Hvalbåten «Pol 3» av Larvik. Dødskampen i Ytre Oslofjord 8. april 1940.

Av Erling Melsom
” En kveld i september 2021 skulle undertegnede foredra om ovennevnte for
Tjølling Idrettsforening, eldres avd. Temaet handlet om hva som skjedde da
vaktbåten «Pol 3», 8. april kl 22.50, oppdaget og søkte å hindre den nazistiske
tyske eskadren i å seile inn Oslofjorden. Tyskerne skulle ta kontroll over Oslo
som del av en stor plan om å okkupere Norge. Da det første lysbildet med stor
skrift «POL 3» vises på lerretet kommer en solid kar opp til meg. Han heter Per
Einar Holtan. Han er fra Kjerringvik og forteller:

«Min onkel, Eivind O Evensen fra Kjerringvik, var styrmann om bord på «Pol 3»
da båten med full steam forover traff den tyske torpedojageren «Albatros» i
skutesida. Per Einar var født rett etter krigen, så han sier at denne hendelsen
ble fortalt han mange ganger. Noen av detaljene er med tiden visket ut, men
det vesentligste huskes fortsatt.


Hendelsen med hvalbåten ble rapportert i
lokalavisene i Vestfold. I Sandefjords Blad 10. april 1940 stod det bl. a. at
«POL 3» var funnet drivende og gjennomhullet ved Færder….ikke tegn til liv om
bord..». Man antok som sikkert at samtlige om bord, inkludert Eivind O
Evensen, var omkommet. Noen dager senere, 12. april, satt den store familien
samlet i hjemmet til Eivind i Kjerringvik.

De skulle sørge over det tapte
familiemedlemmet. Kaffe og kaker betød nok intet i denne sammenheng, det
var sorgen som opptok alle. Eivind var temaet. Men så: Plutselig banker det på
inngangsdøren og der, der, står Eivind spill levende, men tydelig merket av
strabasene fra «slaget» ute i fjorden og anstrengelsene med å komme seg hjem
fra Oslo.Fotturen fra Lauve Jernbanestasjon hjem til Kjerringvik hadde også tatt
på. Overraskelsen var stor og sørgingen ble straks avløst av stor glede.

Han forklarte hva som hadde skjedd og at mannskapet , bortsett fra skipssjefen Leif
Welding Olsen som omkom i kampen, ble tatt om bord i «Albatros». Deretter
deltok skipet i kamper i Horten. Ved Son ble fangene overført til krysseren
«Emden», hun brakte dem videre inn til Oslo. Her ble de forhørt og måtte
signere på avtale om at de ikke heretter skulle kjempe mot tyskerne. Så bar det
hjemover».

Hva var det som faktisk skjedde med «Pol 3» 8. og 9. april 1940:-
(Hvalbåten «Pol 3» ble levert fra Akers mek Verksted til Hvalfangerselskapet Polaris A/S i
1926. Hun fanget deretter hval i Sydishavet i årene frem til september 1939 for flytende
kokeri «N T Nielsen-Alonso», disponert av rederiet Melsom & Melsom, Nanset pr Larvik).

2
Båten var rekvirert av marinen i september 1939 for å utføre nøytralitetsvakt
mellom Færder Fyr og Torbjørnskjær Fyr ytterst i Oslofjorden.
Som kjent tapte Tyskland første verdenskrig og måtte betingelsesløst godta
seiersmaktenes avtaletekst i Speilsalen i Versailles i 1919. Traktaten var rent
diktat og innebar at Tyskland ikke skulle bygge opp noen militærmakt igjen.
Tyskland skulle «holdes i ørene». Blant annet kunne tyskerne kun bygge
destroyere, ikke torpedojagere. Tyskerne, forbannet som de var over de
strenge begrensningene, førte de allierte bak lyset og bygde det de ønsket seg.
De bygde 6 torpedojagere ved marineverftet i Wilhelmshafen i 1920-årene.

