Han er 82 år, men som alle disse gamle gubbene med saltvann i blodet, ser han ut som sin yngre bror. Uten bekymring for annet enn eplehøsten og valget, lever han som de andre et rikt liv i minner, som er blitt gode av avstand. Jeg har ikke truffet noen som i den grad som Jørgen Øhre knytter sine minner til naturen i de øde trakter hvor han har levd en stor del av sitt liv. Han forteller om solen som fikk isødet til å glitre som diamanter og om den eiendommelige følelse det kunde gi å sitte oppe på et platå i polartraktene hvor man er henvist til å klare sig selv så å si både legemlig og åndelig, og tenke på at her hadde aldri noe menneske vært før og antagelig ville det heller aldri komme noen. Han forteller om et møte med en liten hvit fugl, en kionis, kaller han den, som han har en lang samtale med på Deceptionøyen.

— Jeg satt og pratet med den et kvarter, og den kom helt bort til mig, sier Øhre. Den var ikke engstelig, den levde i uskyldighetstilstand, hadde aldri sett mennesker før og ante ikke for noen slemme dyr vi egentlig er. Og han legger til: — Jeg la op i 1928, det var for tidlig, jeg skulde holdt på i noen år til. — De lengter tilbake, sier jeg. Hvorfor sluttet De egentlig? — Jeg kom med i politikken her hjemme, jeg interesserte mig for den også, sier Øhre. Jeg ble ordfører og opnådde å bli skjeldt ut av Trygve Bratteli, han var journalist dengangen, yngstemann i redaksjonen, skulde jeg tro. Nu er han større, holder taler på torvet og allting. — Hvordan begynte det? Ikke med politikken, men med hvalfangsten? — Da jeg var helt ung, var jeg i koffardifart, men så blev det til at jeg startet min egen sjømannsskole her på Nøtterøy.

Jeg er ekte nøttlending, jeg er født her, så jeg er av det rette slaget, nei, jeg mener av det ekte slaget. Det passet bra å drive sjømannsskole om vinteren og dra på bottlenosefangst om sommeren. I 1892 var jeg skipper på, bottlenosefeltet for første gang. Men sjømannsskolen begynte jeg med da jeg var 18 år. — Da var De vel landets yngste skolebestyrer? — Det var jeg nok kanskje, men det gikk bra. Jeg holdt på med skolen til jeg var 26 år, og 116 elever fikk eksamen fra mig, de fleste av dem er blitt skippere.

Skolegangen var ikke så lang den gang som nå, det gikk mer etter dyktighet enn etter pensum, så det avhang meget av elevene selv når de kunde gå opp til eksamen. Det tok gjerne 4-6 måneder. — Hvor var det De drev bottlenosefangst? — Det var i Nordishavet det, vet De. Jeg fanget hval i 3 år på Færøene, 1 år på Svalbard og 9 år på Island før jeg kom til Sydishavet, det var i 1909. Og så drev jeg i 2 sesonger hvalfangst på norskekysten også, det var under forrige verdenskrig. — Var ikke slik fangst ved Norges kyster forlengst forbudt på den tiden?

— Jo, men loven blev ophevet for dette tilfelle, det var den norske stat selv som satte fangsten i gang. Det var i 1916-17, og det var fettnød i landet. Jeg hadde hatt «Hektoria» på den tiden, men var hjemme igjen, og så en dag ble Ingvald Bryde, Ole Wegger, Lars Christensen og jeg kalt inn til statsminister Gunnar Knudsen. Det var spørsmål om å skaffe landet olje ved å fange hval langs kysten. Oppgaven var ikke særlig fristende, det hastet og dårlig var det med redskap. Bryde mente at han var for gammel, og jeg sa for min del at jeg syntes opgaven var for stor for en enkelt mann. Da begynte Gunnar Knudsen og folkene hans å ymte om at vi var «dårlige fedrelandspatrioter» eller noe i den retning. Da blev jeg sint.

«Er det snakk om det, så tenker jeg at jeg kan holde mig på siden av noen hver av dere,» sa jeg. «Jeg skal ta det alene, jeg.» Så skulle jeg til å oprette hvalfangststasjoner og fikk fullmakt av Gunnar Knudsen til å kommandere over hele vestlandsflåten for å komme avsted. Først var jeg innom rasjoneringskontoret i Kristiania for å få mig brødkort, men han som stelte med kortene kunde ikke finne noe i sine papirer som påbød ham å utstede brødkort til en som skulde organisere hvalfangst for staten.

Så jeg måtte dra til Bergen uten kort. Der fikk jeg foretrede for kommandanten for kysteskadren, som var ombord i gamle «Heimdal». Jeg kom der i sixpence og sportsbukser og var visst ikke imponerende nok, han nektet mig i hvert fall befordring. «Jeg får telegrafere til Gunnar Knudsen », sa jeg, «og si at jeg må opgi planen.» Men da fikk pipen en annen lyd. Jeg tok ut en plass på Ingø, en på Bøle på Sørøya — der hadde Svend Foyn vært — en på Vinge-vågen i Trondhjemsfjorden, en på Vågene i Bremanger og en på Blomvåg ut for Bergen. Og så blev det oprettet en liten stasjon i Sandefjord med to båter. Vi fikk tre finnhval der, pene hvaler, men det var jo ikke mange, det viste sig å være lite hval i Skagerak.

