Med Falck Jørgensen på ny sjøreise, del 2

Med Falck Jørgensen på ny sjøreise

I forrig gang leste vi om unggutten Alf som etter endt middelskoleeksamen dro til sjøs. Her følger et utdrag av annen del. Vi er kommet fram til 1898.

Etter noen uker hjemme gikk turen igjen til Stavanger, og gutten var glad over å se Rosenberg igjen, der den lå på havnen, oppusset og reparert og på rett kjøl. Nesten helt nytt mannskap var
påmønstret, således ny annenstyrmann og ny stuen. Som ny dekksgutt eller førstereisgutt var påmønstret en tidligere kontormann Tønnes, i 25-års alderen, like godmodig og snill som han var lang
og tynn. Storbrauteren Karl var ikke med nu, og det var gutten glad for. Den nye annenstyrmann var eldre enn den tidliere, men også han var snill og godmodig. Gutten likte i det hele tatt den
nye besetningen. Det gikk nu mot vår og sommer, og en behagelig reise via Kjøbenhavn og hjemlig farvann i Østersjøen forestod.

Kapteinens frue og hennes søster, frøken K, i 18-års alderen,
skulle være med til St. Petersburg, og så returnere hjem til Stavanger fra Kjøbenhavn, når skipet reiste videre sydover. Det var formelig hyggelig ombord avreisedagen syntes gutten, for kapteinens
kjekke datter F. og hennes kusine frøken A. var kommet. Sistnevnte vant guttens hjerte, og han var henrykt da han senere fikk kort fra henne. Så kom avskjedstiden, og de som var kommet ombord for å
si farvel, måtte skyndsomt gå ned leideren og nedi fløttmannsbåtene for å bli rodd i land.

I friskt vårvær til Russland.

Ankrene ble hivd opp men denne gang uten sang, for nu var det ingen av mann-skapet som hadde sangens gave, så det gikk litt tregt. For en gangs skyld savnet vi sangeren
Karl! Taubåten kom og slepte skuta ut fjorden, og så begynte guttens annen reise, for fulle seil mot St. Petersburg. Han stod til rors da de passerte Jæren. Det blåste kraf-tig og sjøen gikk hvit.
Han syntes det var en underlig følelse da gamle, værslitte Norge litt etter litt forsvant. Så var det bare hav og atter hav. Han hadde jo sett det så mange ganger, men aldri som nu. Hva det nu kunne
komme av. Etter forholdsvis kort seiling med alle seil i topp kom skuta inn i øresund og de seilte ganske nær den danske kyst. De passerte Kronborg Slott, og det gjorde et sterkt inntrykk på gutten
å se den gamle kongeborg. Ikke lenge etter var skuta kom-met til Kjøbenhavn. Seilene ble gjort fast og skuta droppet anker ute på reden.

De som fikk landlov, blant dem var gutten, rodde i land og
entret den bekjente Lange-line. Gutten fikk forøvrig den glede å bli med skipperen, hans frue og hennes yngre søster på Tivoli med flere forlystelsessteder og hadde det riktig kos. Men etter etpar
dagers opphold i Kjøbenhavn seilte vi videre østover og nordover mot St. Peters-burg, hver dag i solskinn og godt vær for fulle seil i frisk bris. Det var nu full vår og vårstemning overalt, men
allikevel møtte de sjelden eller aldri en annen seiler eller et dampskip. Ute på havet er hvert skip en verden for seg selv, men gutten hadde tenkt at Østersjøen var så smal at man kunne se andre
skuter i fart iallfall, og ble for så vidt skuffet.

Til Kronstadt og St. Petersburg.

