Sjømannsminner fra mellomkrigstiden

Skrevet av: Fr. Arctander

Da fjerdestyrmann belærte dekksgutten om livets mysterier

På min første tur til Australia, med Wilhelmsens Talleyrand, hadde vi en eneste passasjer, en australsk pike på 18-20 år. Hun hadde visst vært et års tid i England, og skulle nå tilbake til Australia. Hun ble naturligvis gjenstand for en viss oppmerksomhet på turen. Men først litt om båten .
Båten var nettopp bygget i Kiel. Den var på ca. 10 000 tonn dw og gjorde 16-17 knop. Dette var ingen dårlig fart for en stykkgodsbåt for 60 år siden.

Aret etter deltok vi i ull-racet fra Australia til Europa, og alle trodde vi skulle vinne. Men en natt var vi en tur oppe i åkeren på den franske kanalkysten. Denne avstikkeren kostet oss 6 timer, nok til at en tysker – en HAPAG-båt – gikk av med seieren.

Mellom luke 2 og luke 3 hadde vi våre tre bruer, eller fire, hvis vi skal regne med den lille peilebrua på toppen av bestikklugaren. Undre bro, som var delvis innebygget, var forbeholdt skipperen, og vi hadde streng beskjed om å gå på tå når vi passerte den, på vei til eller fra rortørn.

På mellom brua var det postlugar, radiostasjon og lugar for telegrafisten. Vi førte postflagg, men i den tiden jeg var ombord hadde vi ikke annen post enn akevitt. Postlugaren var stuet full av kasser med akevittflasker, som skulle til Australia og hjem igjen for å bli «Linjeakevitt». Det er vel unødvendig å si at postlugaren var låst og plombert?

På øvre bru hadde vi bestikklugar, og på toppen av den igjen en liten peilebru. Ellers var øvre bru helt åpen, den hadde ikke en gang lehus på vingene. Der var ingenting som beskyttet styrmennene og rorgjengerne mot sne, regn og sol. Men vi hadde desto bedre utsikt til himmelen, med skyer og stjerner, og til merset i formasten.

Dette med utsikten til forre mers vil man kanskje synes er uvesentlig, men det er et viktig poeng i denne lille historien, og blir derfor nevnt allerede nå. Men før vi går videre må vi si litt om skipperen og styrmennene.

Vi kan fare lett over kaptein Berg, førstestyrmann Løken, som gikk
dagmann, annenstyrmann Kaas, som hadde 12-4 vakten, og tredjestyrmann Bjønnes, som hadde 8-12 vakten. Hovedpersonen i denne lille historien var fjerdestyrmann, som hadde 4—8 vakten. Vi gutta akterut gikk «dreiende vakter», så vi kom skiftevis på vakt sammen med alle styrmennene.

Jeg husker ikke hva fjerdestyrmann het, og jeg har kanskje aldri visst det. Han var ganske ung, ca. 21 år, vil jeg tro. Han var ute på sin første styrmannsjobb, etter å ha tjenestegjort fire år som ‘prentice, og deretter styrmannsskolen. Han var en beskjeden og hyggelig kar, med interesser utover det faglige. Som det forhåpentlig vil fremgå av det følgende, hadde han lest litt av hvert.

Vårt siste anløp i Europa var Oporto, hvor den australske passasjeren kom ombord, og hvor vi lastet et parti kork – eikebark i store flak. Der så vi også Gustaf Eriksons firmastede stålbark Herzogin Cecilie av Mariehamn.
Fra Oporto gikk vi til Cap Verde, og derfra satte vi kurs for «Håbet». Kurs, ja. 1 dag ville vel kursen ha vært f.eks. 150°, men i strekenes og kvartstrekenes tid ble det heller SO-S 1/4 S. Så enkelt kunne det sies den gangen.

Nå er det vel på tide å slippe passasjeren frem. Jenta må ha følt seg ensom, for det var vel ingen hun torde snakke til, og ingen som torde snakke til henne. Jeg regner ikke med skipperen, for han var jo utgammel, nærmere 60 år. I sin kjedsomhet begynte hun å klatre i mastene, særlig i formasten, og nå kommer jeg tilbake til den tidligere nevnte utsikten fra øvre bru til forre mers.

