Historien om en svensk sjømann

Kapittel 1

 

Det hardner til i Tyskland. Krigen nærmer seg.

I slutten av sekstiårene, før norske skip ble bemannet med østeuropeere og filippinere, besto besetningen for det meste av norske sjøfolk. Det kunne også være noen fra andre europeiske land, men de var i mindretall. På stykkgods skipet «Ravnanger» var det blant annet en eldre svensk motormann. Dette skipet var hans siste før han ble pensjonist.  Han hadde seilt på svenske og tyske skip til 1942. Etter en torpedering og et kort fangenskap i England, hadde han på grunn av mannskapsmangel fått lov til å seile på norske skip. Han hadde også forklart for de engelske myndighetene og Nortraship at han hadde blitt tvunget til å seile for tyskerne i den viktige malmfarten fra Sverige til Tyskland. Dette med at han seilte under tvang var jo ikke helt sant, men ble godtatt -kanskje mest fordi Nortraskip trengte sjøfolk etter store tap av skip og mannskap.

Jeg husker ikke hans rette navn, og jeg vet heller ikke om han er i live i dag, men vi kan kalle hovedpersonen for Gøran Engsjø. Han var en særdeles trivelig og pratsom person, og fortalte mye om sine opplevelser under seilaser gjennom en verden i krig, og som nå blir gjenfortalt etter hukommelsen til forfatteren.  Vi har i den siste tiden fått høre ganske mye om hvor urettferdig de norske sjøfolkene ble behandlet av myndighetene, og folk flest, etter at krigen sluttet. Gøran kunne fortelle at svenske sjøfolk også hadde lignende problemer når de kom hjem.

 

Hamburg

Byen ligger der, rå og kald i den disige høstluften. Med blankslitt brostein i gatene, og asfalterte fortau. Den store havnen med alle skipene, og de mangeartede bygningene, ruger over århundrers hemmeligheter i sjøfolkenes brorskap. Med kneiper på hvert et hjørne, der brennevin skylles ned med øl. Og så er det pikene, eller skal vi heller si de prostituerte damene, som sitter i vinduene der det er røde lykter, og de vinker deg inn. Med hornblåsernes fanfarer ønsker de deg velkommen til sjømannens nordiske paradis. «Hast Du Geld?»

 

Skipet deres het «Berthold Graf», og de var 6 mann som dro på land i lag. Det var fire tyskere, en finlender og Gøran, som var fra Sverige. Først tok de arbeidsfergen fra verkstedet Blohm & Voss, hvor skipet lå i dokk.  Den fraktet dem over Elben til Landungsbrucken, og så gikk de derfra opp bakken til st. Pauli området. Ute var det kjølig, så de gikk ganske fort, og passerte snart inngangen til de prostituertes Herberthstrasse til venstre, og etter et par kvartaler til, gikk de forbi den beryktede politistasjonen Davidwache på høyre side. Hundre meter til og de var kommet til Reeperbahn hvor de forandret kursen med 90 grader til høyre, og gikk deretter 200 meter, så var de ved målet. Nå må ingen tro at dette var den eneste baren i området. De hadde sikkert passert 10 lignende steder på veien. Hamburg var og er en stor havneby, kjent for blant annet forlystelsestedene i St. Pauli området, med Reperbahn og Herbertstrasse.

Det var godt å komme inn i varmen, for det var som sagt kjølig ute, og om bord frøs de hele tiden. Der var ingen oppvarming fordi begge de kullfyrte dampkjelene var fjernet. De skulle skiftes ut med nye oljefyrte kjeler.

Stedet het «Die lustige Witwe», og var i typisk tysk ølhall stil med lange trebord og benker. Midt i lokalet var det en forhøyning hvor det sto et orkester som spilte hornmusikk. Det gikk på «heimat» og nazimelodier. Stemningen var på topp med tysk gemyttlighet. Man kan nesten si at den var i taket, for det ble feiret forskjellige begivenheter som var skapt av den truende politikken, og presset fra Tyskland mot andre land i Europa. Ølsmurte og hese stemmer sang med på musikken, og diskuterte tidens begivenheter med høye rop og knyttnever i plankebordene. Stakkars den som prøvde å yppe seg med å ha andre meninger enn den som var gjengs blant folkene der inne.

