Med M/S San Miguel i Middelhavsfart

Rederiet Fred. Olsen hadde hundreårsjubileum i 1948, det året jeg mønstret som salongpike på linjebåten San Miguel. Skipet var på 3.000 tonn – et lyst og vennlig skip med grått skrog, hvitt overbygg og gule master og skorstein. Det gikk i Middelhavslinjen og hadde lugarer til seks passasjerer.
Jeg var eneste jente om bord. Som på Toronto bestod arbeidet først og fremst i å stelle for kapteinen og passasjerene.

Messegutten sørget for mannskapet. Stuerten og kokken laget og anrettet maten. Kokken var like ny om bord som meg. Han var utrolig uegennyttig. Ganske snart ga jeg ham hederstittelen “verdens snilleste kokk”. Da så han på meg med et sørgmodig blikk. – Du skal aldri skue hunden på hårene, sa han. Det lød gåtefullt. Forklaringen kom et sted ute i Middelhavet. Kokken forsvant fra byssa, og jeg så ham ikke mer.
– Hvor er kokken?
– Han er syk.
– Kan jeg besøke ham?
– Nei, han er periodedranker.

I en av havnene hadde han kjøpt opp et lager av flasker. Besettelsen kom, og ganske snart ble han arbeidsudyktig. Kapteinen befalte at alle flasker skulle tømmes, og døren låses til kokkens lugar. Men forbudet om at ingen måtte smugle sterke saker inn til ham, ble antakelig ikke etterlevd. Kokken fikk sparken før vi nådde hjem.

I det øyeblikk kokken forsvant fra byssa, overtok stuerten hele mat- lagningen. Jeg hjalp ham med anretningen. Alt gikk tålelig bra, inntil det skjedde en ulykke. Stuerten hang fast i en kjøttkrok inne på “frysen”. Skaden var så alvorlig at stuerten havnet på sykehus i Spania. Kapteinen utnevnte da messegutten til kokk og salongpiken til stuert – uten å endre på lønnen vår. Det fant vi naturlig. Vi var om bord for å hjelpe hverandre når det trengtes. Vi var en enhet – et flytende samfunn forskjellig og adskilt fra alle andre samfunn på jorden.

Det viste seg at stuertens oppgaver var langt flere enn jeg hadde tenkt meg. Stuerten sørget for provianteringen. Det hadde jeg da ingen greie på.
– Følg gamle ordrelister, sa kapteinen, – og kom til meg om du trenger hjelp.
Vi hadde ikke vaskeri om bord, og stuerten skulle også sørge for hvit- vasken.

– Tell opp alt skittentøyet, sa kapteinen. Jeg telte og la i bunker senge- utstyr, duker, servietter, håndklær og kluter. Alt ble skrevet omhyggelig ned. Portugiseren som kom om bord og hentet vasken og brakte rent tøy med, kunne ikke engelsk, og jeg kunne ikke portugisisk. Da jeg leverte ham min skrevne liste, så han først forundret på den. Deretter ble han rasende. Han fektet med armer og bein og skrek høyere og høyere. Da ingen ting nyttet, tok han seg sammen, satte seg ned ved et bord, skrev, tegnet og forklarte. Var sindigheten selv.

Og langsomt demret det for min trege hjerne: Jeg skulle
forandre alle tall til det dobbelte. Overskuddspengene skulle vi to dele. Rederiet i det fjerne land Norge betalte gladelig, mente han visst.
Men portugiseren fra det fattige land på Pyreneer halvøya gikk skuffet og fortørnet fra borde. “Rikingen” fra Norge satt igjen med dårlig samvittighet. Kanskje jeg hadde ødelagt noe for fremtiden med rettskaffenheten min?

Den morsomste jobben i min korte stuerttid var utlevering av sigarett- kvoten til mannskapet. Vi plasserte et bord mellom stuertlugaren og korridoren. Stuerten satt innenfor med mannskapslisene og sigarettene. Og så kom de da, vennene mine, kjente og mindre kjente, og hentet sin del. Glade og fornøyde var vi på begge sider av bordet. En feststund.

