Første reis. Et minne fra seilskutenes tid

Av Alf Falck Jørgensen, Helgerød

Ikke mange vet at sakfører Falck Jørgensen på Helgerød begynte som sjømann på en gammel seilskute. Han var ute i et par år. Som gammel skrev han en beretning om sine mange opplevelser i disse årene. Vi gjengir her første del av hans memoarer. Han bruker ikke jeg-form.
Hele tiden skriver han «gutten» og «han» istedenfor jeg. Og hans hukommelse er imponerende!

Middelskoleeksamen og konfirmasjon i Namsos i 1897 var for ham den første korsvei i livet. Hva skulle han bli? Hvilken livsvei skulle han velge? Skulle
han gå den teoretiske, som hans far, der var sogneprest, og som hans brødre hadde gått, eller skulle han velge den praktiske vei? Han var 16 år. Ikke mer
enn middels flink på skolen. Likte å arbeide ute, og hadde tid til alt, unntatt lesning. Noe særlig sportsinteressert var han heller ikke. Men i Namsos
var der en gammel grønnmalt galeas, byens eneste seilskute.

Den hentet kull hjem fra England. Han beundret den skuten, som var kommet fra fjerne land og
skulle til fjerne land. Den gav ham utfartstrang «Jeg vil til sjøs», sa han til sine foreldre. Hans far mente at han ikke var skikket til det, da han
trodde gutten bare kom til å lengte hjem etter sin mor, for han hadde alltid vært mammas gutt mer enn noen annen. Men moren var enig med gutten. Hun ville
vise at hans kjærlighet til henne ikke hadde bløtgjort ham. Han måtte anføre et påskudd, hvorfor han ville til sjøs, og så sa han at han ville bli
sjøoffiser.

De vakre uniformer var fristende, og da han fikk et sett undertøy til konfirmasjonen av sin mor, var der til dette heftet et lite reklamekort
med bilde av en slik uniform. Det gjorde inntrykk på gutten, og han tok det som et omen, et godt varsel. Men han visste med seg selv at det var tvilsomt om
han ville bli opptatt på sjøkrigsskolen i Horten etter 21 måneders fartstid, og kanskje lenger. For der fordredes bl.a. en meget god middelskoleeksamen og
dessuten fransk ved opptagelsesprøven . Dertil måtte en være meget skarpsynt. Hans syn var godt, men hans eksamen mindre god, og fransk hadde han aldri
lært. Da det gjaldt for gutten å få sitt ønske oppfylt, beholdt han sine tvil for seg selv.

«Den tid, den sorg» tenkte han. Avgjørelsen kom også så brått at det ikke var tid til å ombestemme seg. Moren nevnte for sin far at gutten ville til sjøs.
Og da faren kort etter kom i et selskap med en skipsreder fra Stavanger, forela han saken for ham. Og så en dag i slutten av august fikk gutten følgende
telegram fra rederen: «Rosenberg seilklar for Bahia om nogen dage.» Loddet var kastet og gutten ble het om ørene. Han kjente ikke et menneske i Stavanger.
Dit måtte han nå reise i hui og hast den følgende dag. Han kjente heller ikke et menneske ombord i «Rosenberg», og hadde aldri satt sin fot ombord i en seilskute.
Han var forhyrt som dekksgutt uten at han ante det. Nå kunne han ikke trekke seg tilbake.

En svartmalt skute i Stavanger.

Så kom han til Stavanger og ble rodd ut til barken Rosenberg, som lå for anker ute på havna. Svartmalt, med hvite rekker, hvitmalt ruff og kahytt. Kobberhud
fra kjøl til lastelinje. Det tydet på ostindiafart. Den var ballastet og lå høyt i sjøen. Han klatret opp den bratte, slingrende leideren og kom på dekk.
Han syntes skipet var stort, og tenkte ved seg selv at det måtte meget sjøgang til, før det slingret! Den høye rigg og rærne så truende ut, å klatre dit opp
og dit ut var ikke spøk. Særlig så mersene faretruende ut, for her måtte man slag-entre med ryggen ned. For en gutt som hadde vokst opp i en sjøfartsby,
og hadde ferdes ombord i skutene mens de lå i havn, var der ingen sak å klatre opp i riggen.