 

Gøran hadde tidligere vært ganske mye i Hamburg, samt andre tyske havner, og la merke til at det hadde blitt en mer aggressiv tone blant folk, men det var ingen store problemer så langt. Den som hadde penger var velkommen inn på alle kneiper, og blant de fleste tyskere var det ennå ikke blitt slik at utlendinger ble sett på med stor mistenksomhet. Dessuten var det fire kjeftsterke tyskere med blant dem, og to av dem var fra Hamburg.

 

Det gikk på øl og små glass med korn brennevin. og de følte seg ganske komfortable etter hvert som varmen begynte å sige inn. Livet kjentes bedre å leve nå når de var borte fra all støyen, rotet og kulden på verkstedet.

Nå hadde ikke Gøran noe særlig kunnskap om militære uniformer, men visste at flere av de andre gjestene der inne var fra krigsmarinen, Men det var også andre med brune skjorter, skjermluer, og svært brautende oppførsel. Disse var en avdeling fra SA paramilitære stormabteilung.

 

Plutselig føk inngangsdøren opp med et brak, og inn i lokalet stormet flere av disse bøllene inn. De var bevæpnet med lange køller og pistoler.  De hadde rassia, og var på utkik etter kommunister og jøder samt andre de kunne trakassere. Et par av SS offiserene som var gjester, tok straks over ledelsen av rassiaen. Alle ble stillet opp langs med bardisken og veggen.  Papirene ble sjekket på samtlige. De som var ferdig sjekket måtte sette seg.

En person som kanskje ikke hadde alt i orden når det gjaldt identiteten, prøvde desperat å rømme gjennom en dør i andre enden av lokalet, men ble innhentet av bøllene før han nådde fram, og ble brutalt banket opp, snart lå han blodig og urørlig på gulvet. Etterpå dro de han ut gjennom døren som om han var et slaktet dyr. Det blodige slepesporet avtegnet seg tydelig mot de lyse flisene på gulvet.

 

Kontrollen av papirene fortsatte etterpå. SS folkene stusset over identiteten til Gøran og finlenderen, de klødde etter å få bruke køllene igjen, men tyskerne som de var i lag med forklarte mer inngående til lederen av den uniformerte banden hvem de var, så de ble godtatt etter litt nøling.

 

Festen hos «Die Lustige Witwe» fortsatte. SS hadde forlatt lokalet og snart var stemningen på topp igjen. Samfunnet i Tyskland var blitt svært rått de siste årene etter at Hitler kom til makten, så episoden som nettopp hadde vært, ble snart fortrengt av hyggeligere ting – men akkurat det skulle ikke vare lenge.

Ved det samme langbordet hvor de satt, var det flere av de tidligere nevnte gastene fra «Die Krigsmarine.» Disse tilhørte ubåtvåpenet, og hadde tatt godt for seg av øl og schnaps, så flere var nokså beruset. De begynte å krangle på regningen som var blitt stor. Noen svære og kraftige karer som var vakter, var i gang med å kreve inn pengene, og hive ut de kranglevorne gastene. Det ble et sabla rabalder. Benker, ølkrus og store tunge glass askebegere suste gjennom luften. Finlenderen ble truffet av et askebeger i ansiktet og gikk ned for full telling.

Plutselig ble inngangsdøren sparket opp igjen. SS folkene kom tilbake. Ingen andre hadde en slik suveren teknikk med å sparke opp dører. Det var en hel tropp denne gangen, og de brukte køllene flittig. Snart hadde de ryddet lokalet og arrestert flere, deriblant de fra «Berthold Graf.» De hadde jo ikke laget noe bråk og prøvde å protestere, men det var det ingen som brydde seg om. Alle fikk noen stokkeslag over ryggen, og ble arrestert. I det blodige kaoset som hadde oppstått var det ingen som hadde oversikten. Alle som ble arrestert ble deretter kjeppjaget ned til politistasjonen «Davidwache», som lå like rundt hjørnet.

