Salongpike på M/S Toronto

Kari Nøstdal forteller videre sin fortelling:

Krigen var godt og vel tilbakelagt da jeg i 1947 mønstret på cargolineren M/S Toronto. Wilh. Wilhelmsen var – og er – et av landets største rederier, grunnlagt i 1861. Skipene deres med navn på T hadde svarte skrog og hvite overbygg. En hvit linje løp rundt hele skroget og to lyseblå ringer
prydet den svarte skorsteinen. Wilhelmsen-skipene var populære, kjent for “Speed and Service”. 6.000-tonneren Toronto holdt ca. 12,5 knops fart. Skipet var bygget i 1928 og ble regnet for gammelt i 1947. Men det så velholdt og flott ut der det lå ved kai i Drammen. Besetningen var på 43 mann, deriblant to jenter -en messepike og en salongpike påmønstret i juni 1947.

Toronto hadde køyplass til 10 passasjerer; det største antall en cargoliner kunne ha uten å måtte ansette egen skipslege var 12. Salongpiken skulle betjene passasjerene om bord, servere dem mat, holde lugarene og oppholds- rommene deres i orden. I tillegg skulle hun ta seg av kapteinsfruen som denne sommeren fulgte med mannen sin på linjefart til USA. Fruen var alltid sjøsyk uansett vær, og lå til sengs de tre ukene overfarten til Boston varte.

Da salongpiken den 12. juni entret landgangen slepende på kofferten sin, stod førstestyrmann på dekk, opptatt av lossing og lasting. Han stoppet opp, så granskende på jenta og bemerket; – Du er for liten. Underlig velkomsthilsen å få. Hva mente han egentlig? Selv var han en lang stake. Så han på salong¬piken som en mulig eller umulig seksualpartner? Tiden ville vel vise det.
På Oslofjord hadde jeg hatt liten eller ingen følelse av fellesskap på tvers av skillelinjene. På Toronto seilte vi alle “i samme båt”. Pyramidemønsteret var der, med kaptein på topp og dekksgutt og smører på bånn. Men folk var hjelpsomme og vennlige mot hverandre, og sjefene var mennesker som oss andre. For meg var grensene mellom de forskjellig yrkesområder nærmest usynlige, inntil jeg en dag tråkket over en slik grense.

Kapteinsfruen som jeg stelte for, virket hyggelig og var takknemlig. Hun lå hele tiden bortsett fra det øyeblikket jeg redde sengen hennes. Da satte hun seg over i en god stol. Hun smilte, og klaget aldri. Det var kapteinen selv som en dag kom med en forsiktig kritikk: – Du må ryste dynen hennes. Kapteinens lugar lå høyt og fritt. Best å ta dynen ut da, så fruen ikke fikk støv i rommet! Rekkverket utenfor egnet seg bra, og dynen fikk en skikkelig omgang.

Senere på dagen ble jeg kalt inn på teppet til førstestyrmannen. Han var rasende: – Hadde ikke salongpiken sett at skottet nedenfor rekkverket var nymalt? Ta en titt på det nå! Han ga meg det glatte lag med en stemme jeg ikke kjente igjen. Og riktig nok – nymalingen så stygg ut. Jeg bestemte meg øyeblikkelig for å blidgjøre styrmannen ved å rette opp skaden. En bøtte med varmt såpevann og klut og hele frivakta mi gjorde underverker. Støvfnuggene forsvant, og jeg gikk i en stille fryd og gledet meg til reaksjonen. Den kom som en eksplosjon.

Aldri har jeg fått verre kjeft: – En salongpike har ikke noe med å rote seg bort i styrmannens arbeidsområde! Det er styrmannen selv som bestemmer om og i tilfelle når en nymalt vegg skal vaskes. Og det er bare hans folk som skal utføre et slikt arbeid. Selvfølgelig hadde styrmannen rett. Salongpiken sorterte under stuerten og skottet på dekkshuset under styr¬mannen.
I ettertid tror jeg raseriet var skuespillkunst. Førstestyrmannen ga meg – på en pedagogisk forsvarlig måte – en leksjon jeg aldri glemte om arbeids- og ansvarsfordeling om bord.