Det var en alminnelig konkurranse om å klatre opp til høyeste mastetopp. De dristigste guttene drev det så vidt, at de lå med maven på kula,
men da var de også byens helt. Slik forberedte de seg til langfart, og den skulle skje så snart de var konfirmert. Annerledes for en landsgutt, som aldri
hadde vært ombord i en seilskute. For ham så det halsbrekkende ut, men han lærte snart. — Det var tretten mann ombord, de fleste gift. Blant de yngre var
lettmatrosene Harald Aasland og Ragnvald Jacobsen, begge fra Stavanger. De ble guttens gode venner. Hyren var ikke stor. Førstestyrmann hadde 80 kroner
mnd. Annenstyrmann 60 kroner, matrosene 48 kroner. Lettmatrosene hadde 30 kroner og dekksgutten 15 kroner pluss kost, hvor smør og sukker var rasjonert.
Skipperen hadde 100 kroner måneden med tantieme etc. han var ofte medeier i skipet.

Ruffen var trang og mørk.

Ruffen midtskips var ikke stor og heller ikke
koselig utstyrt. Blågrå vegger og tak, ikke et vindu, ikke et bilde på veggen eller noe annet som kunne bringe hygge. Dagslyset kom ned gjennom skylightet
oppe i taket. Det var av tykt glass, beskyttet av messingsprosser, for at det ikke skulle knuses når sjøen brøt over. Lugarer fantes ikke. Mannskapets
køyer var i ruffen: To køyer over hinannen — i alt ti stykker. Et svømmebelte i hver køy. Et eneste langt spisebord, kalt skaffebord, trebenker. Foran
køyene sto mannskapets grønmalte skipskister, de hadde svarte lokk, forsvarlig fastsurret. Ovn var det ikke, den var det heller ikke noen plass for. Gulvet
i ruffen, eller dørken som det kaltes, var temmelig slitt og ujevnt. I taket hang en liten parafinlampe, som sendte et sparsomt lys ut i den mørke kvelden.

Byssa (kjøkkenet) var like ved ruffen, og det var ganske lite. Her var en gammel komfyr, en stor kaffekjele og noen store kokekar. Kokken, eller stuerten
som vi kalte ham, kunne så vidt få plass foran komfyren. Han hadde kun dagstjeneste og sov i et lite rom akterut. Her var det to køyer, og her skulle
dekksgutten ha overkøyen. Dette rommet lå like ved nedgangen til kahytten. På hver side av trappen hang der på veggen en skarpslepen øks. Det gikk kaldt
gjennom gutten da han så disse skarpe øksene. Hva skulle de brukes til? Senere fikk han vite at de skulle brukes til å kappe riggen, når skuta kom opp i en
orkan eller cyklon og ville kantre.

Det var alles siste håp om redning.

Skipperen og styrmennene hadde lugarer akterut. Her var også skafferiet og et stort
veggur. Penteriet var også her. Ved siden av var sykelugaren med to køyer og en medisinkiste. Alt hva mannskapet eide, var anbrakt i skipskista. Der var
det et lite rom som kaltes leddiken, der oppbevartes kjærlighetsbrevene! Noen fotografier lå også der, og så de rasjonerte matvarene smør og sukker. Det
var alminnelig skikk i alle skuter at en låste ikke skulle låses. Ingen skulle mistenke noen. — Et vakkert trekk, tenkte gutten. Slik var det ikke på land.
Ruffen og køya så ikke tillokkende ut, men det var deilig å komme dit når vakten var forbi en uværsnatt! Det skulle nok gutten få føle. Ja, han følte det
alt nå, for han hadde god fantasi, godt humør. Heller lykkelig på et kott enn ulykkelig på et slott, tenkte han.

Over Nordsjøen til Cardiff.

Nå kom taubåten som skulle taue skuta ut fjorden så langt at de fikk vind i seilene. «Hiv opp ankrene» kommanderte skipperen fra
halvdekket akter. Og alle som ikke skulle bli med, blant dem matrosenes koner, skyndte seg ned leideren til robåtene som ventet dem. De skrek og vinket
det siste farvel. Det var en tung og lang jobb å hive opp ankrene, men ved hjelp av gangspillet, spakene og kjettingkrokene gikk det da, under forsangeren
Karls kraftige stemme: Så seiler vi til fremmed land, ring sailor o ho. Der venter oss tusen jenter i land o hoi. Stemningen ombord var alt annet enn
trist. Det var som om alle lengtet etter å komme ut, kanskje for å komme hjem igjen om noen år. En annen mindre bark ble tauet ut samtidig, den het Netto
og skulle til Cardiff for å frakte kull, den også.