Er det noen som husker hvordan jentene så ut for 60 år siden? Vel, jentene var vel i og for seg ikke særlig forskjellig fra 80-årenes jenter, men påkledningen var en annen. Dengang gikk de i skjørt. Riktignok fantes det både skibukser og ridebukser, men ombord i Talleyrand var det hverken skiføre eller hester, så denne australske jenta gikk i skjørt.

I 1927 rakk skjørtet omtrent til knes og buksebena var ca. en tomme kortere enn skjørtet. Det var altså en margin -kall den en sikkehetssone eller en anstendighetssone – på 2—3 cm. Det var ikke meget, og hvis en dame gikk oppover en trapp, gikk hun ikke mange trinn før hun hadde overskredet anstendighetsgrensen. Og i en loddrett leider var denne sikkehetssonen omtrent lik null. Men det tenkte vel ikke vår unge passasjer på.

Eller – kanskje det var nettopp det hun gjorde? Kanskje hun var klar over at hun var eneste kvinne blant 40 hungrende mannfolk, og ville gjøre mest mulig ut av situasjonen? Det vil man aldri få vite.
Vi som gikk vakter, og tilbragte gjennomsnittlig seks timer pr. døgn ved roret, begynte å bli vant til å se jenta stå der opp i merset, på utkikk etter Australia, med flagrende skjørt og lilla bukseben.

Men en ettermiddag stoppet fjerdestyrmann ved siden av meg, og sa: «Vet du hva den jenta mangler?» Nei, det hadde aldri falt meg inn at jenta manglet noe. Tvert imot, jeg syntes hun virket ganske komplett. Men når en mann med styrmannslue mente at hun manglet noe, da måtte hun vel mangle noe!
Så jeg tok et nytt overblikk. Det var åpenbart for enhver at jenta hadde to legger og to knær, og med litt fantasi kunne man jo tenke seg at de to lilla buksebena skjulte to lår, og hva mer kunne man vente seg at en jente skulle ha? Derfor sa jeg til fjerdestyrmann at jeg ikke kunne se at hun manglet noe.

Han sukket oppgitt: «Du er dum. Jeg mener ikke at hun mangler noe fysisk. Det er «psykisk» jeg mener». Fysisk og psykisk! Der begynte han igjen med disse vanskelige ordene, som han kunne så mange av, og som han likte å servere oss som var mindre boklærde. Men nå var jo ikke dette av de aller vanskeligste. Ord som fysisk og psykisk hadde jeg visst hørt før. Men, bare vent, det skulle snart bli verre.

Fjerdestyrmann slo noen slag tvers over brua. Som vakthavende styrmann måtte han jo holde øye med horisonten, i tilfelle det skulle dukke opp et seil eller en røkstrime. Og som ansvarshavende offiser måtte han jo også passe på at ingen passasjer ramlet ned fra merset og slo seg ihjel, så han holdt et øye den veien også. Imens måtte jo jeg passe kursen: SO-S 1/4 S.

Neste gang fjerdestyrmann stoppet hos meg, sa han: «Du skjønner det -» (han begynte gjerne sine forelesninger med disse ordene.) «Du skjønner det, den jenta er seksuelt underernært!» Nå begynte altså de vanskelige ordene for alvor!
«Seksuelt» hadde jo med jenter å gjøre. Alle visste vel det, og man var jo ikke født i går heller, men «underernært», det var jo noe som hørte hjemme i Afrika. Der var man underernært. Det var jo derfor kvinneforeningene i Norge strikket strømper og våtter, og sendte nedover.

Og det var derfor de samlet inn penger og sendte avgårde misjonærer og leger, som hadde med seg mat og medisiner, og kalorier og vitaminer og kullhydrater, og hva det nå het alt sammen. Det var fordi folk i Afrika var underernært. Men denne jenta fra Australia virket ikke det minste underernært! Jeg kunne nesten si «tvert imot», når jeg så opp på de lubne leggene hennes.

Jeg tenkte at det var vel riktig, som fjerdestyrmann sa, at det var jeg som var dum, som ikke skjønte dette. Og jeg tenkte på et ord av Ibsen: «Er du dum, da vær kun stum, men med en kløktig mine!». Derfor holdt jeg kjeft, og prøvde å se intelligent ut. Det var neimen ikke lett.

