JENTE I UTENRIKSFART FOR 50 ÅR SIDEN

Kari Nøstdal

” Skuta bryter seg fram uansett vær.
Sjømannen om bord kjenner seg fri – som
trekkfuglen under himmelen. Å seile er å
sveve med et bestemt mål i sikte. “

For femti år siden var det jeg som prøvet vingene i flukt over storhavet. Drivkreftene var eventyrlyst, vitebegjær og frihetstrang.

Jeg har ikke noe sammenlikningsgrunnlag hvorvidt det var annerledes å seile da enn i dag. Alle sjømannsminnene mine stammer fra før og like etter
andre verdenskrig. Vi var bare nordmenn om bord, og mannskapet var tallrikt i forhold til nå.

Hva opplevde en “pike” til sjøs den gang? Jeg har lenge ønsket å tegne ned minner. Sette ord på det særegne ved et yrke og en yrkesgruppe som etterlot
varige spor i en ungjentes sinn.

Livet til sjøs er først og fremst spesielt – tror jeg – fordi skipet, som både er arbeidsplass og hjem, er så lite, og havet er så stort. Men det er også spesielt
fordi himmelen alltid hvelver seg over hverdagen – en hverdag hvor alle dager er like viktige, mandag som søndag. Livet om bord er fastere regulert enn i
noe annet samfunn. Sjømannen har arbeid og ordnet fritid. Han går til dekket bord og oppreid køye. Mangler aldri kamerater, men kan søke ensomheten om
han ønsker. Sjømannen lever i et nært og tett forhold til livets virkelige verdier. Menneskene er jo “i samme båt” – alltid.

Hverdagsbekymringene virket minimale for sjøfolk på de lasteskip jeg seilte med. Ikke en gang pengene maktet å ta sjelefreden fra en. Penger ble
redusert til det de skulle være: et nyttig redskap. Hyren tjentes opp mens man seilte. Prosenter av den sendtes automatisk hjem for den som ønsket det. På
sjøen var fristelsene få, i havnene er de mange. Så tok man ut hyra og gikk i land. Penger brukes bekymringsløst. De var tjenerne, ikke herren. De var der
når man trengte dem.

Et særtrekk ved sjølivet er at menneskene er underlagt naturkreftene helt og holdent. De slåss med og mot dem, og behersker dem på sin måte. Men de
kan ikke rømme vekk, kan ikke tøyle elementene. Havstrømmene er der.

Klarvær og stille avløses av storm og uvær. Bølger får skipet til å rulle i dønninger eller dirre i stampesjø. Dramatiske skyer åpner sluser så en ikke ser
forskjell på hav og dekk. Torden og lyn eller morild farer gjennom natten. Månen står på skrå eller ligger alt etter hvor i verden skipet befinner seg.
Stjernebilder skifter plass. Kulda og lyset råder i nord, varmen i sør. Solskinn opplevd fra et dekk er mer intenst enn hvite vidder i høyfjellet.

Kapteinen med mannskap styrer skuta. Få er innvidde. Leser instrumenter og kjenner skipet og naturkreftene. Dirigerer, gir ordre. De mange følger
instruksene. Vi er alltid på veg mot et nytt mål. Alltid på farten.

Land i sikte! Etter mange dager til havs, lengter sjømannen etter fast grunn under føttene. Flest mulig kommer på dekk. Gleden er intens. Det er velsignet
å gå i land. Men etter noen timer eller dager føles det enda bedre å reise ut. Legge bylivet bak seg. Videre, alltid videre. På jakt etter sannheten – eller
deler av den? På jakt etter nye erfaringer, nye opplevelser? Eller bare inn i roen og harmonien på havet?

Jeg står foran ved baugen en blank solskinnsdag. Horisonten er en gigant som bærer himmelen på sine buede skuldre. Skipets plogskjær sender
kaskader av glitrende lys og skum mot mitt øye. Skaperen løfter sitt åsyn over uendeligheten og velsigner møtet mellom det nære og det fjerne. En pakt
inngås. Fortid og fremtid blir skinnende nåtid.

Å seile er å ha begge beina trygt plantet på et skipsdekk.
Å seile er å sveve i universet med skuta som sentrum.
Livets rytme oppstått en gang i tidenes morgen, banker i mine årer.

Mønstring på M/S Oslofjord

Tre dager i mannfolk-kø foran Oslo Forhyringskontor ga omsider resultater. Det var 16. april 1939 at jeg fikk den fødselsdagsgaven som skulle komme til
å åpne nye verdener. Allerede hyringskontorets ord ga rike løfter:

– M/S Oslofjord har nettopp lagt til kai. Stikk bort på Amerikalinjens gård, du. Jeg løp mer enn jeg gikk den lille strekningen fra Fred. Olsens gate 2 til
Jernbanetorvet.

Eksamenspapirene fra Statens Gymnastikkskole, hvor det stod at jeg var svømmelærer og livredder, kunne kanskje åpne porter. Ryktene fortalte at M/S
Oslofjord, passasjerflåtens nyeste tilskudd, hadde svømmehall med trimrom og finsk badstue, sauna, i bunnen av båten, og en swimmingpool på dekk.
“Attest om sjømanns helsetilstand” var mitt andre verdipapir. Frisk som en fisk må den være, som vil krysse Atlanteren. Jeg var villig til å ta et hvilket
som helst arbeid – potetskrelling, trappevask, køyereiing, servering – men håpet var selvsagt på noe i tilknytning til Svømmehallen.

– Du kan bli mønstret på som badenymfe, sa de på Amerikalinjens kontor. To av betjeningen i Svømmehallen skal gå i land. Båten seiler i overmorgen.

Snakk om flaks! Det gjaldt å raske på. Amerikalinjens pir lå heldigvis ikke langt unna, og der lå eventyrskipet, med stålgrått skrog, hvit, elegant over-
bygning med tre passasjerdekk og mange trygge livbåter. To majestetiske skorsteiner med Amerikalinjens kjennemerke, “17. mai-båndet” i rødt, hvitt
og blått, kneiste mørkegule mot den klare himmelen. Dette var hele landets stolthet, passasjerflåtens flaggskip.