Marinen rapporterte at skipene var destroyere. Løgn og bedrag. Et av disse
skip var torpedojageren «Albatros».
8. april var «Pol 3» på kurs fra Færder mot Torbjørnskjær på Østfoldsiden. Det
var dårlig sikt, tåke. Kl 22.50 ser nestkommanderende Hans Bergan konturene
av mørklagte skip på vei innover fjorden og roper: «Ukjent skip forut !».
Kaptein Leif Welding Olsen (44 år,fra Sandar) kommer straks på broen.
Besluttsom som han er, beordrer han å ville visitere det første skipet. Det viser
seg at dette er den store krysseren «Blücher» (208 m LOA, 20 cm kanoner), kun
søsterskipene «Tirpitz» og «Bismarck» (250 m LOA) i Kriegsmarine er større.
Om bord i «Blücher» gir Kaptein Woldag ordre til «Albatros» (88 m LOA) om å
ta seg av den lille hvalbåten (34 m LOA). Leif Welding Olsen sender så opp 2
røde og 1 sort varselrakett som er melding om: «Fiendtlig skip på vei innover».

Meldingen oppfattes av Rauøy Fort på Østfoldsiden og Bolærne Fort på
Vestfoldsiden. Vaktskipene «Skudd 2» og «Farm» ser også blussene, men
foretar seg intet. Hvalbåten melder til torpedojageren: «Overgi dere, eller vi
skyter». Ingen reaksjon. Welding Olsen skyter skarpt varselskudd (kanon 76
mm) og setter full fart mot inntrengeren. «Pol 3» kjøres brutalt inn i skutesiden
til «Albatros» og er nær ved å kantre. Tyskerne nekter å overgi seg.
Kl 23.10 telegraferer «POL 3» til marinestasjon i Tønsberg og Horten om
angriperne. Melding går videre til kommandant Birger Eriksen på Oscarsborg
Festning inne i Drøbaksundet. Der er Oslofjorden på sitt smaleste og
forsvarsverket perfekt plassert. Oberst Eriksen, på Søndre Kaholmen, får 4
timer på seg til å forberede seg til kamp. Han mangler mannskap, men får
fordelt de få han har på kun 2 av de 3 store 28 cm Krupp kanonene fra 1893.
Også torpedobatteriet på Nordre Kaholmen ble klargjort. Batteriet her ligger
like nord for Søndre Kaholmen og stod ferdig i 1899. Tyskerne kjente ikke til
torpedobatteriet.

3
Vel, et par minutter senere, forlanger «Albatros» at Welding Olsen skal overgi
seg. Welding Olsen nekter.
Kl 23.15 Torpedojageren tenner lyskaster mot «POL 3» og åpner ild med
kanonen (10.5 cm) samt mitraljøser. Slik blir hvalbåten skutt i filler. Welding
Olsen blir skutt i benet og blør voldsomt. Tyskerne har skutt radiomasten og
livbåtdavitene i filler.

2 mann klatrer om bord i «Albatros», 13 mann kommer seg over i lettbåten
(livbåten er ute av spill grunnet defekt davit). Kaptein Welding Olsen må bæres
og plasseres i bunnen av båten. Vekten blir for stor, den lille båten kantrer. 10
mann kommer seg om bord i «Pol 3», men en matros, Hans Bergan og Welding
Olsen henger fortsatt i esingen. Welding Olsen må slippe taket idet han roper
«Kommer dere hjem så hils fra meg, jeg er uansett ferdig». Med disse ord sank
denne tapre karen i havet etter å ha gjort sin plikt. Resten av mannskapet tas
opp av «Albatros».

Kl 23.30 8. april 1940 hadde den første nordmann falt i kampen mot nazistenes
angrep på Norge.
Tyskerne befalte styrmann Hans Bergan om å navigere torpedobåten videre
innover Oslofjorden, noe han nektet. Ved feil var ikke fyrlyktene i Oslofjorden
slukket og minefelt var ikke lagt ut.
Samtidig med dette hadde Rauøy og Bolærne gjort forsøk på å ramme den
tyske orlogsflåten med sine 15 cm Bofors kanoner. Det ble kun en rekke bom.
Bortsett fra Welding Olsens innsats var det hele fiasko for det norske
forsvaret, skyteferdigheter og kampvilje var minimal. Mange advarsler om
forestående angrep var ikke tatt alvorlig og ikke bragt videre.

