Fernbank skulle i dokk i Singapore

Skrevet av: Fr. Arctander fortsetter sin fortelling.

Akkordarbeide.
Akkordarbeide ble ikke meget brukt. Vi hadde vår faste månedshyre, og det var en selvfølge at vi satset det vi hadde, uten å bli belønnet med f.eks. «kvelden tidlig».
Men det hendte, og det hendte bl.a. en gang i 1932.
En morgen med duskregn møtte båtsen oss med denne hilsen: «Nå skal vi vaske og male mastene. Vi vasker idag, i regnvær, og maler på første godværsdag. Du, Jeppe, tar formasten, og du tar aktermasten. Det er kvelden, når dere er ferdige. Sett i gang!»

Båtsen hjalp oss med forberedelsene, som var ganske enkle. Vi fikk hver vår båtsmanns-stol, og hver vår pøs med sodavann, og hver vår pøs med skyllevann. Og naturligvis vaskefiller, eller pussegarn. Skyllevannet ble alltid kalt «ferskvann», selv om vi ofte brukte sjøvann, for å spare. Båtsmanns-sto-len hang i et tau, som merkelig nok ble kalt en «jolle».

Jeg var ikke bare glad for å få aktermasten, for på den ligger det alltid mest exhaust. På den annen side kunne det bli endel ekstra-arbeide med storbom-men på formasten, så det kunne kanskje gå opp i opp.
Jeppe og jeg satte i gang på hver vår topp, og vi holdt nok litt øye med hverandre, for ingen liker å være den dårligste. Det var ikke så lenge mellom hver gang jeg skjelet bort til formasten, og vi holdt pent følge nedover. Dette var jeg litt kry av, for jeg visste at Jeppe var en flink gutt.

Plutselig var Jeppe borte, båtsmanns-stolen var tom! Hvor i all verden hadde han gjort av seg? Jeg senket blikket til merset, og der hang han og sprellet. Skjønt «sprelle» var vel ikke det rette ordet for Jeppes bevegelser akkurat da, der han hang over rekkverket på forre mers.

Men Jeppe var ikke den som ga seg så lett, og han hadde heldigvis ikke brukket noe. Tydelig mørbanket kom han seg på bena igjen, og klatret tilbake til utgangspunktet.
Fra sin plass i styrehuset hadde «Megleren», jungmann Arne Hartmark, observert fallet. For en uerfaren og følsom ung mann må det ha vært en skremmende opplevelse.


Men hva hadde egentlig skjedd med Jeppe, den sindige og erfarne matrosen? Han må, for en gangs skyld, ha snudd på regelen «Safety before speed», og latt speed’en gå foran sikkerheten. Han fikk iallfall en lærepenge, som han sikkert husket.

Og så vil man kanskje spørre: «Hvordan gikk akkorden?».
Jo, selv om speed’en nok ble endel nedsatt etter Jeppes sirkusnummer, klarte vi vel å spare inn en time eller to av dagen. Det ble nærmest dødt løp mellom Jeppe og meg.
Arbeidsdagen vår var fra 6-18, dvs. netto 10 timer.

Dock-masteren i Singapore.

Det må ha vært i 1933 eller -34. Fernbank skulle i dokk i Singapore -Løvebyen – for å skrapes og stoffes. Dokken var en virkelig tørrdokk, altså ikke flytedokk. Havnelosen hjalp oss frem til dokken, men i det øyeblikk vi hadde fått «snuta» innenfor dokkporten, var det dock-masteren som overtok. Denne karen, som tydeligvis var brite, hadde tatt oppstilling aller innerst, der hvor dokken ender i en spiss. Her sto han i dokkens centerlinje, og kunne sikte langs mastene våre, og hele tiden passe på at vi holdt oss midt i dokken, mens han vinket oss innover.

Vi fikk etter hvert satt ut fortøyninger på begge sider, og halte oss forsiktig innover, uten bruk av maskiner eller ror. Jeg sto til rors, men skjønte snart at jeg var overflødig, så jeg la roret midtskips, og ventet bare på at skipperen skulle si: «Vel ved roret. Gå ned og hjelp til med fortøyningene!»
Kanskje skipperen glemte meg, eller kanskje han ville unne meg en liten fristund.

Jeg ble stående, for jeg kunne jo ikke gå fra roret uten ordre, og jeg syntes jeg hadde det bra der opp under solseilet, med utsikt til alle kanter. Og dock-masteren der forut interesserte meg. Etter en stund i solsteken ble han vel tørst, så han knipset med fingrene og bjeffet en ordre, øyeblikket etter kom to kineserboys løpende, den en med bord og stol, den andre med glass og ølflaske. «Hvit mann i Østen» tenkte jeg, der jeg sto.

Vi gled innover i dokken, men før vi kom helt inn, begynte det plutselig å regne. Dock-masteren knipset igjen med fingrene, og boyene kom løpende, den ene med regnfrakk, den andre med en stor paraply, som han holdt over briten.
Jeg, som sto trygt under solseilet på øvre bro, kunne vei unne dock-masteren hans privilegier, men jeg tenkte ved meg selv, at det er vel ikke slik det foregår på Akers Mek. Verksted i Oslo.
Besøk på en sukkerplantasje.