Ekstra liten og inneklemt følte en seg nede på kaia mellom det mektige skipet og det høye kaiskuret. Etter noen dype inn- og utåndinger bar det om
bord. Jeg traff den ene av de to badevaktene som mønstret av; ei jente på min alder. Hun fortalte litt om jobben. Svømmehallen sorterte, i likhet med
restaurantavdelingen, under stuerten. Han hadde offisers rang. I restaurant- avdelingen arbeidet opp til 280 mennesker. Svømmehallen hadde en betjening
på tre. De ansatt der var privilegerte, og hadde i likhet med frisører, leger, sykepleiere og butikkfolk en friere stilling om bord enn vanlig underordnet
mannskap. Vi – jeg følte meg allerede som ansatt – kunne f. eks. gå fra borde uavhengig av landlov. Bare én betingelse gjaldt for oss i svømmehallen:
Rommene måtte rengjøres ekstra under landligge.

I heisen ned til svømmehallen steg spenningen. Hvor stor og lys den var, arbeidsplassen min! Flislagt gulv. En kunstig foss, der oppvarmet Atlanterhav
ville glitre i et fall på mer enn en meter. Nå glitret imidlertid fossen med sitt fravær. Bassenget var selvsagt tomt ved landligge. – Slik er det også under

sjøgang, fortalte mitt nye bekjentskap. Ellers ville vannet bare slå i tak og vegger.

I selve hallen var det også en liten bar. En svingdør førte inn til gymnastikkrommet med ribbevegg, elektrisk hest, manualer o. 1. På den motsatte
siden lå saunaen, solrom, massasjerom, hvilerom og avkledningskott.

Min nærmeste overordnede, massøsen, dukket opp. Hun fortalte at jeg ikke fikk noen lugar på overfarten til USA. Båten var overtegnet. Jeg måtte
sove i et av hvilerommene, men jeg skulle til gjengjeld få en skikkelig lugar senere, hadde stuerten lovet.

Svømmehallen ble altså både arbeidsplass og hjem de første ti dagene. Det gjorde da ingen ting! Jeg kunne ta en nattlig svømmetur om så var. Livet
fortonte seg nytt og spennende, selv om massøsen satte meg til rengjøring med en gang.

Alene. Det var min 22-års fødselsdag, og jeg var lykkelig. Hva ville de ikke si hjemme når jeg fortalte om jobben jeg hadde fått? Dette var første og
eneste gangen det ble vasket så grundig. Nye koster feier som kjent best.

Forøvrig hadde alle på skipet stor respekt for den daglige kontrollen. Den kom med lys og lykte. Lette både høyt og lavt etter støv og smuss. Den minnet i
sin gravalvorlige opphøyethet om sin tids legevisitt på sykestua. Vi i Svømmehallen fikk aldri noen påpakning.

Kongelig avreise, 18. april 1939

Det er fred i Norge, Europa og store deler av verden. Festdag i Oslo: Kongen følger vårt avholdte kronprinspar, Olav og Mårtha, om bord i M/S Oslofjord.
Havna er full av folk. Flagg og vimpler vaier. Skipsorkesteret spiller Kongesangen. Mannskapet på dekk står i giv akt da kong Haakon går fra
borde. “Ja, vi elsker” klinger ut over sjø og land. Luften er fylt av høytid og forventning. Det er svart av folk langs relingen om bord, nede på kaia og langs
kaiskurets publikumsbalkonger i tre etasjer. Folkemengden er som to lett adskilte maurtuer. Så siger den ene langsomt fra kai, mens tusener av kulørte
serpentiner farer gjennom luften og danner fargesprakende bro mellom de reisende og de fremmøtte. Jubelen bruser. Broen brister. Der inne står konge,
familie, venner, kjente og ukjente. Om bord har vi landets kronprinspar, Den norske Studentersangforening og over 800 andre passasjerer.

Klassedeling

Klassesamfunnet møtte jeg for første gang om bord på M/S Oslofjord. Skolegang i alle år, et trygt miljø tuftet på villastrøk i Bærum og jevn
bondevelstand i Høland, ga ikke dypere innsikt i samfunnsstrukturen. Nå skulle resten av verden utforskes.

Og resten av verden, det var livet om bord og livet i alle havner – foreløpig begrenset til to-tre norske byer og Brooklyn med Manhattan i New York.
Dagene i sjøen ble det mange av. Overfarten tok ti døgn, og vi krysset Atlanteren 6-7 ganger denne sommeren. Vi hadde også chartercruise fra New
York til Bermuda. Dagene i sjøen ga meg innblikk i et samfunn med klare konturer. Her fantes horisontale skillelinjer – med kontaktmulighet.

Alle om bord hadde gruppetilhørighet. Vi var enten betalende gjester eller lønnsmottakere. Den sistnevnte gruppen var todelt på det vertikale plan:
sjøfolkene som jobbet på skipet Oslofjord, og landkrabbene som jobbet på det flytende hotellet Oslofjord. Alle hadde kapteinen som toppfigur.

Passasjerene var privilegerte. De hadde egne områder om bord, men måtte innordne seg i et tredelt klassesamfunn svarende til prisen på den billetten de
kjøpte. Vi kan si at passasjerene dannet en tretrinns trappepyramide:

Nederste trinn var størst, tredje klasse (401 køyer). Deres lugarer, spisesal og oppholdsrom lå nederst, dypest i båten, men hadde likevel meget god
standard. De manglet ingen ting på tredje klasse, hverken festsal, dansegulv, bar, røykesalong, kino, skrivepulter eller bokhyller. Egen spisesal og egne
dekk var en selvfølge. Tredje klasses passasjerer omgikkes likevel bare hverandre. De kunne ikke bevege seg oppover i pyramiden.

Neste trinn, turistklassen (307 køyer), hadde større lokaler, og rommene var tilsvarende flottere og rikere utsmykket.