Det hører med til historien hvordan det gikk da flåteavdelingen med «Blücher»
som flaggskip nærmet seg Oscarsborg Festning. Takket være Leif Welding
Olsens innsats, oppskyting av signalraketter og meldinger til Sjøforsvaret og
Oscarsborg, var Birger Eriksen klar med kanonene og torpedobatteriet.
Kl 04.21 og 04.22 fyrte Oberst Eriksen av sine 28 cm kaliber Krupp kanoner med
2 skudd. Kanonene var fra 1893 og prosjektilet veide 345 kg, rekkevidde 20 km.

Avstanden til «Blücher» var 1400 m. Eriksen trodde begge skudd var bom, men
de var fulltreffere: et skudd midtskips, det andre i kommandotårnet. Resultat:
branner og eksplosjoner. Kort tid etter traff Kopås Fort, fra Østfoldsiden, med
flere treff. Rorledningen ble truffet slik at roret låste seg. For å navigere videre
måtte skipet bruke de tre propellene.

4
3 minutter senere var krysseren i posisjon rett ut for torpedobatteriet og
kommandørkaptein Anderssen traff med 2 Whitehead torpedoer (530 kg) fra
1899, på 425 m hold. Skutt ut 3 meter under vann. Den første rammet de tre
dampkjelene og den andre traff turbinene. Egentlig ville Anderssen ikke skyte
før det forelå en formell ordre. Da var det at Eriksen kom med de berømte
ordene «Visst skal her skytes med skarpt».

Skipet var nå uten damptrykk, uten maskinkraft, uten fremdrift, uten vann i
brannslanger og med stort vanninntak gjennom skrogsidene. Skipet ankret opp
300 m fra Askholmene på 80 m dybde. Hun hadde 2 lavetter på hver side med
hver 3 torpeder – disse ble skutt ut mot fjellveggen for å hindre at de
eksploderte om bord. Redningsutstyr var det kun for mannskapet, flytevester
var bundet til rekke på dekket. Disse brant derfor opp. Skipet var i ferd med å
synke. Det hele var et inferno: brennende olje på sjøen tok livet av mange.
Vannet var kun 1-2 gr pluss, mange frøs i hjel. Mange kunne ikke svømme og
druknet.

06.22 «Blücher» tippet rundt og forsvant i dypet mens det ble observert tyske
marinesoldater stående oppe på bunnen, som var det siste av skipet som
forsvant, syngende «Deutschland, Deustchland über alles..».
Blant tyskerne som karret seg i land på Askholmen var Kaptein Woldag og
Admiral Kummitz. Førstnevnte ville gå ned med skipet, men ble nektet av
admiralen. Vel i land på holmen, ville Woldag skyte seg med sin pistol, men ble
atter forhindret av Kummitz.

Eskadren ankom Oslo 30 timer forsinket. Et par dager etter ankomsten fløy
Kaptein Woldag til Berlin for å avlegge rapport til Hitler. Noe koseprat ble det
nok ikke. Så, 14. april på retur, over Tofte, styrtet det tyske flyet med Woldag
om bord, alle ankom.

For Hitler og tyskerne var dette et voldsomt tap av materiell såvel som
personnel. Av til sammen 2202 mann om bord i «Blücher» omkom 567
mannskap og 400 av troppene, til sammen 967 mann. Tapstallet variere fra
beretning til beretning. Tyske kilder beskriver tap av menneskeliv som langt
lavere, 400-500 personer. Muligens søker de å «redusere» det katastrofale
tapet noe ?

Det fortelles at på vei innover fjorden var det samling i salongene om bord. Der
var det topp stemning med «Heil Hitler!» og snapsflaskene ble raskt tømt.
Dette pågikk frem til kl 21.35 da roen senket seg. Det varte ikke lenge.