Etter ca. 14 dagers god seiling kom de til Kronstadt, som ligger ved innseilingen til St. Petersburg og er Russlands store krigshavn for sjøkrigsflåten. Den er
beskyttet ved veldige festningsanlegg på noen øyer. Svære krigsskip av den gamle type, fullriggede fregatter lå der for anker. Det var krigsmusikk og øvelser for orlogsma-trosene nesten hele dagen,
de klatret som ville katter oppover riggen og balanserte på rærne mens veldige kommandoord lød. Da skuta kastet anker i Kronstadt, var det utenfor en festning, og det første de møtte her var russiske
krigsfregatter, som lå ferdige til å gå ut i krig, på korteste var-sel. Gutten var i land i Kronstadt, men her var intet særlig å se, unntatt en bakerfor-retning, hvor han så de lengste og svarteste
rugbrød han noensinne hadde sett.

Brødene var i stil med krigsfartøyene og beregnet for god appetitt. Han så også en flokk okser, det var noen veldige horn de dyrene hadde. Fra Kronstadt ble skuta
tau-et opp til St. Petersburg og det tok ikke lang tid. Her var svære kaianlegg, og mange skip lå og losset. Harpikstønnene, som Rosenberg hadde, ble på kaien lastet inn i noen svære vogner og kjørt
vekk med magre, utslitte hester. Det gjorde gutten vondt å se disse utslitte dyr som ofte stupte. Ved en særskilt kai lå noen norske dampskip og losset sild. De russiske sjauerne stjal sild i massevis,
for dem var sild en stor de-likatesse. Og for å holde tyveriet skjult, fylte de sine bukser med sild. Det var politi til stede ved lossingen, og for å oppdage tyveriet slo de sjauerne med noen lange
pisker. Hvis de ikke hylte, var det saltsilden som tok av for slagene, og de ble be-handlet deretter.

Følgelig hylte de alltid og fikk beholde tyvegodset. Gutten og styrmennene gikk en søndag i land
til en nærliggende folkepark, hvor det var et riktig koselig kupert terreng med små elver og innsjøer med ender og sva-ner etc. Gutten hadde aldri sett så mange liljekonvaller som her. Idyllisk
folkeliv i vårlige drakter. En annen dag gikk de også i land for å se selve storbyen. Et langt tog stod på kaien, og det stod slik at de så hverken lokomotivet eller siste vogn. De krøp derfor tvert
under toget for å komme frem, en for en og gutten sist. Han var så-vidt kommet halvveis da toget satte seg i gang. Han hørte vognenes lenker klirre og trodde det var hans siste stund, men han
greide så vidt å komme over. De fikk et sjokk alle tre, men de kom seg snart.

På slottstur med skipperen.

I byen ville de se seg om og ellers besøke noen restauranter. Ferdig med det gikk de tilbake, men ble ubehagelig overrasket ved å finne portene til kaien stengt, så de
ikke kunne komme ombord den ordinære vei. Ombord måtte de jo, og gamle sjø-menn som styrmennene var, visste de å finne en utvei. De krøp oppover og nedover noen stillaser på et avsidesliggende
sted og kom lykkelig frem, gutten likeså. Men aller lykkeligst var de fordi portvaken ikke hadde oppdaget dem. De hadde ellers måttet vandre i kasjotten like ved, mistenkt for innbruddsforsøk.
Skipperen var så elskverdig å invitere gutten til å bli med ham og hans frue og svigerinne i land. Det var gutten glad for, da han derved fikk se meget som han el-lers ikke ville fått se. Turen
gjaldt intet mindre enn zarens vinterpalass, hans sommerresidens Peterhof litt utenfor byen, Isakkatedralen, malerisamlingen, dyrehaven med flotte restauranter m.m.

Vi så Peter den stores rytterstatue ved det gamle admi-ralitet, Nicolaibroen over elven Neva med rytterstatuer på sidene, og verdens flotteste gate Newski Prospekt samt Botskirken. Gjennom det
svensk-norske konsulat fikk de adgangskort til Vinterpalasset og sommerresidensen Peterhof. Det var lettvint å komme frem, idet de fikk en kjekk og hyggelig fører, som viste dem frem overalt,
like til zarens og zarinaens soveværelser, i hver sin etasje, men med adgang til hinannen ved hjelp av en vindeltrapp med gyldent gelender i et hjørne. Værelsenes skjønnhet overgikk guttens
største forventninger, og han syntes det var mere enn rart at de fikk adgang overalt.