Øverst, på A- og B-dekk, lå Kabin klasse. Her var bare det beste godt nok. Romslige, lyse lugarer (152 køyplasser), festsal og salonger med vegger i
mattpolert mahogny. Spisesal i sølvfarget ask. I tilknytning til spisesalen en innebygget veranda. Kabin klasse hadde egne soldekk, promenadedekk og
eget sportsdekk. Maten var selvsagt førsteklasses. Kapteinen og de øverste offiserene spiste på Kabin klasse.

Vanntette sosiale skott vernet aristokratene. De levde i luksus. Om morgenen kunne kabinpassasjerene ta heisen ned til svømmehallen og ha
området for seg sjøl. De hadde dansen, underholdningen, ballspillene på sportsdekket – og lediggangen. Jeg misunte dem ikke. Min tilværelse forekom
meg meget mer spennende. Kontaktflaten var videre. I svømmehallen hadde jeg i løpet av dagen kontakt med passasjerer fra alle klasser. Sjøfolkene møtte
jeg på mannskapsdekkene på frivakta. Men først og fremst ble jeg kjent med folk innen hotell- og restaurantavdelingen. Her følger noen glimt fra
arbeidsforholdene og fritid på det flytende hotellet, og en antydning av rangstigen.

Stuerten var offiser og direkte underlagt kapteinen. Kokker, konditorer og bakere var stuertens viktigste medarbeidere. De hadde aldri direkte kontakt
med passasjerene. Men de tryllet fram de skjønneste retter til henholdsvis kabin-, turist- og tredje klasse. Vi lønnsmottakere var også tilfreds med maten
vi fikk. Men vi murret når for eksempel bløtkaker og fine desserter fra gjestenes bord ble dumpet.

– Hvorfor? spurte jeg konditoren. Kaka var urørt og aldeles praktfull å se på. – Hvorfor skal kaka hives på havet? – Vi kan ikke gjemme den eller gjøre
noe med den, og slike kaker står ikke på mannskapets meny, var svaret. Den var beregnet på passasjerene eller det altslukende Atlanterhav.

Kokkene og konditorene dannet en slags pyramidetopp. Men arbeidet var hardt, spesielt for kokkene på chartercruisene. På slike korte, men for
passasjerene dyre turer, var kravene enorme og byssa alltid overopphetet. På en fem dagers tur til Bermuda besvimte to av kokkene underveis. Også i
svømmehallen merket vi en annen kravmentalitet på disse turene.

Serviceytere som leger, sykepeleiere, frisører og massøser stod kanskje jevnt med kokkene, eller litt over dem. De hadde både spesialutdannelse og
direktekontakt med passasjerene. Det siste ga status. Tjenere som arbeidet på kabin rangerte høyere enn f. eks. kelnere og servitører på turist- og
tredjeklasse. De fikk mer i lønningsposen og antakelig flere drikkepenger. Det var finere å være servitør enn lugarpike. De siste betjente jo ikke passasjerene
direkte. De skulle helst ikke sees. Enda mer usynlige var trappe- og korridorpikene. – Jeg vasker bare trapper, jeg. Alltid bare trapper, og jeg får
aldri noen “tips”, sa en av dem til meg. Enda lenger nede stod de av byssegutta som “skrellet seg over Dammen”. Når jeg så dem sitte bøyd over stampene
med poteter og grønnsaker og med hendene ustanselig i vann, priste jeg meg lykkelig over min arbeidsplass.

En stor fordel ved hotellavdelingen var at det ikke fantes vanntette skott mellom arbeidstakerne. Vi omgikkes hvem vi ville. Bare stuerten stod utenfor
og ovenfor. Avstanden til ham var enorm.

– Jeg hører at hun er instruktør, sa stuerten. Jeg var innkalt til ham for første gang. Hvem i all verden snakket han om? – Kunne hun tenke seg å
undervise i folkedans, fortsatte stuerten. Smått om senn skjønte jeg at sjefen visstnok ikke bare snakket fil meg, men om meg. Han sa kanskje aldri du eller
De til sine underordnede, men bare i tredje person: han – hun – henne? Da jeg var kommet så langt i mine funderinger, svart jeg: – Ja, hun kan undervise i
folkedans, og hun vil svært gjerne gjøre det. Dermed var “Oslofjords leikarring” dannet. Det skal vi komme tilbake til senere.

Neste gang jeg ble innnkalt til stuerten, gjaldt det en slåsskamp blant to av gutta, rett utenfor den låste lugaren min. En av dem hadde ville trenge seg inn.
Den andre, “min tapre ridder”, kom meg til unnsetning. Det fløt blod. Vi hadde et kort møte alle tre før vi ble innkalt hver for oss, og ble enige om
svaret: en misforståelse det hele. I alle ubehagelige saker stod vi sammen mot stuerten. Det var nødvendig, for reglementet var strengt og påbudene mange.

Det var forbudt å gå i land uten landlov. Vi i de frie serviceyrker var unntatt fra denne regelen, som ellers ble håndhevet veldig strengt.

De to ungguttene som skrellet seg til New York, var uvante med å ha hendene i vann. Fingrene svulmet opp og legen om bord sykemeldte dem. Da
båten klappet til kai i Brooklyn, gikk de glade i land i finstasen sin. Feilen var at de trodde de ikke trengte landlovskort – arbeidsudyktige som de var.
Straffen for reglementsbruddet var streng: Internering på skuta i de seks landliggedagene. Mens vi andre drog til New York på stadig nye eventyr,
travet de to stakkarene rundt på dekkene med armene i fatle. De fikk aldri besøkt sin amerikanske onkel på deres eneste tur over Dammen. Og de kunne
heller ikke bevege seg fritt på skipet selv om vi lå ved land. Passasjer- områdene var forbudt område for dem som ikke var i tjeneste der. Vi hadde
våre egne trapper, korridorer, heiser osv.