Kommen ut til Utsira ble sleperen kastet loss og skuta møtte kraftig kuling. Sjøen gikk skummende hvit
og mange av mannskapet fikk en strid tørn med å gjøre fast de øverste seil, røylene og bramseilene. En brottsjø slo mot roret så rattet hvinte rundt, så
matrosen som hadde rortøm, nesten ble slått overbord. Skal det fortsette slik, ser det uhyggelig ut, tenkte gutten. Hvis skuta skulle ta den korteste vei
gjennom Den britiske kanal, ville den få motvind før Cardiff. Derfor la skipperen kursen nord for Skottland. Gutten ble foreløpig ikke kommandert til værs,
han måtte først venne seg til å bli sjøsterk. Inntil videre ble han også fritatt for utkikk om natten. Han var ikke sjøsyk, men hermetisk, røket sild
hadde han vondt for å døye. All annen mat spiste han med god appetitt. Hans arbeide var for det meste å pusse messing, pirke rust og bruke maler-kosten,
skure dekket med skurestein og olje master og rær fra «båtsmannstolen», som ble hevet og senket fra dekk.

Etter noen dagers forløp ble han betrodd å stå ved rattet og styre etter kompasset, eller bidevindskurs når det var nødvendig, det ville si når det var motvind.
Og det hendte ofte, til stor forargelse for skipperen, for det førte til lang reis, pengetap og dårlig humør.
Gutten følte seg stor når han stod ved rattet og hadde skuta i sin makt. Men storheten ble jo ofte krenket, når skuta gikk over stag eller falt av for
vinden. Verst var det å styre for sidevind, da skulle ytterste del av bramseil og røyl luvart så vidt blafre. Blafret det for lite, var det galt, — og
blafret det for mye, var det også galt. Det førte ofte til at gutten ble glad, når skipperen gikk ned i lugaren for å sove. Han var ofte i slett humør,
når han hadde for lite å gjøre. Men han var i grunnen en snill mann. Etter 8 dagers seiling kom de til Cardiff. Gutten hadde tenkt seg at det var en
vakker innseiling gjennom en idyllisk fjord, omtrent som Oslofjorden, men ble bittert skuffet.

Her var bare tåket land å se forut, og konturene av en øy.
En og annen skute kom lensende inn. Så ble seilene gjort fast og ankeret droppet. Nå var det første gang at gutten måtte tilværs. Det gikk lett å klatre
opp riggen, og slag-entringen under mersene klarte han fint, men når han så ned mot dekk og sjø, fôr det ham kaldt i ryggen. Skuta så så elendig lita ut
at det forekom ham som et under at hun ikke kantret. De måtte ligge noen dager for anker ute på havna, før de fikk tørn til å bli slept inn til kai og bli
lastet. Dessuten var de avhengig av tidevannet. Kun når det var høyvann, kunne skuta bli slept dit opp. De merket ikke engang at det var et slusesystem
opp til lasteplassen. Men da skuta var kommet dit, og gutten tok seg en tur bortover kaia, fikk han et lite inntrykk av hva et slusesystem er. I lavvann
lå mange små skuter hjelpeløse i dynnet. En natt like etterpå ble skuta lastet med 1200 tonn kull, og ved høyvann ble de tauet ut igjen. Nå var skuta
sørgelig overlastet, dekket lå bare et par fot over vannet.

Ut på langreis.

Alle seil ble nu satt til, og gutten klatret opp til det øverste seilet, røylen. Dette var det minste seilet, og det var dekksguttens
oppgave å greie det alene. Slik var det på alle skuter. Det var atskillig sjøgang og det blåste sterkt, men skuta tålte mye vind, for den var tungt lastet.
Hun la seg over og stønnet tungt da de største brottsjøene brøt seg inn mot henne. De skumhvite bølgene kom halvt imot og skuta styrte for bidevind. Da
gutten stod på perten under røyl-råen og stirret ned, tenkte han at skuta ville tverrstoppe og at han ville bli kastet fremover, men hun gled dansende
lett over.

Jo oftere han var tilværs, desto stødigere syntes han skuta ble. Men han vendte seg av med å stirre ned mot dekket, han ville ikke bli svimmel. Etter
hvert som de kom sørover økte vinden. Nu møtte de «Netto», som hadde styrt den kortere vei gjennom Den britiske kanal. Den skulle også til Cardiff. Skuta
nærmet seg Biskayabukten, et av verdens mest beryktede havstykker for storm og brottsjø. Vinden økte og ble til storm. Gutten stod på utkikk første time
av hundevakta, fra klokken tolv på natt til fire om morgenen.

