Man slapp all sjauingen med kullene og støvet, slaggingen, samt feiingen. Riktignok måtte kjelene fremdeles feies og slagges, men på langt nær så ofte som tidligere. Kullbaksten som hadde inneholdt skipets bunkersbeholdning var nå omgjort til bunkerstanker for tungolje og dieselolje. Et par av ballastankene langt forut i skipet var også omgjort til tungoljebeholdning.

Det var også montert oljeseparatorer for å rengjøre brennoljen som inneholdt små og faste partikler. Disse partiklene tettet igjen filtere og dysene i oljebrennerne på kjelene. Tiden gikk fort i denne farten. Vi var nå kommet til slutten av 1938, og jeg hadde ingen planer om å mønstre av før den to årige kontrakten var over.

Arbeidsordningen på skipet var delt i to. Det var de som gikk 4 timers sjøvakter, og deretter 8 timer fri. Så var det de som arbeidet som dagfolk. Dagfolkene arbeidet fra klokken 0800 til 1800. Dette arbeidssystemet var en grei oppdeling av mannskapet, og var vanlig på nesten alle større skip. Under land ble sjøvaktene «brukket.» Da jobbet alle som dagfolk.

Men det var unntak fra denne ordningen. Fyrkjelene var i drift og måtte passes hele tiden. Under landligge eller ankring var det mindre behov for damp. Da var det ofte bare en kjele i drift. Vaktene på fyrdørken ble da forandret til 6 timers varighet.

Jeg hadde hele tiden siden påmønstringen hatt vakter på fyrdørken, men en dag kom 1. maskinisten og sa det skulle byttes litt om på ordningen. Jeg skulle begynne som dagmann. Det var helt greit for meg. Jeg var lei av sjøvaktene.

Hver morgen klokken 0800 pleide dagfolkene i maskinen å møte i skipets verksted. Der fikk de tildelt dagens arbeidsoppgaver av 1. maskinisten. I den siste tiden hadde det pågått mye arbeid i rørtunnellene. Det gikk ut på å banke rust, mønje og male. Det ble mye rust i disse tunellene fordi luften der var fuktig ettersom de lå helt i skute bunnen hvor luften kondenserte mot det kalde stålet.

Det var to tuneller. En gikk forover fra maskinrommet til rommet for nødbrannpumpen som lå helt forut i baugen. Den andre gikk akterover fra maskinrommet til propellerakslingens hylseboks. Denne akslingen fulgte rørtunellen. Hensikten med tunellene var at rørene for fylling og lensing av side og topptankene, samt bunkersrørene, damprørene og elektriske kabler gikk gjennom disse. Rørene og kablene begynte i maskinrommet hvor to store ballastpumper og ventilkasser var plassert.

På grunn av alt det som tunellene inneholdt, så var det ganske trangt der nede. Spesielt i den forreste tunnelen. Høyden fra skutebunnen og opp til bunnen av lasterommene var på 1.2 meter. I den akterste tunnelen var det litt større vidde og 20 cm mer høyde, fordi det også måtte være plass til propeller akslingen og dens lagere. I tunnelenes lengde var det med jevne mellomrom montert elektriske lamper, men jevnt over var belysningen dårlig.

Arbeidet i tunnellene kalte vi for straffearbeid. Hvis 1. maskinisten var i dårlig humør, kunne vi risikere å havne der. I enden av den forreste tunellen var som sagt nødbrannpumpen plassert i et lite rom. Derfra gikk det en sjakt opp til hovedekket under bakken. Arbeidet som ble utført i tunellene krevde at man var i god fysisk form og ikke hadde den minste antydning til klaustrofobi.

I nødsituasjoner kunne tunellene brukes som nødutganger fra maskinrommet. I den siste tiden hadde det kommet fire ekstra offiserer om bord. De var ikke vanlige skipsoffiserer. Uniformene deres tilhørte krigsmarinen, og de hadde mye film og fotoutstyr med seg.

