Far, mor og sønn ombord i samme båt

Hjemmeværende hustru Edna Andersson i Bodø ble lei av aldri å se mannen sin.

Riktignok hadde hun trekken, men det er ikke det samme. Mannen hadde seilt siden han var 14 og etter noen korte hvetebrødsdager dro han ut igjen.
Hun fikk ham hjem hvert tredje år eller så og da gikk det på hvetebrødet løs igjen. Det hadde ligget på frysen så lenge.

Mannen hennes, Ole Andersson, har seilt i 33 år på forskjellige båter i forskjellige rederier. Han er annenstyrmann ombord i 19000-tonneren
«Bulk Enterprise>. Lastebåten tilhører Herlofsons rederi og har i den siste tiden gått med kull fra Newport News i Statene til Hamburg. Vest-Tyskland
har et enormt behov for kull.

Annenstyrmann Ole Andersson nedla ikke veto da Edna i sommer søkte jobben som salongpike ombord i Bulken og fikk den. Han mente det kunne være artig
å se kona litt siden de var gift med hverandre. Men det har ikke alltid vært noen fredelig seilas for ekteparet etter at hun gikk ombord. Bulken ruller stygt når den går i tomlast, den blir tatt av vinden og driver sidelangs som et eneste stort vindfang. Får den baugen mot storsjøene slår og hogger og
banker den. Alle ombord i Bulken er rene balansekunstnere så lenge de er på havet. Men straks Bulken la inn til kaia i Hamburg like før jul, slo styrmann Andersson hue i radiatoren. Overgangen til stile farvann ble for bra for ham.

Edna Andersson blir ikke sjøsyk. Hun visste såpass for hun mønstret på Bulken. Hun hadde vært med mannen på småturer til Amerika, England og
Tyskland, og sjølivet hadde gitt mersmak. Men det var så sin sak bare å bli oppvartet som en fin frue ombord. Hun ville mye heller gå med selv og gjøre
nytte for seg. Men så var det det at hun kunne jo ikke uten videre reise fra det eneste barnet. Viggo var 16 år blitt, men det var så sin sak like-
vel å overlate ham helt til seg selv i Bodø mens hun var på ville havet. Problemet lot seg lett løse.

Viggo hadde ikke tanker for annet enn sjøen, hun hadde prøvd å lokke ham med bøker, hun var ikke udelt begeistret for at også han
ville gi seg sjøen i vold. Guttens smak på sjøen var blitt ytterligere skjerpet gjennom et kurs ombord i skoleskipet Christian Radich. Og da
gutten var konfirmert stilte han ultimatum: Enten mønstrer jeg på Bulken meller så går jeg ombord i en annen skute og seiler min egen sjø.

Valget var lett. Det ble Bulken. De trengte en maskingutt ombord like for jul og Viggo entret skipet i Hamburg uten på noen måte å bli akterutseilt på sin jomfrutur. En stolt mor sto ved landgangen og tok imot en noe forlegen unggutt, men han var snill også. Han fant seg i å bli klemt for åpen scene av hensyn til fotografen. Alt for romantikken, sa Viggo, men ikke en klem etter denne dag, det måtte salongpiken høytidelig sverge.

Faren ville nok tatt imot ham han også, hvis ikke doktoren hadde forbudt ham å forlate køya. Ole Andersson kunne ikke forstå at han skulle være nødt
til å ligge fordi om han var blitt sydd igjen med 10—15 sting i pannen. Men doktoren mente at han kunne trenge hodet til de skulle over Atlan-
teren og skipperen hadde forklart ham at det også var i rederiets interesse at han holdt senga noen dager.

Dagen blir lang ombord for Edna Andersson. Hun står opp klokka 6 og serverer kaffe til skipper’n, styrmann og chiefen klokka 6.30. Ikke et minutt før
eller senere. Orden må til, og kaffen skal være som krutt. Siden er det middag 12.30 og kaffe klokka 15 og kveldsmat 17.30 og så er det
kvelden, bortsett fra at hun steller noen lugarer og slikt innimellom. Men så kan hun også tjene opp fridager ombord. Hun syns det er moro å servere
mat på Bulken. De har italiensk kokk som setter sin store ære i å drive propaganda for italiensk kokekunst. Bare til jul la han bånd på seg. For
sitt bare liv våget han ikke annet enn å servere norsk-norsk julekost. Han var ikke dummere enn at han loddet stemningen.

Vi gikk butikkrunden med Edna og Viggo Andersson i Hamburg mens mannen lå til køys. Hun var på jakt etter lampetter til den nye stua og søkte lenge,
men ingen ting fant nåde for hennes øyne. Hun tok ikke det så tungt, det kommer landlov etter denne i Amerika og siden i Japan. Ryktet sier at
Bulken snart skal over i Japan-fart og det gleder de seg alle til, ikke minst Viggo. Han fikk gå i land andre dagen i Hamburg sammen med de andre
ungguttene ombord. Vi traff ham to minutter fra Reperbahn på en slags norsk restaurant hvor han lesket sin sjømannstørst med en cola.

Og skulle noen være engstelige for sjøguttene ute, så kan vi hilse fra sjømannspresten i Hamburg og si at den norske sjømann oppfører seg bedre enn de norske turistene.

Kilde: Aktuell 1961
Tekst: Nils Werenskiold
Foto: Ivar Aaserud

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    The maximum upload file size: 200 MB. You can upload: image, audio, video, document, archive. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded. Drop file here

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.