Storm i Biskaya.

Fem minutters purring ved vaktskifte. Det var justis. Aldri tale om å lure seg av. Det var belgende mørkt. Kun fra de gammeldagse
parafinlantener var der et lysglimt utover sjøen, mot dekk var der intet lys. Han stod på bakken forut. Her var intet rekkverk, men et kraftig gangspill
som en måtte tjore seg fast til, når sjøen brøt over. Den ene brottsjøen etter den andre brøt inn mot bakken, og de tiltok i styrke. Gutten tok et
lettelsens sukk hver gang skuta hevet seg over. Men sjøene formelig rustet seg til kamp. Der så han skumsprøyten av en voldsom sjø. Den var større enn de
andre. Han skjønte at den ville begrave hele bakken og gangspillet med. Han klatret opp i sprytstaket.

Sjøen brøt med voldsom kraft over bakken og begrov
forskipet. Men gamle Rosenberg hevet seg på ny. Den Førstestyrmann sprang nu fra akterdekket, hvor han hadde stått nær rattet. Han var blitt redd for
gutten som stod på utkikk. «Er du der»? skrek han gjennom stormen. «Ja», svarte gutten. «Hold deg nå ordentlig fast, for det kommer noen veldige
sjøer til!» Sjøene kom og brøt over skuta, men hun hevet seg på ny. Skipperen ga nu ordre til at hvis det var storm, skulle utkikken heretter stå på
rufftaket mellom livbåtene. Og glad var gutten, for der var det formelig lunt og godt. Den stormnatten syntes gutten at han hørte sin mors stemme, og hun
sa Ja. Da han etpar år senere kom hjem, fikk han vite at hans mor hadde drømt om gutten sin den natten, og hun hadde notert tiden. Ved hvert vaktskifte
måtte skuta pumpes.

Det var maskinpumpe med håndkraft. Under storm lekket hun mye, og det ble ofte en lang tøm. Pumpingen skjedde under sang, og jo
sterkere stormen var, desto kraftigere lød sangen. Især var matrosen Karl en veldig forsanger. Han prøvde å overdøve stormen, og det lyktes ofte. I den
stormnatten i Biskaya brøt en voldsom sjø over rekken mens mannskapet stod ved pumpene. Hele dekket lå under vann, og idet skuta krenget over, fosset det
ut så sterkt at annenstyrmannen nærpå var blitt slått overbord. Men denne stormen gikk da også over, som så mange andre. Skuta fikk moderat vind, og alle
seil ble satt til.

Mot sydligere breddegrader.

Jo lenger syd vi kom, desto blåere ble himmelen. Og desto mer lyste morilden i skutas kjølvann. Utkiktimen på bakken om
natten kunne ofte bli lang og triviell i godvær. Flinke sangere kortet tiden med sang i godværsnettene, til glede for andre på vakten. Men gutten manglet
sangens gave. Han kortet tiden med deklamasjon, og hele hans repertoar varte en time. De nærmet seg nu den etterlengtede passatvinden. Noen svarte fugler
svevde over mastetoppene. Det var stormsvaler, men de var ikke alltid varsel om storm. De kvitret ikke, men fulgte trofast med, og gutten gledet seg over
det stille reisefølge. Flyvefiskens rike var de nu kommet til. De svevde om skipssiden. Enkelte fløy ombord, men det ble deres død. I de mørke, varme
nettene var himmelen oversådd av stjerner.

Han kjente igjen fra Namsos Karlvognen, Orionsbeltet, Sirius og Venus. Nordstjernen stod lavere og lavere på
himmelen etter hvert som skuta nærmet seg ekvator. Han syntes det var så koselig med alle disse stjernene. Det var som om de brakte ham en hilsen
hjemmefra og han følte seg så trygg. Det var litt av en høytidsstund for gutten da skipperen og en av styrmennene ved tolvtiden om dagen skulle beregne
hvor skuta befant seg ved hjelp sekstant og kronometer og solens høyde over havet. Det hendte at han tok gutten med ned i lugaren for å vise ham på kartet
hvor skuta befant seg.

Ved ekvator kom Neptun ombord.