Salongstuerten måtte også hjelpe messeguttkokken å lage og anrette maten. Vi hadde passasjerer som egentlig var vant til utmerket stell. De forstod situasjonen og tok alt med godt humør. Kapteinen og hans passasjervenn, kunstneren Per Schwab, stakk innom byssa og ga oss gode råd eller en håndsrekning.
– Kaffe og te må kokes og traktes på friskt vann fra springen, forklarte kapteinen. Vi hadde i vår uvitenhet brukt varmtvannskranen.

En dag da kapteinen vasket bestikk og kunstnervennen tørket, hørte jeg Per Schwab si: – Du må vaske gaffelen skikkelig, Knut, så det ikke sitter matrester igjen mellom tennene. – Tull, svarte kapteinen, – det er din jobb å tørke det bort. De trettet litt. Så ropte de på stuerten for at hun skulle avgjøre tvisten. Dommen falt raskt: – Matrester skal ikke tørkes av i håndkleet. De skal vaskes av. Kapteinen murret litt, men ga seg.

En herlig, helt utenkelig episode om bord i passasjerskipet Oslofjord. Likevel -vår kaptein hadde som enhver annen skipsfører all makt og alt ansvar. Strukturen om bord på M/S San Miguel var like strengt definert som på M/S Toronto. Kapteinens ord var lov. Fart og posisjon ble bestemt fra brua. Chiefen hadde eneansvaret for maskineriet. Enhver visste hvor han hørte hjemme i det lille samfunnet vårt. Ingen tråkket ubedt over terskelen til en annens område.

Kapteinens lugar var flott. Han spiste sammen med passasjerene eller alene. Offiserne hadde egen messe. Førstereisgutter hadde man lov å fleipe med.
Etter min begrensede erfaring sluttet jeg meg til at samlivet ble tettere jo mindre skipet var. Men skillet bestod. At grenser ble utradert eller forskjøvet på San Miguel skyldtes utenforstående begivenheter, som drukkenskap og ulykke.

At forholdene var så gode på San Miguel tilskrev jeg flere omstendigheter, ikke bare at fartøyet var lite. Skipet var ofte hjemme i Norge. Det virket stabiliserende. Ledelsen var skvær og grei. Det ga positive ringvirkninger nedover i alle ledd. Ingen protesterte på at stuerten var ei jente. Slikt var ikke vanlig i 1948 – kanskje ikke i dag heller.

Da vi nærmet oss Norge, var jeg blitt vant til min nye posisjon. Varer som ikke skulle sendes i land, måtte plomberes. Kapteinen gikk rundt og lærte meg
det også. Men så kom tollerne om bord. De spurte etter stuerten og ble henvist til meg.
– Ikke driv gjøn med oss, sa de. – Hvor er stuerten?
– Det er meg.
– Slutt opp å vase.

Først da salongpiken forklarte sammenhengen, ble hun godtatt. Et skår i hennes selvtillit. Det førte likevel ikke til at hun som hevn utdannet seg til stuert. Hun hadde ingen ambisjoner om å bli offiser. Salongpiken gikk i land og har senere bare reist som passasjer. En betalende gjest er uten innflytelse og ansvar og står utenfor hierarkiet til sjøs. Det er fint å ha opplevd å være innenfor selv om det er lenge siden.

Lastebåtpassasjerer

Passasjerene på Toronto og San Miguel var vanlige middelklassefolk, ikke rikinger. Enkelte var kunstnere. Teatermåler Per Schwab fra Den Nationale Scene i Bergen var med en tur til Middelhavet for å tegne og male undervegs. Passasjerne rådde bare over en jente. Hun holdt lugarene i orden, redde køyene, skiftet håndklær og sengesett, vasket passasjerenes oppholdsrom, pusset vinduer, ruter og “koøyer”. Hun dekket bord, serverte mat, vasket opp. pusset bestikk. Hun var løperjente. Stod alltid til disposisjon – unntatt i frivakten.

En lærerinne-passasjer på Toronto visste å utnytte henne. Hun klaget alltid. Klosettet var i ustand. Hun manglet ditt og hun manglet datt. Hun ropte
på meg og hun ringte. En dag forandret lærerinnen vesen. Hun hadde fått høre at “lugar-salongpiken” var student. Jeg steg i gradene fra ingenting til å bli et meget aktverdig menneske. Dette mennesket skulle til og med senere i livet undervise i skolen på et høyere trinn enn hun selv. Tonen ble en helt annen på mindre enn en time. – Tenk så modig å reise ut i verden på denne måten! For en stas å bli betjent av en student! Jeg kom fra asken til ilden, men måtte holde ut med henne. Vi var jo i samme båt så lenge turen varte.