I sjøen var det heller ikke tillatt å ha andre klær på enn uniformen. Bomullshabitten min med krage, knapper i halsen og emblem over bryst-
lomma var praktisk, men kjedelig. En dag ble jeg invitert til en passasjervenns lugar og sa ja takk. Hvorledes skulle dette gå til? Arbeidsklærne måtte av og
penkjolen på. Så lekte jeg turist, gikk i en bred, flott trapp med kunst på veggene, fant riktig korridor og dør og banket på. En blanding av lettelse,
stolthet og dårlig samvittighet herjet med meg da jeg stupte over terskelen. Selve visitten husker jeg ikke stort av; men jeg bestemte meg for ikke å gjenta
lovbruddet. Gevinsten var for liten i forhold til straffen. Risikoen for å miste en dag i land gjorde meg lovlydig.

Et forbud som det var umulig å kontrollere, brøt vi derimot både titt og ofte. Når to møttes på dekk, snakket vi ikke om været, men spurte hverandre
i stedet: – Sykler du? Og så lød svaret: – Nei, jeg har frivakt. Eller: – Ja, det er ingen ting å gjøre akkurat nå. “Sykle” var uttrykket for å snike seg bort fra
jobben noen minutter.

Mannskapsdekket var samlingssted – åndehullet vårt. Kanskje lå vi to-tre av oss i soldøs og nærhet helt forut på bakken mellom de kolossale anker-
kjettingene. Eller vi søkte sammen på det store akterdekket til prat og latter.

På dekk fikk man innblikk i mange menneskjeskjebner i ulike miljøer. – Jeg rømte hjemmefra, betrodde en ungjente meg, – far var så streng. Så tok jeg
den første mann som tilbød seg. Vi giftet oss, men det var som å komme fra asken til ilden. – Hvorfor er du på Oslofjord, da? – Jeg rømte fra mannen min
også, og nå har jeg vært om bord i et par år. Jenta var ikke skilt. Hun hadde ingen planer for fremtiden. Ville ikke hjem verken til far eller mann. Hun lot
dagene og årene drive.

Oslofjords Leikarring

Denne dansegruppen ble skapt på et kommando-ord fra stuerten. Den fikk en kort og hektisk levetid. Oppgaven skulle bestå i å underholde de amerikanske
passasjerene som var på cruise fra New York til Europa via Nordkapp.

Vi sitter på stuertens kontor. Badejenta fra Svømmehallen stiger mange grader i anseelse i det hun får status som instruktør på Den norske Amerika-
linjes flaggskip M/S Oslofjord. Min overordnede sier: – Sett i gang! Han skal skaffe egnet øvingslokale. Instruktøren må finne frivillige og brukbare
dansere. Treningen skal foregå i fritiden!

– Javel, stuert.

– Trenger leikarringen musikkledsagelse?

– Ja, fiolin eller trekkspill.

– Vi har dyktige utøvere blant betjeningen.

– Enn drakter? spør jeg.

– Skipet har hardangerbunader for jentene. Stuerten mente forøvrig at mannsdrakten kunne vi komponere selv, for amerikanerne hadde så allikevel ingen
peiling på norske nasjonaldrakter.

Møtet på stuertens kontor ble avsluttet i butikkavdelingen om bord. “Husfliden” hadde det vi trengte. Mannsdrakten kom til å se slik ut: Hvit
skjorte med sølvmansjetter, svarte kelnervester med to rader tinnknapper sydd på i V-form, svarte kelnerbenklær som dekket knærne, hvite hjemmestrikkede
ullstrømper og svarte sko. Fargerike bånd slynget seg to ganger rundt leggen ved overgangen mellom strømpe og bukse. Husflidens festlige Peer Gynt-lue
dannet prikken over i’en. Det eneste som ikke harmonerte med resten var et silkebånd: Rødt, bredt og skrikende sløyfet det seg til i halsåpningen.

Dansepartnere var det lett å finne, og undervisningen begynte. Vi startet med seks par. Ett av dem falt fra underveis. Danserne var ivrige, men likevel
ble arbeidet tungt. Fra et tilnærmet nullpunkt skulle gruppen vokse og utvikle seg så langt at et kresent amerikansk publikum godtok underholdningen. Da
ville Den norske Amerikalinje få ære av oss. Alle slags bevegelser, armtak, kroppsføringer, kjeder og forskjellige trinn eller steg måtte utføres rett og i
riktige rytmer. Sangen skulle kunne høres tvers gjennom vindkastene på dekk. Vi valgt de folkevisene som deltakerne kunne tonen på fra før, og kanskje
noen vers utenat også: “Kjerringa med staven”, “Per Spelmann”, “Pål sine høner”, “Småsporven gjeng i tunet” og andre. Vi trente på pardanser som
vanligvis tar seg godt ut, men ikke er like enkle å lære: Rheinlender med turer, masurka og pols. Spillemannen vår var flink både til å traktere instrumentet
og til å synge. Det siste kom godt med, for instruktøren var dårlig sanger, for å si det mildt.

Et hovedproblem dukket raskt opp. Danserne “glemte” å møte til fastsatt tid. De måtte letes opp og hentes fram. Å ofre fritiden for intens trening var
ikke alltid like lystbetont. Problem nummer to gjaldt parsammensetningen. Sjalusi er en sterk og ødeleggende kraft. Instruktøren brukte både list og
lempe for å få det hele til å gli. Hun tålte ikke tanken på et nederlag. Så humpet og gikk det da, selv om Pål sine høner gjemte seg vekk, og Per
Spelmann bytte bort fela og forsvant. Vi fikk en trekkspillgutt i stedet, og to nye jenter i leikarringen.

Stuerten kom på inspeksjon og virket fornøyd. Da hadde vi trent inn to avdelinger etter mottoet “variasjon”, og danset oss inn og danset oss ut av
scenen to ganger.

Den dagen M/S Oslofjord krysset Polarsirkelen, bestod “Oslofjords leikarring” ildprøven. Vi opptrådte for kabin- og turistklassen, senere også for tredje
klasse.

Gruppen vår ble oppløst da de amerikanske passasjerne gikk i land i Brooklyn, ti dager før Hitler overfalt Polen.