I mitt stille sinn tenkte jeg: «Den styrmannsskolen må være en fabelaktig skole. Der lærer de mye rart. Men om tre-fire år er jeg vel selv på den skolen, og da er det min tur til å gå rundt som en lærd mann, og bruke mange fine ord.»

Etter en liten rundtur stoppet fjerdestyrmann igjen hos meg, og spurte: «Har du aldri hørt om Freud?».
Nei, jeg hadde jo lært litt tysk på middelskolen, og jeg visste at Freud kunne bety fryd eller glede, men noen annen Freud hadde jeg aldri hørt om. Dette ga fjerdestyrmann anledning til et nytt foredrag: «Du skjønner det, Sigmund Freud er en østerriksk lege, som bor i Wien. Han er ikke bare lege, han er psykoanalytiker» (dette ordet måtte han si to ganger før jeg forsto det) «psykoanalytiker, og han har studert mye rart, og skrevet mange bøker. Han har bl.a. skrevet om jenter som er seksuelt underernært.

Det er veldig synd på slike, de bare går der og lengter. De får noe som heter komplekser, og da kan de finne på de utroligste ting, som for eksempel å klatre i master.»
Nå skjønte jeg hvorfor jenta sto der oppe i merset, det var altså ikke bare for å speide etter Australia. «Og du skjønner det,» fortsatte han, «at det er bare en ting som kan hjelpe slike jenter til å bli bra.

Derfor burde noen ta seg av jenta, og hjelpe henne med problemene hennes. Det burde noen gjøre -», mumlet han, like meget til seg selv som til meg, mens han fortsatte å rusle frem og tilbake.
Nå vet ikke jeg om fjerdestyrmann, eller noen annen, påtok seg å helbrede jenta. Det eneste jeg vet er at etter en tid sluttet hun å klatre i masten. Men det kan jo også henge sammen med at vi kom ned på sydligere breddegrader, hvor det etterhvert ble kaldt og utrivelig oppe i merset. Hvem vet?

Da vi kom for nær en lysbøye.


En ettermiddag i 1930 var Wilhelmsens Tijuca, kaptein Torger Andersen, på vei ut fra New York, bound for Rio de la Plata. Et stykke ute i «renna» hadde vi et uhell, det må vært i forbindelse med et møte. Vi fikk rompa for langt over til styrbord side av renna, og huket styrbord propeller i ankerkjet-tingen på en av lysbøyene. Jeg var glad fordi jeg ikke stod til rors akkurat da, selv om rorgjengeren neppe kunne klandres for uhellet.

Problemet var nå: Hvordan skulle vi komme løs fra fanskapet, uten taubåtutgifter, og før Coast Guard kom og knep oss? Styrbord motor kunne vi jo ikke bruke, og hvis vi bakket med babord motor, ville vi kanskje vri oss rundt og bli liggende på tvers i renna.
Men «Gubben» fant på råd.

En fortøyningswire med sjakkel i øyet ble stukket ut gjennom bussgattet i akterkant av broen, og manet akterover, utenbords, til forkant av poopen, hvor bøyen lå og gliste mot oss. Så ble en mann firt ned i båtsmanns-stol, og han sjaklet wiren til bøyen. Da mannen var trygt ombord igjen, tok vi wiren til nokken på en av winchene, og hev forsiktig inn. La det være usagt om vi hev bøyen forover, eller skuta akteover, men vi fikk i alle fall beistet klar av propellen.

Så kom den vanskeligste del av manøvren. Da bøyen var omtrent tvers av aktermasten, måtte mannen i båtsmanns-stolen ned igjen for å få sjaklen løs.
Da måtte vi først slakke ut på wiren, og dermed hadde vi ikke lenger bøyen under kontroll.
Men det gikk, det også, før det ble helt mørkt, og uten at Coast Guard knep
oss.

Et humoristisk innslag hadde vi også under denne manøveren. Hver gang tredjestyrmann fikk en ordre av skipperen, svarte han «Yes, sir». Til slutt ble Torger Andersen irritert, og sa: «Dette er ikke noen Yankeebåt, og jeg vil ikke høre dette evindelige «Yes, sir.» Dette er en norsk båt, og her skal det snakkes norsk. Husk det!»
Og tredjestyrmann svarte: «OK».