En dag ba matrosen Karl at gutten skulle gå ut på ytterste spryt-nokk og gjøre fast et langt tau, som skuta skulle slepe
etter seg. Gutten syntes dette var en merkelig ordre, som aldri før var gitt. Og det var den verste jobb som kunne tenkes. Men Karl var en brutal fyr,
som ofte plaget gutten, så han torde ikke annet enn å utføre ordren. Når en var tilværs var det en — om enn tvilsom — beroligelse at en hadde dekket
under seg. Men under denne nokken hadde en selveste havet under seg. Og det hendte ofte at bølgene feide over nokken, selv i godvær. Ordren ble utført,
og han tenkte ikke mer på den. Om kvelden var gutten som vanlig på utkikk på bakken. Det var belgende mørkt og han stod som vanlig og deldamerte.

Plutselig hørte han et voldsomt brøl. Et uhyre kom opp av sjøen forut. Uhyret gikk akterut, vannet strømte over kappen hans, han hadde et langt skjegg
og holdt noe under armen. Før gutten riktig fikk stanset seg, kom styrmannen og ba gutten komme ned på storluka for å bli døpt av havguden Neptun, som
nu var kommet ombord. Som vanlig måtte han følge ordre uten innvending. Så ble han døpt på den mest barbariske måte: Han ble satt på hodet i en
vanntønne, oversmurt med tjære og grønnsåpe i ansiktet. Deretter tok Neptun en trekniv og barberte gutten mens mannskapet sang. Så skrev Neptun hans
navn i en protokoll. Så gikk Neptun ned i kahytten til skipperen og fikk sin velfortjente dram Nå var ekvator passert og gutten følte seg stolt over det
Men det var en smertefull dåp.

Haifiske ved ekvator En dag i vindstille kom en svær menneskeeterhai. Den strøk seg kjærtegnende langs skipssiden. den hadde med seg sitt faste følge,
losfisken, og var like i vannskorpen. Men mannskapet var ikke opplagt til kjærlighet. En av dem sprang ned til stuerten og fikk fatt i et stort
kjøttstykke. Det ble festet til en kjettingkrok, som igjen var festet til en kraftig tauline. Den ble kastet overbord. Men haien lot seg ikke narre. Den
puffet til kjøttstykket så det løsnet fra kroken, hvoretter den slukte det. Nok et kjøttstykke ble heftet til kroken og kastet overbord. Nå hadde den
fått blod på tann. Ikke før det var nådd vannskorpen, slukte haien både hok og agn. De trakk den opp på dekk og der lå den hjelpeløs til noen
øksehogg gjorde det av med den.

Julaften ombord.

Det led nu mot juletider, og snart opprant julaften. Gutten hadde ikke noen særlige forventninger til
denne kvelden. Det var godt vær, god vind og gutten var i vanlig godt humør. Han var ikke sentimental og lengtet hjem fordi det var julaften. Til en
forandring ble han buden til å spise aften akterut sammen med skipperen og styrmennene. Kveldsmaten var risengrynsgrøt, lutefisk og dram. Da gutten
skulle skifte tallerken, ble han høylig overrasket ved å finne en gull tyvekrone under tallerkenen. Skipperen, som bare ved tiltale ble kalt kaptein,
fortalte at det var julegave fra guttens mor. Gutten ble rørt til tårer. Dette kom høyst uventet og tankene fløy til hjemmet. Han fikk også en nydelig
liten boks engelske kjeks av skipperen. Men da han skulle spise den på hundevakta, var innholdet levende… Noen julesang eller høytlesning av
juleevangeliet var det ikke. Skipperen, som i grunnen var en snill mann, var ikke religiøs.

Han vantrivdes til sjøs, når han ikke hadde noe arbeid eller tidsfordriv som interesserte ham . Han var for noen år siden gift for annen gang, og hadde
en meget elskverdig frue som gutten hadde hilst på før avreisen. Det var rimelig at han lengtet hjem. Hans første hustru hadde vært med på en reise med
Rosen-berg for ti år siden, og ute i Syd-Atlanteren fødte hun sitt første barn. Hun døde kort tid etter og ble senket i havet. Men barnet levde opp og
ble en kjekk gutt.
Skipet gikk videre og kom inn i sydostpassaten. Intet skip hadde de møtt eller sett de mange uker siden de seilte fra Cardiff. Men de følte seg likevel
ikke ensomme. Om kvelden og natten hadde de liksom følge av stjernene, nye stjerner de før ikke hadde sett. Nå så de tydelig sydkorset og mange flere.
Men nord-stjernen var forsvunnet.

