Mann med suksess

For 32 år siden startet Jotun Fabrikker A/S i Sandefjord. Arbeidsstokken var tre mann og så en formann, senere en teknisk leder og selvfølgelig disponenten sjøl, Odd Gleditsch. Med en aldri så liten overdrivelse kan en si åt produksjonen foregikk. slik at en mann sto og rørte ut maling og fargestoff med en åre i en tønne. Det var trange tider, vondt om kontanter, vanskelig å selge — i det hele tatt uhyre vrient å få en
ny bedrift til å unngå en dundrende konkurs.

I dag er antakelig Jotun den maling- og lakkfabrikken som har størst kapasitet i Norge. Den er en helt moderne kjemisk bedrift, har 280 mennesker i arbeid og konkurrerer med hell på det internasjonale markedet. En industriell og salgsmessig suksess, som først og fremst skyldes direktør
Odd Gleditschs innsats og dyktighet, hans villighet til alltid å prøve noe nytt og hans evne til å omgås mennesker som et medmenneske med omtanke og omsorg, ikke bare å «sjefe».

Dette sier iallfall medarbeiderne hans. Odd Gleditsch har en annen mening om saken. Han viser til de overmåte dyktige folkene han har den glede å samarbeide med. Når han taler om det som utrettes. sier han vi — aldri jeg. Men som alle en skal skrive om, får han finne seg i at andres vurdering legges til grunn.

Odd Gleditsch er 63 år gammel, sønn av en hvalfangstbestyrer. Han tok middelskoleeksamen, dro til sjøs, styrmannsskole i 1914 og var å alt ute i seks år. Som styrmann lærte han nødvendigvis mye om maling og vedlikehold, alle styrmenns evige problem. Året 1916 gikk han
i land for godt og forsøkte seg som aksjemegler, han som så mange andre. I 1920 åpnet han forretning, fargehandel og skipsrekvisita. Og i 1926 fikk han skrapt summen nok kapital til å overta elt konkursbo ute ved fjorden, en fabrikk som hadde produsert bunnstoffer, kopperstoffer og skipsmaling.

I dag er Odd Gleditsch en meget velstående mann. Han og familien eier storparten av fabrikken. Han er disponent i søsterselskapet, den kjemiske bedriften Vera Fabrikker A/S, som ligger på den andre siden av fjorden, styremedlem i Framnæs mek. værksted A/S, Privatbanken, Sandefjord AjB, medlem av representantskupet å Kosmos I, Kosmos II, Pelagos, Antarctic, Sandar Fabriker A/S, Jahres
kemiske Fabriker A/S. Han ble med i Sandar formannskap å 1948, formann i Vestfold Jeger- og Fiskerforening og gikk nylig av som medlem av Norges Industriforbunds hovedstyre.

Kort sagt, en aktet og æret mann, en stor skattyter. en utmerket arbeidsgiver, et menneske som har utrettet mye og kunne ha grunn til å bli høy på pæra. Men det siste er han å Visst ikke. Han er tettbygd og kraftig. har ett for å smile og virker velgjørende rettfram og grel

Og så skal en til å spørre, da. Odd Gleditsch virker nemlig aldri så lite brydd, nesten sjenert, og lurer visst på hva dette pressebesøket skal være godt for.

Hva skyldes nå denne suksessen?

— Det skyldes ikke meg iallfall, – svarer han, og tenker seg godt om. — Jeg har hatt og jeg har gode medarbeidere som bærer meg framover, men litt av et eventyr har det unektelig vært og særlig etter ,krigen. Om jeg hadde penger da jeg startet? Nei, alt ble lånt. Jeg fikk gode venner
til å være med på å samle aksjekapitalen på 68000 kroner, det minimum som krevdes. I dag er vi bare to mann som har vært med helt fra starten. Den andre er den første formannen vår, Alfred Gulliksen, han er pensjonert nå og har fått eget hus på fabrikkområdet.

Ikke hadde vi så store produksjonen. Det vi hadde av maskiner, kan ikke brukes i dag. Men framover gikk det, vi fikk stadig større lokaler. Storflytting har vi hatt to ganger. Til å begynne med laget vi bare skipsmaling, kopperstoff og bunnstoff. Omsetningen økte — jo, det har vært moro, ikke tvil
om det!

Under krigen søkte vi oss fram til erstatningsprodukter som teknisk holdt mål, og vi satte i gang en serie «erteannonser>. De husker dem kanskje: Ja, måtte den tia snart komme!

Straks etter krigen skjønte vi at vi hadde marked, og at vi var blitt populære. Vi måtte utvide og har etter hvert bygd i den utstrekning vi har fått tillatelse til det. Byggingen fortsetter.

Vera? Ja, jeg startet den fabrikken også, i 1931. Jeg overtok det skrapet bankene ikke ville ha. I dag er den en hypermoderne kjemisk fabrikk.

