. Det var ordentlig surt vær så vi ble desto gladere over å høre byssetelegram om en tur til sydlige breddegrader. Ferdig utlosset fikk vi vite at vi skulle laste sement i Slite på Gotland for Dammam i Persian Gulf.

Da vi begynte å gjøre rommene rene etter kullasten, fikk vi se at Overstyrmannen og Skipperen var noen lure businessmen. Det var nemlig slik at det på mellomdekket lå stuet en mengde utstyr som vi måtte ha i tilfelle tungløft. Det var skinner og sviller, strekkfisker og surringswire.

Innimellom alt dette hadde det samlet seg en masse kull.Dette måtte vi nå grave frem, og det ble noen tonn, hvorpå det ble solgt til noen i land. Vi fikk ikke så mye som en flaske øl for jobben. Alt gikk i lomma på Skipperen og Overstyrmannen.

På restaurant i Helsinki nov.-56. Dekken fra Halden, Jungmann fra Fr.stad,Lettmatros Bjørn Johansen fra Statsbygda og Forfatteren.
Ferdiglastet med sementsekker i Slite gikk vi til Rotterdam, og tok to lektere som dekkslast. Disse var så lange at de stakk godt utover på hver side, og ble skikkelig surret med wire og strekkfisker.

Disse var noen svære svin, de største på 80 kg. og forsynt med noen utstikkende jern på midten. Nytt for de fleste av oss var at vi nå, i stedet for utkikk, måtte gå med en slegge og stramme etter på strekkfiskene. Dette skjedde ved at vi slo på de utstikkende jernene, og var meget viktig.

Ble det den minste bevegelse i de tunge lekterne ville det bli katastrofe. Det ble fortalt at en av rederiets båter som hadde gått ned etter at et lokomotiv hadde gått gjennom skutesiden. Vi hadde sett frem til en rask tur på ca. 6000 n.m. gjennom Suezkanalen til Goa hvor lekterne skulle losses, men da, som flere ganger senere, ble kanalen stengt på grunn av krig i området.

Denne gang var det britene og franskmennene som satte i gang og det førte til at vi måtte belage oss på å gå rundt Afrika. Dette kom overraskende på alle og reisen ville nå bli på over 10 000 n.m. Vi hadde selvsagt en tidsfrist for levering av lasten og med den ekstra distansen hadde vi problemer med å holde denne.

For å korte litt inn på tiden ble farten satt opp med 10 r.p.m. på hovedmotoren. Dette hjalp noe, men fikk følger på litt lengre sikt. Turen tok 45 døgn, og vi så ikke land fra vi gikk fra Rotterdam til vi ankom Goa. Det ble en lang og kjedelig reise.

Noen ville gjøre det meste for en dram, og arrangerte linjedåp hvorved jeg ble behørig døpt selv om jeg hadde krysset linjen før. Så fikk noen sin etterlengtede dram. Vi fikk julen et sted utenfor kysten av Vestafrika. Det var så vidt skipperen fikk seg til å spandere en flaske øl og en dram til middagen.

Det er alt som er verd å si om jula det året. Men det var slik han var, og skuta var for øvrig tørrlagt. Ikke en eneste liten øl på hele turen. Olaf Kjendalen fra Drangedal visste imidlertid råd for han satte på en liten dunk med sats som han gjemte under kassa over assuransewiren helt akterut på poopen. Da brygget var ferdig satt han der bak kassa og koset seg.

Kokkene gjør klar julemiddagen
Vi ankom til Goa på vestkysten av India som da fortsatt var Portugisisk koloni og ankret på utsiden av breakwateret for å losse lekterne. Sjøen var speilblank og ikke et vindpust var å kjenne. Alt så ut til å være klart for en rask lossing, men det VAR en liten bevegelse i sjøen, og da vi løftet opp den første lekteren begynte den å bevege seg bitte lite grann.

Pendlingen øket fort, og før vi fikk satt den ned på luka igjen begynte den å feie med seg rekker og diverse oppstående ting på dekk. Solide wirer brakk som hyssing da vi forsøkte å holde igjen, og vi pustet lettet da vi fikk den ned på luka igjen.

Vi lettet anker og gikk innenfor breakwateret. Selv om det var litt bevegelse der også, klarte vi å få satt begge lekterne på vannet etter noen timer. Etter den lange turen ble det ingen chanse til å gå i land, og kursen ble satt mot Persian Gulf.

