Glimt fra sjølivet for 60—70 år siden

Forfattet av: FR. ARCTANDER

Mitt første kjennskap til sjølivet fikk jeg på to reiser som passasjer, først som 10-åring fra Norge til Argentina, med retur 4 år senere. Særlig fra denne
hjemturen har jeg mange hyggelige minner, som jeg har lyst til å fortelle litt om.

Altså — 16. mars 1924 gikk jeg ombord i en gammel lastebåt i Buenos Aires. Nesten to måneder senere, 14. mai, gikk jeg i land fra kystbåten i Langesund. Men den
gang hadde man bedre tid enn idag. Båten var alt annet enn ny og moderne, bygget i Rostock 1905, målte 7000 t.dw. og hadde en maskin på 471 HK. Den
var en gammel sliter, med ruff akterut, kølabrenner, med en fart på 8 knop. For å være litt diskret kan jeg kalle den ”Kari”.

”Kari” hadde ikke passasjersertifikat, derfor ble jeg formelt påmønstret som dekksgutt for kr 1,— pr. måned, dog uten plikt til å arbeide. Far kjente rederen
og skipperen, og jeg tror jeg reiste gratis eller billig.

Jeg nevnte at ”Kari” ikke hadde passasjersertifikat. Det gjaldt første klasse. Men den kunne ta 400 mellomdekkspassasjerer, og den hadde hatt mangen last
av emigranter fra Syd-Europa til Syd-Amerika. Da snekret man sammen køyer, bord og benker, kanskje også noen skott, på mellomdekket. Dessuten en
overbygget trapp i forkant av luke 4, like i akterkant av midtskipet. Men nå, på vei nordover, var lasten korn.

På grunn av denne emigrantfarten hadde ”Kari” litt usedvanlig utstyr, og en usedvanlig besetning. Den hadde en riktig stor bysse, bakeri, rummelig sykelu-
gar, lægekontor og apotek, foruten en mengde redningsflåter. Hva besetningen angår, hadde ”Kari” både læge, proviantforvalter og baker.
Alle disse var tyskere. Bakeren husker jeg som en ekstra snill kar, som foret meg med kaker.

Dr. Bergman hadde tjenestegjort som marinelæge under første verdenskrig, som dengang ikke var mer enn 5—6 år tilbake, og hadde visstnok fått granat-
sjokk. Han ble betraktet som en raring, som gikk med lange dame-silkestrømper. Når han hadde hatt klesvask, og disse lange strømpene flagret i vinden,
spurte folk hverandre: ”Hvordan får han disse strømpene til å sitte? Har han korsett med stropper?” Spørsmålet ble visst aldri besvart. Jeg hjalp dr. Bergman
med å vaske og male apoteket, og i den forbindelse dumpet han dusinvis av medisinflasker — sannsynligvis slikt som man idag vilde kalle ”problemavfall”.
Ord som ”miljøvern” og ”forurensning” var ikke oppfunnet, og ingen tenkte på at det var grenser for hva havet og luften kunne ta imot.

Proviantforvalter Schmidt var en mektig herre, stor og tykk, og med slike barter som 20 år senere gikk under navnet ”RAF-barter”.
Jeg sov i sykelugaren, og skulle egentlig spise i salongen sammen med skipperen, hans hollandske kone, lægen og proviantforvalteren. Men jeg likte
meg meget bedre i messen, sammen med tre hyggelige styrmenn og tre like hyggelige maskinister. Tredjemaskinisten lærte meg elementært elektrikerar-
beide.

I messen var det ingen som forsøkte å hindre meg i å spise kaker til kaffen. Det var anderledes med proviantforvalter Schmidt. Når han syntes jeg var for
grov i kakefatet, begynte han å buldre, så de digre bartene flagret, og da trakk jeg til meg hånden, selv om skipperkona prøvde å sette mot i meg. Men jeg
hadde jo både offisermessen og bakeriet i bakhånd.

Messegutten var fra Schleswig-Holstein, og snakket både tysk og dansk. Han var tynn og blek, og en dag fikk vi forklaringen: han ”verpet” en bendelorm,
som ble stilt ut til alminnelig beundring i en pøs. Den var hvit som melk, leddet, og mangfoldige meter lang. Jeg har aldri sett maken, hverken før eller senere.