På M/S San Miguel hadde vi en flott sykelugar. Ekteparet Bernt Lorentzen får bo her inntil noen eventuelt blir sengeliggende. Rommet er stort, ca. 3 x 3 meter. Det har to faste køyer, sofa, lenestoler og salongbord. Døren vender ut mot akterdekket. Denne lugaren er rene selskapslokale for en engere krets. Jeg har nettopp vært oppe og servert drinker. Fru stasjonsmesteren har fødselsdag. Kapteinen og Per Schwab er der også.

Ikke før er jeg kommet ned i pentri, så ringer klokken. Opp til sykelugaren i god fart. Verten Lorentzen spør:- Frøken Filolog, kan De røpe for oss hva stuerten akter å servere til middagen?
En dag jeg serverer middag ved kapteinens bord, sier sjefen min uten forståelig grunn og i påhør av passasjerene rund bordet: – Du er kald som en isblomst. Jeg følger den første og verste av alle innskytelser: Setter meg rett ned på en ledig stol med grønnsakfatet svevende på venstre håndflate. Bølger av sympati fra Per Schwab og ekteparet Lorentzen får isblomsten til å overse fornærmelsen. Hun reiser seg og fortsetter serveringen.

Ingen ting har hendt. Ingen innkalling på teppet følger.
Kaptein Knut Folkestad, sønn av maler og skribent Bernhard Folkestad, har til tider et uberegnelig temperament. Men han er omgjengelig og god til hverdags. Med de sterke blå øynene og det strie skjegget ser han praktfull ut.

Per Schwab er kapteinens beste venn på denne turen. En dag bestiller de frokost i kapteinens lugar. Kaffe, brød, egg. De mange trapper ned til byssa går i fullt firsprang. Vi mangler for tiden både kokk og stuert. Vann settes over til eggene. Da ringer det iltert fra kapteinslugaren. De to vennene er midt i en diskusjon og vil ha “saklig svar” på et viktig problem. Per Schwab ser alvorlig på meg og sier:
– Hvem kom først, høna eller egget?

Fordi spørgeme er to flotte og inspirerende menn, kommer svaret raskt:
-Denne gangen var det i alle fall høna som kom først.
Så kunne høna løpe ned igjen og sette eggene til koking.
Vi lå ved kai i Lisboa. Vindstille og 34° i skyggen. Det ringer som så ofte fra kapteinens lugar. To svette ansikter ser oppgitte ut. Kapteinen vil vite: – Hva er varmere?
– Varmere er komparativ!

Kapteinen ler. – Det var alt, lille flyvertinne.
Jeg er på vei ut, men hører godt Per Schwabs korte kommentar: – Vårt lille levende leksikon. Dermed svever et meget fornøyd “leksikon” nedover alle trappene. Slike godord gjorde godt.

Om alkohol og savn

Den gode kokk på San Miguel hadde muligens håpet på å beseire kong Alkohol. Kokken var ny om bord, og ingen kjente hans svakhet. Vi roste ham for hans dyktighet – han var “verdens snilleste kokk”. Han levet ut sine beste sider blant kamerater som stolte på ham. Også det måtte styrke hans selvtillit.
Men alkoholismens veger er djevelske. Jeg så ham ikke etter nederlaget. Jeg husker ham bare som den gode kokk på San Miguel. Fyll om bord har jeg aldri opplevd. Mange fordommer er knyttet til akkurat denne siden av sjølivet. Etter min erfaring er sjømenns holdning til alkohol like uensartet og vidt- spektret som landkrabbens.

Noen unngikk alkoholfristelser ved å holde seg om bord. – Skal du ikke gå i land? spurte jeg en av karene. – Nei, kameraten min og jeg spiller kort om bord. Men vi har lyst på en flaske øl. Skaffer du en? Dette hendte i Genova. I Brooklyn var det flere som gikk rett fra skipet til den nærmeste puben og ble der. En kar fotalte at han i sju år hadde planlagt å ta “subwayen” inn til Times Square, selve hjertet av New York. Han ville gjerne spasere på Broadway. Men puffen fanget ham inn hver eneste gang. Han ble der inntil noen snille sjeler bar ham om bord.