 

Arresten på stasjonen var overfylt, og det ble en tung natt med mye roping og sinte folk. Flere av dem som var mest urolige ble hentet ut og fikk mer juling før de ble sparket inn igjen. Finlenderen ble merkelig nok hentet av ambulanse og kjørt til sykehus. Han hadde sannsynligvis knekt nesebeinet.

Neste formiddag begynte folk å slippe ut. Ubåtfolkene ble hentet av noen offiserer. Sjøfolkene fra «Berthold Graf» ble registrert, og fikk dra om bord. Mer om dette senere.

 

Nå er det kanskje på tide å presentere hovedpersonen. Hans navn var Gøran Engsjø, og han ble sannsynligvis født i 1910 i Luleå, hvor han vokste opp. Faren var svensk, og moren kom fra en bygd rett over Riksgrensen til Norge. De traff hverandre via slektninger, og bosatte seg i Luleå, hvor han arbeidet i utskipningshavnen for Jernmalm når Bottenviken ikke var tilfrosset. Gøran begynte å seile på malmbåter så snart han ble gammel nok til det. Fra denne beretningen som starter i 1937, til 2. verdenskrig sluttet, så seilte han som fyrbøter og motormann på svenske skip, men også et par ganger på tyske. Flere ganger hadde han forsøkt å få jobb på norske skip, fordi disse var ganske moderne, og var kjent for å ha gode forhold om bord. Hittil hadde det ikke blitt noe av dette. Skjebnens ironi er at det måtte en verdenskrig av store dimensjoner til for at han skulle lykkes med det.

 

Han hadde vært hjemme lenge før det ble jobb på skipet «Berthold Graf.» Dette var om høsten i 1937, og det var litt dårlige tider for svenske sjøfolk. Spesielt nå da det nærmet seg vinter, og hvor havnene i Bottenviken ville fryse til. Økonomisk hadde det allikevel ikke vært så verst siden han hadde tatt forskjellige småjobber i distriktet rundt omkring. Han var ikke gift og hadde ingen «lausunger», men han var en urolig sjel som ble rastløs av å være på land for lenge. Sjølivet hadde festet sitt grep.

 

Nå forteller Gøran Engsjø videre med sin egen stemme, om sine krigshistoriske opplevelser:

 

En dag kom det beskjed fra arbeidsstyrelsen at hvis jeg tok malmbanen via Kiruna til Narvik i Norge, så kunne jeg få jobb på et tysk skip som fraktet malm til havner i Tyskland. Jeg måtte bestemme meg fort, for skipet skulle seile fra Narvik 4 dager senere. Helst ville jeg hatt jobb på et norsk eller svensk skip, men akkurat nå var det bare dette som var ledig, så det fikk holde. Jeg kunne jo skifte til et annet senere, men egentlig hørtes dette bra ut. De tyske skipene var på høyde med svenske når det gjaldt arbeidsforholdene, og hyren var omtrent den samme. Dessuten hadde jeg seilt på tyske skip tidligere, og kjente «stylen» samt snakket språket ganske bra. Snart satt jeg i en passasjervogn på malmtoget over til Narvik og Norge.

 

Støvet hang som en sky over malmkaien i Narvik. Der var det stor aktivitet, og flere skip lå for anker ute i havnen for å vente på tørn til å laste. Jeg ble travelt opptatt med å gjøre meg kjent med skipet, og da spesielt på fyrdørken. Det meste var kjente saker og så greit ut. Offiserene og mannskapet virket også ok, selv med den ganske strenge disiplinen som pleide å være hos prøysserne. Men sjøfolk har et eget brorskap, og deres væremåte er ganske lik uansett nasjonalitet. I alle fall blant folk fra Nord-Europa. Etter hvert merket jeg likevel at når det kom til det der med disiplinen, så var det blitt en forandring fra tidligere i tonen mellom tyskerne og de som var fra andre land som f.eks. nordmenn, svensker og finlendere. Besetningen besto av en blanding fra disse landene, men selvfølgelig var de fleste om bord tyskere, og de var nok påvirket av Hitler og nazistene.