Som man vil forstå, var det en nokså internasjonal forsamling ombord. Stuerten var dansk, og gutta akterut var av blandet, dog hovedsakelig nordisk opprinnelse.
Litt eldre sjøfolk vil huske at den ukentlige arbeidstid for dagmenn på dekk, i sjøen, var 6×10= 60 timer. Men dette var teoretisk, ifølge sjømannsloven. I
praksis var den bare 5712 time, for det var vanlig ”style” at man skeiet ut til kaffe om lørdagen, altså kl. 15.00. Tiden fra 15.30 til 18.00 fikk man altså i
gave av rederen.

Da ”Kari” nærmet seg Europa, ble skipperen bekymret for rusten, som det var mye av på denne 19 år gamle båten. Han ventet rederiets inspektør ombord i
Le Havre, og ville gjerne ha mest mulig av rusten erstattet av maling. Derfor bestemte han at gutta på dekk denne siste lørdagen skulle jobbe til kl. 18.00.
Dette vakte harme og protest, for ingen hadde hørt om noen som jobbet etter kl. 15.00 en lørdag. Og ingen var villig til å bryte den tradisjonen. Guttas
talsmann var en ung matros fra Haugesund, sønn av chiefen. Til stor sorg for faren, som naturligvis så saken med skipperens øyne.

Lørdag ga skipperen ordre om at mannskapet skulde stille opp ved luke 3, mellom salongen og midtskipet. Dette gjaldt også ”sotenglene”, som hadde gjort felles
sak med gutta på dekk.For anledningen hadde skipperen og styrmennene iført seg uniform, med en godt synlig kul på høyre jakkelomme. Skipperen og tredjestyrmann
plasserte seg i akterkant av underbrua, en på hver side. Første- og annenstyrmann plasserte seg i forkant av båtdekket, også disse en på hver side. På den måten
var hele området ved 3-luken ”dekket” fra fire hjørner.

Kvinner og barn, dvs. skipperkona og jeg, blev kommandert under dekk, men takket være den snille danske stuert Jensen, fikk vi stå i anretningen, i
akterkant av salongen, og gjennom ventilene der hadde vi fin utsikt til ”scenen”.

Skipperen spurte om karene holdt fast ved at de ikke ville jobbe full tid, og dette blev bekreftet. ”Gjør som dere vil,” sa han, ”men vær klar over at dere
ved å nekte skipsarbeide har brutt loven, og da har dere ingen rettigheter. Første dag i Le Havre skal dere i land, hver eneste en.” Det skjedde ikke mer,
og det var enda noen dager igjen til Le Havre og avmønstring. Men nå har jeg gjort et lite hopp i tid, for før denne ”kontroversen” hadde vi anløpt
både Rio de Janeiro og Santa Cruz de Tenerife. I Rio ville jeg i land for å se meg om. Jeg hadde vært der en gang før, og jeg regnet ikke med sprogproblemer.

Jeg snakket godt engelsk og spansk, og siden spansk og portugisisk er omtrent like nær beslektet som norsk og svensk, mente jeg dette skulle gå bra. Men
skipperen torde ikke slippe meg i land alene, og ære være ham for hans omsorg. Da han så min skuffelse, sa han: ”Jeg får la styrmannen få en fridag, så kan han
bli med og passe på deg.”

Dette var jo en fin løsning, og neste morgen ble vi rodd i land. ”Kari” lå for anker ute i bukten og lastet kaffe fra lektere.

Vi begynte sightseeingen på en bar, hvor jeg kjøpte kort og frimerker, og sendte hilsener både fremover og bakover, både til Norge og til Buenos Aires.
Jeg smakte naturligvis ikke alkohol, og jeg kan ikke huske at jeg noen gang har drukket så mye limonade som den dagen i Rio. Styrmannen var en riktig snill og
hyggelig kar, og sikkert en flink styrmann, men han hadde ingen sans for limonade.

Vårt neste mål var Rios turistattraksjon nr. 1, nemlig Sukkertoppen, eller Pao de Acucar. Dit opp kom man .dengang med en liten tysk taubane, som senere er
blitt erstattet av en større og kraftigere bane av italiensk konstruksjon. Også på Sukkertoppen var der en bar, det var nr. 2. Jeg skal ikke gi noen detaljert
beskrivelse av vår sightseeing i Rio, men da vi satt på bar nr. 13 var det blitt svarte natten, og styrmannen sov søtt. Jeg fikk et par karer til å bære styrman-
nen inn i en drosje, og så kjørte vi ned til kaien. Jeg hadde heldigvis noen milreis igjen, til tross for all limonadedrikkingen.