Kameratskap

Havet og himmelen danner rammen om kameratskap og samvær.
Kvelden er varm. Mange har fri. Vi samles ved en av lastelukene på dekket av Toronto. Båsen har trekkspillet med. En av matrosene synger så godt. Vi sitter lettkledd og avslappet i den dypsvarte natten. Bare skipets lanterner lyser. Kornmo flammer opp og forsvinner.
– Hva er kornmo for noe?
Jeg får mange underlige svar. De fleiper med meg. Langt senere i livet gir leksikonet et korrekt svar. Kornmo er gjenskinn av lyn. Vakkert er det i alle fall. Så fanges vi inn av allsangen. Offiserer er med også. Noen har alltid vakt. Vi er trygge. Plutselig har kokken tryllet fram en gryterett. Bestikk og platter deles ut. Vi har det fint.

Da vi så land etter tre uker, stod alle ved rekka og glante. Ingen sa noe. Det norske flagget talte. Vi var i Boston.
Jeg tok ut hele hyra i dollar. Skulle handle klær.
– Pass på veska di, sa den ene etter den andre. – Ikke la den henge over skuldra! Legg den aldri ifra deg! Du er ikke i Norge nå! Hvor de maste, og førstestyrmannen var verst.
I et varemagasin ble den stakkars etterkrigskledte norske jenta grepet av ekstasen. Handa måtte kjenne på det myke, fine stoffet.

Seddelboka var i vegen. Et sekund eller to lå pungen på disken. Så var den vekk. En forstyrret jente lette febrilsk blant fremlagte plagg. Forgjeves. Ibsens ord “evig eies kun det tapte” var til liten trøst. Salongpiken skulle på byen med førstestyrmannen etter handleturen. Hun strevet med å se munter ut.
Der stod han som avtalt og ventet ved parkhjørnet. – Hva feiler det deg, Vesle-Kari?
– Ingen ting.
– Du kan ikke juge for meg. Ut med det!
– Jeg har mistet alle pengene. Noen har tatt pungen min.
Hadde jeg ventet trøst? Det var skjenn jeg fikk. Kjefting og smelling. Så gikk vi på byen og hadde det greit nok.

Neste dag. Noen sa: – Du er innkalt til førstestyrmann. Møt på kontoret hans straks!
Søren også. Jeg hadde da fått nok kjeft i går. Etter forsiktig banking på døra og et barskt: – Kom inn! sank motet ytterligere. Der satt han streng og høy, og sa:
– Mistet du hele hyra di?
– Ja, bortsett fra at jeg hadde kjøpt to plagg.
– Var det 40 dollar du tok ut i går?
– Ja.

Strengheten i ansiktet sprakk. Øynene fikk et muntert glimt. Et smil tvang seg fram. – Vær så god. Her har du hele hyra.
Han la en seddelbunke på bordet. Salongpiken stod som et spørsmålstegn. Rørte seg ikke. Styrmannen flirte bredt:
– Ta hyra di! Vi om bord kunne ikke finne oss i at de hersens landkrabbene rundstjeler en av våre. Alle har spytta i potten i forhold til egen lønn. Alle fra kapteinen til messepike, smøreren og jungmann på dekk.

Kunne noe liknende ha skjedd i land? På bedrifter, fabrikker og avdelinger hvor fellesskapsånden er levende fordi folk kjenner hverandre, er nok solidaritetstanken sterk, kanskje like til topps. Men slike aksjoner er overalt avhengig av en eller et par ildsjeler som setter dem i gang. I våre dager har hele grender gått sammen for å verne om asylsøkere de er blitt glade i, kjempet for å beholde dem i landet. Folk reagerer spontant på handlinger de oppfatter som urettferdige.

Førstestyrmannen som skjelte salongpiken huden full, kjente seg på hennes vegne opprørt over tyveriet. Tross sin vimsethet var hun en integrert del av mannskapet. Her stod en for alle og alle for en.
Selve aksjonen og aksjonsformen – enhver yter etter evne – er blitt stående som den skjønneste gaven. Pengene i seg selv var ikke så viktige. Men jeg tok naturligvis imot dem med dyp glede.

De ble brukt med omtanke. En handletur sluttet alltid nede i messa hvor dagens fangst gikk på omgang og munterheten var stor: – Dette har jeg fått av dere i dag, og dette! Det være seg kjoler, undertøy eller pyntegjenstander.

Mannskapsmessa var ofte møtested om kveldene. Enkelte likte å fortelle historier som jeg ikke forstod den gang. De godtet seg og lo. Tydeliggjorde historiene og lo enda mer. Glade og snille ansikter koste seg over salongjentas troskyldige naivitet. Historiene er dessverre glemt, unntatt én, den om hannbikkja som skulle besøke kjæresten sin i øverste etasje. Han var en lavbent puddel. Da han var kommet til 3. etasje måtte han snu og gå baklengs resten av trappene.