Båsen og Tømmer`n med Gnista mellom seg
De av besetningen som hadde vært der før, kunne fortelle at januar var den beste måned for å oppholde seg i Gulfen. Om et halvt år ville det være som et brennende helvete der. Vi ankom til Dammam, og fortøyde ved en pir som gikk flere km. ut i sjøen.

Det var forbudt å gå i land, og militære sørget for at forbudet ble overholdt. Den eneste adspredelsen var en tur tvers over piren til en tysk båt hvor noen bokser med øl gjorde godt etter et par måneder i tørrdokk .Ellers var det ingenting å gjøre. Temperaturen var oppe i over 30 grader på dagen, men sank nesten ned til frysepunktet om nettene.

Det var litt rart å måtte slå på varmeovnene etter en glovarm dag. Under lossingen av sementsekkene ble mange revet i stykker, og snart var det et tykt lag med sement på mellomdekket. Dette hadde styrmannen forutsett, og sørget for å få om bord en mengde tomsekker da vi lastet i Slite.

Mens lossingen fortsatt pågikk i underrommet, ble tomsekkene fylt opp, og stuet i de mørkeste krokene i rommet. I tillegg ble en mengde hele sekker stuet inn i winchehusene på mellomdekket. Ferdig utlosset ble dette gjentatt i underrommet, og det ble noen tonn sement av det.

Denne ble solgt i Goa av Overstyrmannen og Skipperen, men som vanlig ble det ingenting på de som gjorde jobben. Ferdig utlosset gikk turen tilbake til Goa for å laste malm for Japan, og nå ble det anledning til å gå i land. Imidlertid var Goa bare en eldgammel mosegrodd koloniby på den tiden, og det var lite å gjøre der.

Siden har det jo blitt et kjent feriested for folk fra Europa. Lastingen av malm gikk fort, og vi satte kurs for Japan. I Malakkastredet begynte vi å få problemer med hovedmotoren. Det var hardkjøret rundt Afrika som nå ga resultater. I Singapore ankret vi opp mens et stempel ble utbyttet med reservestempelet.

Skipperen og to av maskinfolkene ble avmønstret og typisk for den tiden var at mens den ene som hadde stått om bord i tre år fikk fly hjem sammen med Skipperen, måtte den andre som hadde to år om bord arbeide seg hjem med en tankbåt som først skulle innom Persian Gulf og laste. Overstyrmann Peder J. Johnsen overtok som Skipper, og reisen til Japan fortsatte – sånn ca. 12 timer- før vi for sakte fart krøp tilbake til Singapore, og ankret opp igjen.

Maskingjengen slet i tropevarmen, og skiftet ut sylinderforingen med reserveforingen. Så satte vi igjen kurs for Japan. Et par døgn gikk alt fint, men så ble det stopp i maskinen igjen. Det var den samme sylinderen som gikk varm igjen. Hva de gjorde i maskinen vet jeg ikke; jeg hørte bare at de hadde blendet av den ene sylinderen.

Resultatet var i hvert fall at da vi startet opp igjen gikk vi på 6 sylindere mot tidligere 7, og farten var betydelig redusert. Så satte det inn med dårlig vær med tung sjø rett i baugen. Hver gang skuta satte baugen ned og propellen kom høyt i vannet, ble omdreiningene automatisk redusert så mye, at vi ikke kunne høre maskinen, da vi satt i messa på kvelden.

Det var en spesiell stemning i messa den kvelden. Sjø og vind øket på, og da maskinomdreiningene ble redusert, ble samtalen dempet, og vi hørte bare vinden som hylte utenfor. Vi satt egentlig bare å ventet på at enda en sylinder skulle svikte for da ville vi ha et virkelig problem. Men natten gikk og maskinen gikk på sin rare måte og vind og vær ga seg etter hvert.

Som alltid var det radiosendingene som var det første tegnet på at vi nærmet oss land, og jeg ble meget facinert av musikken jeg hørte. Den kom fra Taiwan og Japan og representerte på en måte selve eventyret for meg med sine fremedartede toner.