Zarfamilien oppholdt seg nu i en sommerresidens oppe ved Ladogasjøen. I slottet var det store malerisamlinger med sjeldne mestere som Rafael,
Michelangelo m.fl. De kjørte så ut til det vakre Peterhof, zarens sommerslott. Noe av det som gjorde mest inntrykk, var de veldige springvann og skulpturarbeider og den store trapp i hvit marmor
opp til slottet. I hvert trinn rislet og strømte der vann som i små fosser, men under glass så en ikke ble våt på bena. Det var likevel så livaktig at en liksom kjente vanngufsen og følte seg
oppfrisket i det varme solskinn. Her var naturligvis også de flotteste værelser og møblementer en kunne tenke seg. Her så man Peter den Stores skrivebord, hvis bordplate var utskåret slik at den ga
rom for hans store mave. Ute i parken var der en stor dam, og når gutten ringte på en bjelle, kom der en masse fisk opp i vannskorpen der hvor gutten stod.

De kom opp for å få mat og var meget tamme.
En annen dag så de Isak-katedralen, den største av alle greskrussiske kirker. Den lå i en stor park. I et særskilt rom fikk skipperen og gutten se en modell av kirken, omtrent 1 meter lang og
tilsvarende høy, i rent gull med mange små skulpturer. Ingen kvinner fikk komme inn i rommet og se den, sa vakten, for en kvinne var mistenkt for å ha nasket med seg en av gullfigurene. Etter dette
var der anbrakt en glasskuppel over den. Men vakten var dog så velvillig at han lot døren til rommet stå åpen, så damene fikk se den allikevel. (Nutidens russere har visst et annet tem-perament,
tenkte gutten, som i 1953 er 72 år). De så også Peter-Paulus-katedralen med keisergravene. Over hver grav var der en hvit marmorkiste med et stort gull-kors på lokket og inskripsjon. Langs veggene
en masse faner og flagg. Det gjorde et særs inntrykk å se det norske flagg der.

Tivoli med sibiriske bjørner.

En dag kjørte de over den store Nicolai-broen til den flotte bydel Wassilij Ostrev. Broen var bred som en gate med store rytterstatuer på hver side. Det var ikke ryttere
på hester i smådilt, men på steilende hingster. Ja, det var noe i guttens smak. Her var det flott tivoli og en stor restaurant med italiensk orkester, og et styk-ke derfra en stor dyrehave med
sibiriske bjørner. I restauranten var det en mengde mennesker og livlig musikk. Høy stemning overalt. På en scene i nærheten opptråd-te om aftenen de flotteste danserinner. Det var også et enestående
vakkert vær den kvelden og alt åndet av vår. På en armen scene vakre tablåer, hvor unge piker i trikot svingte alle nasjonen flagg, også det norske var med. Folk var henrykt, Petersburg lå jo
innefrosset sjøverts det halve år dengang, og vårstemningen var desto mer intens.

Når isen løsnet i Østersjøen, kom der et skred av skip fra alle nasjoner opp til havnen og det satte sitt preg på
byen og forøket stemningen. Dyrehaven og især bjørnegraven var interessant, for det var mange bjørner. Tilskuerne stod på noen gallerier i spent forventning over hva som ville skje når den største
sibiriske bjørnen slapp ut fra sin hule. Det store øyeblikk kom: De andre bjørnene, som heller ikke var smågutter, sprang forskrekket inn i sine huler. De tor-de ikke innlate seg i kamp. Publikum
var skuffet. Den store bjørnen var avgjort seierherre. De besøkte en annen restaurant i byen. Det var den flotteste de noensinne hadde sett! Der var et helt akvarium, adskilt fra spisesalen ved en
glassvegg. Her svømte fisker av mange arter, man kunne bare utpeke til en tjener hvilken fisk man ville ha servert på et sølvfat, stekt eller kokt. Gatene var meget brede og ofte innrammet av
praktbygninger, palassene og monumentene må betegnes som kjempemessige. Den flotteste gaten betegnes i et konversasjonsleksikon som «det herlige Nevskij Prospekt» — Der var dengang ingen
skyskrapere.