5
Samtidig med dette var det kvelden 8. april foredrag i Oslo Militære Samfunn.
Her var temaet «Bordets gleder». Kongen var innbudt.
En videre historie er det som skjedde etter at armadaen ankom hovedstaden:
Kongefamilien, Stortinget og Regjeringen kom seg med tog nordover og til slutt
over til Skottland og England hvorfra de kunne lede landet videre. Dette er også
en dramatisk historie. Bl.a. er jo «Kongens nei !» velkjent.

Ikke nok med det: Direktør for Norges Bank, Nicolai Rygg, hadde vært
forutseende. Sammen med finansminister Oscar Torp hadde han tidlig forstått
at Norge kunne bli involvert i krig. I god tid før krigsutbruddet sørget de for å
klargjøre for flytting av gullbeholdningen på 49 tonn dersom det skulle bli
nødvendig. I all hemmelighet hadde bankfunksjonærer pakket gullbarrene i
1503 trekasser og gullmyntene i 39 tretønner. Kassene ble sikret med stålbånd
og det ble ført nøye oversikt over alle pakkede enheter.

Det var avtalt med 26 lastebileiere å frakte lasten ut av Oslo på kort varsel. Da slaget stod i
Oslofjorden og Torp og Rygg fikk beskjed om angrepet gikk de straks i gang med
å laste bilene og å få kjørt gullet ut av byen. På hver lasteplan satt det to
bevæpnede bankfunksjonærer. Den første lastebilen avgikk Norges Bank kl
08.15, den siste kl 13.30, alle med kurs Lillehammer. Dette skjedde samtidig
med at tyske soldater marsjerte nedover Karl Johan. Etter en dramatisk tur
nordover, med mange nesten-katastrofer, ble gullet fraktet i sikkerhet i
England og senere i USA og Canada. Historien om «Den tunge bagasjen» ,som
var kodeordet for gulltransporten, hører en videre historie til. Uhyre dramatisk
og spennende er den.

Det er ingen tvil om at krigsheltene Leif Welding Olsen og Birger Eriksen skal ha
mye av æren for at alt dette var mulig. Det er spekulert i hvem av disse to som
var den største helten. Begge handlingene var avgjørende for at det gikk som
det gikk. Jeg rangerer dem derfor som like store nasjonale helter.
Norske politikere hadde sviktet under selve angrepet og i mange år før det.
Man hadde lullet seg inn i en pasifistisk tro på at Norge ikke ville bli innblandet
i krig. Forsvarsbudsjettene var i mange år minimale, slik at utstyr var utdatert
og manglet. Den operative forsvarsevne var lite verdt.

Den yrkesgruppen som gjorde den største innsatsen under krigen var nok
krigsseilerne som bemannet handelsskipene. De sørget for at de allierte fikk det
de trengte av krigsmateriell og drivstoff for å kunne yte motstand og til slutt
seiret.

6
Allerede høsten 1939 hadde Norges Rederforbund, på vegne av norske redere,
gjort avtale med Ministry of Transport (regjeringen) i Storbritannia. Den norske
regjering var lite begeistret for avtalen, men den ble da inngått. Denne innebar
at, i tilfellet krig, skulle alle skip over 500 brt frakte forsyninger for de allierte.
Skipene ble organisert i det som ble verdens største rederi, Nortraship. Også
dette var framsynt.

Det hemmelige Nortraship-fondet er velkjent. Det har forfatteren et klart syn
på. Behandlingen av krigsseilerne var skandaløs.

(kilder: Tønsberg Blad, Sandefjords Blad, Wikipedia, Militær Historie, Norges Sjøkrig og en rekke
bøker om krigen. Meget er skrevet om emnet «POL 3» , detaljene varierer en del. Man kan derfor i
ovennevnte finne detaljer som ikke helt stemmer med egen lesing).

Baugen fra «Pol 3» står montert på Torås Fort, Tjøme, som krigsminnesmerke.
LOA= største lengde
Brt= brutto register tonn

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

    *

    code

    The maximum upload file size: 200 MB. You can upload: image, audio, video, document, archive. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded. Drop file here

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.