– Hvorfor gikk han baklengs? ville jeg vite.
– Han ble så sår.
– Det der skjønner jeg ikke.
– Jo, han tenkte på kjæresten sin og lengtet etter henne.
-Ja?
– Han hadde så korte bein. Derfor gikk han baklengs det siste stykket.
Jeg var totalt utenfor. Satt vel og måpte. Og sjømennene lo så herlig – aldri
ondskapsfullt. De behersket antydningens kunst. Falt ikke for fristelsen til å gjøre vitsene grove. En kunne bli glad i dem for mindre. Virkelige kamerater var de.

På M/S Toronto var jeg sjøsjuk i fem døgn i ett strekk. Uten assistanse fra kameratene hadde jeg vært hjelpeløs. Bare i køya slapp kvalmen så pass at jeg ikke spydde. Natten og frivakta ga meg fornyede krefter. – Stampesjø og langt fra land. Men dette var en ildprøve som jeg måtte gjennom. Vanskeligst var det å servere passasjerene. En suppetallerken på plass – kanskje to, før neste ofring til havet. Godt at passasjerene ikke visste noe om disse turene til relingen. Godt at venner tok seg av meg på ruten min. I byssa stod kokken med vannøsa. – Drikk! kommanderte han. På veg fra rekka puttet en annen kamerat gulrotbiter i munnen min. – Tygg! befalte han. Kjeks sluttet de tidlig å gi meg. Kjeks vokste i munnen og lot seg ikke svelge. Køya stod som en forlokkelse. Der fikk jeg fred.

Den femte dagen var det nesten umulig å slepe seg over dekket til lugaren. Med skoene på datt menneskevraket om kull på nederste køya og dormet av, for sløv til å tenke. Ville ikke vekkes. Men langt, langt borte et sted dundret det. Kraftigere og kraftigere. Nærmere og nærmere kom dunkingen. Noen hamret på døra med knyttneven. Hardt, brutalt. – Kari! ble det ropt. – Frivakta di er ute. Du må opp! Jeg skrek: – Orker ikke mer! Orker ikke! Orker ikke!

– Kom igjen, ditt dovendyr, din lathans! Vi trenger deg. Ikke svikt oss! I stampesjø har alle det tungt!
Trass og raseri fylte den avkreftede kroppen med ny glød. Jeg for ut av køya og deiset om på dørken. – Nå må du bite tenna sammen! Reise deg opp! Kave deg over dekket! Sjøsprøyten slo i ansiktet og vekket den elendige til dåd. I byssa stod kokken med vannøsa. – Drikk! Lettere å spy når du får noe
i deg. Og jeg drakk for livet. Denne jenta ville ikke svikte kameratene. Trassen holdt seg økta igjennom.
Om natten løyet vinden. Dønningene ble lange og rolige.

Skipet dirret ikke lenger på bølgekammen, for så å dette ned i dypet. Om morgenen var sjøen normal og kvalmen vekk. Men jeg var blitt tynn. Den skrukkete habitten av en serveringskjole slang rundt meg. Stuerten sa: – Vi syntes så synd på deg alle sammen. Men vi måtte terge deg. Den som gir seg over, blir aldri sjøsterk.
Om kvelden var det ekstra koselig i mannskapsmessa. Med fynd og klem sang vi: – Stampesjø og langt fra land. For nå var det over.

– Er jeg sjøsterk for resten av livet, tro?
– Kommer an på, svarte de andre. – Båsen blir sjuk hver gang det er uvær med grov sjø. Går han i land mer enn 14 dager, må han gjennom alle kvalene like inmari som da han var førstereisgutt.
Jeg vendte meg mot ham: – At du orker!
– Det er yrket mitt, dette da!
– Ikke skal jeg til sjøs mer. Aldri gå om bord i en båt mer. Ikke en robåt en gang. Jo, kanskje, hvis sjøen er speilblank. Kameratene smilte til svar.
Sommeren etter tok jeg hyre på et enda mindre skip enn Toronto.

Kilde: Norsk  sjøfartsmuseum 1996

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    The maximum upload file size: 200 MB. You can upload: image, audio, video, document, archive. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded. Drop file here

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.