De forherliger heller ikke et landdistrikts vakre utseende, tenkte gutten. Han fikk også anledning til å overvære en gudstjeneste i Botskirken, en av de mest kjente kirker i byen.
Bare navnet lyder meget høytidelig, og gudstjenesten der-inne svare til navnet. Det var gutten og styrmennene som var sammen denne gang, og da de så mange mennesker gå inn i kirken, gjorde de det
samme. Midt i kirken var der et stort og vakkert madonna-billede på et alter. Mange lys omga billedet, og etter hvert som menigheten kom inn, kjøpte enkelte av dem et lys og satte det i sta-ke
foran billedet. Et stort kor av unge gutter sang meget vakkert og stemningsfullt. Den greskkatolske prest holdt sjelemesse på et for nordmennene uforståelig sprog. Menigheten, eller rettere
almuen, knelte og presten tente røkelseskaret ved alteret og svingte det hvor han gikk, idet han med dypt alvor fortsatte messen. Gutten ventet spent på om presten skulle komme hen til de, og han
irettesatte de andre fordi de ikke knelte som de andre, men presten enset dem ikke.

Drosjetur og pengemangel.

Ved losseplassen lå også et annet norsk seilskap, jembarken «Frithjof Bryde» av Sandefjord. Gutten ble kjent med en av mannskapet der ombord, Dagforn P. fra Sandefjord, en
lettmatros på guttens alder, en riktig kjekk og hyggelig kar. De gikk iland sammen en dag, leide en drosje og kjørte hen til den store restauranten ved dy-rehaven. Det italienske orkester spilte,
danserinner svevet omkring og det var herlige tablåer som sist. Men bak buskene lurte gatens løse fugler… Ut på kvelden trakk det opp til uvær, et voldsomt regn strømte ned. Nær sagt alle drosjer
ble i et nu opptatt, og de få som var igjen, skrudde opp prisen voldsomt så det oversteg deres økonomiske evne. Endelig fikk de fatt i en drosje, hvor kusken var villig til å kjøre for deres
restkapital. Det gikk med fart over Nikolaibroen alt imens kusken gjorde korsets tegn hver gang det lynte og tordnet. Med ett stoppet vognen og kusken nektet å kjøre lenger. Det var i en trang
gate og intet tegn til skip, så de ble helt forskrekket, for de visste ikke veien dit hvor skipene lå. Til alt hell kom der en polis forbi, og kusken henvendte seg til ham da vi ikke ville gå ut av
vognen. Men politimannen ga oss medhold, og ga kusken ordre til å kjøre ned til kaien, og således kom vi vel ombord.

Til Sundsvall etter trelast.

Etter etpar ukers opphold i St. Petersburg ble skuta gjort seilklar for Sundsvall i Nord-Sverige. Så bar det avsted igjen for fulle seil, og Rosenberg gled lekende lett
over bølgene, for nu var hun fri for den tunge last, vi gikk i ballast. Etter noen da-gers seiling i frisk bris, kom vi en solskinnsdag til bestemmelsesstedet Sundsvall, Sveriges største
utførselshavn for trelast. Byen hadde dengang ca. 20 000 innbygge-re. Skuta la til ved en lang kai, og der var det landlige, koselige omgivelser. Det var nu så langt ut på våren 1898 at ville
jordbær var modne. Vi oppdaget et sted en dag vi var i land, et sted som var helt rødt av jordbær. Skal si det smakte! Vi gjorde landgang der flere ganger og med godt resultat. Det var så deilig å
være til sjøs her nord, syntes gutten.