Finnlenderen og kniven.

En natt i 1930 lå Tijuca ved Amerikalinjens pier i Brooklyn. Jeg hadde vakt ved landgangen, og det var derfor med litt dårlig samvittighet jeg satt i messa og spiste en tallerken corn flakes fra mitt private lager.
Jeg hørte noen subbende skritt ute på dekket, og der kom vår finske matros, Mattson fra Kotka, og satte seg ved samme bord. Han hadde tydeligvis fått litt for mye «moonshine» – forbudstidens ulovlige brennevin – og var svært pratsom.

Nå hadde man jo hørt mange historier om fulle finnlendere og deres bruk av kniv, men Mattson var, foreløpig, i det vennskapelige hjørne. Plutselig vippet humøret over fra det elskverdige til det kranglete. Han spratt opp fra benken, tok strupetak på meg med venstre hånd, og fektet foran øynene mine med brødkniven i høyre hånd.

Der satt jeg fint i det: med ryggen mot veggen (skottet) og med spiseskjeen som eneste våpen. Senere har jeg ofte tenkt på hva jeg kunne ha gjort, hvis jeg hadde vært filmhelt. Jeg kunne ha veltet bordet over ham, og dermed fått et visst overtak. Det gjorde jeg ikke, av to gode grunner. For det første fordi jeg ikke var filmhelt, og for det andre fordi bordet var skrudd fast i dørken.

Det eneste jeg kunne gjøre var å godsnakke med ham, i den grad strupetaket tillot meg å snakke. «Diplomatiet» virket etter hensikten, og etter en stund slapp han meg løs, la fra seg kniven og krabbet til køys.
Dagen etter husket han ingenting.

Skipsbrann, men heldigvis ved land.

Skipsbrann er et uhyggelig ord, men det blir straks bedre, når skipet ligger ved land.
Jeg har bare opplevd én skipsbrann, det var ombord i Wilhelmsens Tijuca, kaptein Torgersen Andersen, og vi lå trygt fortøyd ved verksted i Brooklyn. En av mine kamerater, Rojahn fra Tønsberg, hadde åndsnærværelse nok til
å ta noen bilder, og jeg har notert på disse at datoen var 21. februar 1930.

Først noen ord om rommet, der brannen oppsto. Det var ikke snakk om proviantrommet. Nei, hele lasterom nr. 3, mellom brobygningen og maskinrommet, var innredet for fryse- og kjølelast. Før min tid ombord hadde båten ført mangen kjøttlast fra Argentina til Europa, og på min første tur ombord hadde vi epler fra New York til Buenos Aires. Dette var før man fant ut at Argentina se|v kunne dyrke og eksportere epler.

Kjølevæsken sirkulerte i sveiste rør, og isolasjonsmaterialet var granulert kork. Foran rørene var et system av trange kanaler, bygget av tre, og lakkert med en lakk, som skulle vise seg meget brennbar. Det var ikke noe sted for folk med klaustrofobi, men det fine ordet hadde vi aldri hørt.
I timene før brannen, mens verkstedets sveisere reparerte kjølerørene på den ene siden, hadde jeg min arbeidsplass i disse kanalene, på den andre siden. Oppdraget var å hente frem daue rotter etter røking med cyanamid, eller blåsyregass.

Det var ikke noen morsom jobb, for i de trange kanalene var en tung eim av cyanamid, som det tok tid å lufte ut. Det er kanskje fra slike jobber min antipati mot rotter og blåsyre skriver seg.
Sveiserne gikk til lunsj kL 11.30, jeg ble ropt opp til middag klokken 12, og et kvarter senere gikk brannalarmen. Siden jeg var den siste, som hadde vært på brannstedet, ble jeg hardt presset under sjøforklaringen. «Var jeg sikker på at jeg ikke hadde tent en røyk?» Jeg fastholdt at jeg aldri gikk med fyrstikker eller røyk i arbeidstiden.