En dag i februar kom vi til Miyako på nord-øst kysten av Honshu. Den vinteren vi hadde lagt bak oss i Europa tok vi igjen her. Det var fullt av snø overalt, og kaldt. Miyako var ingen stor havneby, og engelsk var det ingen som forsto, men det hadde vært båter her før, og folk visste hva en langveisfarende sjømann trengte en kald vinterdag.

Vi var snart installert på et skjenkested hvor vi fyrte i en stor ovn, og inntok varm Sake og Kirin øl. Sjappa ble vårt faste sted, og som en raritet kan jeg nevne at det fantes EN plate med vestlig musikk som vi hele tiden spilte. Det var Solveigs Sang med Kringkastingsorkesteret, og en kan jo lure på hvordan den hadde havnet der.

På kvelden gikk vi gikk tvers over gata til et horehus. og krabbet under de tunge filtmattene til jentene. Det var bare i arbeidstiden vi var om bord. Resten av døgnet var skuta øde og forlatt. Jeg ble helt betatt av Japan, og hvordan de med de enkleste midler kunne frembring de vakreste ting. Dette var gjennomført overalt, selv maten så ut som et kunstverk, selv om den var temmelig smakløs.

Vi trodde jo at vi nordmenn var et renslig folkeferd, men i Japan fikk vi se noe annet. Å ta av seg på bena før vi gikk inn i et hus lærte vi fort, men et glohett bad før sengetid var verre, men gjett om en følte seg bedre etterpå! Dessuten merket vi fort at folk var bunn ærlige, og det satte vi pris på som var vant til bare tjuer og kjeltringer ellers i verden.

Av en eller annen grunn var nordmenn populære blant de japanske jentene, og da tiden kom for å seile sto en hel flokk på kaia og vinket farvel. Vi gikk, fortsatt for sakte fart, til Yokohama for å reparere hovedmotoren. To nye sett av foring og stempel var blitt flysendt, så den turen rundt Afrika begynte å bli kostbar etter hvert.

Vi hadde selvsagt ikke noe imot å bli i Yokohama en stund, for det var en storby som hadde alt. Vår tidligere styrmann som nå var Skipper trengte penger igjen, og en dag kom en liten båt langs siden. Old ropes som virkelig var kassert tauverk, og en trosse som enda var brukbar gikk over rekke og ned i båten. Da det ikke var nok, solgte han noen tromler med ny surringswire også.

Han trengte saktens penger, for det var mye å kjøpe i Japan den gangen. Alt var billig og det var mange som kjøpte komplette middags- frokost- og tesett som ble sendt hjem. Kamfertrekister var også en populær ting å sende hjem.

Jeg hadde lenge ønsket meg en radio eller platespiller, men kunne ikke finne noe som passet til strømmen om bord, eller som gikk på batterier. Dette, i februar -57 må ha vært like før japanerne begynte å oversvømme resten av verden med transistorisert elektronikk.

Så det ble til at jeg kjøpte en gammeldags, sveivegrammofon som så ut som om den var laget på tredvetallet selv om den var splitter ny. 78-plater med amerikansk popmusikk fikk jeg også tak i. Et par av de platene har jeg fortsatt enda i 2009. I Yokohama var det Izezaki street som var mest populær, med et utall av barer og horehus.

Friske norske gutter tok for seg av det meste, og de japanske jentene var ikke så nøye på slikt som å få betalt. Ofte var det gutta som endte opp med en gave fra jenta. Selv endte jeg opp med Michiko fra Copenhagen Bar, og hun sa det slik, at om jeg hadde penger så var det OK, hadde jeg ikke så var det også OK. Hun var en nydelig og kåt jente som var akkurat hva jeg trengte.

Det ble slitsomt etter hvert med jobbing i land og ombord både natt og dag, og en dag jeg skulle til tannlegen sovnet jeg likeså godt i stolen da jeg måtte sitte og vente litt. Snakk om å være avslappet! Men alle gode ting tar slutt, og med hovedmotor så god som ny stakk vi til sjøs i slutten av februar med kurs for Port Pirie i Syd-Australia.

Det var en tur på 3 uker, og selv om den del av Stillehavet som vi seilte gjennom er spekket med små fluelorter av noen øyer var det eneste land vi så på turen New Ireland, som grønt og forlokkende raget opp om styrbord noen timer. Jeg skulle senere finne ut at de fleste øyene var så lave, at en godt kunne stå høyt og tørt før en så øya.

