Moderne tragedie på ishavet.

Repotasje: Jan Fiksdal

Yrkesfiskere jeg snakket med hadde bare en mening om det som skjedde ombord i “Breisund”:
Pyseri!
En moderne form for mytteri riktignok. — Enklere, men likevel.
— De skulle hatt en porsjon god gammeldags bank, sa de.
Aldri i sin lange tid som fiskere hadde de hørt maken:
Her lå fartøyet midt oppe 1 fiskefeltet vest “for Grønland. Så vidt begynt på sesongen. Den som skulle gi kone og unger livberge for vinteren, kanskje noe ekstra til jul, om fisket slo til.

Og så går fem mann ombord hen og nekter å arbeide. Legger seg ned som sjuklinger. — Ja, steller seg slik at fartøyet må gi opp hele fisket og gjøre vendereis. Gå tilbake til Norge uten last og lott.
De gamle spyttet mot vinden og var arge.
— Men en kan jo ikke banke slike i dag. Slikt er straffbart.
Noe rart at det Ikke blir folk av dem!

«Breisund» gikk ut fra Ålesund tredje september. Den skulle drive linefiske etter torsk ved Vest-Grønland.
En eldre båt, på vel 400 bruttotonn. Kjent som en god båt.
Skipper ombord var Knut Sylte. Bestmann var Kjell Nedregård. Dyktige fiskere, med mange års erfaring på Grønland.

Det var et mannskap på 21, hvorav 11 fiskere. Som vanlig hadde det vært vanskelig å få folk. I siste liten fikk de fem ukjente karer fra andre kanter av landet.
Ungdommer i tyveårene. Fire av dem sa de hadde fisket før. De så greie nok ut, mente fiskerne.
Så mye var avhengig av gode folk.

De hadde regnet med å drive
frem til jul. Kanskje lenger om nødvendig.
Noen av dem hadde konene på kaien da de drø. De vinket. Sto der en stund før de gikk hjem og belaget seg på den lange ventetiden.
Noen få uker senere kom den forunderlige meldingen fra -Breisund: :
Den måtte gi opp fisket — fem mann ombord nektet å arbeide.
Noe lignende hadde de aldri hørt om tidligere i fiskebyen Ålesund.
Mange sto på kaien da «Breisund» kom inn
Skipper Sylte og hans mannskap akuttet seg.

Sylte sa:
— Det var ingen ting annet å gjøre. De fem var ubrukelige i arbeidet. Deres innstilling til jobben var slik at jeg ikke kunne la det fortsette, — for da kunne jeg bare ha gitt fra meg skuta, min kommando ville vært fullstendig undergravet.
Han ville helst ikke sl noe mer. Han syntes det var mildt sagt beklagelig.
De fem ga sis versjon av det som hadde skjedd til lokalpressen:
• Jeg hadde en svullfinger. Det gikk sent 4 egne og til slutt klarte jeg ikke mer. Da jeg sa dette, fikk jeg drittkjeft til svar og ble bedt om å legge meg. Da jeg gjorde det, ble skipperen rasende og ba meg hoppe på sjøen. Deretter var jeg å betrakte som oppsagt.

• Jeg hadde jobbet i 24 timer i trekk. Etterpå fikk jeg legge meg et par timer. Da skipperen tornet meg til, klaget jeg på hodepine og ville gjeme ligge. Etter en del diskusjon endte det med at han slo meg med knyttneven over nesen så jeg fossblødde.
• Jeg ble spurt om å egne liner på fritiden min og dette gjorde jeg. Skipperen kom og sa at linestubbene skulle ut på 20 minutter. Jeg mente at arbeidspresset ville bil for høyt. Han ba meg da hoppe overbord. Så var Jeg også å betrakte som oppsagt.

• Jeg ble bedt om å egne en stamp. Etterpå ble jeg bedt om å egne to stamper til. Jeg sa at andre ikke ville ha funnet seg i en slik drittjobb. Han reagerte ikke da. Jeg gjorde likevel jobben, men dessverre uten å si ifra Senere fikk jeg vite at jeg var oppsagt.
• Jeg skulle egne en stamp. Men så oppdaget Jeg at det var tatt ut for lite agn til tining. Jeg klarte Ikke å egne med det frøsne agnet. Da jeg sa fra til skipperen, sa han Jeg skulle gå og legge meg. Det gjorde jeg. og etter en stund kora han og spurte om jeg hadde tenkt å bli liggende, — Til agnet har tlnet, sa jeg. Deretter var jeg oppsagt og kunne bare hoppe i havet.

Bestmann Kjell Nedregård er en vanskelig mann å få til å snakke.

