På hvalfangst ved Nord Shetland

Av: Johan Liverød

Det var nok mor som måtte til da jeg skulle ruste meg ut for hvalfangst. Jeg skulle være kokkegutt, så jeg trang ikke så mye klær, men to forklær måtte jeg ha, og så måtte jeg ha køyklær og madrass. Halm hadde vi jo på Liverød, og så kjøpte hun bolster til trekk. Og jeg fikk en liten pute og
en liten dyne — noe slikt som ullteppe kom ikke på tale. Dyna var lei med det at fjærene stakk seg gjennom, dynevaret, og det var atskillig fjær på dørken når jeg tørnet ut om morgenen.

Heldigvis var jeg oppe som førstemann — jeg skulle jo ha kaffen ferdig til kl. 05.30, så jeg fikk vekk det
meste før de andre tørnet ut. Jeg husker så godt den dagen jeg reiste ut. Det var en gammel sjømann som hette Hans Jacobsen, som kjørte meg og den store skipskisten til onkel Hans hvor jeg hadde alt mitt pargas utenom madrassen. Jeg kan ikke si annet enn at tårene sprengte på da jeg så mor stå
igjen nede i gården med forklesnippen for øynene. Jeg var jo den første hun slapp ut i den store vide verden. Etterpå måtte hun se fire gutter til dra ut.

Men vi har hatt lykken med oss. Ingen av mors gutter har mistet livet på sjøen. Hans Jacobsen trøstet meg så godt han kunne. Det var ikke en gang sikkert at jeg ble sjøsyk, sa han, selv om bølgene kunne bli så høye som fjell. Sjøsyken tok nok ikke hensyn til Hans’ spådommer. Den innfant seg
like etter vi hadde passert Kværneberget ytterst i Sandefjordsfjorden. Jeg satt på akter-dekket og skrelte poteter da den kom, og jeg måtte ofre til Rasmus førend denne herre hadde gjort sin visitt inne på dekket. Jeg søkte ly i det som skulle være mitt og fleres oppholdssted til vi kom fram.
Dampskipet «Oddbjørg» var vårt transport- og losjiskip over til Nord Shetland. Det var chartret av hvalfangstselskapet Norønna, og Cristoffer Castberg var bestyrer.

Vi skulle bygge hvalstasjon i en fjord som hette Ronasvoe på en av øyene der borte. Båten var på vel 4-500 tonn, besetningen var 15 mann. Vi som skulle bygge stasjonen, var 20 mann utenom bestyreren. Det var gjort plass for 15-18 mann ovenpå lasten i forrommet. Vi var lastet med all slags
materiell til den nye stasjonen — fra svære steamkjeler og murstein til bakepulver og redikkefrø… Oppå lasten var det laget en slags banjer, og der lå vi på madrassene våre, og der spiste de som var så vidt. Det var ikke mange, for flesteparten hadde bare vært på hvalfangst på Finnmarken, så de var
ikke immune for sjøsyke. Men var du ikke sjøsyk før du kom dit ned, så ble du det iallfall da. Stuerten, som var gift med en fjern slektning av meg, lot kokkegutten ligge der han lå, til vi kom fram.

Han og Ingeborg trang så inderlig godt den vesle plassen som var i byssa. Jeg kom til meg selv da jeg hørte kirke-klokka slo timeslag i byen Lervik, da vi ankret opp der for innklarering. Etter innklareringen stimet vi rundt øya til Ronas-voe. Vi hadde vært ca. 2 1/2 døgn på veien over Nordsjøen + tida
til stedet vi skulle være om sommeren. Lossingen skapte problemer Men vi kom ikke i land før etter et par dramatiske hendelser. Noen timer etter at vi hadde ankret opp der hvor stasjonen
skulle bygges, blåste det opp til en liten storm, og «Oddbjørg» drev med begge ankrene ute til den halvkantret ble liggende helt inne på stranda. Alle mann måtte tørne ut og lempe dekks-last, først og fremst for å rette opp skuta, siden, da det løyet, for å få den av grunnen og komme ut på dypere vann
og ankre opp igjen. Alt gikk bra til slutt, men det så ikke bra ut på stranda hvor det lå presskjeler, tomtønner og trelast hulter til bulter. Men i land skulle det jo alt sammen likevel.