Hverdagen

For en førstereisjente er alt eventyrlig, selv om dagene er fylt med arbeid og slit. Hverdagen begynte for alvor da vi forlot Bergen. Men hverdagen var aldri
noensinne grå.

Klokken 7.00 åpnet jeg dørene til Svømmehallen. Pute, laken og teppe var mstuet inn i et skap. Alle personlige eiendeler var fjernet fra “soverommet” mitt.
De første gjestene skred ut av heisen iført badedrakt og elegant morgenkåpe. Svømmetur før frokost var forbeholdt kabin (=1. klasse)-passasjerene,
aristokratene om bord. Etter hvert var det få som kom så tidlig. Fester og arrangementer om kveldene krevet sitt.

Under frokostpausen for de ansatte var bassenget stengt. Så ble dørene åpnet for turistklassen. Med fulltegnet båt var det plass til 307 passasjerer på
turist (=2.) klasse mot 152 på kabin. De av kabinpassasjerene som hadde sovet om morgenen, men likevel ville ha seg en svømmetur, ta høyfjellsol,
badstubad eller få massasje, innfant seg nå. Formiddagen ble derfor travel, men ikke verre enn at vi klarte å holde det hele gående, vi to jentene. Bastian,
vår mannlige kollega, spilte fin herre og glimret med sitt fravær. Derfor ble jeg alene om å holde avkledningsrommene rene, fjerne brukte håndklær og
hente nye.

Badstua med sine spesielle småkrav, ble mitt ansvar. Skiltet med “For menn” på den ene siden og “For kvinner” på den andre skulle snus til rett tid
slik at vi unngikk skandale. Selv om saunaen var finsk, måtte kjønnsskille strengt overholdes på en norsk passasjerbåt anno 1939. En finsk badstue
krever rikelig med damp. Det var ingen andre enn jeg til å kaste vann på de hete steinene så de freste, uansett om det var kvinner eller menn i saunaen.

Tredje oppgave, den vanskeligste å etterfølge, bestod i å varsle fra om tiden til den enkelte badstubader. – Ti minutter på meg, sier en. – Jeg vil være
inne i tyve minutter, krever en annen. Hver gjest får et lite håndkle når de går inn. Til mennene sier jeg: – Bruk det om dere er sjenerte. Jeg banker alltid på
før jeg kommer. Av og til får jeg raske svar: – Er det bra nok om jeg lukker øynene?

Bassenget må jeg også holde øye med. Ulykker bør helst ikke finne sted på det beste av alle cruiseskip. Badedrakt er påbudt. Vi har noen til salgs i
baren. Den mannlige badevakten tar seg av barsalget – om han er til stede, da.

Massøsen har sitt spesialfelt: Høyfjellssola, dampklokken, hvilerommene, massasjen. Hun blander seg aldri inn i mitt arbeidsområde.

Den virkelig hektiske tiden er likevel i vente. Fra kl. 15 av og utover åpner vi svømmehallen for tredje klasse også. De er i flertall – 401 på fulltegnet båt.
Og Oslofjord var jo overtegnet på denne turen.

Hele ettermiddagen løper jeg. Når siste arbeidsøkt nærmer seg slutten, er det så vidt beina bærer. Etter stengetid raver jeg med en dynge brukte hånd-
klær inn i vaskeriet, der haugen farer om kull i et hvitt, mykt berg av håndklær. Hikstende latter stiger opp fra haugen. Det er godt å le trettheten av seg
sammen med vaskerimannen.

En ekte demokrat

Kunne det tenkes at noen fra kabin-klassen ville avlegge svømmehallen et besøk om ettermiddagen, når bassenget var fullt av badende og støyende
mennesker? Det trodde vi knapt. Forundringen og gleden var derfor stor da vårt avholdte kronprinspar valgte å komme nettopp på dette tidspunkt. Klart
det var en bevisst handling. De ville vise at de var hele folkets kronprinspar. Og folket tok imot dem med dyp glede.

Jeg var sjenert og usikker til å begynne med. Hvordan skulle jeg te meg? De kom alltid rett bort til meg for å hente badedraktene sine, som jeg hadde
tørket og tatt vare på. Skulle jeg si: – Deres kongelige høyheter?

Kronprinsparet behandlet meg med naturlig vennlighet. Som de fine medmennesker de var, ga de meg selvtillit. Vi i svømmehallen så på dem som
førsteparet blant likemenn. Begge to hadde en sterk utstråling. Jeg glemmer aldri de varme smilene og den nær og allikevel distansebetonte kontakten. De
var kongelige midt i hverdagen. Kronprinsesse Mårtha sjarmerte først og fremst ved sin sjelelige skjønnhet. Men hun var vakker også. Jeg neiet for
henne i mitt sinn. Kronprins Olav ville ikke være til bry. Med sitt beskjedne vesen var han likevel kronprinsen, Norges fremtidige konge.

Det ryktes fort at kronprinsparet oppsøkte svømmehallen om ettermiddagen. Derfor ble tilstrømmingen ekstra stor nettopp da. Kronprinsessen
hadde fast massasjetime. Imens svømte kronprinsen “alene” i bassenget -alene med de mange lekende og opprømte gjestene. Der kunne en unggutt
bevisst kaste ballen til kronprinsen. Han grep den med glad iver og sendte den videre.

Før kronprinsparet gikk, leverte de badedraktene sine til meg. Dette var den eneste ekstraservice de fikk. Alle de andre måtte skylle og tørke
badedraktene i lugaren. Vi hadde hverken rom eller kapasitet – tid, krefter – for dagens uendelighet av Atlanterhavets salte svømmeplagg.

Etter en rekke meget fine vårdager på havet, fikk vi såpass grov sjø at vannet i bassenget ble tappet. Vi holdt salen og rommene åpne, men hadde
rolige timer. Badstue og høyfjellssol uten dukkerten var få interessert i. Kronprinsessen avbestilte ikke massasjetimene. Både massøsen og jeg var
sjøsyke, men klarte å skjule det. Så kom det kronprinsessen for øre likevel. Da sendte hun øyeblikkelig fru adjutant Østgaard ned til oss og beklaget at hun
ikke hadde avlyst timene sine. Kronprinsesse Mårtha ville ikke være til
besvær. Hun ønsket oss god bedring!