På turene filmet og fotograferte de mot land hele tiden. Disse folkene blandet seg ikke med resten av besetningen, så vi visste ikke hensikten med det de holdt på med, men skjønte at det var en form for spionasje eller kartlegging. Ved innløpet av Vestfjorden i Nordland og innover mot Narvik var de spesielt ivrig med det de holdt på med.

Det var blitt høsten i 1939. Siden verkstedoppholdet i Hamburg for ett år siden hadde turene mellom Narvik og Tyskland fungert uten problemer, men den siste tidens utvikling av den spente situasjonen i Europa, forandret forholdene på havet. Tyskland hadde begynt med uinnskrenket ubåtkrig i Nordsjøen for å beskytte innførselen av viktige varer til Tyskland.

Den 1.september begynte det tyske angrepet på Polen. Storbritannia og Frankrike erklærte krig mot Tyskland. Situasjonen på havet forandret seg raskt til å bli mye verre etter dette. Engelske krigsskip blokkerte nesten all skipstrafikk mellom Norge og Tyskland. Det var stor fare for at tyske skip skulle bli angrepet. Malmtrafikken fra Narvik til Tyskland via den vestlige ruten stoppet nesten opp.

«Berthold Graf» og andre malmskip begynte derfor å frakte fra Luleå og andre havner i Bottenviken så lenge sjøen og havnene ikke hadde frosset til, og leverte lasten i Nord Tyske Østensjø havner. Dette var et beskyttet farvann for tyske skip.

Storbritannia hadde ingen dominans over skipstrafikken i Østersjøen på grunn av den Tysk – britiske avtalen fra 1935, som tillot at den tyske flåten kunne være en tredjedel av størrelsen til Storbritannias, og at den britiske flåten ble trukket helt ut av Østersjøen. Hitler sa at «Engelskmennene kan ikke utøve noen kontroll der. Vi er Østersjøens herrer.»

Tyske krigsskip og fly patruljerte jevnlig området nedover Kattegatt for å forhindre inntrengere til Østersjøen.

I november begynte havnene rundt Bottenviken å fryse til. At Tyskland på det tidspunktet da hadde okkupert Norge og at vi derfor kunne begynne på igjen med utskipingen fra Narvik, var det ingen som visste på det tidspunktet. Vi hadde bare vært glade for å slippe den utrygge norskekysten, med masete engelskmenn som hadde begynt med minelegging nedover langs den vestlige ruten.

Vi som var mannskap på malmskipene hadde ikke den helt store kunnskapen om avtaler i det store spillet om Europa, men vi var ikke helt uvitende, og hadde mange diskusjoner om begivenhetenes gang. For min egen del så var det en fordel å få komme til Luleå med skipet, og da kunne få treffe min mor og far samt andre slektninger, mens vi lå og lastet. De var imponert over skipet, og fikk ofte komme om bord på besøk.

Selv om Sverige var et rikt land, så var det enkelte ting man ikke kunne kjøpe i butikker der, men som man til gjengjeld kunne handle i Tyskland, og ta med hjem. Det var veldig populært. Min far var svært musikalsk og derfor kjøpte jeg et trekkspill til han. Han ble så glad at han begynte å gråte.

Siden vi nå ofte var i Luleå og at jeg da kunne ha kontakt med familien, bestemte jeg meg for å fortsette om bord på «Berthold Graf.» Jeg hadde nå stått om bord der i to år. Men vi var kommet et stykke ut i november, og havnene rundt Bottenviken begynte som tidligere nevnt å fryse til.

Malmtrafikken på Bottenviken og Østersjøen stoppet opp. Den vestlige ruten langs norskekysten ble igjen aktuell. Hele tiden ble det gjort oppfinnelser og forbedringer på det skipstekniske området. Mye nytt utstyr ble montert i skipene for å høste erfaringer.

Siden det ble en stille periode i malmfraktingen ble skipet vårt beordret til Hamburg for at vi skulle få noe av dette nye om bord. Det ble Kielkanalen på nytt. Seilingsdybden gjennom den lå på 10 meter i 1939, så vi hadde god klaring når vi gikk i ballast.