Nei, jeg skal ikke klage. Vi har det godt! Selv har jeg bare ett eneste mål, nemlig å gjøre Jotun så rasjonell og moderne som mulig — og så å omgi meg med dyktige mennesker! Og der har jeg vært heldig. Vi har i grunnen alltid hatt et godt forhold på fabrikken. Etter at jeg slapp å ha økonomiske plager,
har det gått svært lett alt sammen. Det har vært bare moro å arbeide. Både sønn og svigersønn er i firmaet. Begge er sivilingeniører, kjemikere, og det er jo svært tilfredsstillende at virksomheten går videre i slekten, særlig når “det gjelder en bedrift som så å si er et familieselskap.

Men det var jo ikke alltid bare moro. Ofte var det vanskelig med økonomien. Penger hadde jeg ikke selv, jeg var avhengig av venner og slekt. Men flere vansker enn de økonomiske kan jeg ikke minnes heller! Nei, vi har det utmerket. Alle medarbeiderne våre er framragende
folk. Samarbeidet går meget godt.

Om vi kan klare konkurransen som vil komme fra utlandet under européisk økonomisk samarbeid? Ja, det tror jeg. Jeg har sett mange fabrikker både ute og hjemme. Her har vi tre firmaer under felles merkantil ledelse, altså en billig administrasjon. En annen fordel er
at vi får råstoffene direkte til egen kai, og en del kan gå rett på tank i fabrikken. Linolje kommer fra Vera, på den andre siden av fjorden. Men nå er jo andre oljer kommet inn i bildet også, blant dem soiaolje. Det en ser best når en har drevet lenge i denne bransjen, er dette:

Det er ikke så mange årene siden en laget maling ved å helle olje og fargestoff (pigmenter) i en boks eller bøtte og røre rundt. I dag har denne industrien store og moderne fabrikker med en lang rekke innviklede og nøyaktige apparater som trenges for å granske råmaterialene,
følge produksjonen og prøve det ferdige produkt. Malingen lages med mye bedre utstyr enn tidligere, og det produseres mange flere spesialmalinger. Utvalget av råstoffer er steget enormt. En kan få malinger til trehus, murhus, innvendig og utvendig, til : over og under vannlinjen.

Malingene er spesialiserte, lette å holde rene. Men det stilles meget store krav. En må for eksempel lage malinger som kan brukes i tanker på tankbåter. De må tåle påkjenningen av etsende og sterke saker, påvirkningen av sjøvann når båtene går i ballast, og så skal tankene
kunne gjøres rene med skarpe kaustikkoppløsninger for annen frakt. I dag bruker en høyverdige oljer og kombinerer dem med flerbasiske syrer og alkoholer.

Disse bindemidlene er langt mer motstandsdyktige mot lysets påvirkninger og mot vask, skrubb og slitasje. Dessuten er utvalget ‘av farger i interiørmalinger
blitt mye større og rikere enn før. Lakkene er langt sterkere enn de gamie typene, de letter husmorens arbeid.

Maling- og lakkindustrien er ikke kommet gratis til disse resultatene, men ved en kombinert innsats av kapital til komplisert utstyreksempel lage malinger som kan brukes i tanker på tankbåter. De må tåle påkjenningen av etsende og sterke saker, påvirkningen av sjøvann når båtene går i ballast,
og så skal tankene kunne gjøres rene med skarpe kaustikkoppløsninger for annen frakt.

I dag bruker en høyverdige oljer og kombinerer dem med flerbasiske syrer og alkoholer. Disse bindemidlene er langt mer motstandsdyktige mot lysets påvirkninger og mot vask, skrubb og slitasje.
Dessuten er utvalget ‘av farger i interiørmalinger blitt mye større og rikere enn før. Lakkene er langt sterkere enn de gamie typene, de letter husmorens arbeid.

Maling- og lakkindustrien er ikke kommet gratis til disse resultatene, men ved en kombinert innsats av kapital til komplisert utstyr.
I laboratoriet forberedes suksessen mog bruk av kjemikere og ingeniører som er mspesialister på hvert sitt felt. I dag er malingindustrien en av de som bruker flest kjemikere I Norge. Og det er lykkes å lage malinger som er brannhindrende. Alle råmaterialene kontrolleres nøye både kjemisk og fysikalsk før de går inn i produksjonen. Kontrollen omfatter også alle mellomstadier og sluttproduktet. Maskineriet
er mangfoldig og kostbart.

En lager som regel ikke noen få liter, men porsjoner på opp til 4000 liter, så det dreier seg om store verdier. Det er i fabrikkens interesse at feil ikke? må forekomme. Nå brukes det mer og mer kunstharpikser, ofte meget kompliserte stoffer. De må kokes i store
kjeler med flere tonns innhold og utstyrt med nøyaktige kontrollinstrumenter. Alt er laget av rustfritt stål, så disse anleggene blir meget kostbare.

En kjele kan koste hundretusener og er likevel bare en del av utstyret i en moderne fabrikk. Det hele blir mer og mer komplisert, enhver er et ledd i hele produksjonen. Kort sagt, for å lage malinger og lakker i dag, kreves det en stor innsats av penger og kunnskaper.