Da vi nærmet oss New York, fikk vi besøk både av adjutant Østgaard og fruen. De overbrakte hilsener og takk fra kronprinsparet og ga oss en
pengegave (tips) for godt stell.

Den nye verden

Kronprinsparets reise våren 1939 var en “goodwill-reise”, et håndslag fra gamlelandet. Norsk-amerikanerne gledet seg, for både Oslofjord og
kronprinsparet stod deres hjerte nær.

Når en båt kommer inn på Upper Bay fra Atlanterhavet, ligger New York rett forut. På babord side mot vest ønsker Statue of Liberty den langveis-
farende velkommen til Den nye verden, med “the torch of liberty” i sin himmelrettede høyre hånd og frihetskransen rundt pannen. En forvent-
ningsfull glede sitrer gjennom nykommeren. Rett forut stiger Manhattan opp med sine mange skyskrapere. Som en langstrakt, tungt belastet pannekake av
en øy holder den seg så vidt flytende mellom East River og Hudson River.

Denne spesielle dagen fosser en strøm av store og små båter ut fra havnen. Barkassen fra Manhattan legger til ved skipssiden. Offisielle amerikanske
representanter entrer skipet. De skal ikke kapre båten, men kronprinsparet. En første velkomsthilsen gis oppe på sportsdekket. Så føres kronprinsparet om
bord i borgermesterens båt Riverside, som bringer de høye gjester til the Battery, hvor New Yorks mektige borgermester Fiorella LaGuardia venter
dem. Småbåtflåten følger.

En liten episode inntreffer ved overgang fra skip til båt. En flosshatt er frekk nok til å blåse av sitt eier-hode og havne på dekk. Kronprinsessen ser
det og bøyer seg for å ta opp hatten. Kronprinsen kommer henne i forkjøpet og leverer galant hatten til dens eier. Pressen slår episoden stort opp;
kronprinsparet er populære fra første stund.

Et av høydepunktene på kronprinsparets Amerikareise var åpningen av den norske paviljongen på Verdensutstillingen i New York 1. mai 1939. Et
annet var besøket hos det amerikanske presidentpar, Eleanor og Franklin D. Roosevelt. Triumfferden vekket den vanlige amerikaners interesse for Norge.
Det kunne ikke vært et mer velvalgt tidspunkt for en slik reise enn våren 1939 – året før det tyske overfallet på Norge.

Passasjerene

Passasjernes holdning til betjeningen om bord varierte selvsagt fra individ til individ. Bare en eneste gang opplevde jeg båtturister som en horde.

Et reisebyrå i New York hadde chartret M/S Oslofjord for et fem dagers cruise til Bermuda. Overfarten fram og tilbake tok ca. fire døgn. På så kort tid
var det umulig å få nærkontakt med passasjerene. De tenkte dessuten bare på seg selv. De ville nyte sjølivets gleder til siste åndedrag, kreve full valuta igjen
for pengene. Til og med i svømmehallen følte vi dagene som et åk.

På de vanlige overfartene var nedlatende holdning imidlertid en sjeldenhet – i alle fall nede hos oss. Hvordan passasjerne behandlet betjeningen for øvrig,
kan jeg ikke uttale meg om. “Oppkomlinger”, tenkte jeg om de få riketuristene som virket arrogante. Noen trenger å nedvurdere andre for å føle seg
selv som herrer. Et skalkeskjul for usikkerhet? Medfødt riktdom og sosial høystatus gir gjerne trygghet. “Virkelige aristokrater”, tenkte jeg om den som
var elskverdige og vennlige selv om de kanskje ønsket å holde en viss avstand. Vi representerte “folket” som var til for deres skyld, men de satte pris
på oss som mennesker likevel. Passasjerene fra tredje klasse var de enkleste, selv om det fantes “oppkomlinger” blant dem også.

På Oslofjord jobbet jeg for første gang i mitt liv i en underordnet stilling. Hva hadde jeg ventet meg? Utfordringer og dypere innsikt i det gåtefulle
vesen som kalles mennesket? Man lærer noe i livets skole, ble det sagt. Lærer noe både om seg selv og andre. Det stemte. Ikke-boklige kunnskaper og
livserfaring kom til meg som en gave. Merkeligere var det at jeg opplevde tjenerrollen som både riktig – en bør kunne underordne seg andre – og som lett
og behagelig.

At tilpasningen gikk så smertefritt, skyldtes arbeidssted og -art. Svømmehallen var vakker, og inneholdt alle de tilbud en passasjer kunne ønske seg. Vi
var bare to (av og til tre) serviceytere. Passasjerene trengte våre tjenester og satte derfor pris både på dem og oss. Men viktigst var at våre gjester oppsøkte
bassenget i glede. De ønsket morgendukkerten, så frem til å mosjonere, ta høyfjellssol, badstu o. 1. De kom for å ha det gøy sammen, og forventningene

ble gjerne innfridd. Særlig steg stemningen til de store høyder de gangene kronprinsen tok sine svømmeturer eller når studentersangerne opptrådte i flokk.
Mine erfaringer når det gjelder passasjerer er likevel, som en forstår, svært begrenset. Defor vil jeg mest mulig unngå generelle vendinger og heller
belyse forholdet med eksempler.