End var nå blitt 18 ½ år og en rimelig flink sjømann. Jeg var trygg på meg selv, og trivdes med sjølivet. Det viktigste jeg til da hadde lært ,var at det gikk ikke an å bløffe og å late som om du var noe annet enn hva du virkelig var. Bløffmakere ble ubønnhørlig avslørt, og det var bare ens dyktighet som sjømann som gjorde at en ble respektert.

Belkarin var en rimelig grei båt med greie folk etter at Theodor Tordenrøst reiste. Livet kunne vært fint, men min mor skrev stadig . Det samme og samme om igjen og det begynte å plage meg, og mine svar ble stadig kortere, og mer lik avgang og ankomstmeldinger.

Min søster skrev også da hun trengte penger og i desember sendte jeg hjem kr.900,-Senere en anvisning på Kr.250,- før jeg opprettet fast trekk til henne på kr.300,- Det var ikke lite tatt i betraktning at jeg tjente ca. kr.750,- i gjennomsnitt, men hun trengte dem vel da min nevø var liten. Penger var likevel av liten betydning for meg. De var til for å brukes .

Det hadde jeg lært av de gamle krigsseilerne, som hadde en fatalistisk innstilling til livet. En visste ikke når neste torpedo kom, så hvorfor spare?
Vi ankom Port Pirie og lastet blymalm. Det var en søvnig liten by med lite å gjøre. En gang hadde det vært en by, hvor flere norske seilskuter kom for å laste korn og ull.

En nordmann som hadde rømt fra en seilskute i 1908 dukket opp en dag . Han hadde så lyst på litt norsk kaffe, og å få prate litt norsk igjen. Dette med rømming var fortsatt vanlig blant norske sjøgutter i Australia, og hadde blitt luftet blant oss også på reisen.

Det var vel utsikten til et cowboyliv som fristet, men dette ble det ingenting av. Skipperen inndro alle passene før vi kom til Port Pirie, og det var kanskje like bra, for vi visste ingen ting om de enorme distansene, varmen og støvet inne i landet.

I Port Pirie var det bare de vanlige pubene, med Frelsesarmeen som gikk utenfor med marsj og sang. Det var i det hele tatt lite å ta seg til. 2.kokken og jeg ble invitert av noen av lokalbefolkningen til å være med på kaninjakt. Det foregikk ved at vi sto på planet av en pick-up klar med en cal.22 og en lyskaster.

Da kaninene ble fanget i lyset fra frontlyktene måtte en følge den med lyskasteren så han med rifla kunne skyte. Jeg tror det var et dusin kaniner vi tok den natta for 2.kokken var skarpskytter. Flying Angel arrangerte tur til en farm langt ute på landet. Vi kjørte gjennom enorme kornåkre som strakte seg bortenfor horisonten.

På farmen var det en samling av dyr og fugler som var vanlig i Australia, men det som vakte Olaf Kjendalens interesse var et par hester som sto oppsalet. Om han kunne ri? Ja, hva kan vel ikke en drangedøl som har fått seg et par øl eller tre? Han klatret opp på hesten og begynte å manøvrere under våre beundrende blikk.

Da han følte han hadde kontroll, satte han hælene i sidene på hesten, som straks satte av gårde i retning horisonten. Og der sto vi og så på at Olaf ble mindre og mindre, til han bare ble borte. Etter en tid ble farmeren urolig, og satte ut for å finne ham, og etter en drøy time kunne vi se hesten dukke opp i det fjerne med Olaf på ryggen.

Matrosene Olaf Kjendalen fra Drangedal og Ronald Johansen fra Trondheim
Det gikk rimelig fort å laste blymalmen, og snart var vi til sjøs igjen med kurs for Yokohama. Det var det ingen som hadde noe imot. Det ble lange turer med BELKARIN, og denne rundturen tok et par måneder inkludert lasting/lossing.

Vel tilbake i Yokohama oppsøkte jeg naturligvis Mitchiko, og tilbrakte så mye tid i land som jeg kunne. Så en kveld var hun ikke der lenger. Borte rett og slett, men det var som det skulle være. Senere på kvelden sto jeg på fortauet i regnet, og ventet på at en taxi skulle dukke opp, så jeg kunne komme meg om bord igjen.