 

Skipets navn var «Berthold Graf», og var bygget i 1928 for transport av bulklaster, og da spesielt jernmalm. Det hadde en lastekapasitet på 9 000 dwt, som ble regnet for å være ganske mye etter datidens forhold, og hadde enkelt midtskip med to lasterom foran og to aktenfor. Videre hadde skroget topp og sidetanker mellom lasterommene og skutesiden, samt dobbel skutebunn som inneholdt ballasttanker.

Topp og sidetankene, samt den doble skutebunnen, var mye omdiskutert på den tiden fordi man mente at skipene som ble konstruert på denne måten dermed ble tyngre og fikk forminsket lastevolumet. Dette hadde imidlertid ikke så stor betydning når det gjaldt malmskip, fordi den store egenvekten gjorde at malmen ble styrtet om bord til skipet var på lastemerket, og da lå malmen som en pyramide helt i bunnen på hvert lasterom. Lastens volum var derfor liten i forhold til kapasiteten. Dette igjen resulterte i et lavt tyngdepunkt som gjorde at skipet ble stivt, og fikk krappe og ubehagelige bevegelser under slingring. Ved hjelp av ballast i de nevnte tankene kunne man lett forandre stabiliteten på skipet slik at det ble mer behagelig i sjøen, og fikk en mer økonomisk reise.

Selv om konstruksjonen på skroget var bygget etter forholdsvis moderne ideer når det gjaldt fasongen på lasterommene og ballasttankene, så var framdriften etter gammel standard.  Den besto av en trippel ekspansjon dampmaskin og to kullfyrte kjeler med arbeidstrykk på 18 bar. Kjelene krevde mye vedlikehold, og var uøkonomiske i drift. Derfor var det planlagt at de skulle skiftes ut med to moderne oljefyrte kjeler så snart det ble en ledig dokk på verkstedet Blohm & Voss i Hamburg.  De nye kjelene sto klare der.

 

Etter at jeg hadde mønstret på «Berthold Graf» hadde vi 3 turer med malm fra Narvik til havnene Bremen og Hamburg. Turene var ganske begivenhetsløse, bortsett fra en del dårlig vær, og nysgjerrige engelske marinebåter som patruljerte i Nordsjøen langs med norskekysten.

Vi hadde kommet til slutten av november 1937, og hadde levert lasten over til lektere i Hamburg, da beskjeden kom at vi skulle rett over til verkstedet Blohm & Voss hvor vi skulle i tørrdokk. Tiden var kommet for å skifte begge dampkjelene og utføre andre nødvendige reparasjoner.

 

Det ble langt på natt før vi sto tørt i dokken. Det vanlige tilsynelatende kaoset på et skip under et verkstedopphold var i full gang.  I en annen stor dokk et stykke unna fra der vi lå, kunne vi se silhuetten av et stort krigsskip som var under bygging.  Hele området rundt var avsperret med bevæpnede vakter, og det var streng kontroll på hvem som fikk komme i nærheten. Til tross for all sikkerheten rundt området visste alle at navnet på krigsskipet skulle bli «Bismarck» og at søsterskipet som også var under bygging ved marineverftet i Wilhelmshafen, skulle bli «Tirpitz». Alle som arbeidet på verkstedene og sjøfolkene på skipene som lå der, hadde taushetsplikt om dey de så og hørte.

 

Tilbake til Davidwache og alle vi som var arrestert og stuet sammen i arresten, så ble det endelig morgen. En mann fra rederikontoret kom ned på stasjonen og lagde bråk ved skranken. Han forlangte at alle fra «Berthold Graf» måtte slippe fri øyeblikkelig og uten å betale bøter. Han sa at Kapteinen var i hundre og ville ha oss om bord snarest mulig. At kapteinen var blant de første medlemmene av nazipartiet i Hamburg gjorde nok sitt til at vi ganske hurtig havnet utenfor stasjonen, og ble kjørt ned til Landungsbrucken hvor vi tok fergen til verkstedet. Det gikk greit da vi kom om bord. Skipperen var informert om hendelsen kvelden før, og at vi ikke var årsaken til bråket som hadde vært.