Brasil i sikte.

Etter nesten 90 dagers seiling skimtet de land og gleden var stor. Særlig gledet de seg til alle brevene hjemmefra.
Nå var de kommet til bestemmelsesstedet, Bahia i Brasil. Det var ingen fjord eller innseiing, slik de var vant til hjemmefra. Havnen var ved selveste
havet. Men her var stille og rolig, aldri noen storm, for her på 15 grader syd var det bare deilig varm passatvind. Ikke kuling engang. Byen lå i
terrasser oppover en lav skråning. Et hvitt, lavt tårn kunne en skimte lang vei. Det viste seg å inneholde en svær elevator, som førte opp til øvre
bydel. Skipet droppet anker. På havnen lå flere skuter, en var norsk. Store ocean-dampere kom og gikk.

Skipperen ble rodd i land, og etter noen timer
kom han tilbake. Vi ventet med spenning på at han skulle komme med post og nyheter. Men en kunne merke på hans tunge gang at han brakte dårlige
nyheter. «Ja her er nydelige greier, hele byen er erklært pestsmittet av kolera og ingen av mannskapet får .gå i land». Det var brev hjemmefra, men det
var sørgelig trist. Av Norsk Kungjørelses-tidende hadde far sett at Bahia var pestsmittet, og de hjemme trodde sikkert at det skulle bli guttens død.
Gutten gråt. Det var den eneste gang han gråt, de år han var til sjøs. Han skrev et beroligende brev hjem, at han levde i beste velgående, og at de ikke
måtte være redde for ham. Det var stor avveksling for gutten, når de store, flotte oceandampeme kom og droppet anker ikke langt fra Rosenberg.
Det ble
livlig på havnen. Mange innfødte, for det meste negre, rodde ut til skipene i sine små båter, lastet med bananer, appelsiner og pineappels for å selge.
Men det var ikke bare frukt. Mange kom med papegøyer som satt på båtripen og skravlet verre. Egentlig var det forbudt for mannskapet å kjøpe frukt, men
det var for fristende. Og etter som forbuden frukt smaker best, tok de risikoen. Den smakte! Lossingen tok 6 uker Det gikk sent med lossingen. Den
foregikk ved at korger med kull ble heiset opp fra lasterommet og tømt i noen små båter ved skipssiden, deretter ble de rodd i land av negre.

Lossingen tok 6 uker,

og det ble ofte guttens jobb å stå nede i rommet og huke korgene til heisekjettingen og skrike ut: «Hiv opp!» etter hvert som de lettkledde
negergutter og jenter fylte dem. Det var greie arbeids-kamerater, de lo og sang og var så kvikke. En mann fra land kontrollerte lossingen,eller skulle
kanskje hindre smugling. — En ekte brun brasilianer med kopparret ansikt, i flott blå uniform med gulltresser. Han fortalte at mange pestsyke ble ført
ut i urskogene, for at de ikke skulle smitte noen. Der døde en masse, for det var ikke lasaretter nok.

På bytur med skipperen.

En dag da skipperen var i særlig godt humør, sa han til gutten: «Det er i grunnen for galt at du, som er kommet med for å se deg
om i verden, ikke skal få komme i land. Hvis du har lyst kan du få være med meg. Men hvis noen spør om du hører til mannskapet, må du svare at du er
sønn av kapteinen.» Jo gutten hadde naturligvis lyst til det. Så ble de rodd i land ved tollboden, den sedvanlige landingsplass. Her ved sjøen var der
kun lave en- og to etasjes hus, små butikker, iblant en skipshandel. Blant negerfunksjonærene var der en blek uttæret svenske, som visst hadde vært der
i lang tid, da han nesten ikke forstod norsk. Gatene var smale og skitne uten treplanting. En masse negre i strøket og svære negermadamer, som bar store
korger på sine svartkrøllete hoder. De huiet og skrek og falbød sine varer, grønne appelsiner, bananer og pineappels.