Jeg husker en palmesøndag, det må ha vært i 1933. Fernbank lå i Uoilo, en av sukkerbyene på Filippinene.
Noen av oss leide en utriggerkano, med mannskap, og seilte ut til en av naboøyene. En amerikaner, la oss kalle ham Mr. Jones, drev en sukkerplån-tasje med tilhørende fabrikk. Når sukkerrørene er modne, blir de kappet, tørket og knust eller malt, før det gule råsukkeret blir fylt i sekker og eksportert.

Mr. Jones syntes det var hyggelig å treffe «White men», selv om vi ikke var amerikanere. En tykk innfødt kvinne, som han omtalte som «my wife», men behandlet som en slavinne, tøflet rundt og sørget for vått og tørt til oss.
Huset var fullt av halvhvite unger i alle aldre. De var tydeligvis under pisken, men fikk lov til å glo stumt på oss fremmede.
Mr. Jones bodde i en stor bungalow, som sto på peler, med overbygget veranda på tre sider.
Hans arbeidere og deres familier bodde i en egen landsby, og der skulle det nå i påsken oppføres det årlige påske-skuespill, med landsbyens eneste gate som «Via dolorosa», og «Kristus» slepende på et stort trekors.
Alle de opptredende var Mr. Jones’ folk, og vi spurte ham hva slags kar denne «Kristus» var i det daglige liv. Svaret virket kanskje litt negativt: «Samme slags kjeltring (rascal) som alle de andre».

En tørrlagt alkoholiker.

Fernbank hadde fått ny tømmermann, en litt eldre kar fra Haugesund-kan-ten. Han sa alltid nei takk til en drink, men det var vel ingen som tenkte over det, for det var jo en privatsak om en ville være avholdsmann.
Det som ingen skjønte, var at mannen var tørrlagt alkoholiker. Dette kom for en dag midt ute i Stillehavet, på en riktig sur og utrivelig tur. Vi var på vei fra Japan til California, og fulgte storcirkelen for å spare tid, men derved kom vi nokså langt nord.

En lørdag kveld kom chiefen og forærte maskinfolkene en flaske genever, og styrmannen kom med en flaske til dekksfolkene. Blant dekksfolkene var det flere som sa nei takk til vår «rasjon», og da ble det mer på de andre, for flasken måtte jo tømmes. Alt ville ha vært vel og bra, hvis ikke tømmermannen hadde funnet på å smake. Dermed sprakk han, og klarte å få i seg det meste av begge flaskene, og ble helt rebelsk.

Jeg hadde lagt meg, og hadde lugar under dekk, så jeg visste ikke noe før jeg fikk høre historien søndag morgen.
«Guri» – det gamle kjelenavnet på en skipstømmermann er «Fliseguri» eller «Guri» – hadde lugar på dekk, sammen med båtsmannen. Utpå kvelden hadde Guri blitt så krakilsk at skipperen og styrmannen hadde kommet akterut for å legge ham i jern. I farten hadde styrmannen tatt med fotjern i stedet for håndjern, og disse jernene var så rommelige at Guri klarte å smyge dem av hendene. Båtsen måtte finne seg et annet sted å sove, og Guri lå alene bak låst dør.

Neste morgen kom skipperen for å se til arrestanten. Da hadde Guri fått av seg jernene, og sto klar til å ta imot skipperen. Da skipperen låste opp døren og stakk hodet inn, svingte Guri jernene for å slå inn skallen på ham. Skipperen trakk til seg hodet, og jernene traff den lille runde ruten i døren (av 2 cm tykt glass), som gikk i knas.

Skipperen overmannet Guri, satte på ham både fot- og håndjern, og surret ham fast i køya. Der måtte han ligge til han ble snill gutt.
Men under dette basketaket fikk Guri kink i ryggen, og måtte sykemeldes for en tid.
I mellomtiden var det båtsen, og senere jeg, da båtsen ble syk, og jeg
overtok hans jobb, som måtte gjøre det aller nødvendigste tømmermannsar-beidet. Det ble forresten ikke stort annet enn peiling av tanker og rennestener (bilger) to ganger daglig.

Lesestoff ombord -felleseie?

Jeg har fått spørsmål om hvordan sjøfolk klarte å skaffe seg lesestoff i mellomkrigsårene, da de fleste båter ikke hadde bibliotek. Svaret må bli at vi praktiserte et felleseie, en kommunisme, på området. La meg ta frem et eksempel, og skildre det ved noen få scener:
Scene 1: A sitter i sin lugar, og B kommer inn: »Har du lesestoff?» A: Jeg har en bok her, men den vil jeg ha igjen, så du får huske adressen.»