De ville også ha kokkegutten til å hjelpe til, men det satte stuerten seg imot, så jeg slapp å lempe dekkslast. Den andre episoden hendte 14 dager senere — nærmere bestemt på palmesøndag. Og det var jeg som var midtpunktet i den. Jeg skulle nemlig i land og hente vann, det hadde jeg forresten gjort før. Det sier seg selv at en liten Nordsjøbåt ikke har så store vanntanker at den har nok vann for ca. 35
mann i ukesvis, derfor måtte vi hente fra land. Men denne dagen blåste det litt og det hadde snøet litt om natta, så det var glatt. Og da jeg kom tilbake og skulle klatre opp stormleideren med fanglina og gjøre den fast, så drev prammen av og teitet opp lina, og plump, der lå kokkegutten i vannet.

Og det var på nære nippet at disse linjer ikke skulle bli skrevet. Jeg fikk tak i prammen, men jeg var så vasstrekt at jeg ikke klarte å komme opp i den. Skam syntes jeg det var å rope etter hjelp også, for prammen drev heldigvis mot land. Og da måtte jeg vel komme opp i den. Til slutt fikk stuerten øye
på meg — han ventet vel på vannet — og så kom dekksgutten Hans i den andre prammen og dro meg opp. Men det mest fornærmelige var det Lillesandskipperen — jeg husker ikke navnet hans nå, enda jeg hadde det i kjærlig erindring i mange år — sa da jeg kom ombord. «Blei du våd?», sa han.

Skulle du hørt slik tale til en som frøys så han hakket tenner og omtrent var full av vann, både innabords og utabords. Vi fortsatte lossingen der vi lå til ankers. Jeg hjalp til i byssa så godt jeg kunne med å skrelle poteter, bære mat og vaske opp. Stuerten og Ingeborg kokte. Stuerten hette Erik Hansen og bodde i Sandefjord hvor han drev spiseforreting, og så drev han privat stuertskole om vinteren. Sammen med
fru Dorthea Christensen og Johan Bryde startet han Norges første stuertskole i Sandefjord omkring 1890. Erik Hansen var, etter som jeg nå forstår, en meget dyktig stuert. Ingeborg —jeg hørte ikke noe annet navn på henne — var stuert, kokk, messegutt og altmuligmann i byssa på «Oddbjørg». Hun var
nemlig alene om jobben som besto i å koke og stelle for de 15 folkene som hørte skuta til. Hun var tynn og skranglete og var slett ikke noe for øyet — kanskje hun hadde vært det den gang hun var ung. Men snill og hjelpsom var hun.

Imens fortsatte vi lossingen og begynte å bygge samtidig. Det første huset som kom opp, var smia — Det var jo om å gjøre å ha et tak over hodet når «Oddbjørg» gikk. Smia var delt i to rom, og i det ene rigget vi opp den store komfyren, eller byssa som det heter til sjøs. I dette rommet lå også
bestyreren Castberg, Mathiesen — en passasjer som året etter skulle være bestyrer på en hvalstasjon som skulle bygges i en annen fjord (Colla-firth), dessuten formannen, Anders Andersen, stuerten og jeg.

I det andre rommet spiste og lå en del av de andre. Tømmermannen lå på bjelkelaget over bysserommet, resten ble innkvartert på en liten gård i nærheten av stasjonen. Vi i bysserommet hadde det ikke verst, vi hadde jo fyr på byssa så å si natt og dag. Men de som lå i ytterrommet ga seg i
førstningen og sa at det var kaldt. Ettersom tida gikk, ble det jo bedre. Selv om det er rått og kaldt på Nord Shetland, kommer sommeren der også. Straks etter påske kom en hvalbåt, «Fridtjof», tauendes inn fjorden med barkskipet «Erminia», som var transportskipet for et Larviksselskap som skulle
bygge hvalstasjon rett over fjorden. Da ble det straks mere liv, med besøk om søndagene osv. Byggingen gikk sin gang, den ene bygningen reiste seg etter den andre.

Det var formannen — i alminnelighet kalt for Rosenlundsmeden, som sto for reisingen av hvalstasjonen. det var ikke den første han bygde, og ikke var det den siste heller. Spekkokeri og fyrhus fikk installert kjeler og maskiner for driften av stasjonen. Men mye var enda ikke ferdig, for vi måtte jo også få bygd huset vi skulle bo i. Det var ganske stort, da det skulle være plass til over 20 mann i første omgang.
Dertil kom bestyrerleilighet, formannsrom, kontor, stort kjøkken osv.

Fangsten begynner. Endelig en morgen lå den splitter nye hvalbåten på havna, og var i ferd med å legge til den nye brygga, flaggsmykket og vakker i linjene. Den var da Norges største hvalbåt. Den hadde navnet «Norønna», det samme som selskapet. Men da var også pinsehelga passert. Den måtte ligge
og vente noen dager, for enda kunne vi ikke ta imot hval. Men så en dag gikk den ut. Hans Torp fra Sandefjord var skytter, og det varte ikke lenge før den kom med hval, en finnhval på mellom 60 og 70 fot. Hvalen ble liggende noen dager, for det var forskjellige ting som ikke var i orden. Men endelig
var vi ferdige til å hive den opp på flenseplanen.