Hamburg Julen 1939

Det ble en periode med mye liggetid under land. Selv om vi hadde nok å gjøre med skipsarbeid og teknisk vedlikehold, ble det kjedelige dager. De fleste av oss var unge og spreke menn. Vi ville ha litt mer ut av sjølivet enn bare å være om bord, så vi dro på land så ofte vi kunne hvis vi hadde penger.

Flere av mannskapet var fra Hamburg, og de visste hvor det var billigst å gå, men vi lå fint til på verkstedet Blohm & Voss, så det ble mye til at vi havnet oppe i St. Pauli området. Det var enkelt å komme seg dit. Vi kunne enten ta en arbeidsferge, og kom da fram til Landungsbrucken på andre siden av Elben, eller vi kunne spasere gjennom St. Pauli Elbetunnellen som går under Elben.

Da kom vi også opp ved Landungsbrucken via en heis. Derfra var det opp en slakk bakke og da var vi nesten oppe på Reperbahn.

Det hendte også at vi var innom Herbertstrasse og hilste på jentene som holdt til der. Et av stedene vi ofte var innom het «Der Glucliche Matrose.» Hun som var horemamma der, hadde vært gift med en sjømann som omkom under 1. verdenskrig. Hun var en tøff dame, men hadde likevel et godt hjerte og tok seg godt av jentene som jobbet for henne.

Stedet hun hadde var et digert gammelt hus på 4 etasjer. I første etasje var det et stort lokale med bar og salonger omtrent som på øl hallen Zillertal, som lå litt lenger nedover i St.Pauli området. I andre etasje var det flere rom som jentene bodde i, og hvor de betjente kundene. Selv bodde hun i tredje og fjerde etasje.

En kveld da vi var innom baren på «Der glucliche Matrose» kom «Berta Mamasan» bort og satte seg i lag med oss. «Det er snart Jul, og da tenkte jeg å holde et party her. Dere som er fra den fine båten «Berthold Graf» er invitert til å komme hit da. Dere får sikkert landlov fordi Jeg kjenner kapteinen deres. Dette visste dere ikke, men han er mitt søskenbarn, og han eier halvparten av dette stedet.

Dere behøver ikke å fortelle han at jeg har sagt dette.» Aha, det var altså slik det hang sammen med at han ville ha oss til å gå hit når vi skulle på land. Det var han som hadde foreslått stedet etter bråket vi hadde på «Die Frøhliche Witwe.»

«Det kommer et orkester, og drinkene er billig hele kvelden. Hvis dere vil «gå på loftet» for å kose, så er det også billigere enn vanlig. Et slags Julegratiale. «Men dere blir ikke de eneste gjestene. Det kommer noen offiserer og mannskap fra ubåter. De har vært ute i Nordsjøen og kriget, så de trenger en skikkelig avkobling.»

Faen tenkte jeg, skal man bli plaget med de der ubåtfolkene igjen, og hadde episoden fra «die Frøhliche Witwe» friskt i minne med slossing og knekte neser. Ubåtfolkene var svært populære blant folk flest i Tyskland. De hadde en aura av mot og eventyr rundt seg.

Det tyske folket var så forblindet av nazistene at de tenkte ikke på at de egentlig var mordere. Snikmordere som lå ute i havet, og senket skip, samt drepte forsvarsløse sjøfolk. Men det kunne man ikke si høyt i de dager i Tyskland, hvis man hadde livet kjært.

De fleste stedene i strøket skulle ha lignende ordninger på julaften, og de andre helligdagene. Det så ut til å bli en livlig Jul i Hamburg.

Nesten alle fra «Berthold Graf», bortsett fra vaktene, hadde meldt seg på hos «Den lykkelige sjømannen.»

Så kom kvelden. Alle var dresset opp med de beste klær de hadde. Vi tok spaserturen gjennom tunellen under Elbe og kom opp med heisen på Landungsbrucken. Tyve minutter senere var vi ferdig med bakken og svingte inn i Herberthstrasse.