Scene 2. B sitter i sin lugar, og C kommer inn: «Har du lesestoff?» B: «Jeg har en bok her, men den tilhører A, så du får levere den tilbake til ham.»
Scene 3. C sitter i sin lugar, og D kommer inn: «Har du lesestoff?» C: Jeg har en bok her, men jeg har lånt den av B, og han har visst lånt den av A. Du får levere den tilbake til en av de to.»
Scene 4. D sitter i sin lugar, og E kommer inn: «Har du lesestoff?» D: «Jeg har en bok her, men jeg har lånt den av C, og han har visst lånt den av en eller annen. Du får sørge for å få levert den tilbake til eieren.»

La meg ikke tvære ut historien ved å skildre 25 scener, men nøye meg med et resymé: Etter 3-4 uker er det ingen som husker, eller interesserer seg for, hvem eieren er. Da er boken forlengst blitt felleseie.
En gang hadde jeg en bok, som jeg gjerne ville ta vare på. Derfor skrev jeg på tittelbladet, under navnet mitt: «Denne boken vil jeg ha igjen.» Dette fikk kanskje enkelte i vrangen, men det hjalp. Etter et passe antall måneder kom boken – eller restene – i retur, med tydelige merker etter å ha blitt lest av en hel besetning.

En weekend i Hai Phong.

Det var i 1935, og vi skulle hente en kull-last i Fransk Indo-Kina, det som nå heter Nord-Vietnam. Vi fikk kullene ombord i små kurver, og selv om det krydde av kulier, tok det tid å fylle buken på en 10 000-tonner. I mellomtiden holdt vi på å forgå av varme, kløe og svette. Vannet i elvemunningen, hvor vi lå til ankers med lektere på begge sider, holdt 33° C, men virket allikevel kjølig, når vi tok vårt aftenbad.

En lørdag bestemte jeg meg for å ta en tur til hovedstaden, Hai Phong. Jeg ville dra alene, for å stå helt fritt m.h.t. hva jeg ville gjøre og ikke gjøre. Dessuten kunne det smake godt å komme helt bort fra de 35 trøtte trynene ombord.
Siden det var lørdag fikk vi fri allerede kl. 15, og etter en «all over» i pøsen og en rask svømmetur i elvemunningen dro jeg i land. Jeg satte meg i en rickshaw og bad om å bli kjørt til hovedstaden.

Turen gikk over rismarkene, på så smale veier at vil måtte dempe farten, når vi en sjelden gang møtte en annen rickshaw. Det tok vel en time eller så å nå inn til byen. Det var like før 14. juli, Frankrikes nasjonaldag, og man var i full gang med å forberede feiringen, bl.a. med flaggstenger for Tricoloren langs begge sider av hovedgaten. Men det var ennå noen dager igjen, og det var god plass på hotellene.

Jeg leide meg en hel liten bungalow i hotellets park, og åpnet med en «lang dusj». Etterpå bestilte jeg middag på terrassen, med en kokt fisk som ifølge menyen het «vieille». Tross det «gamle» navnet var den frisk og fin, og smakte riktig godt
Jeg kom i snakk med direktøren, M. Lambert, som hadde bodd lenge i landet, og hadde meget å fortelle. Hverken varmen eller mosquitoen var særlig sjenerende, for bungalowen hadde både myggnett og takvifter, uvant luksus!

Neste dag fulgte jeg Monsieur Lamberts råd, og fikk vel se det meste av hva en slik middelstor koloniby hadde å by på, før jeg i kveldingen kjørte tilbake over rismarkene.
Man vil kanskje spørre: Hvor ble det av kullene?
Sant å si, husker jeg det ikke. Det kan hende jeg blander denne kull-lasten sammen med en fra Port Adelaide i Australia, som vi losset i Singapore. Der lå, som flytende kulldepot, en gammel svensk steambåt, uten maskin, som het Oskar II.

Skipperen og rormannen.

Mellom skipperen og rorgjengeren må det råde et tillitsforhold, ellers blir jobben en plage for begge parter. Norske skippere er samvittighetsfulle folk, og ansvaret for skip og mannskap, passasjerer og last, hviler tungt på dem.

Hvis skipperen dessuten er av den nervøse typen, bak det barske ytre, da står han gjerne i helspenn når han manøvrerer i trangt farvann. Da er det svært viktig at han har den fornødne tillit til rormannen.
Jeg tror mange skippere vurderer sine folk slik: Nilsen er OK til rors, men Larsen må jeg passe godt på, for han er litt vimsete.

Slikt sier han kanskje ikke høyt, men styrmennene føler det på seg, og sørger for å ha en «Nilsen»’på plass, når losbåten nærmere seg. Ingen er tjent med at skipperen er irritabel.
I et par båter har jeg vært så heldig – eller uheldig? – å ha skipperens tillit på dette område, altså være en «Nilsen». Dette kan føre til at man får stå i fred under solseilet og «leke» med et lite ratt, mens kameratene svetter med fortøyninger, bommer, luker og presenninger. Men det kan også føre til at man blir purret ut i tide og utide.
Alt har sine sider .
Kilde: Norsk sjøfartsmuseum

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

    *

    code

    The maximum upload file size: 200 MB. You can upload: image, audio, video, document, archive. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded. Drop file here

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.