Men vi var ikke helt ferdig med episoden enda. Tysk grundighet slo til igjen. De fire tyskerne og jeg ble kalt opp til kapteinens kontor litt senere på dagen. Der satt det to dystre herrer i lange skinnfrakker. Det lyste «Geheime statspolizei» (Gestapo) av dem på lang avstand. Vi måtte gi en forklaring på hva som hadde hendt i ølhallen.  Skipperen begynte å bli sånn passe lei og forbannet på hele greiene, men ovenfor Gestapo var han forsiktig, selv om han hadde et tidlig medlemskap i nazipartiet. De ville spesielt ha nærmere opplysninger om meg siden jeg var utlending.  Kapteinen minnet dem på at Sverige hadde nære forbindelser med Tyskland i mange tekniske og andre viktige ting. Blant annet kom jo Jernmalmen vi fraktet fra Sverige. «Herr Gøran Engsjø er en fin representant for våre svenske venner» avsluttet han med.  Etter en stund var lærfrakkene fornøyd. Vi hadde blitt forhørt, og fikk forlate kontoret. «Neste gang dere går på land, så dra heller opp til Herbertstrasse og ha det hyggelig hos damene», sa kapteinen til oss. Vi møtte hans personlige tjener i korridoren utenfor. Han bar på et brett med flasker og glass.  Lærfrakkene fra Gestapo ble nok godt traktert.

Finlenderen kom om bord etter en uke. Med den brekte nesen var ansiktet hans forandret for alltid.

 

Jul og nyttår passerte. Vi gikk ofte på land siden det var så utrivelig om bord under verkstedoppholdet. Nesten fra gang til gang kunne vi merke forskjell blant folk i den daglige stemningen. Ofte marsjerte militære eller tropper fra stormabteilung SA gjennom gatene og det virket som om folk ble påvirket av Hitlers taler, og de brutale bøllene. Den 13. mars var stemningen ekstra stor i byen. Da ble Østerrike tilsluttet Tyskland. Militærmakten hadde ganske enkelt marsjert rett inn i Hitlers hjemland uten å møte motstand.

 

I slutten av mars 1938 var skipet ferdig på verkstedet og klart til å seile. Den største jobben som hadde vært gjort var utskiftingen av fyrkjelene. Dette hadde blitt utført med stor presisjon og alt fungerte bra. Skipet skulle til Narvik for å gjenoppta malmfarten. Selv om det ikke var noen snarvei, så gikk turen gjennom Kielkanalen i begynnelsen av reisen nordover, fordi vi da unngikk en del av de nysgjerrige engelske marineskipene som overvåket trafikken på havet.  Her er det nødvendig å foregripe begivenhetenes gang for å fortelle om situasjonen i områdene rundt Nordsjøen og norskekysten:

 

England som selv importerte store mengder jernmalm, var fullstendig klar over den svenske eksporten til Tyskland.  På grunn av den spente situasjonen i Europa og andre steder i verden prøvde de å forhindre dette gjennom sin kontrabandekontroll, hvor de rutinemessig stoppet og kontrollerte at skip ikke hadde krigsviktige forsyninger til det som kunne bli fienden i fremtiden. Tyskerne anså blokaden som ulovlig, og for å stoppe den begynte de i 1939 med ubegrenset ubåtkrig i Nordsjøen, hvor engelske og nøytrale skip ble angrepet og senket uten forvarsel. I de ni første månedene før krigen brøt ut, ble et stort antall nøytrale skip senket der med betydelig tap av liv.

 

Den tyske Storadmiral Raeder erklærte at det ville være helt umulig å føre krig hvis ikke marinen kunne sikre forsyningene av jernmalmen fra Sverige.

 

Begivenhetene og årsakene til dette hadde jo ikke jeg som fyrbøter fra Sverige det minste peiling på, den gangen dette hendte, men siden jeg forteller om mine opplevelser, så er det viktig å få det hele riktig inn i den historiske sammenhengen.

 

Etter at skipet kom ut av Kielkanalen i den nordtyske byen Kiel, gikk ferden videre mellom Fyn og Sjælland, Storebælt, Kattegat og Skagerak. Etterpå rundet vi den sørlige kysten av Norge, og fortsatte nordover hvor vi gikk innenskjærs der det var mulig. At dette hadde så mye å si for å holde seg skjult for de engelske marineskipene er vel tvilsomt, men det var slik det ble gjort.