«Heia Berta Mamasan! Disk opp med det beste du har!»

Ubåtfolkene var allerede kommet, og det var høy stemning. Vi fant oss ledige bord i nærheten av orkesterscenen. Berta kom bort til oss i følge med en meget pen dame. «Jeg har invitert Sylvia hit fordi hun også er fra Sverige. Og du må være hennes kavaler i kveld, Gøran. Er det greit for deg?» Om det var greit? For et spørsmål.

Sylvia var fra Gøteborg. «Jeg er ikke prostituert», sa hun. Men jeg kjenner godt Berta og kapteinen hos dere, fordi jeg jobber som sekretær hos et stort rederi her i Hamburg som heter Oldendorf. Deres skip er leid inn av dette rederiet. Derfor har jeg godt rede på hva dere driver med. Jeg har vært her i Hamburg i fire år. Men tenker på å flytte tilbake til Sverige snart. Jeg liker ikke utviklingen i Tyskland.»

 

Sylvia var et meget hyggelig selskap, og vi samtalte lett. Vi var også ute på dansegulvet og svingte oss. Dette var nesten det fineste jeg hadde opplevd på en landlov. Berta Mamasan blunket lurt til meg en gang jeg fanget hennes blikk.

Stemningen begynte å utarte blant gjestene. Mange var godt fulle, og noen hadde spydd i en krok. Det hadde også vært et par slåsskamper. En av u-båt matrosene svingte seg i en taklampe som var full av krystallprismer.

Den løsnet fra taket og deiset ned i gulvet hvor den gikk i fullstendig oppløsning. En av offiserene hadde en isbøtte på hodet, han hoppet opp på et bord mens han brølte Alarm! Alarm. Dykk! Dykk! Hvorpå tredve gaster slengte seg under bordene hvor det ble et salig virvar. Over det hele prøvde hornorkesteret å overdøve all annen støy.

Vi hadde vært på dansegulvet, og var på vei til bordet, da en av ubåtoffiserene grep tak i Sylvia for å danse, og ville også ha henne med på rommene i andre etasje. Hun slet seg løs og klappet til han med flat hånd i ansiktet så det smalt høyt. Offiseren ble skikkelig forbannet. Her hadde han tapt ansikt, og grep etter henne en gang til.

Han røsket henne hardt mot seg samtidig som han ropte at pengene hans var vel like gode som den andre sine. Nå ble jeg forbannet. Jeg har en høyde på en meter og åtti, og var i mitt livs form etter å ha lempet kull på skipene i mange år. Den innpåslitne offiseren fikk seg en knyttneve på hakespissen så han først ble løftet noen centimeter opp, for deretter å ramle som en sekk rett ut på gulvet.

Nå trodde jeg at det ville bli et fryktelig spetakkel, og det var jo ganske mye av det fra før av. De var mange ubåtfolk der, så vi fra «Berthold Graf» var i mindretall. Musikken hadde stoppet og det ble dørgende stille. Ingen beveget seg. Nå kunne alt skje.

Plutselig braket lyden av et skudd gjennom lokalet. Midt på dansegulvet sto Berta med en pistol i hånden. Rundt henne sto flere kraftige menn som fungerte som utkastere og vakter. «Den som lager bråk nå får feire Julen i arresten på «Davidwache». Det var politistasjonen som lå bare 50 meter unna. «Spill opp musikken og ha en fortsatt god fest».

Berta visste presist hvordan hun skulle behandle situasjonen. Snart var festen i gang igjen som om ingenting var hendt. Han som hadde fått seg en på haken lå på en sofa og sov.

Sylvia følte seg ikke helt trygg med situasjonen. Hun ville vi skulle gå på loftet der hun hadde fått låne et rom for kvelden. Jeg lot meg ikke be to ganger, og fikk en fantastisk kveld og natt med henne. Om det virkelig var slik at hun ikke var prostituert fant jeg ikke ut av. Men jeg var sammen med henne flere ganger senere, og det var aldri snakk om penger.