Det jeg personlig opplevde av drikking om bord, var meget moderat. Før vi kom til hjemlandet kjøpte vi vår tollfrie brennevinskvote. I tillegg hadde vi lov til å ta med oss en del “slanter”. Når en flaske var åpnet og toppen drukket, kaltes den nesten fulle flasken for en “slant”.
Det er kveld. Vi sitter godt sammenpakket i en enmannslugar om bord i Oslofjord. Skuta er på veg mot Norge. Luften dirrer av glede og forventning.

Vår ferme vertinne, en bondejente med åtte års fartstid, byr på solo og coca- cola. Opp i glasset heller vi en slant av et eller annet. – Skål for tollerne!
Jeg, den uerfarne og nyfikne, suger inn stemningen og slenger ut et spørsmål som brenner på tungen:
– Lengter dere for alvor vekk fra sjøen noen gang?


Ja, svarer de og presiserer hvem de lengter etter. – Kvar kveld tenkjer eg på kona og bom.
De eldste forteller at de mange ganger har mønstret av. Familielykken varer en uke eller to. Så kryper uroen inn som en rev i hønsegården. En sjømann trives ikke i bur. Han lengter etter havet og friheten, etter havnene og det myldrende livet. En dag sier han opp arbeidet i land og mønstrer på en ny båt.
– Je kommer aldri tel å gå i land mer, hevder vertinnen vår. – Itte så lenge je er arbeidsfør.
De andre nikker. Emnet diskuteres.

Den beste medisin mot hjemlengsel er å mønstre av, ta seg ekstra ferie og deretter søke hyre på en ny båt. Om alle handler slik, vil det alltid være jobb å få, mener de.
På tilbaketuren til USA hadde vi med en sjømann som passasjer. Han skulle mønstre på en båt et eller annet sted der ute. En kveld fikk han endelig den nyheten han hadde ventet på:
– Hei, vil dokker feire dagen med mæ! roper han til venninnen min og meg. Arbeidstida er nettopp slutt, og vi to damene dumper ned i hver vår stol.

Tre glass kommer på bordet. Verten forkynner høytidelig: – Nokka fantastisk har skjedd. Æ har fådd ei datter.
– Gratulerer! Mannen skinner.
Neste kveld kaller han på oss igjen: – No må vi feire at dattera mi er en dag gammel. Gleden kan være tung å bære, så vi skåler med den lykkelige pappaen. Det er ikke hans første skål, skjønner vi. Siden han verken er aktiv sjømann eller vanlig passasjer, har han ikke så meget å fordrive tiden med.
Tredje kvelden trenger han oss mer enn noen gang.

– Æ har så mange bekymringa.
– Hva står på?
– Kossen ska æ kunne passe på dattera mi, når gutta begynner å legge sæ etter ho? Gråten står på spranget som en vettskremt mus. Vi svelger smilet bak det glasset han tilbyr, nipper så vidt og lirer av oss noen velmenende fraser. – Ta ikke sorgene på forskudd! Datteren din er da ikke så stor!
Tåpelige ord i mannens ører.

Han hikster ustøtt fram: – Tida går så fort. I kveld er dattera mi alt tre dagar gammel. Tårene renner fritt, vi er til ingen nytte. Omsider sovner den ansvarstyngede far. Venninnen min bretter ham ut på køya. – Gå og legg deg du. Jeg ser til ham om ei stund.
Passasjer-sjømannen fikk drikkeforbud for resten av reisen. Det var greit. Men vi syntes synd på ham fordi han skulle i trampfart. Når ville han få se datteren sin? Ville det være i god tid før gutta la seg etter henne?

Søstre i land

En gjeng på nattklubb i New York. Servering ved småbord. Sjøfolk er spandable. En praktfull orkidé blir festet til kjolen min. Tre førstereisjenter suger inn atmosfæren. Nyter livet etter en slitsom overfart.
Striptease står for tur. Glitrende kledde nymfer danser inn med en viss eleganse. Men først og fremst er bevegelsene eggende. Fjærprakt blir slengt til side. Blonder og silkesaker flyr gjennom lufta. Publikum er med. Heier, klapper, roper. De dansende er vakkert bygd.