En ung svenske trer fram i erindringen, lys levende. Vi er tilbake til en episode jeg aldri glemmer. Jeg hadde ikke sett eller skjønt at han droges med
et fysisk handikap. Men denne dagen står den lysluggete svensken framfor meg med det ene øyet lukket. Han virker oppriktig lei seg:
– Jag har förlorat mitt öga, sier han oppgitt. – I bassången, legger han til. – Et øyeblikk, svarer jeg oppmuntrende, fyker inn i hvilerommet, hiver den
hvite arbeidskittelen av, trer den svarte badedrakten på og stuper uti. De 10- 12 svømmerne som er i vannet, oppfatter situasjonen og stiger opp. Alle
samler seg rundt svensken ved bassengkanten. Følger spent med. Vannflaten er rolig nå. Men det ramsalte Atlanterhavet svir i øynene. Umulig å holde dem
åpne lenge om gangen. Hendene føler seg fram langs bunnen, meter for meter. Opp for å trekke pusten, ned igjen. Mange ganger. Opp og ned. Der? Der er
det da noe? Men nei, bare rusk! Enn der da? Ja! Jubelen raser gjennom årene. Glasskulen lukkes varsomt inn i venstre knyttneve. Beina sparker fra. Der står
den lysluggete. Jeg orker ikke vente. Høyre hånds tommel- og pekefinger griper om glassøyet. Armene strekkes triumferende i været. Svenskens ansikt
lyser av lykke. For en vakker mann! Folk klapper. Så blir alt svart inne i meg. Før trappen er nådd, glipper den dyrebare, glatte gjenstanden ut av
fingergrepet. Kulen forsvinner i dypet. Etter en rekke forgjeves dykkinger skjønner vi at sluket må ha glefset i seg øyet, for deretter å spyle det ut i det
altetende Atlanterhav.

En våt og ulykkelig skapning krabber opp bassengtrappen. Hva vil svensken si? Han som får hele ferieturen ødelagt? Der står han ved trappen og
tar imot badejenta med utstrakt hånd. Trøster i stedet for å bjeffe. Han mener mbestemt at han kan få et nytt øye i New York. De andre passasjerene trøster
også. – Du fant det jo! Det er ikke din skyld at taket glapp. Å høre dette gjorde godt selv om jeg visste at skylden var min.

Den neste i lyskjeglen er en bastant dame med kommandorøst. Hun bad ,alltid om et ekstra håndkle. Når hun stelte seg etter badet, pudret hun kroppen
sin med talkum. Men ikke bare den. Benk, gulv og vegger fikk også en omgang, slik at en kunne tro Nordpolen hadde vært på besøk hos henne og
glemt igjen snøkappen sin. Midt i travelheten måtte avkledningsrommet til Damen vaskes skikkelig før neste ventende gjest kunne slippes inn. Aldri en
takk i hennes munn. Da vi nærmet oss New York, var jeg spent på om Damen ville komme ned i Svømmehallen og ta farvel. Joda, hun kom med drikkepenger som
alle de andre. Smilet var sukkersøtt og foræringen svimlende stor: sier og skriver 10 – ti – øre. Jeg tok imot og tenkte: – Det
eksisterer både fem-, to- og ettøringer. Damen kunne faktisk ha sluppet enda billigere fra pliktgaven. Ti øre! Det er da virkelig en hel ettøring pr. dag, det.
Ikke verst til Damen å være.

For meg føltes drikkepengene som en uskikk. Men hyra var lav i tjenesteyrkene. Tilskudd fra passasjerene ble fra rederienes side regnet som en
del av lønna. En meget variabel størrelse, ivrig diskutert av et flertall i hotellbransjen om bord. Hvor meget ville den gi, tro? Og hvor meget den?
Ekstrasmilet ble påsatt, og småtjenster raskere utført enn vanlig den siste tiden før passasjerene gikk i land. Det gjaldt å synliggjøre seg.

Etter min erfaring var måten å gi drikkepenger på like forskjellig som størrelsen på pengesummen. Noen takket pent for godt stell, ga varme smil og
deretter et håndtrykk med en seddel eller mynt i. Andre som virket mer tilbakeholdne, ga kanskje større summer enn forventet. En kunne aldri vite.
Mennesket avslører trekk ved sin personlighet når spørsmål om penger kommer inn i bildet. Noen få ga ikke penger i det hele tatt.

Mrs. Epstein het en amerikansk jøde. Hun var med på hele cruiset New York-Europa-New York, lenger enn noen annen passasjer i min tid om bord.
Mens Oslofjord lå ved land i Frankrike, dro passasjerene på utflukt til Paris. Der kjøpte Mrs. Epstein en gave som hun hadde tenkt å gi meg ved avskjeden
i New York. Men hun orket ikke å vente så lenge. Hun ville se min reaksjon med en gang. Jeg pakket gaven ut: – How nice! En nydelig pudderdåse kom
til syne. Lokket var prydet av et broderi. Roser i bittesmå korssting på svart bunn.

– How can I thank you, Mrs. Epstein! Tusen, tusen takk!
Pudderdåsen fulgte meg til lenge etter at den var utslitt.

I nordlige farvann

Våre amerikanske passasjerer, noen norskættede, måtte være svært rike, for de hadde sett store deler av verden. Nå var de spent på å oppleve midnattsolen
og naturen i nord. På overfarten Reykjavik-Nordkapp krysset vi Polarsirkelen. Siden været var så strålende, lot stuerten Neptun-festen for passasjerene
foregå på dekk. “Oslofjords Leikarring” avsluttet programmet. Det ble tatt bilde av oss sammen med kong Neptun og hans viv. Deretter strømmet
amerikanske damer fram mot jentene i leikarringen. De ville ta en nærmere titt på hardangerbunaden. Plutselig var vi blitt utstillingsdukker i et stort
pengeshow. Damene kjente på stoffet i kjole og forkle, studerte perlebroderiene og sølvsmykkene og ville kjøpe deler av bunaden eller hele
drakten unde ett. Om de mente vi skulle kle av oss der og da ute på dekk, vet jeg ikke. men de var tydeligvis vant til å få alt de pekte på, så det var litt godt
å kunne si: – No, nothing of this is for sale. Draktene er ikke til salgs.