Når skipene var lastet og skulle til Tyskland, måtte det avgjøres om de skulle levere malmen via den østlige eller vestlige ruten. Den østlige gikk rundt kysten av Sør-Norge og Sverige, ned gjennom Kattegat og inn i de nordtyske havnene Lubeck, Swinemynde, og Stetin. Denne ruten ble etter at krigen startet regnet for å være den tryggeste fordi skip da kunne være beskyttet av tyske marinebåter og fly. Det negative ved dette valget var at den tunge og klumpete malmen da måtte fraktes på veier og jernbane til industristedene og smelteverkene i Ruhr og Rheinland.

Det andre alternativet etter at krigen begynte, var å velge den raskeste og farligste ruten, som var å seile langs den norske sørlandskysten et stykke, og deretter legge over til den danske vestkysten, for så å følge den til Tyskland og velge havn i Bremen eller Hamburg. Fra disse byene ble malmen lastet over til lektere og fraktet på de indre vannveiene til Ruhr og Rheinland. Dette var den farligste ruten, men ble ofte foretrukket selv om noen skip ble senket av u båter og andre krigsskip.

 

«Berthold Graf» var kommet opp til Narvik, og lå for anker i påvente av kaiplass for å laste.  Det var midt i april 1938, og det skulle gå enda to år til før Norge ble overfalt av tyskerne. Selv om det ikke hadde brutt ut krig i Europa, så ulmet det i uroligheter på grunn av Tysklands press på andre land. Sudetenland som tilhørte Tsjekkoslovakia ble okkupert i oktober 1938, rett etter at Østerrike ble annektert av Tysland.  Hitler mente at dette var land som ble tatt fra dem etter tapet av 1. verdenskrig. Okkupasjonen av Sudetenland utløste München avtalen der Tsjekkoslovakia måtte avstå dette til Tyskland.

Urolighetene rundt begivenhetene påvirket også mannskapet om bord på «Berthold Graf». Daglig var det diskusjoner om disse situasjonene. Kapteinen var aktiv og flink til å informere om nyheter han fikk rede på gjennom radio, telegrammer og telefoner med rederiet i Hamburg.  Men de daglige rutinene om bord forandret seg ikke, Skipet skulle drives som før, og gikk som vanlig i farten med den viktige jernmalmen. Situasjonen på havet hadde ikke forandret seg. Det var ennå trygt å seile, selv om engelskmennene var irriterende nysgjerrige. Den lange turen nedover norskekysten, Skagerak og vestkysten av Danmark kunne være slitsom hvis det var dårlig vær med sørvestlige vinder. Da ble det slingring hele veien.

Jeg syntes det var greit å jobbe om bord på «Grafen», men i den siste tiden hadde det sneket seg inn en tvil om det var riktig av meg å jobbe om bord i et tysk skip. Flere av offiserene hadde blitt mer autoritære ovenfor det underordnede mannskapet. Under landlovene i Hamburg og Bremen hadde jeg også merket en forandring til mer brutalitet og frykt blant folk. Det var svært opprørende å være vitne til at folk ble banket opp på gaten. Det kunne være unge som gamle – kvinner og menn – fordi de kanskje var jøder eller kommunister.

 

Jeg fikk ofte brev fra min mor. Hun og far bodde i Luleå. Opprinnelig var hun norsk og kom fra en bygd like over riksgrensen. Hun ble kjent med far via slektninger. De giftet seg og bodde i Luleå som var hans hjemsted. Han jobbet på utskipningshavnen for jernmalm i Luleå. Om vinteren når havnen var frosset til, gikk transporten med jernbane fra Kiruna til Narvik, som var en isfri havn om vinteren. Da var det arbeid med vedlikehold på anleggene i Luleå.  Gruvedriftene og eksporten av jernmalmen sørget for en god og trygg tilværelse for mange mennesker i det nordlige Sverige. Landet tjente svært godt på denne viktige råvaren.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    The maximum upload file size: 200 MB. You can upload: image, audio, video, document, archive. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded. Drop file here

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.