Der nede fikk jeg hjelp av en fergemann til å bære lasten ned i en liten båt, og så rodde vi ut på bukten. Efter litt leting i mørket fant vi ”Kari”, og jeg fikk
praiet vaktmannen, som sammen med en kamerat fikk slept styrmannen opp fallrepstrappen. Det er alltid betryggende å ha med en voksen på ukjente steder.

Vel, dette var Rio, og så får vi ta opp tråden igjen, på vei til Le Havre. Vi må vel ha vært utenfor Normandie, da jeg en dag kom opp på øvre bru (vi hadde
bare to bruer), hvor tredjestyrmann og telegrafist Sam Rasmussen stod og dro i fløytestrengen. Det var tykk tåke, og jeg syntes båtene ulte rundt oss på alle
kanter, men vi så ingenting.

Øvre bru var helt åpen, bortsett fra lehusene på vingene. På undre bru var det skipperlugar, bestikklugar og en bitte liten radiostasjon.

Da jeg kom opp på øvre bru, sa tredjestyrmann: ”Du får overta her en stund, for jeg må gå ned og sende et telegram.” Ved roret stod Larsen, en litt eldre
dansk matros, som pleide si at han skulle ”snart begynne å slutte å drikke.”

Jeg følte meg litt for ung og uerfaren til å overta styrmannsvakten, så jeg spurte: ”Kan ikke Gubben løse deg av?” ”Nei, han hviler middag. Eller kanskje han spiller sjakk med kjerringa.” ”Kjerringa” var en kjekk dame i 30-årene, men det var ikke udelt populært at hun var med. Kvinnfolk ombord betød jo ”bad luck”, nesten like ille som lik i lasten.

I tillit til at Larsen vilde vite å gjøre det rette, hvis vi plutselig skulle komme for nær et annet fartøy, overtok jeg fløytestrengen. I et lite skap med glassdør stod en vekkeklokke, og det var etter den jeg skulde dra i fløytestrengen. Hvert annet minutt drog jeg i strengen, og holdt den i S sekunder. Det gikk bra, dette også.

Så kom vi da inn til Le Havre, og avmønstringen begynte. Skipperen og konsulatsekretæren satt bak salongbordet, og skipperkona og jeg fikk lov til å
sitte ved den ene bordenden, musestille. En og en kom sjøfolkene inn, og stod foran skipperen, mens papirene ble fylt ut og. pengene tellet opp. Ingen fikk
attest. En av fyrbøterne hadde allerede begynt å feire ”friheten”, og han blev litt kjekk i kjeften. Han tiltalte skipperen med et ”five letter word”, som
skipperen fant upassende i nærvær av en dame og en mindreårig, altså meg.

Skipperen reiste sig langsomt, strakte armene over bordet og tok tak i overarmene på fyrbøteren. Skipperen var ikke høy, men bred som en dør, og
sterk som en hest. Det visste jeg, for jeg hadde arbeidet mye sammen med ham de siste seks ukene, da han og jeg hadde assistert tømmermannen. Som ung
styrmann hadde skipperen stukket høyre hånd inn i drevet på en winch, og klippet av to fingre, men de tre gjenværende fungerte utmerket, enten han
brukte sekstanten, seilhansken eller rusthammeren.

Med et godt tak i overarmene på fyrbøteren sa han nå, silkefin i røsten: ”Vil De være så vennlig å gjenta det De nettopp sa?” Fyrbøteren forstod nok ikke
riktig at skipperens silkefine røst var et alvorlig varsel, og han gjentok ordet. Skipperen løftet fyrbøteren på strak arm, trakk ham til sig over bordet, og skjøv
han fra seg som et skudd! Den sprellende mannen føk som et prosjektil gjennom luften, tvers over salongen, tvers over korridoren, og inn i anretningen. Det
skramlet fælt da han landet, og så kom et par av kameratene og samlet opp restene. Skipperen satte seg, og sa, i samme elskverdige tonefall: ”Neste, vær så
god.” Resten av avmønstringen foregikk i pyntelige former.

Taubåtene i Le Havre het ”Abeille 1”, ”Abeille 2” osv. Jeg tror det var oppimot 30 av dem. Navnet ”Abeille”, eller ”Bi” skulle vel antyde at de var
raske og flittige som bier. Men styrmannen var ikke særlig bevandret uti fransk, så han la inn en ekstra ”d” i navnet, og kalte dem ”Abedille-båtene”.