Vi ser kroppene nå. Bare små- plagg igjen. Publikum reiser seg. Roper: – Take it off! Take it off! Kvinnene roper høyest. Tramper i ekstase. Besynderlig. Publikum fanger min interesse totalt. Et blikk på scenen igjen. Der flyr den siste svarte strømpen. Svever,
legger seg til ro. Stripteaserne har fremdeles truse og BH på. Så faller forestillingen pladask til jorden. – Forbud her i New York mot naken- bevegelser, sier en av gutta. -1 morgen skal vi ta dere med på et flottere sted.

Neste kveld. Teatersal med stor scene. Revynumre. Akrobatikk. Små barn slår knute på seg selv. Forferdelig. Så kommer tablåene. Fra himmelen senkes blomsterprydete gullvogner med nakne gudinner. Nakne som statuer. Ubevegelige som om de var av marmor – ikke av kjøtt og blod. Statisk nakenhet er tillatt på New York-scener. Teppet går ned og teppet går opp. Nye tablåer. Vakkert, men kjedelig. Ærbare, hykleriske overklasse-New York ved natt. Stripteaserne fra i går selger kroppen sin etter forestillingen. Om gudinnene og statuene også fallbys vites ikke.
Ni år senere i Lisboa. Kapteinen inviterer sin passasjervenn kunstmaleren og sin salongpike ut på sightseeing gjennom byens bordeller.

– Jeg skal vise dere hvordan det går gledespikene, sier han.
Vi begynner rundturen på Europas flotteste bordell. Inngangsprisen er skyhøy. De to mennene betaler. Meget uvanlig at noen har jente med utenfra. Men vi slipper da inn alle tre – en staselig kaptein, en kunstmaler og en liten grå mus av en salongpike.
Luksuriøs bar med stort dansegulv. Superelegante kvinnelige vesener svever under mangefargete sirkulerende spotlight-stjerner. Eller de sitter med sine kavalerer ved småbordene som kranser dansepodiet.

Kapteinen smiler til meg: – Kunne øyekast drepe, ville du snart være død.
Salongpiken var en hatet konkurrent i denne drømmeaktige luksusverden. Motstridende følelser farer gjennom meg der jeg sitter alene, mens mennene tar en titt på baren.
– Stedets damer har flere oppgaver, doserer kapteinen straks de kommer tilbake til bordet. – En av dem er å få dansepartneren til å kjøpe flest mulig av de dyrest tenkelige drinkene. Selv er de pålagt å være ytterst forsiktige. Den som ikke er effektiv nok, får sparken. Yrket er beinhardt.

Når tiden for elskov er inne, forsvinner parene opp i 2. etasje. Jeg ser for meg små rom og erkjenner til bunns at de unge, vakre sylfidene er horer. Takke meg til å være lugarpike på San Miguel.
På neste bordell er kvinnene allerede preget av yrket. Jo lenger ned på rangstigen de forskyves, dess mer herjet og utslokt blir de. Kasserte bordell- horer trekker til slutt på gata. Dem nådde vi ikke å ta en titt på. Men jeg møtte dem igjen til og med på lyse dagen i havnegatene rundt Genova.

Havnestrøket der M/S San Miguel la til, var ufyselig sett med en Bærmumsjentes øyne. Man urinerte opp etter veggene. Kvinner jaktet på sjøfolk. De som ville opp i sentrum uten å bli antastet, ønsket damefølge: – Du loser oss vel igjennom? Går vi sammen med deg, er vi trygge. Morsomt var det å gjøre gjengjeld, være den “sterke” som vernet mannfolkene.

På veg mot byen stikker vi innom en kafé for å besøke kjæresten til en av matrosene. Tre menn og ei jente benker seg rundt et bord. På forhånd hadde matrosen vist meg bildet av den italienske sønnen sin. – Der kommer jenta mi, sier han. Et flott stykke kvinnfolk nærmer seg. Da hun ser at vennen hennes har damefølge, blir hun rasende. Hatefulle øyekast spidder meg. Det sydlandske temperamentet spraker og gløder. Vi nyter synet en stund.