Dovne hunder lå og sov i rennestenen, mer døde enn levende. Da gutten gikk der i gaten, stor i sine tanker ved å være kommet sønnenfor ekvator, la han merke til en svær neger
på den andre siden av gaten. Han så skummel ut. Med ett kom negeren henimot gutten og trakk frem en stor kniv, som han risset gutten med ved hans
bukserem. Gutten ble forskrekket og satte i et voldsomt sprang mot skipshandelen. — Negeren etter mens kjerringene skrek og frydet seg. Det var
buksebeltet med et gyllent anker negeren ville ha, men han fikk det ikke. Her i den nedre bydel var det dog et lite villastrøk med haver og penere hus.
Her møtte gutten en yngre, vakker dame, velkledd i gul kjole. Hun kom hen til ham og presenterte seg ved å lette litt på sitt skjørt, så man kunne se
hennes pene ben. Dertil sa hun noe, som gutten ikke kunne forstå. Hun gjorde det hele så grasiøst at gutten trodde hun var en fin dame. Han torde ikke
slå følge med henne. Han grublet dog over hva slags dame dette kunne være, men han ble like klok.

Det var ikke skipperens mening å tilbringe nevneverdig tid i denne nedre bydel, men derimot søke opp den flotte øvre bydel, derfor gikk de hen til
eleva-toren for å bli ført dit opp. Elevatoren var stor og rommelig, men ikke mange benyttet den på den turen. Kommen opp til den åpne plass , hvor
det var en mengde statuer, møtte dem en herlig utsikt over havnen hvor alle skipene lå. Her lå også Rosenberg for anker med det norske flagg vaiende
akterut. Havet lå blankt som et speil. Her var deilig luft, brede allegater og vakre haver foran husene. Domkirke av marmor og prektige bygninger og
parker. De gikk oppover en av hoved-gatene, hvor der ved en park var et stort hotell med restaurant i en vakker hvitmalt bygning med små verandaer i
mange etasjer.

Flotte værelser og lettlivede damer.

De gikk inn, først gjennom en stor, flott vestibyle med svingdører inn til restau-ranten. Fra vestibylen førte en
flott marmortrapp opp til annen etasje. Det var tidlig på ettermiddagen og i restauranten var det få gjester. Skipperen og gutten drakk et par glass
og gikk snart ut igjen. Men da de gikk ut gjennom svingdøren, gikk med det samme to damer inn i vestibylen. De nikket og hilste til skipperen, men han
la ikke merke til det. De var så unge og så vakre ut, syntes gutten. Han fortalte skipperen at de hadde hilst, og spurte om han kjente dem. Nei, det
gjorde han ikke. De gikk så ut på det andre fortauet tversover gaten, og om litt kom de to dame-ne ut på en veranda i annen etasje. Skipperen spurte
om det var de damene der. «Ja» svarte gutten. «Skal vi gå opp til dem?» spurte skipperen. «Går det an da?» svarte gutten .

«Javisst går det an» sa skipperen. Så gikk de tilbake til vestibylen og opp marmortrappen til annen etasje, hvor der også var en stor, vakker forhall med mange dører til
innenforliggende værelser. En svart tjener børstet våre sko og viste oss inn i det værelset hvor de to damer var. Værelset var meget flott. Det
flotteste gutten hadde sett.
Det var ingen salong, men et soveværelse, iallefall var det en vakker seng der med et nydelig gult silkesprede over. Nydelige gardiner og nydelige lenestoler.
Den ene damen med stålgrå kjole var fransk og meget aggresiv overfor skipperen. Den andre damen var tysk, like elegant kledd, men mer beskjeden.
Hun fortalte at hun for noen år siden hadde vært i Kristiania, men hun syntes det var en liten by. Det var annerledes enn hun hadde tenkt seg, og
var blitt skuffet. Tjeneren kom inn med vin og noen glass.

Da gutten syntes situasjonen ble litt pinlig, gikk han ut av værelset, men i den store
forhallen møtte han nok en dame som var lett påkledd. Hun meget vakker, brunette, og noe yngre enn de andre to. Hun inviterte gutten inn i sitt værelse.
Skjønt han hadde lyst til å følge innbydelsen, torde han av gode grunner ikke følge henne. Om litt kom skipperen tilbake og det ble ikke snakket mer om
den sak. Skipperen og gutten gikk nu en tur omkring i byen og så dens vakre parker og endel av byens severdigheter. Det blir tidlig aften i Syden under ekvator
eller nær den. Således som Bahia er beliggende, blir det tidligere enn andre steder, men hoteller og restauranter lyste opp i mørket. Det var ellers
sparsomt med lys i gatene fra det offentliges side.
Kilde: Stokke Historielag

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    The maximum upload file size: 200 MB. You can upload: image, audio, video, document, archive. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded. Drop file here

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.