Kveldene var lyse så de kunne være ute lenge. I Syden ble det tidlig mørkt om kveldene og mindre adgang til landgang utenom byene. I Sundsvall skulle skuta
ta inn 160 standard trelast for Cape Town i Syd-Afrika. Rosenberg var ikke bygget for denslags last, men for tung last i Ost-India-fart. Skipet var langt og smalt. Men det var dårlige tider for
seilskuter dengang, så rederne måtte ta til takke med den last de kunne få. Skuta var rank, så fikk hun til gjengjeld ta så meget mer ballast. En hel gjeng kvinner kom trekkende med trillebører
fulle av til dels stor stein, som mannskapet deretter langet inn i skuta, i alt 150 tonn. Gutten syntes det var en stri jobb å holde samme fart som de veløvede matrosene, men han greide det.

En kort tripp hjem til Namsos.

Det som gjorde mest inntrykk på ham i byen, var de koselige gater med småhaver foran husene, og aller mest en masse stor laks som ble falbudt på torvet. Da innlastingen
skulle overlates til en stuver og ville ta noen uker, ba gutten om å få fri og reise hjem til Namsos via Trondhjem med jernbanen. Gutten fikk ferie og reiste. Det var både morsomt og interessant å
se de svære skogene og landskapet med Sveriges høyeste fjell, Snehetta, som konduktøren var ivrig til å vise ham. Snehetta er jo bare ei lita jente i forhold til Norges Glitretind og Galhøpiggen,
tenkte gutten, men hun tok seg godt ut i terrenget med sin hvite hette, der hun lyste over de mørke skogene og innsjøene. Før gutten reiste med toget, leverte matrosene ham endel penger, som han
skulle kjøpe skråtobakk for. De syntes den norske tobakken var bedre enn den svenske. Det var ikke mange svensker med toget, men de få som var, tok seg en tår over tørsten. De ble beruset og røk i
håret på hinnanen med den følge at den ene etter den andre ble lempet ut av toget av funksjonærene. Ingen viderverdigheter skjedde forøvrig på turen til Namsos. Det var nu blitt sommer og feriene
på skolene i byen, så gutten traff mange av sine tidligere skole-kamerater, som ferierte sammen med sine foreldre på bondegårder i nærheten av byen. De som interesserte ham mest, bodde på den vakre
gård Høknes.

Dit ble gutten buden og hadde det riktig kos. Men det var et skår i gleden at han ikke traff sin tidligere flamme Anna J. — Det hadde jo vært en snurre på tråden, men gutten håpet at
den var gått over. Det var den altså ikke, og det gjorde ham ondt. Eau-de-Cologne-flasken fra Florida ble hjertelig mottatt av Astrid H. men gleden herover var ikke nok for ham til å overvinne
skuffelsen over at han ikke traff Anna J. Det hadde vært en svak tanke hos ham da han reiste fra Sundsvall og var litt overanstrengt etter å ha lempet inn de 150 tonn stein til ballast, å slutte
med sjølivet og istedet fortsette skolegangen og begynne på gymnasiet. Men nu slo han denne tanke fra seg. Han fant landlivet mer ubehagelig enn sjølivet.
I sin beretning, som er på 54 maskinskrevne sider, forteller han videre om den lange turen til Afrika og en ny tur til Amerika. Han gikk i land i august 1899 og be-gynte på gymnasiet. Senhøstes
1899 seilte så «Rosenberg» med nytt mannskap enda en gang til Amerika, men der forliste den i et lite uvær. Alle ble reddet. Bygdetunet har hele denne interessante beretningen i sitt arkiv.
Kilde: Stokke historielag

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

    *

    code

    The maximum upload file size: 200 MB. You can upload: image, audio, video, document, archive. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded. Drop file here

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.