Jeg hadde følelser for henne, og vi avtalte å møtes i Gøteborg når hun hadde kommet seg dit. Men så utviklet krigen seg til den helt store. Hamburg ble bombet flere ganger. Berta Mamasan omkom i ett av angrepene. Sylvia forsvant, og jeg så henne aldri mer igjen.

I mars måned 1940 lå vi på nytt i Hamburg. Etter utlossing av lasten fikk vi ordre om å ligge for anker og vente på nye ordrer. Dagene gikk uten at vi hørte noen ting. Det ble april måned. Fremdeles ingen nye ordrer. Så en morgen hørte vi på radioen at Tyskland hadde startet en «vennligsinnet» invasjon av Danmark og Norge for å komme England i forkjøpet, og for å ivareta sine interesser i de to landene. Vi var nå kommet til den 9. april.

Det viste seg snart at invasjonen i de to landene ikke ble noe særlig vennligsinnet, og da spesielt ikke i Norge. Tyskerne møtte mye motstand fra første stund og aksjonen ble betegnet som et overfall. I Danmark gikk det lettere. Landet ble okkupert på noen få timer. Selv om vi om bord ikke visste så mye om begivenhetene, bortsett fra nyhetssendingene på radio, så skjønte vi årsaken til den lange pausen i malmfrakten.

Tyske sivile skip ble holdt på avstand for ikke å komme i veien for militære aksjoner. Dessuten var strekningen fra Narvik og ned til Tyskland blitt et farlig farvann. Skipet ble fremdeles liggende i to måneder til. Da var all norsk motstand over. Tyskerne var herrer i Norge. Malmfarten fra Narvik var fremdeles risikabel, men nå var isen i Svenske havner borte, så malmfrakten kunne foregå fra Luleå og andre svenske havner.

Etter angrepet på Norge og Danmark den 9. april 1940 ble aktiviteten på havet og i luften over Nordsjøen, og da spesielt langs norskekysten, trappet kraftig opp. Nå var det full krig, og partene benyttet enhver anledning til å påføre motstanderen mest mulig skade. Både tyskerne og englenderne la ut miner flere steder. Malmtrafikken ble spesielt sårbar.

De tyske skipene gikk som regel i konvoier langs kysten. For å unngå mest mulige minefelter pleide skipene å følge Norskerenna som strekker seg fra Stadt til utløpet av Oslofjorden. Denne renna er for dyp til at miner kan legges ut i den. Den ga derfor en viss trygghet langs den strekningen med hensyn til minesprengning.

Hvis malmskipene skulle bruke den østlige ruten til de tyske østensjøhavnene var dette en god sikkerhet mot miner helt til de begynte på strekningen langs Kattegatt mellom Sverige og Danmark. De skipene som valgte den vestlige ruten fra den norske sørlandskysten og over til den danske vestkysten samt videre til Bremen; Hamburg og Emden ble kraftig eskortert av tyske krigsskip og fly. Dette var allikevel en utsatt rute med flere forlis.

«Berthold Graf» var på vei til Stettin, og var kommet på høyde med Kungshamn i Sverige. Turen fra Norge hadde forløpt bra, selv om de fra broen hadde sett silhuetten av en engelsk jager i horisonten dagen før. Det var mye regn, og synet hadde forsvunnet i bygene. Utkikkene på brovingene mente også å ha sett et ubåtperiskop. Radar var ennå ikke utviklet til bruk om bord i skip.

Vi hadde nå kommet i relativ trygghet i farvannet mellom Sverige og Danmark. Alle gledet seg til å komme tilbake til Tyskland etter å ha vært i Narvik. Den lille byen helt innerst i Ofotfjorden hadde ikke mye å by på utenom jernmalmen som kom med jernbane fra Sverige. Byen var noe ødelagt av krigshandlingene som begynte 9. april. Folk slet hardt med å overleve i ruinene.

I den tyske militærforlegningen hadde de kameratkvelder som også mannskap fra tyske malmskip kunne få være med på. Der kunne man få sett den tyske ukerevyen og vanlige filmer. Man kunne også kjøpe øl og brennevin der, men de fleste holdt seg om bord. Det var ikke noe særlig morsom å traske mellom brannruiner på ødelagte veier.