Det gikk ikke bra, planen var for tørr til tross for all olje som ble spandert, lavt vanne var
det også. Og så, au, der gikk rompa tvers av. Resultatet; man måtte flense der den lå delvis i vannet. «Norønna» fortsatte å fange, og til slutt lå det en hel del skrott i bøyen, man klarte ikke å ta unna. Skrottene lå der og råtnet, og til slutt kom det klage fra sildefiskerne, både svenske og
skotske. Det var nære på å bli opptøyer i likhet med Mehavn i Finnmark samme året. Fiskerne hadde vel hørt om dette, så de var nokså agressive. Det gikk så vidt at det kom representanter fra Skottland for å megle. Heldigvis, det ordnet seg, skrottene ble tauet ut på sjøen, og fangsten fortsatte.

Men vi torde ikke gå utenom stasjons-området så lenge det varte. Fra begynnelsen hadde vi ofte besøk av sildejentene, og vi danset i fabrikken før det ble for mye fett der. Alle kokkegutter på hvalfangst den tida hadde det privilegium å bli titulert «Smørja». Og det var ikke bare fornøyelig når
sildejentene var der, å få høre slikt som: «Danser du nå da, Smørja?», fremsagt i en tone som fra den fineste frue på Drammensveien. Ellers besto kokkeguttjobben i å bringe fram kull til komfyren, passe kjelene for stuerten, brenne kaffe, vaske opp, bære maten rundt i de forskjellige rom. Det
var ikke spiserom, alle spiste i det samme rommet de bodde i. Dessuten var det å vaske gulv, og så det verste av alt: Å bære smør og sukker til de forskjellige, for alle hadde vekt på slike ting. Og så var det for meg å be stuerten om mere når noen raket opp. Og når de ikke fikk noe, var kjeften vi fikk det aller verste.

Fangsten gikk bra utover sommeren, i alt fikk vi 64 finnhval og 1 spermhval, utkoket ble 100 fat olje. Det var jo ikke mye av 64 hval, men det skyldtes nok den dårlige begynnelsen, så i siste halvdel av september satte vi av for Norge med «Norønna». Det ble å ligge i rommet på hjemturen
omtrent som på over-turen, sjøsyken innbefattet, kanskje litt bedre, for vi hadde finere vær.
Så omkring 20. september året 1903 var vi atter i Sandefjord. Fortjenesten min var 120 kroner. Jeg hadde nemlig 20 kroner måneden og ingen part.

Hverken stuerten eller jeg hadde part. Vi arbeidet jo ikke i fettet, sa bestyreren. Med 10 kroner i forskudd, 50 kroner i trekk som mor fikk, ble det omtrent 60 kroner i avmønstring. Akkurat til dress 20 kroner, støvler 7 kroner, lue 2 kroner og femti øre, og så litt halstøy og undertøy.
En liten presang til mor, ja, da ble det ikke stort igjen å bravere med etter den første turen til sjøs.
Hjemme igjen En tur i land på hvalfangststasjon er nesten ingenting å regne med for å få hyre igjen, enten med seilskute eller dampbåt. Og det skulle også vise seg. Jeg ble gående i 1 1/2 år før jeg kom til sjøs igjen. Derfor måtte jeg se til å få noe å gjøre hjemme. I første omgang ble det å ty til
øksa og saga og begynne på tømmerhogst.

Heldigvis var det en del å gjøre i dette yrket. Stavsagene trang folk til å hogge i skogene. Derfor måtte jeg
gjøre som alle andre i vestre Kodal, drive i skogen. Etterpå fikk jeg arbeid på Øbergsaga ved stavkappen og holdt på der til sagskuren var slutt. Sommeren 1904 var en av de tørreste folk kunne huske. Og avlingene på de små gårdene i vestre Kodal ble omtrent lik null. Bøndene, eller rettere sagt
småbrukerne, måtte ty til å samle fôr. Og da var ospa, eiken og asken god å ha. På Liverød, som var en grunnlendt gård, ble det lite høy. Jeg slo forresten hele gården med ljå alene og bar inn det meste også alene. Ellers var det å lauve da, først hjemme, siden ble det å ta jobb rundt i gårdene.
De trang unge folk til å klyve og klenge i trærne for å kjylle ned lauv. Betalingen var 1 krone dagen og kosten.
Kilde: Stokke historielag.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    The maximum upload file size: 200 MB. You can upload: image, audio, video, document, archive. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded. Drop file here

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.