Helt edru var jeg heller ikke, og livet var miserabelt. Da dukket det opp jo nydelige jenter, og så skjedde noe som viser hvorfor vi ble så glad i de japanske jentene. ”You and me go hotell, neh?” kom det fra den ene. Full og våt grov jeg i lommene hvor jeg fant frem 1040 Yen som var nok til taxi, men for lite for en natt med en jente. Det gjorde ingenting mente jentene. Bare bli med.

Jeg datt overende så snart jeg nådde senga, og merket så vidt at jentene dro av meg de våte klærne. Ut på natta våknet jeg med begge jentene over hele meg, og jeg ble såpass våken at jeg kunne stille opp på det som de forventet av meg. Så sloknet jeg igjen. Neste morgen var klærne mine tørket og strøket, og så fikk jeg penger til taxi av jentene som smilte som om de hadde hatt en drømmenatt.

Nå som vi var kjent i Yokohama var det mange av gutta som hadde tatt opp penger for å kjøpe kameraer. Elektrikeren, som kunne alt om fremkalling og kopiering ,fikk gutta med på å kjøpe inn utstyr for å lage svart/hvitt bilder, og kokkemessa ble innredet som mørkerom, for den var ikke i bruk uansett.

Da fremkallingen kom i gang viste det seg at gutta hadde tatt kameraene med seg på horehus, og tatt bilder av seg selv og jentene i aksjon. Nå ble bildene forstørret, og snart dekorerte de alle lugarer om bord. Det var vel på denne tiden at Båsen mønstret av.

Eldste matros om bord var en gammel uteseiler som kunne det meste, og som var godt likt av dekksgjengen. Det var ventet at han skulle bli den nye Båsen. Skipperen hadde imidlertid en annen oppfatning, og vi ble mektig overrasket da K. F. fra Fredrikstad ble ny Bås. Han var lite likt, og ble ansett som en snik som hovedsakelig hadde seilt i lokalfart i Oslofjorden.

Den første dagen som Bås var han så nervøs og usikker at han hold på å drite på seg. Da vi var samlet under bakken for å bli fordelt til dagens gjøremål ignorerte vi ham. Han sto der og snakket. Gjør ditt og datt, og vi bare fortsatte å prate oss imellom.

Først etter en halvtime da eldste matros ymtet frempå om det kanskje var tid for å tørne til, satte vi oss sakte i bevegelse. Den nye Båsen lærte noe nytt der. En er ikke større enn hva ens likemenn gjør en. Fra Yokohama bar det igjen sydover til Australia.

På den tiden drev amerikanerne og sprengte bomber på Bikini og Kwajalein, og av et kart over fareområdet i en gammel avis fant jeg ut at vi passerte midt gjennom nedfallsområdet for radioaktivt nedfall, men styrmannen mente det ikke var noen fare. Vi var langt vestafor. Men vinden i området var hovedsaklig østavind, og jeg vet ikke om vi ble bestrålt den gangen.

Vi ankom til Thevenard, som var havnen til Ceduna, for å laste korn i sekker. I Thevenard bodde ingen, og i Ceduna bodde det 900 mannfolk og 5 kvinnfolk ble vi fortalt. Det var et lite hotell der, og ved lørdagsdansen fikk vi se hele den kvinnelige befolkning i byen. Innbyggerne ellers, besto av ymse øst-europeere som ikke hadde vært der så lenge enda.

Bortsett fra lørdagsdansen skjedde ingenting i byen. Den støvete gata lå øde og tom. Kun i baren på hotellet var det liv. Den lokale politimesteren fotfulgte oss så snart vi viste oss i land, og kjøpte vi en gallon med Sherry var han ekstra påpasselig.

Vi fant dette påfallende, men etter en tid fant vi ut at han var livredd for at vi skulle ta med drikkevarer til aboriginene som bodde et stykke fra byen, og var nektet alt som lignet alkohol. Du fikk gjerne en natt med dattera for en flaske vin fikk vi vite. Vi ble liggende i Thevenard noen dager, og vi kjedet oss grenseløst.