Her har vi spesielle forutsetninger for å nå fram til de beste resultatene for skipsmalinger. Byen har jo en stor hvalflåte, både kokerier på 20 000—30 000 tonn og hvalbåtene. De foretar en lang reise over Ekvator og ned til Antarktis, og under hele sesongen er de utsatt for en kolossal
slitasje, den hardeste påkjenningen et – kan ha, så malingen må være ekstra god og sterk. Rederne er heldigvis interesserte og stiller seg velvillige til alle forsøk.

Norge ligger langt framme i maling- og lakkindustrien, det gjelder ikke bare Jotun, og en av årsakene ‘er at vi er en sjøfarende nasjon som står åpen for impulser utenfra, ikke minst fra USA. og Storbritannia. Noe av det mest gledelige er den eksporten fabrikken vår har fått til norske  og til utenlandske verfter, i skarp konkurranse med malingfabrikker ute i verden.

Det gjelder millionbeløp. Det siste er at vi har fått godkjent malingen vår på leveranser fra Finnland til Sovjet-Samveldet. Det har forresten gått sport i dette å nå norske + i utenlandsk havn med
malingkvaliteter de kjenner. Nasjonaløkonomisk betyr disse leveransene ganske mye.

Og mer er det ikke å få ut av direktør Gleditsch, han er svært engstelig for å ta hardt i og tale for pent om eget verk. Men salgssjefen, da? Nei, salgssjef Rolf Ra gjør ikke det minste forsøk på å fortelle oss at Jotuns malinger og lakker er verdens beste. Han snakker begeistret om
den tekniske utviklingen og om lys og farger, som en misjonær for friskere, renere og mer vennlige farger i hjem, skoler, sykehus og andre steder, om den økonomiske betydningen av godt vedlikehold.

Og når salgsmannen taler som en kunstner, skulle en nesten vente at fargekonsulenten ville tale som en salgsmann. Men konsulenten, tidligere teatermaler Urban Willumsen, gir en god dag i salget og konsentrerer seg om å gi gode råd. Alt skal holdes på et saklig nivå.

Og ellers er det mer enn nok saklige opplysninger å få ute i fabrikken, men en blir snart klar over at produksjonsprosessen er for komplisert til at en kan forklare den i detaljer. I alt brukes ca. 400 forskjellige råstoffer til alle de typer malinger, lakker, bunnstoffer og rust-
hindrende stoffer fabrikken lager. Før en maling går ut i produksjon, må den gjennomgå en lang rekke prøver i laboratoriet, grundige prøver som sparer kostbar tid fordi maskinene fremskynder slitasjeprosessene.

Dessuten settes det selvfølgelig ut prøveplater ute, ett felt står ute i
skjærgården. Først prøves alt i laboratorieskala og så i halvteknisk skala før produksjon settes i gang. Jotun lager forresten de fleste halvfabrikata selv og har egen avdeling for produksjon av kunstharpikser, temmelig kompliserte stoffer, så ingeniørene kan drive forskning på dette området
også. Fabrikken legger stor vekt på selvstendig forskning.

Manuell transport forekommer nesten ikke i fabrikken. Mest mulig går i rør fra etasje til etasje. Valsemøller, kulemøller, blandemaskiner, tappemaskiner og annet maskineri ordner opp. Men folk som ikke liker maskiner, kan trøste seg med at i enkelte avdelinger kreves det ennå
mye av menneskene, blant annet skarp fargesans og lang erfaring. Avdelingen som lager rusthindrende
maling, holdes for seg selv på grunn av risikoen for blyforgiftning.

Produksjonen av bunnstoffer holdes også isolert, for det følger søl med det, så fagfolkene — ikke det at vi kunne se det. Overalt kreves det stor nøyaktighet, blant annet til brekkingen av skipsfarger. Rederne har nemlig flere hundre spesialfarger, nyanser som de holder strengt på, hva nå det skal være godt for.

Når malingen er ferdig brukket, det vil si at fargen er korrekt, sendes prøver til kontroll-laboratoriet. Dette laboratoriet opptrer uavhengig og kan stoppe hele produksjonen om det skulle finne feil. Prøver arkiveres i bokser i to år.

Nei, det er ikke mulig å skildre en slik kjemisk bedrift tilfredsstillende, ikke uten å komme inn på molekylvekt og slike småting. Fabrikken arbeider på to skift i de fleste avdelinger, på tre i enkelte hvor maskinene må gå døgnet rundt. Mer interessant enn det tekniske er
den rent menneskelige siden ved fabrikken. En merker så lett hvordan ånden og tonen i en fremmed bedrift er. Her var den utmerket.
Samarbeidet går godt.

Tekst: Eilert Eriksen, Foto: Aage Storstøkken. Aktuell 1958

Har du en kommentar, vennlig skriv den inn her på vårt kommentarfelt.

 

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    *

    code

    The maximum upload file size: 200 MB. You can upload: image, audio, video, document, archive. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded. Drop file here

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.