Så griper matrosen inn i fyrverkeriet og forklarer på engelsk: – Dette er lugarjenta fra San Miguel. Hun er maskoten vår som ingen rører. Sjalusien fordamper som dugg for solen. Italienerinnen smiler både lettet og varmt, og på sekundet er vi søstre.

Kvinne blant mange karer

En ny jente om bord vekker alltid stor interesse. Kelneren Ed på Oslofjord sa det slik: – Vi vet raskt om hun er lett på tråden, om hun gjør seg kostbar eller om hun er uinntakelig. En av jentene ble betraktet som “felleseie”. Under en sølvpuss økt i anretningen på tredje klasse smøg hun seg ned på fanget til gutta og tok og fikk kyss og klem. – Hun er for billig. Henne går vi helst ikke til.
Dette er en holdning vi kjenner igjen fra land. Mennesket er seg selv lik hvor det enn bor. Men i et tett miljø røpes egenskaper lettere enn i et samfunn hvor folk bor spredt.

Det var tydelig at gutta om bord voktet på hverandre inntil brikkene falt på plass, dvs. den nye jenta var analysert og plassert.
Jeg møter to gutter i trappen. Den ene tar etter meg: – Du er så fast i fisken.
Det skulle være artig… Den andre avbryter kontant: – Hold fingrene fra fatet!
Ellers blir det vel jentene som setter grenser til sjøs som på land. Den som bare ønsker å være kamerat, blir respektert. Egentlig er en jente til sjøs ganske privilegert.

Hun er smørøyet i grøten. Det fins gutter over alt. Gutter med smil og humør. Gutter som er oppvartende kavalerer eller gode venner og arbeids-kamerater. Rivalisering nå og da er antakelig uunngåelig.
Jeg hadde kjent Ed og Torstein lenge da de gjorde sine forsiktige fremstøt. De gjorde det så fint at opplevelsen ble god. En jente får jo bekreftelse på eget verd blant annet ved gutters holdning til henne. For den som var vant til å ha guttekamerater, men ikke å være omsvermet, var situasjonen spennende. Torsteins små lapper med litt gåtefulle ord og direkte utsagn som: – Visste du bare…, var smigrende. Han kunne kunsten å være kavaler uten å overdrive.

Ed opptrådte mer direkte. Vi var på cruise fra Island til Nordkapp. Ed sa:- Snart skal vi se noe av det vakreste og reneste i verden. Fjorder med ville fjell i en natt som er lys som dagen. Du har enda ikke opplevd livet. Hvorfor ikke si ja til Livet mens vi seiler langs eventyrlandets kyster? Eds poetiske utsagn var for gjennomskuelige. De to vennene Ed og Torstein hadde rimeligvis inngått et veddemål. Ingen av dem vant.

Bare en eneste episode om bord virket oppskakende. Den før omtalte kampen utenfor lugardøren min var en bagatell, som jeg ikke regner med.
Vi lå ved kai et sted i Norge. En av gutta som ikke hadde landlov, spurte om jeg ville kjøpe noe brodergarn til ham.

– Hvilken sort og hvilken farge?
– Du skal få en prøve. Bli med inn i lugaren.
Han finner gamet, men låser brått døra på innsiden. To kraftige armer slynger seg rundt den forskrekkede jenta. De nærmer seg køya selv om hun stritter imot. Tankene flyr som vettskremte fugler i bur: – Hva nå? En liten jente mot en stor sterk kar har null sjanse! Ringeapparat, fins det? Nei, ikke i en mannskapslugar. Hva om jeg spiller svak? Og som på bestilling kommer skjelvingen og gråten. Fra å være en kjempende motstander som kanskje pirret jegerinstinktet hos mannen, blir jenta brått en hikstende tyngsel i armene hans.

Da slipper han taket. En vaklende bylt søker døra. Mannen åpner den med ordene: – Du er jo bare en flørt. Og jeg som trodde du var en real jente.
Ordene forfulgte meg. De var ikke til å forstå. I speilet i min egen lugar stirret et likblekt, ugjenkjennelig ansikt ut i tomme luften. Kvalm og svimmel krøp restene av ei jente opp i køya. Hun trakk dyna over hodet og gjemte seg. Var et lite barn. Orket ikke stå opp enda vi lå ved land. Og dette var da slett ikke en fullbyrdet voldtekt. Likevel kjente jenta seg fornedret og sjuk.