Det var et stykke inn til byen, og det ble ikke så mange turene inn dit. En kveld stjal vi en bil . Vi var ikke helt edru, men på en eller annen måte fikk vi startet den og jeg satte meg ved rattet. En sunnmøring som hadde greie på gir satt ved siden av meg og dirigerte giringen. Jeg rattet i vei, og vi suste ut i bushen og skremte opp en del kaniner før vi kjørte tilbake, og parkerte bilen dere den hørte til.

Handletur i Ceduna Sydaustralia 1957
En dag dukket det opp en nordmann som var påmønstret som smører, av konsulen i Adelaide. Han hadde bare en liten koffert med seg og de klærne han hadde på ,og det var ikke mye. Han var fra Folldal, og det viste seg at han hadde vært inne i landet ,og bygget jernbane de siste tre årene.

Nå i et anfall av hjemlengsel hadde han startet opp sin motorsykkel og kjørt til Adelaide, hvorfra han hadde sendt motorsykkelen hjem med en Wilhelmsenbåt. Av konsulen ble han sendt over til Port Lincoln, hvorfra han tok toget til Ceduna. Han hadde vært gruvearbeider i Folldal, og titulerte 2.maskinisten som Overstiger.

Maskinrommet ble omtalt som gruva. Dette var bare et par dager før vi var ferdiglastet, og avgikk for Bandar Shapur i Persian Gulf. Men først måtte vi innom Freemantle for å bunkre, og da ble Folldølingen borte. Han etterlot et brev til ”Overstigeren”, hvor han beklaget at han etter den lange stillheten inne i bushen, ikke holdt ut levenet i maskinrommet.

Kofferten som også lå igjen, inneholdt bare litt motorsykkelverktøy og håndbøker. Borte var han, og vi så ikke mer til ham. Jeg vet ikke hvorfor, men vi måtte også innom Colombo for å bunkre. Kanskje det hadde noe med pris å gjøre. Colombo var en interessant havn med en blanding av fartøystyper som jeg ikke har sett noe annet sted.

En dampbåt med master og rær, sikkert hundre år gammel, mektige Blue Funnel linere, og solide Hollendere samt arabiske Dhower. Ceylon er jo kjent for sine edelstener, og jeg kjøpte noe som skulle være rubinring der. En utskåret elefant ble det også, og den er i beste velgående i Norge enda. Vi kom til Persian Gulf i juni. Det er omtrent den verste tiden der.

Bandar Shapur viste seg å være noen små hus ved en trepir som stakk langt ut i vannet. Piren var endestasjon for en jernbanelinje som gikk inn i landet, og vi losset direkte på jernbanevogner. I land var det en sjapp som solgte lunken cola og lunkent, tynt øl ellers var det ingenting. For min del syntes jeg det var helt OK å gå nattevakt.

Nede på kaien sto en stor konisk lerkrukke med vann som sjauerne drakk av. Noe vann lekket gjennom og samlet seg i en dråpe under, og der sloss rottene for å komme til å få dråpen da den omsider falt. Jeg moret meg med å lade et luftgevær med hvetekorn og skyte på rottene for å holde dem borte fra skuta.. Vi svettet oss gjennom dagene og nettene og spiste mengder av salttabletter. Med nattevakt var det å sove på dagen nesten umulig.

Luftinntakene til friskluftanlegget var i skorsteinen, og luften ble ekstra oppvarmet før den kom ned på lugarene. Det eneste som hjalp litt var vifta på skottet i lugaren, men den måtte ikke stå rett på kroppen, for det førte til ulidelige smerter i alle ledd. Ferdig losset i Bandar Shapur gikk vi til Abadan hvor resten av lasten ble losset.

Det var den samme varmen der, og jeg pådro meg brannsår på leggene da jeg kom inntil en glohet fortøyningswire. Det ble en tur på sjømannsklubben, og noen bokser med Tuborg som bare førte til en dundrende hodepine. For mye kinin i ølet sa de som visste slikt. Men alt tar slutt og en dag var vi utlosset, og kunne gå til Goa igjen. Som tidligere, var det malm til Japan vi lastet.

Det ble lange turer med BELKARIN . Ifølge avregningsboka var det på et par unntagelser nær bare et havneanløp i måneden i gjennomsnitt.Det ble ikke mange utskeielsene eller det helt store pengeforbruket under slike omstendigheter. Om bord var det lite å gjøre . Ingen idrettskonkurranser og filmfremvisninger som i andre båter. Turen denne gang gikk til Hirohata i nærheten av Kobe.