En norsk sjømann var nettopp funnet i en av dokkene, og han skulle begraves den 30. april, på min 14-års dag. Assistenten i sjømannskirken kom ombord for
å spørre om skipperen kunne avse et par mann til å følge stakkaren til graven. Etter denne store avmønstringen hadde vi nesten ikke folk ombord, men
skipperen syntes vel han måtte gjøre sin borgerplikt, og sendte tredjestyrmann og meg avgårde. Dengang var Le Havre bistasjon under Ruven, som lå et
stykke lenger oppe ved seinen. Stasjonen i Le Havre var bemannet bare med en assistent, som ikke var presteviet. Sjømannsprest Arne Andersen, senere kjent
som sogneprest Arnborg i Pipérviken Menighet, kom ned fra Rouen for å forrette ved begravelsen.

Sjømannskirken, som lå nede ved dokkene, var nokså primitiv, og vi satt og så rett opp i bølgeblikktaket under høytideligheten. Etterpå skulle vi til kirke-
gården, som var på den motsatte side av byen. Det var et underlig opptog. Først gikk seremonimesteren, som antagelig var en veteran fra første verdenskrig.
Han hadde bare en arm, og med den bar han en lang stav med et kors på toppen. Ellers hadde han tresnutet hatt og knebukser av sort sateng. Etter
seremonimesteren kjørte en innelukket vogn med sjømannspresten og konsulatsekretæren. Så kom likvognen, og til slutt sørgeskaren på 6—7 mann, anført av meg.

Det ble en nokså kjedelig tur gjennom byens gater, og jeg fordrev tiden med å kikke i butikkvinduene. En gang kom vi til et gatekryss, hvor vi ble stoppet av
en trafikk-konstabel. Jeg var ikke oppmerksom nok, så jeg stanget rett inn i likvognen, til stor forlystelse for de sørgende bak meg. Omsider kom vi gjen-
nom byen og begynte å gå oppover en ås, og helt på toppen var kirkegården. Da det hele var overstått, gikk tredjestyrmann og jeg på konditori og feiret min
fødselsdag: sjokolade med krem, og bløtkake. Tredjestyrmann var avholdsmann og ikke-røker, og like glad i kaker som jeg.

Fra Le Havre gikk vi til Rotterdam, og mens vi lå der fikk jeg være med dr. Bergman til badebyen Scheveningen og residensstaden Haag, hvor dronning
Wilhelmina bodde.

Fredspalasset var et syn, med massevis av gaver fra alle medlemmene av voldsgiftsdomstolen. Det som imponerte meg mest, var noen møbler fra Brasil,
med innlagt perlemor og edle tresorter. Intarsia het det vist. Det var et under at alt dette hadde unngått ødeleggelse under krigen.

Da vi satt i parken ved Fredspalasset, kom prinsesse Juliana og en ledsagerske og satte seg like ved oss. Det var ikke vanskelig å kjenne igjen prinsessen, for
hun hadde nylig fylt 15 år — faktisk på samme dag som jeg fylte 14 — og det var bilder av henne i alle butikkvinduer. Både på bildene og i virkeligheten hadde-
hun pelsjakke og brunt skjørt. Jeg syntes hun var lite sveisen, men jeg viste ikke da at 15 år kan være en kjedelig alder for en pike — ikke barn og ikke kvinne.

På toget tilbake til Rotterdam lærte dr. Bergman meg et nytt ord. En av damene på toget hadde en bitte liten skjødehund. Jeg syntes den lignet like
meget på en rotte som på en hund, og uttalte i ungdommelig visdom at jeg ikke kunne se noen vits i å ha en slik hund, som ikke kunne gjøre noen nytte for seg.
Den kunne jo hverken være vakthund, trekkhund, jakthund eller gjeterhund. Dr. Bergman sa da at jeg var materialist.