15. juli steg Nordkapp frem som en mektig festning i havet. Det nordligste punkt på fastlands-Europa er fra skaperens hånd satt som et markant punktum
før Barentshavet med Svalbard og isødet mot Nordpolen overtar. M/S Oslofjord ség langsomt forbi klippemassivet før skipet la seg til ro i Hornvika.
De som ønsket det, ble satt i land pr. båt. Passasjerene først, med matroser som skulle hjelpe dem opp den bratte stien til platået. Deretter de av
mannskapet som hadde fri og ville bestige klippesiden. Noen av passasjerene ble igjen nede ved sjøen, da de fikk se hvor steilt og smalt tråkket egentlig var.
Mange ville likevel til topps uansett fysik form og uegnet fottøy. Beundringsverdig. De kom opp ved hjelp av viljestyrke, matroser og et solid
taurekkverk. Litt lettere gikk det over platået mot Nordkappstøtten. Men noen Broadway-spasertur ble heller ikke dette, selv om “gaten” var enorm i
bredden, bilfri og nesten folketom. Ingen veg førte til platået den gang. Det måtte bestiges. Passasjerene var kommet til verdens ende ved egen innsats.
Hvilken seiersfølelse i tillegg til naturopplevelsen! De stupbratte skrentene ned mot det uendelige havet lokket og dro. Over dem rådet den eneveldige
himmelen. Sola sloss mot skyene og vant. Alt var villere og voldsommere enn noen hadde forestilt seg. Jeg så for meg New York der nakken min nesten ble
knekket i et forsøk på å få et glimt av himmelen – en liten, smal stripe høyt der oppe mellom skyskraperne. Menneskelige storverk taper i konkurranse
med naturen. Vi stod på 71*10’21” N og var et fnugg i altet. Små mennesker alle sammen, passasjerer som betjening. Det er godt av og til å bli minnet om
egen ubetydelighet.

På Lyngseidet var forskjellen mellom båtturist og serviceyter på veg inn igjen. Amerikanerne gikk i land og satte seg i de ventende hestedrosjer som
brakte dem opp til sameleiren på Lapphaugen. Vi andre tok beina fatt. Det var billigere og like vakkert. Kontrasten til det golde Nordkapp-platået var enorm.
De som så Lyngseidet for første gang, ble overveldet av den frodighet som fantes så langt mot nord. Dette hadde ingen turist regnet med – og slettes ikke jeg.

Flere overraskelser ventet. På Lapphaugen hadde samer slått seg ned for sommeren med gammer og utsalgstelt. Eksotisk også for en nordmann fra sør.
Amerikanerne filmet og kjøpslo. En reinsdyrflokk ble drevet inn på arenaen. Amerikanerne var ville av begeistring. Straks de hadde tatt et foto, var en
unge der med åpen hånd og ustrakt arm. Et viktig ord hadde småbarna lært seg: – Money! Money! Senere har jeg andre steder i verden opplevd liknende
skuespill. Man bytter bare reinsdyr ut med f. eks. kameler og money med ordet dihram. Men på Lapphaugen var det fargerike drakter i et grønt, kupert
terreng. Det hele omkranset av mektige bjørketrær som krympet på deres veg oppover fjellsiden. Og så vi høyt nok og langt nok, skinte snøen i dype søkk
mellom forrevne topper. Hvor ellers i verden finnes en slik natur? Amerikanerne satte ord på sine opplevelser: – “We have seen sceneries
everywhere in the world. Sceneries and sceneries, but nothing like this.”

Reinsdyr skulle passasjerene få anledning til å fotografere enda en gang, til og med gratis. Oslofjord kastet anker i nærheten av Svartisen. Et syn for
guder var breen der den mektig styrtet ut i havet, flombelyst av en disig sol.

Da skjer miraklet. En reinsdyrflokk legger ut på svøm. Lydig og vakkert, som var den betalt for det med dollars, foretar den en triumfferd langs skipets

sider. Amerikanerne applauderer og fotograferer. De formelig henger over rekkverk og reling. Dette kan ikke være sant!

Kanskje oppdaget de etterhånden at lederen av flokken hadde tau festet til hornene, og at andre enden av tauet var bundet til en bemannet robåt! Flokken
fulgte sin leder uten tanke på fortjeneste.

Mitt hjem i 4 1/2 måned

Jeg mønstret av og gikk i land i Oslo 31. august 1939. Dagen etter, 1. september var det immatrikulering ved Universitetet i Oslo. Jeg bar studentlua
og de stilige New York-klærne mine i hvitt og svart. Samme dag overfalt Tyskland Polen, og sju måneder senere skjer det samme i Norge. 9. april 1940
vekkes vi av fly over Fornebu og Oslo. Luftkamp. Fly kommer i spinn og styrter. Ett havner i en hage i nærheten av hjemmet mitt.

M/S Oslofjord har det trygt en tid fremover. Skipet blir liggende ved Amerikalinjens pir i Brooklyn det første halve krigsåret, inntil det blir
beordret av Nortraship til å gå til Storbritannia for ombygging til troppetransportskip. Men allerede 12. desember samme år ble Oslofjord mine-
sprengt og senket utenfor Newcastle. Avismeldingene her hjemme var sparsomme og til dels ukorrekte; Aftenposten meldte 14. desember: “Skipet
skal ha vært på en tilbakereise fra Storbritannia til De Forenete Stater da det støtte på en mine og sank. (Oslofjord var på vei til Storbritannia, red. anm.)
Det oplyses intet om hvorledes det er gått besetningen.” I min fartstid var besetningen på mellom 316 og 396. Var noen av disse om bord fremdeles?

Det prektige skipet Oslofjord hadde vært mitt hjem i 4 1/2 måned. Eksisterte det virkelig ikke mer? Så kort en levetid! Bare tre år tidligere fant
den høytidelige stabelavløpningen sted. Begivenheten ble kringkastet – fra Bremen. Ironisk nok var Oslofjord bygd ved det store Deutsche Schiff- und
Maschinenbau AG; et produkt av tyske eksperter med tysk presisjon og grundighet.

Kilde: Norsk Sjøfartshistorie 1996

  1. Så bra at noen tar seg tid til å skrive ned sine opplevelser fra “forna tider” på Blåmyra. Hyggelig lesning.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

The maximum upload file size: 200 MB. You can upload: image, audio, video, document, archive. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded. Drop file here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.