Vi tilbrakte tiden der som vi alltid gjorde i Japan, i land sammen med jentene, Kirin Beer og Suntory Whisky. Lossingen pågikk døgnet rundt, for nå hadde noen plutselig fått det travelt. Og ganske riktig. Vel utlosset fikk vi seilingsordre for New York i ballast.

Det var nesten 10 000 n.m. dit, og vi visste enda ikke hva som foresto, men etter hvert fikk vi vite at det gjaldt en last med lokomotiver og jernbanevogner. Det måtte være godt betalt for at vi skulle gå så langt i ballast. Denne turen skulle bli på 35 døgn, og vi begynte straks å gjøre klart tungløftutstyret. Det var ikke gjort i en håndvending , men vi hadde jo god tid på det.

Storsirkelen fra Kobe til Balboa tar en parallelt med kysten av Mexico og Sentral-amerika det siste strekket, og det var der et sted jeg så det eneste jeg vil karakterisere som en UFO. Det var like før midnatt, og jeg gikk på brovingen og ventet på avløsningen. Det var lavt skydekke, men god sikt.

Plutselig fikk jeg se et rødt lys som beveget seg fra øst mot vest ca. 70 grader over horisonten, altså relativt nært, det lave skydekket tatt i betraktning. Det rare var at ikke en lyd var å høre selv om lyset beveget seg med hastighet som et fly. Jeg sa fra til 2.styrmann som kom ut og så lyset også, uten å kunne gi noen forklaring på fenomenet. Så ble jeg avløst og gikk ned.

Like etterpå fikk min avløser se det samme, men da var lyset på østlig kurs. UFO, ja nettopp! Det eneste avbrekket var passering av Panamakanalen og bunkring i Christobal. Vi fikk ikke noen penger, men en danske hadde en tobakksboks full av pennies (1c), og med den i hånden gikk vi i land og fikk oss litt øl og den kåte dansken fikk seg en hore til 50 cent. Jo det var billig i Christobal den gangen.

Det var blitt september da vi nærmet oss New York, og radioen var full av Rock&Roll igjen. Everly Brothers med Bye bye Love, Wake up little Suzie og alle de andre. Den samme musikken hørtes annerledes ut den gang enn den gjør nå.

På turen over fra Hirohata var det flere som hadde begynt å snakke om å mønstre av i New York, og jeg var eventyrlysten som alltid , men slik som kontraktene var utformet den gangen, måtte jeg egentlig ha 18 mnd. om bord før jeg kunne mønstre av utenom Nord-Europa. Nå hadde jeg bare 1 år, men likevel spurte jeg om avmønstring, og til min overraskelse gikk Skipperen med på det.

Jeg og Olaf Kjendalen hadde latt skjegget gro siden vi gikk fra Japan, og nå så vi rent eksotisk ut. Det var noe uvanlig med skjegg på den tiden. Vel fortøyd i Newark ble et par mann sendt i land etter noen kasser øl, og så begynte avmønstringsfesten. Alle deltok unntatt Båsen som tittet litt surt på en glad gjeng da han gikk forbi den åpne lugardøra.

Neste dag den 17/9 1957 bar det opp på mønstringskontoret for avmønstring. Jeg hadde $ 307,42 til gode. Så om bord for å hente bagasjen og si farvel til de som skulle bli om bord. Jeg og Olaf satte av gårde til det norske sjømannshjemmet i Hanson Place, og da vi kjørte inn i gata fikk vi se bannere tvers over gata hvor det sto Welcome to the Vikings med fete typer.

”Har du sagt fra at vi kommer? ” sa Olaf med et skjevt glis og tittet på meg. Ved inngangen til sjømannshjemmet var det også velkomstbannere og en del stive personer var samlet der. Da vi skjeggete og solbrente steg ut av taxien snudde alle seg mot oss.

Gjennom den åpne døren hørte jeg noen ropte ” nå kommer dem!” og jeg undret meg over all viraken som ble oss til del, men det varte ikke lenge før vi forsto tegningen, for de samlede dignitærer ignorerte oss etter det første blikket, og rettet oppmerksomheten mot noen som kom like etter oss. Da vi forsto hva som foregikk, så vi det morsomme i situasjonen.