I Rotterdam skulle både annenstyrmann og jeg mønstre av, for å reise hjem til Norge via Antwerpen. Jeg får vel nå presentere annenstyrmann Sven Sterning, som jeg bundret sterkt. Han var egentlig svensk, men bodde nå i Norge. Han var forlovet i Sandefjord, og skulle nå hjem for å gifte seg. Han hadde sine

skipperpapirer, og brukte sine frivakter til å forberede seg til å ta høyere skipsførereksamen og dispasjøreksamen. Han var en 28-åring som visste hva
han ville, og han ble også skipper i ung alder. I løpet av 1920- og 30-årene traff jeg ham flere ganger rundt om i verden. En gang — det kan vel ha vært i 1934 —
fortalte han at han hadde fått en tankbåt å føre, og da buste jeg ut med dette spørsmålet: ”Hvordan kan du klare det, du, som bare har seilt i stykkgods hele
ditt liv?” Jeg merket meg hans rolig svar: ”Det er ingen kunst å være skipper på en tankbåt. Men styrmannsjobben ville jeg aldri ha klart.”

Nå skulle vi forlate ”Kari”, for å ta toget til Antwerpen. Vi hadde en masse bagasje, så vi fylte en hel lastebil. Sterning hadde bl.a. en stor alabastlampe,
som han hadde fått i bryllupsgave av skipperen. Fra toget så vi tydelig spor etter krigen, det var sønderskutte hus, og søkk i terrenget der hvor skyttergravene
hadde vært. På katedralen i Antwerpen manglet det ene tårnet, men det ble påstått at man aldri hadde fått råd til å bygge det. Det var altså ikke krigsskade.

I Antwerpen skulle vi være et par dager. Jeg hadde aldri tidligere bodd på hotell, og nå lærte jeg bl.a. at hotellrummet måtte rømmes 4nnen kl. 12 på
avreisedagen. Det passet oss dårlig. for båten vår gikk ikke før ut øå kvelden.

En formiddag ruslet vi gjennom den kjente ”Skipperstraat”, for å sammenligne den med Rotterdams ”Schiedamsche Dijk”. Der la vi merke til en ung
pike, som holdt på å vaske gulvet i en bar. Hun vasket også trappen og fortauet utenfor. Hun hadde tresko og tykke sokker på bena. ”Legg merke til hvordan
denne piken ser ut nå om formiddagen”, sa Sterning. ”Vi kan gå innom denne baren i kveld, og da tenker jeg at hun har silkestrømper og høye hæler. Kanskje
hun kan synge også.” Om kvelden gik vi tilbake til baren, og ganske riktig, damen hadde silkestrømper og høye heler, og hun kunne både synge, danse og snakke
norsk. Hun var datter av verten.

Neste dag kjørte vi ut til Siberia Dock og gikk ombord i Fred. Olsens S/S ”Biarritz”. Vi hadde kjøpt billetter til 3. klasse, og skulle bo under bakken, i en
20-manns ruff, hvor det ble ganske livlig utover kvelden. Belegget var hovedsakelig, som Sterning og jeg, avmønstrede mannskaper. Damer fikk ikke reise
på 3. klasse.

Morgenen etter kom det beskjed om at passasjer Arctander skulle melde seg på brua. Der oppe ble jeg meget vennlig mottatt av kaptein Marstrander, som
forøvrig også var marinekaptein. Bak hans rygg kalte mannskapet ham ”Knappen”. Dette fordi han var så kortvokst at bare hans blanke isse var synlig over
leseilet på brua.

Marstrander hadde funnet mitt navn i passasjerlisten, og nå ville han vite om jeg var sønn av hans ungdomsvenner Kathrine og August Arctander. Jo, jeg var
da det. ”Da skal du spise og oppholde deg på første klasse på denne turen,” sa han. Dette var jo et fristende tilbud, men jeg innvendte at jeg ikke kunne
skille lag med min reiseledsager, Sterning.
”Sterning er også velkommen,” sa han, og jeg løp straks avgårde for å hente annenstyrmann.

Det beste ved å spise på første klasse var at vi fikk knekkebrød og gjetost, noe jeg hadde savnet under mitt fire års opphold i Argentina.
Så kom vi da en morgen inn til Kristiania, og der skilte vi lag. Sterning tok toget til Drammen, for derfra å ta den smalsporede Jarlsbergbanen til Sande-
fjord. Jeg tok Skiensbåten ”Varden”, og sov meg frem til Langesund, hvor mine besteforeldre bodde, og hvor jeg skulle gå på middelskolen.

For mitt vedkommende hadde den to måneder lange reisen budt på mange nye inntrykk. Nå, over 60 år senere, tenker jeg uvilkårlig: ”Hva ville jeg ha sett og
lært, hvis jeg hadde reist den samme strekningen idag, på et døgn eller så, med fly?”

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    The maximum upload file size: 200 MB. You can upload: image, audio, video, document, archive. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded. Drop file here

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.