Klokken 1700 var vi ti mann i maskinrommet og på fyrdørken. Det var vaktene og vi som arbeidet som dagfolk. Om en time var dagfolkenes arbeidsdag over. Flere av oss hadde jobbet i den forreste rørtunellen. Som tidligere sagt så var dette et slitsomt arbeid fordi der var fuktig luft og trangt.

På grunn av at det var så trangt mellom rørene måtte man ligge på kne og krype hele dagen. 1. maskinisten hadde forlatt maskinrommet, så nå sluntret vi unna med å sitte på fyrdørken og røyke.

Det fortsatte med regnbyger hele ettermiddagen, så sikten var dårlig. Oppe på broen oppdaget utkikkene at den engelske jageren de hadde sett tidligere kom ut av en byge en nautisk mil aktenfor oss. Jageren åpnet plutselig ild med kanonene.

Munningsilden glimtet tydelig mot den grå bakgrunnen. Den første salven suste over skipet. Så kom en ny salve. Den traff både akterut og midtskipet med kraftige eksplosjoner. Treverket rundt broen sto snart i full fyr. Det begynte også å brenne i innredningen.

I maskinrommet merket vi godt rystelsene i skipet, og hørte eksplosjonene. Maskintelegrafen ble slått til stopp og så til full fart igjen. Det ble plutselig hektisk aktivitet fordi dette betydde at maskinen skulle kjøres med den belastningen som kunne gis. Flere brennere på kjelene ble tatt i bruk for å opprettholde damptrykket. Fødevannspumpene ble justert for å opprettholde vannstanden på kjelene.

Vi var alle sammen der nede på tå hev. Det var tydelig at skorsteinen hadde blitt skadet fordi trekken i fyrgangene ble dårligere og klumper med gammel sot og støv kom dryssende nedover casingen. Det begynte også å komme røyk inn i maskinrommet fra skylightene opp mot øverste dekket, og skottene mot innredningen lenger oppe.

Der hadde hvitmalingen begynt å anta brunfarge på grunn av høy temperatur fra brannen på utsiden. En siste ordre kom fra broen ved at maskintelegrafen ble slått til full stopp. Deretter gikk alarmen som betydde at skipet skulle forlates. Vi prøvde å komme oss opp på dekk, men utgangene var sperret av brann eller vrakrester etter eksplosjoner, det samme var det ved de vanlige nødoppgangene.

Heldigvis hadde skipet blitt utstyrt med to dieseldrevne generatorer under det siste verkstedoppholdet, slik at det ikke var nødvendig med damptrykk for å produsere strøm til lys og annet. Men sikringene for all strømforsyning til innredningen var ikke intakte som følge av eksplosjonsskader og brann. Det kjentes ikke ut som om skipet var i ferd med å synke.

Heldigvis var strømnettet i maskinrommet i orden så langt, men situasjonen for oss der nede var veldig farlig. Vi måtte komme oss opp fra maskinrommet på et eller annet vis. Røyken som kom inn fra brannene lenger opp ville ta livet av oss om ikke lenge.

Nå var det jo slik at vi dagfolkene hadde arbeidet i rør tunellen i flere dager og var godt kjent fremover der. Denne tunellen gikk fra maskinrommet til helt forrest i skipet hvor den møtte en sjakt som øverst begynte på dekket under bakken. I dette møtepunktet var det plassert en dieseldrevet nødbrannpumpe. To mann krabbet under dørken og åpnet luken ned til tunnellen.

Det kom en kraftig trekk med frisk luft ut gjennom luken. Altså måtte det være åpent hele veien til forskipet og sjakten opp til dekket under bakken. Dette var redningen. Selvfølgelig var det en sjanse å ta. Skipet kunne bli mer skadet og kanskje synke. Da ville rørtunellen bli oversvømt og vi ville drukne. Fanget som rotter i en felle. Men det var eneste veien ut. I maskinrommet ville vi omkomme uansett hvis skipet ble senket.