I anledning premieren på filmen The Vikings hadde et vikingskip seilt over til New York , og tilfeldigvis ankommet samtidig med oss. Derfor den lille feiltagelsen. Jeg var senere på Broadway og så filmen som var rimelig bra og filmet i Hardanger.

Det var bare en feil som sto frem og det var en moderne bilferge som krysset fjorden i bakgrunnen mens vikingskipene var som mest opptatt i forgrunnen, men det gjorde ingen forskjell for amerikanerne som har lite greie på båter.

Hva som ellers markerte denne måneden var at Kong Haakon 7. døde til stor sorg blant krigsseilerne i New York. Videre at den siste seilskute i kommersiell fart, barken PAMIR kantret og sank ca 600 n.m.SW av Azorene med et tap av 80 mann, kun 6 overlevde. Jeg fikk kjøpt den lille transistorradioen jeg hadde ønsket meg så lenge.

Tiden ellers gikk med til å sove lenge om morgenen , spise Franks&Beans og utforske hvordan subwaysystemet virket. Ellers ble det mye kinogåing. Det var særlig Monster og SF-filmer jeg så. Noen av dem har senere blitt kjent som de verste som noengang har blitt laget. Jeg kan godt huske The Blob, The Thing og Uhyret fra den sorte lagune.

Det ble noen turer til barene Philippen og Friheten i Court st. og over til Manhattan. Der fikk jeg mitt første møte med Immigration (INS) som skulle passe på at ingen kommunister snek seg inn i det lovede land eller oppholdt seg der ulovlig. Jeg var på vei fra konsulatet da jeg ble stoppet av en mann i Dick Tracy-kappe som lot meg få et glimt av et ID-kort og ville se mine papirer og oppholdstillatelse, som naturligvis var i orden.

Immigration passet på, og en kveld på Philippen var det noen til høyre for meg som plutselig fikk det så travelt med å komme seg ut bakdøren. Da jeg så til venstre mot døren fikk jeg se et par mann som undersøkte papirene til de som var igjen i baren.

Det var Immigration på et av sine vanlige raid. Senere en gang kom jeg og to til gående på fortauet i nærheten av Sjømannskirken da en bil skrenset rundt hjørnet med skrikende dekk og stoppet like foran oss. Jeg sverger på at bilen ikke hadde stoppet helt før det sto en mann i blauthatt og kappe foran oss og i beste Gestapostil forlangte våre papirer.

Immigration selvsagt! Det var stadig noen som ble tatt og send hjem med Stavangerfjord som enda var i fart. Mange hadde vært der siden krigens dager og var temmelig slitne, men hva skulle de vel hjem å gjøre? De første flysendte førstereisguttene dukket opp på Sjømannshjemmet på den tiden noe som Sjømannsbruden satte pris på.

Hun var en tynn norsk blondine som hadde vært der siden krigen, og var ikke helt ung lenger. Under krigen hadde hun giftet seg med en styrmann som seilte med en taubåt på havna, men da han omkom i en brann om bord, var ikke livet det samme. Det var siden hun ble omtalt som Sjømannsbruden, og om hun foretrakk unge gutter så var det vel ikke noe galt med det.

Pengene forsvant fort for det var ganske dyrt i forhold til Norge da. Det var derfor vi fikk Amerikatillegg på kr.130,- pr.mnd. innenfor et avgrenset geografisk område, men det hjalp ikke så mye. Heldigvis var det plenty jobber. Etter en uke i land var jeg blakk, og klar for en ny båt, hvor jeg alltid ville ha en køy og en kokk som kokte mat.

I 1972 kom BELKARIN uventet til Vrengen for å legges opp, og jeg ble hyret inn for å gi en hånd med fortøyningene. Hun kom rett fra utlossing i Uddevalla og så ikke ut. Rusten, og med treverk og søppel utover dekket.

Det var hennes siste tur under norsk flagg,for da ble hun solgt til Sepath Nav.Co. Kypros og omdøpt til ELBELLA. I 1977 ble hun solgt til Meteor Maritime Inc. Piraeus og fikk navnet NAHOST JUMBO. Den 19/3 1978 kolliderte med et sunket krigsskip i South Suez Bay, og sank på grunt vann da hun var på reise fra Aqaba til Holland med en last fosfat. Hevet januar 1979, og deretter ble hun hugget.