Seilte seg til gjeldfritt hus

Hvor mange var det ikke som seilte ute å sparte penger til hus, hytte og bil . At begge kunne seile sammen på båtene kunne være avgjørende for at du kunne spare kapital til store invisteringer hjemme.

I november 1975 sender ekteparet Marit og Hans Halvorsrud på Skreia det siste avdraget til banksjefen. Dermed skylder de ikke en øre til noen verken på hus,
bil eller innbo. Omkring 200 meter over Totenvika ligger det fem år gamle huset deres. De har praktfull utsikt over Mjøsa til Hamar og Stangelandet
og utover bygdene på Toten. – Vi bygde huset for penger vi har tjent og spart under de åra vi var til sjøs, enten hver for oss eller på samme båt,
sier forhenværende dekksreparatør/pumpemann – nå gårdsarbeider Hans Halvorsrud, til bladet «Sjømann».

– Men hvorfor forlot du sjøen? – bare avbrutt av kortvarige jobber på land og skolegang, har jeg seilt siden jeg som 15-åring dro på hvalfangst i 1955.
Kona, som er fra Haram på Sunnmøre, har seilt siden 1965. Det var fint å ha arbeidsplassen sin på samme båt. Men nå da vi har fått en sønn, syntes vi tida
var inne til å gå på land. Jeg vil helst være sammen med familien og vi
vil gjerne bo her på Skreia, hvor jeg er oppvokst. Selvsagt går vi sterkt ned i inntekt, men det spiller liten rolle i dag. Når siste avdraget er
betalt, er vi gjeldfrie og kan leve godt av lønna som gårdsarbeider.

– Hvorfor dro du egentlig ut? – Det var en ungdom ikke langt herifra som hadde
vært på hvalfangst. Da han kom hjem, kjørte han omkring med en flott motorsykkel. Muligens var det den som fikk meg ut. Jeg var med i sju sesonger, først som
messegutt – seinere som jungmann, lettmatros og matros. Under et kortere opphold på en linjebåt, traff jeg Marit, som var messepike. Året etter
giftet vi oss. Det var i 1968, og siden har vi seilt sammen. Men vi har hatt mange og lange ferier. – Hvorledes er det å seile sammen med kona? – Du
kan vel like gjerne spørre hvorledes det har vært for Marit å seile med mannen sin. Vi syntes det var fint så lenge vi var barnløse og sparte for å få
eget hus. Da kjelleren var støpt og planleggingen av huset avsluttet, dro vi ut. Da vi kom hjem, var huset ferdig. Seinere har det stått tomt, unntatt
i feriene. Nå er vi altså kommet hjem for godt, og ikke minst takket være skips-farten har vi fått et brukbart hus, hvor vi er våre egne herrer. – Men
dere har vel også ytet noe til skipsfarten? – Vi har jobbet hardt for både hyre og overtid. Det gjør for øvrig de fleste sjøfolk.

– Du er sønn på et gårdsbruk. Var det vanskelig å omstille seg til sjølivet? – Jeg syntes det gikk lett. Vi som er oppvokst på landet, er vant med
hardt arbeid. Jeg skulle tro at bondegutter i mange tilfeller kan egne seg bedre enn bygutter til livet ombord. – Men nå er du altså blitt bofast året
rundt? – Ja, og jeg er glad jeg slipper å måtte ta bedre betalt arbeid i Oslo eller andre steder. Kona behøver heller ikke arbeide utenfor hjemmet.
Når vi kan bo her på Skreia og ha en arbeidsplass bare noen få minutter unna, skyldes det utelukkende at vi tjente så godt under åra til sjøs.

– På slutten av ditt sjømannsliv har du også vært ombord på skip med felles messe og oppholdsrom. Har det vært en stor utvikling ombord i de åra du har
seilt? – Jeg synes det har vært merkbare forandringer siden den gangen jeg måtte passe på å få lært noe av de eldre sjøfolkene til nå når det er vi
gamlekara som har ansvaret for at de unge får lært det de skal. Jeg syntes også tempoet ombord er blitt hardere, men det hjelper selvsagt noe at
seilingsperiodene er kortere.

Personlig har jeg intet imot felles messe osv. Men først når dette er blitt det normale på alle skip – og mange av dem
som har prøvd det tidligere systemet er gått på land – tror jeg det fullt ut vil gjøre den nytte det er tiltenkt, sier Halvorsrud. – Når jeg forteller
til folk at jeg har vært til sjøs, får jeg alltid spørsmål om jeg har vært telegrafist, sier fru Marit. Jeg svarer da at jeg var messepike. Jeg har
imidlertid inntrykk av at dette yrket ennå ikke er helt akseptert. Siden jeg fikk prospektkort fra venner som har vært til sjøs, drømte jeg om å dra
ut så fort jeg ble 20 år. Men heller ikke på mine kanter av landet, Søvik i Haram utenfor Ålesund, ble det betraktet som et aktverdig arbeid å være
messepike. – Hvorledes har du så opplevd disse åra ute?

– Det har vært fine år, men det har også vært mye hardt arbeid. Hadde det ikke vært for all hjelp jeg har fått av gutta, ville nok arbeidet nå og da ha vært i tyngste
laget. – Ble det annerledes da du hadde mannen ombord? – Arbeidet mitt var jo det samme – og vi hadde hver vår lugar. Å ha samme lugar, ville være
upraktisk. Arbeidstida er jo forskjellig. Så vi matte gå på besøk til hverandre. Sånt holder for øvrig romansen ved like på en fin måte. En viktig
forutsetning for at et ektepar kan jobbe sammen ombord, er at partene stoler på hverandre – og at ingen er sykelig sjalu. Det hender f. eks. at bare
den ene kan gå i land fordi den andre har vakt. – Hva synes du om kvinner til sjøs? – Det er et like respektabelt yrke som alt annet, men jeg er
motstander av at pikene skal til sjøs i for ung alder. Jentene ombord blir penere og penere jo lenger båten er i sjøen. Det er ikke alle unge piker som
skjønner dette. Det kan derfor lett gå til hodet på enkelte. Da er det forholdsvis lett å skape problemer som kan ødelegge et tidligere godt miljø.

– Du har mange fine ting i huset som åpenbart er anskaffet ute?
– Vi har alltid kjøpt noe til huset i de land vi har besøkt. Tidligere kunne man gjøre gode kjøp – få flotte ting forholdsvis rimelig. Men nå har jeg
inntrykk av at kvaliteten på meget av det man kjøper er dårligere, samtidig som prisene er steget. Min mann er for øvrig flink til å knytte tepper. I
den tid han var på , knyttet han et teppe med 60 000 knuter på fire måneder – enda han hadde en arbeidsdag på ti timer. – Men hvorledes er det å bo her
ved Mjøsa for en sunnmøring? – Jeg synes vi har det veldig fint. Godt sover man også når huset så å si er gjeldfritt. Når jeg ser over til Hamar om
kvelden, er det omtrent som å sitte hjemme på Søvik og skue over til Ålesund. Og nå da vi endelig er blitt tre personer her i huset, har vi ingen ting
å klage over, sier Marit Halvorsrud.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

    *

    code

    The maximum upload file size: 200 MB. You can upload: image, audio, video, document, archive. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded. Drop file here

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.