Det begynte å haste. Vi måtte evakuere fort. Tunellen var ca. 45 meter lang. Og vi måtte krabbe hele veien. Et par mann begynte å få panikk og ville ikke være med, men med hardhendt behandling og kommando rop som bare en tysker får til, fikk vi truet dem med oss. Alternativet var den sikre død. Snart var vi på vei forover, i bunnen av skipet, mot det vi håpte var redningen. Ti livredde menn som kravlet og krøp etter hverandre som rotter på flukt.

 

Plutselig gikk lyset. Det ble bekmørkt. Men det var bare en vei å krabbe. Rett forover mot lufttrekken. To mann hadde batterilykter. Det var vakthavende maskinist og donkeymannen. Den ene ble plassert først og den andre sist. Det gikk bra. Snart var vi i enden hvor nødbrannpumpen var.

Derfra kunne vi klatre opp sjakten som gikk opp til dekket under bakken. Det kunne ikke være brann eller skader forut, for luften som kom derfra kjentes bra ut.

Vi var heldige. Alle kom seg velberget opp til under bakken. Der var det folk fra før. 12 mann som bare sto der og gapte da vi dukket opp fra dypet. Alle dem hadde klart å flykte forover langs dekket til bakken da granatene eksploderte, og det begynte å brenne for fullt på midtskipet.

De var sikre på at vi hadde omkommet i maskinrommet, men nå sto vi der sammen, 22 mann. Hva som hadde hendt med mannskapene som hadde vært helt akterut på skipet kunne ingen svare på.

De som kom fra midtskipet, fortalte at kapteinen og de andre som hadde vært på broen var drept. En stund etter at overfallet startet hadde tyske fly kommet til, og den engelske jageren hadde forsvunnet. Skipet lå ganske nært land på svensk side, og det kom båter ut.

En taubåt kom til, og vi fikk sleper om bord. Alle overlevende ble tatt i land til Kungshamn i Sverige hvor vi havnet på en skole og fikk den beste behandlingen av kommunens sykepersonell. Neste dag ble vi hentet til Gøteborg.

 

I over to år var «Berthold Graf min arbeidsplass og hjem. Det hadde vært et bra skip, og jeg hadde mange venner der. Nå var 28 mann døde. De ville bli savnet. Krigens galskap var over oss. Vi skjønte det ikke da, men mange av oss skulle i de nærmeste årene få oppleve lignende hendelser som den vi nettopp hadde vært gjennom. «Berhold Graf» ble tauet til et verksted i nordtyskland hvor hun ble gjenoppbygd.

Skroget var ikke skadet, Senere i krigen gikk hun på en mine og sank utenfor den norske sørlandskysten. Flere andre tyske skip ble også minesprengt samtidig, og mange mennesker omkom.

Fra Gøteborg fikk jeg telefonforbindelse med familien i Luleå. De kunne fortelle om norske flyktninger som kom over grensen, og hva de hadde opplevd etter at tyskerne okkuperte landet. Det var ikke hyggelige nyheter. Her kom det jo en fremmed makt og tok seg til rette i vårt naboland.

Vi i Sverige hadde alltid sett på nordmenn som broderfolket. Vi hadde jo også sett forskjellige episoder i Narvik. Enkelte av tyskerne om bord reagerte også med vantro på mye av det de hadde sett. Mens andre valgte å ikke ha noen mening i det hele tatt. Tiden var blitt slik. En del av mannskapet var jo overbeviste nazister, og det var lyttende ører overalt.

Den svenske regjeringen hadde erklært seg nøytral, men det var tydelig at de hjalp tyskerne med forskjellige ting. Blant annet fikk de lov til å transportere tropper og våpen med den svenske jernbanen til Nord-Norge og den finske grensen.

Jeg tok min avgjørelse der og da i Gøteborg. Jeg støttet ikke Hitler, og ville være med å sloss mot nazismen. På hvilken måte dette skulle gjøres hadde jeg ikke klart for meg.