— Slikt ligger ikke for ham.
Det som skjedde på fiskefeltet
så han helst han ikke hadde opplevet.
Skamfull over å ha vært med på å måtte gi opp et fiske slik.

Beskyldningene som de fem kom med mot ledelsen ombord gjør ham arg.
Ved siden av skipperen var det han som hadde hatt folkene i arbeid. Han mente å vite hva som skjedde.
Jeg traff Nedregård ombord i kutteren “Sulabuen” i Ålesund. Han og en kamerat skulle forsøke laksen en stund fremover.

På den måten håpet han å redde noe av sesongen.
«Breisund» lå i opplag. For sent å gjøre mer på Grønland i år. De tyve tonnene med saltfisk den
hadde i lasterommet var losset. Mannskapene hadde fått utbetalt sin statsgaranterte mlnstelott og reist hjem for å forsøke å gjøre det beste ut av situasjonen. 200 kroner uken er ikke mye å leve av for en familie.

Inntektsmulighetene er ikke alltid så store de stedene de kommer fra.
Hva var det som skjedde ombord? Nedregård sier:
— Det er vel så at Grønlanda-fisket er hardt, — kanskje det hardeste.
Men når en mann har tatt på seg en jobb, så skal han fullføre den. Det mener nå jeg.
En kan ikke bare legge seg ned, slik disse karene gjorde.

Det var ingen som hadde slått dem eller gitt dem noen annen grunn.
Fire av dem sa de var fiskere da de kom ombord, men de viste seg som noe annet på feltet. Sutret og ga seg over.
Dette snakket om regningen av linene. — Vante fiskere ler av slikt. En trenger ikkg gi ordrer om sånt, det er bare jobben.

Arbeidslaget deler regningen seg imellom. På en måte fisker jo alle for seg selv. Alle går inn for å få jobben fortest mulig unna Alle vil ha en god tur. Vi ba disse fem gjøre skikkelig arbeid. Sa det gikk ikke an å få fisk på angler uten egn. Da demonstrerte de bare og ga opp. Gikk og la seg.

— Så var det vel kanskje kjetting og slikt, Nedregård?
— Litt kjefting er det alltid på fiske, også overfor erfarne folk, Ingen tar skade av det.
Jeg forsøkte å forklare dem mange ganger hvordan jobben måtte gjøres.
Nei, jeg tror ikke de var skremte. Slike karer skremmes ikke.
— Men dere sa dem opp i åpen sjø?
— Nei. De fikk mange sjanser.

Vi hadde bestemt oss for å dra hjem før den siste avgjørelsen kom. Det var umulig å få arbeidet unna når fem av elleve mann streiket. Vi holdt et møte i rørhuset og ble enige om å forsøke å fortsette.
Mente det var bedre vi drev videre som «skoleskip», med en belastningen det var, enn å avbryte fisket.
Det gikk bare ikke.
Vi kontaktet rederiet over radiotelefon og de ba oss da gå til Færingehamn på Grønland og sette dem iland. — Kanskje få nye folk.

Men vi fikk ikke sette dem iland. Vi kontaktet politiet på Godthåp, men de forlangte garanti for hjemreisen deres. Der var heller ikke andre folk å få.
VI bestemte oss for å avbryte fisket og gå hjem.
Vi forsøkte også å forhandle med dem etterpå få dem til å ta seg sammen, fortsette. Men de ville Ikke. De andre mannskapene nektet også å arbeide sammen med dem.

Det var amper stemning ombord da. Men ingen av dem led noen averlast.
— Spør dere ikke etter papirer hos dem som tar hyre, Nedregård?
— Det er ikke vanlig med papirer på fiske. Men det skulle ba vært gjennomført en attestordning.
Det skulle vært en svarteliste også. for slike som gjør seg ubrukelige.

— Det er vanskelig å få skikkelige folk til havfiskebåtene ?
— Så på Grønland, Det er jo et hardt fiske. For få år siden anså vi Grønlandsfisket som bomsikkert. Ga god inntekt. I dag er det mer usikkert. Det skal være god sesong om vi skal ha en lott på 15 — 20000 kroner. Det er bare hva de kan tjene på halvparten
av tiden i kraftblokkbåtene. Og det er ikke så mye slit.

Jeg tror Grønland er ferdig som farvann for linefiske. Slik som en driver nå.
Det er slutt for meg iallfall.
— Det er blitt mange sesonger etter hvert, Nedregård ?
— Du vet. Jeg begynte da jeg var fjorten.
— La dette være sagt. — og skriv det, buldrer advokat og generalsekretær Georg Garshol i Fiskerbåtredernes Forening i Ålesund.