For meg var en dask på baken en krenkelse, en respektløs handling fra et menneske mot et annet. Forsøk på voldtekt fortoner seg selvsagt hundre ganger verre. En fullbyrdet handling ondere enn døden å tenke på. Jeg ville ikke tenke. Jeg lå sammekrøpet som i mors liv og sovnet i fosterstillingen.
Senere kretset tanken om beskyldningen. – Du er en flørt. Hva hadde han ment? skal man ikke være glad og smile til verden? Den hadde jo smilt igjen.

Alt hadde vært i orden inntil nå. Var ikke en flørt en som la an på gutter? Lekte med dem? Kanskje hadde han tolket smilene som invitasjon til noe mer? Og den som ikke ville gå lenger enn til et smil, var dermed en flørt? To verdener hadde tørnet sammen.
Jeg funderte over dette inntil mannen gjorde avbikt med følgende bemerkning: – Du likner så veldig på min forlovede. Derfor kunne jeg ikke styre meg. Dermed var den saken ute av verden. Godt at det ikke oppstod noe trøbbel. Kapteinen har ansvaret for alle om bord. På en passasjerbåt med mange kvinner kan kanskje dette ansvaret føles som en belastning.


På lasteskipene er det få jenter. Ansvaret for toppsjefene blir vel da mindre tungt. Og jentene selv får en tryggere posisjon jo mindre skipene er, om en kan tillate seg å dømme ut fra min lille erfaringskrets. Menn verner og forsvarer den ene eller de to jentene som arbeider og lever sammen med dem. Jentene er som en maskot som ingen må krenke. Er jenta samboer eller gift med en av sjøfolkene, stiller saken seg selvsagt annerledes.

Offiserene har muligens en slags førsterett på en ny jente om bord. Styrmannen som hilste meg velkommen med ordene: – Du er for liten, kurtiserte messepiken som også var ny. Hun brukte i sin nød meg som sin fortrolige. I begynnelsen smigret styrmannen henne, fortalte hun. Han kjøpte
gaver som hun nektet å ta imot.

Så fikk kurmakeriet et hardere preg. Han var hennes overordnede og kunne true med represalier. En kinkig situasjon for ungjenta. Når de øvre i hierarkiet skremmer for å få sin vilje, gjenstår bare toppen, kapteinen selv, som klageninstans. Messepiken ville likevel ikke gå til ham. Hun fikk ellers min moralske støtte – og kanskje var det nok. Styrmannen ga opp beleiringen.

Hun og jeg delte lugar. Den vendte ut mot akterdekket. En sen kveld etter at vi hadde ligget ved land, dunket det på kahyttdøra vår: – Slepp meg inn! En snøvlet stemme ga seg ikke: – Jeg vil inn! For første gang om bord var vi virkelig redde. Heldigvis strømmet folk til. De tok seg av bråkmakeren og ga ham en omgang juling, fikk vi vite senere. Dette var siste ubehagelige episode til sjøs. Mannfolkene på Toronto viste dobbel omsorg etterpå.

Et par av dem overrasket de to jentene med en usedvanlig gave. Mon tro om den berusede karen var initiativtakeren? Vi lå i en havn i Mexicogolfen. Heten var intens og lugarene for varme også om natten. Ute plaget moskitoen oss døgnet rundt.
– Kom og se hva vi har gjort i stand til dere! En hel flokk som var klare til strandhogg, fulgte med. Spenningen var til å ta og føle på både blant giverne og mottakerne. Ute på dekk et sted stod et telt jeg aldri har sett maken til.

Det var et gjennomsiktig moskitonett med flatt tak og stramme vegger. En åpning var så smart konstruert at bare vi jentene og ikke en eneste moskito slapp inn. To madrasser dannet sengebunn. Etter raidet i land krøp vi inn i moskito-huset vårt. Puter og dyner var på plass. Hele himmelen med myriader a stjerner blinket, og vi blinket tilbake. Så kom kame enkeltvis eller to og to. De smilte og lo: – God natt, da! Sov godt! Drøm behagelig! Og borte var de.

Kilde: Norsk  sjøfartsmuseum 1996

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

    *

    code

    The maximum upload file size: 200 MB. You can upload: image, audio, video, document, archive. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded. Drop file here

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.