Brannårsaken var vel nokså opplagt: Sveisegnister i korken.
Men, tilbake til brannen: Det ble påstått at The New York Fire Brigade sendte ut 170 brannmenn, 12 brannbiler og 3 brannbåter. Et av Rojahns bilder viser de 3 brannbåtene, men ellers kan jeg ikke gå god for disse tallene, for jeg var vel den som hadde minst anledning til å følge med.

Jeg ble satt til å passe på brennevinskapet i proviant-rommet. Man vil kanskje spørre: «Var skipperen så avhengig av dette brennevinet?» Nei, tvertimot. Han var meget nøktern, og det ble sagt at han var nærmest påholden, når det gjaldt å skjenke alle disse tørste uniformerte herrer som kommer ombord så snart en båt nærmer seg en havn. Jeg sikter nå til representanter for havnevesen, politi, toll, helsevesen, immigrasjon og gudene vet hva.

Disse flaskene ble oppbevart i et stort skap, som var både låst og tollplom-bert. Hvis denne tollplomben skulle bli brutt, ville det kunne tolkes som forsøk på smugling, og det var ingen spøk. Jeg fikk nærmest den beskjed, at hvis noen skulle åpne dette skapet, måtte det skje over mitt lik.
Fra proviantrommet, hvor brennevinet og jeg var plassert, var det dør ut til brannstedet, og jeg hadde stadig besøk av brannfolk, som gjorde alle mulige forsøk på å få meg til å snu ryggen til.

Dette var jo i forbudstiden, og som de fleste andre amerikanere var brannfolkene sugne på «booze». Brannfolkene var «snille», og tilbød seg å passe skapet for meg, hvis jeg ville gå på dekk og trekke frisk luft. Etterhvert som proviantrommet ble mer og mer røykfullt, ble også min tørst plagsom. Det var ingen som hadde tid til å bringe meg noe å drikke, langt mindre avløse meg på min utsatte post.

For å smøre halsen begynte jeg å spise syltetøy-jam. Dette varen rød pasta i en stor butt, med en stor skuffe, som vi av og til fikk smake på, enten onsdag eller lørdag ettermiddag. Stuerten kalte den bringebærgelé, men ifølge etiketten var det «crew jam», altså mannskapssyltetøy, fra et slakteri i Chicago. Oppskriften var benavkok, med kunstig søtning, kunstig farve og kunstig smak». Altså riktig et naturprodukt! Men det lindret sårheten i halsen. Det var først senere jeg merket virkningen på maven, og den var ganske voldsom.

Men, brannen var jo mer enn brennevin og syltetøy, selv om disse to ting var hovedsaken i min lille verden, i proviantrommet. Jeg merket at vi begynte å få slagside til styrbord, altså bort fra kaien, men jeg visste ikke årsaken. Brannbilene og brannbåtene pøste tonnevis av vann ned i 3-rommet, og våre maskinfolk førsøkte å lense det ut igjen. Men den granulerte korken, som ble stadig mer vasstrukken, la seg i «bilgene» og tettet silene på lenserørene.

Og da vi først begynte å få slagside, la vannet seg over til styrbord, og økte slagsiden. Det så en stund ut som om vi ville kapseise (capsize = gå rundt), og et par mindre båter, som lå ved nabopieren, halte ut, av frykt for å få mastene våre over seg. Situasjonen ble reddet ved at det ble rigget til en stilling, arbeidsplattform, utenbords på babord side, nokså langt nede. Et par brennere fra verkstedet ble sendt ned på stillingen, og de brente ut en åpning på ca. 1 kvadratmeter i skutesiden.

Vannet flommet ut, og skuta rettet seg opp. Utpå kvelden var det hele over, og vi pustet lettet ut da brannfolkene dro sin vei. Man fant det ikke lønnsomt å reparere kjøleanlegget, så restene ble revet ut, og rommet omgjort til vanlig lasterom. Vi fikk et langt opphold ved verkstedet. Det var jo ikke bare rasering av kjøleanlegget som tok tid, men vi måtte også skifte ut den istykkerbrente platen i skutesiden.
Og røk og flammer hadde satt sine spor både på brobygningen og midtskips-huset.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    The maximum upload file size: 200 MB. You can upload: image, audio, video, document, archive. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded. Drop file here

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.