— VI har en aldeles utmerket og flott fiskerstand her i landet. Jeg vil ikke at slike episoder skal slå tilbake på dem.
Særlig vil jeg fremheve dem som fisker på fjerne farvann. Som ligger på feltet i halvårsvis, i hardt farvann og umenneskelig slit.
Fiskere som driver et yrke av en slik karakter at vi med tariffavtale har måttet begrense deres arbeidstid til 18 timer i døgnet!

Mine egne ungdomskamerater som ennå driver fiske sier at det er tøys å snakke om blodslit på fiske. De snakker om dager under landligge da de Jo har god anledning til å hvile ut. — Om søndager på feltet da de heller ikke fisker.
Men disse gamlekarene til tross: Når havfiskerne er i fangst eksisterer de 18 timene bare på papiret, Da står de ofte i hele døgnet til ende.

Men de sliter; de har alle Interesse av å fiske mest mulig, det er det de lever av.
Hvordan farken skulle det gå om noen ga seg til å streike?
Når slikt som det ombord i «Breisund» kunne skje, skyldes det en rekke forhold. Mangel på fiskere var det viktigste.
Ungdommen fra fiskerstedene har i dag anledning til fi ta del
i velstandssamfunnet. Med gode muligheter til godt arbeid I land, fritid, ferie og bil og alt det som hører med. — Ikke minst ordnet arbeidstid.

Visst kan de tjene godt på sjøen, om fisket slår til. Hvis ikke en havfisker tjener 35 000 i året kan rederen gi inn sitt bo til konkurs.
Men likevel. Som forholdene er i dag søker de seg nødig ut på fiske. Særlig ikke på fjerne farvann.
Dette har ført til at vi må søke ut for å få supplerlngsmannska-per til båtene. Vi har i mange år måttet forhyre folk fra Færøyene. Men der er det også mangel på fiskere nå.

Følgelig hender det at vi må ta ombord slike som i høy grad er uønsket i flåten.
Hvert år hender det at folk må sendes hjem på rederens bekostning, på grunn av sitt mentale forhold.
Hvert år, for å få båtene ut. må vi ta ombord folk som en kanskje helst finner i strafferegisteret for fyll.
Noen lokkes ut av håp om god fortjeneste. De tar jobbene uten den ringeste erfaring om de egenskaper en fisker i fjerne farvann må ha.

Så hender det da at disse outsiderne — Jeg vet ikke et bedre ord — på grunn av fyll og bråk og manglende faglige kvalifikasjoner skaper bråk og uhygge ombord.
Jeg har en slik rapport liggende her nå. Om slike outsidere, som etter å ha tusket til seg brennevin i Canada eller Vest-Grøn-land, har gått bersert I fylla med svingende kniver slik at de andre mannskapene måtte låse seg inne.

Dette er riktignok et ekstra graverende tilfelle. Det er også sjelden det når et slikt omfang som ombord 1 «Breisund» i år.
— Man har anmeldt det som
skjedde ombord i «Breisund» til politiet?
— Det har hendt før at vl har måttet anmelde slike mannskaper til politiet på grunn av arbeidsnedleggelse. Det er jo lovstridig, som det er i land.

Båtene har kanskje ligget i dager og uker ved land, på små steder uten adspredelse og avveksling, så har det hendt at noen har gått lei og reist hjem fra det hele.
Oftest er de blitt bøtelagt. Men ved tilfelle som grenser til mytteri. som i dette tilfelle, kan det naturligvis komme på tale med fengsel. Det har ennå aldri forekommet her i landet.

— Bøter kan ikke erstatte tapet av fisket ?
— Det er klart at de som forlater sitt arbeid ombord blir økonomisk ansvarlig for det tap fartøyet lider. Jeg kjenner likevel ikke tilfeller hvor en fiskebåtreder har villet anlegge sak før å få igjen sine penger —. Disse menneskene har ikke noe å betale med.

Det mest moralsk forkastelige etter min mening er at disse outsiderne må være i besittelse av en innstilling og en mentalitet overfor sine kamerater som er ganske forferdelig.
Det er jo ikke bare rederiet som taper — kameratene ombord også. Fiskere som ofte sitter med stor forsørgelsesbyrde, uten midler i banken, som taper hele sin årsinntekt.

Hele deres fortjeneste, deres levevei, er knyttet til fisket, til lotten. Uten den kan det lett bli smalhans.
Når rederne går rettens vet i denne saken er det fordi de vil statuere et eksempel. Det skal slås fast at det ikke går an bare å svike skip og kamerater ved å legge ned arbeidet.

Kilde: Aktuell 1970