Men nordpå gikk det bra, vi hadde en fangstflåte på 19 båter, og det blev til sammen 20 000 fat olje i løpet av 11/2 år. Det var meget arbeide med alle disse stasjonene, jeg holdt på å slite mig ut på den jobben og måtte på sykehus etterpå. — Men bottlenosefangsten i Nordishavet var vel slitsom nok, den også? — Ja, det var harde greier, det var mange som gikk med under jakten på bottlenosen, vi lå jo ute i selve havet og fanget. Det var ikke langt fra at jeg blev der, jeg også. Det. var en pinsedag i 1889, det var enda 5. april, jeg var styrmann den gangen. Vi lå og seilte borti Nord-ishavet for å finne bottlenose, og det blåste kuling. Pinsedags morgen kom det en flokk bottlenose — den skar forbi baugen på skuta, som den pleide å gjøre når vi hadde litt fart, men den kom ikke nær nok til at vi fikk skutt på den.

«Vil du låre båten din?« sa skipperen til mig, for vi fanget både fra båt og skute. Ja, det var vanskelig, men jeg fikk da båten ut, og vi rodde og rodde oppp mot vinden og nærmet oss bottlenosen. Jeg skjøt selv og fikk skudd på en. Den gikk så raskt ut at den tok næsten hele linen på et par minutter, det var ikke mange favnene igjen. Men vi hadde en håndharpunline på 50 meter liggende i båten, den brukte vi når vi skulle drepe en hval, vi brukte håndharpun da, og skjøt ikke. Vi «hælte på» med den, og dermed bar det videre. Det var høy sjø, og båten hadde tatt inn meget vann, så jeg fikk folkene til å gå akterut,

selv satt jeg på forreste tofte og holdt i linen for å bremse hvalen. Jeg ville bevege meg bakover jeg også, men akkurat idet jeg løftet benet over toften, rykket hvalen til igjen og drog ut linen så jeg fikk den om foten. Båten gikk under, og selv fulgte jeg med linen ned i vannet, det gikk så det suste og bruste om ørene på mig. Jeg vet ikke hvor dypt jeg var kommet før jeg fikk av mig støvlen, men det lykkes til slutt, og dermed var jeg fri igjen. Da jeg kom opp på overflaten, fikk jeg se båten med kjølen i været et godt stykke unna. Etter å ha fått av meg den andre støvlen og noen klær, svømte jeg bort til båten og fikk tak i kjølen. Jeg hadde sett de tre andre på avstand, de lå på årene i vannet, men hadde ikke greid å komme sig op på kjølen, jeg så dem aldri mer.

— Var De med på flere forlis? — Ja, en gang med «Harald», det var i 90-årene, vi lå og drev i storm i 3 uker, men fikk heist nødsignal og blev reddet. Ellers var det rart det gikk bra, mange ganger, særlig i den første tiden i Antarktis. I 1909, da jeg kom der ned første gang, var situasjonen vanskelig, vi hadde jo veldig dårlige kart, bare noen riss på et papir. Der hvor det var tegnet vann, var det mange steder land, og omvendt. Hektor-selskapet som jeg var i, fikk fast stasjon på DeceptionØyen, den verste tiden var før vi fikk orientert oss, vi fulgte hvalen lenger og lenger sydover og måtte «føle oss frem» mange steder,

hadde ikke karter. Vi gikk med ankrene ute, et på hver skuteside, litt nedenfor skutebunnen. En gang vi hadde flyttet, kom vi inn på et vakkert sted der inne ved syd pollandet, et strede som vi kalte for Belica-stredet, det var meget hval der. Vi satte to svære ankre, men morgenen etter fikk jeg beskjed om at isen var kommet og snart lå helt oppe på dekket. Ankrene ble sluppet og isen drev forbi oss, men ut på formiddagen kom et svært isfjell rett mot skuten, det kom drivende med strømmen som vi lå, på tvers av.

Vi hadde akkurat såvidt fått tid til å glede oss over at isfjellet passerte oss 50 meter unna, da en diger undervannsarm huket fast i ankeret og drog skuten med. Det var ikke stor plassen å gå, på, vi drev nesten på land, men så gikk ankerspillet, og kjettingen røk så det lyste. Spillet ble helt ødelagt, men vi hadde jo et anker til, og det kom forresten inn en båt med hval i det samme, så vi fikk annet å tenke på.

— Ble dere liggende på et så utsatt sted? — Nei, vi flyttet til en annen havn like ved og ankret opp der. Det gikk bra i 6 uker, men en dag det var springtid og ekstra sterk strøm, kom det et stort isfjell mot oss, mange ganger større enn skuten. Vi kunde høre en svær foss inne i isfjellet. Maskinen blev satt på, og så forsøkte vi å skyve isfjellet fra oss med baugen, vi fikk fjernet det en kabellengde eller så, lenger gikk det ikke for kjettingen. «Nå tar strømmen det med seg,» mente styrmannen, men det varte ikke lenge før det kom sigende igjen lett mot siden på oss. Jeg ga en hvalbåt ordre om å prøve å snu skuten, så ikke fjellet skulde ta oss på bredsiden, men før båten fikk gjort noe, skuret isberget mot skutesiden. Vi trodde vi var ferdige. Men akkurat i det samme kantret isfjellet —den andre veien! Det rusket ordentlig op under bunnen på skuta, og rust og rødmaling føk omkring, men vi var reddet.

— Så flyttet dere vel igjen? — Nei, det var meget hval der. Vi lå der og fanget veldig godt i 6 uker, vi var tidlig ferdiglastet det året, alt i februar måned. Slike ting som dette møtet med isfjellet, blir bare episoder. En annen gang lå vi 7-800 meter fra en isbre, det var nydelig vær og et vakkert sted, ingen hadde vært der før. Plutselig en morgen hører jeg et torden-brak, det var et veldig parti av breen som løsnet. Båtene var ute og holdt på med flensing, jeg var litt redd for hvordan det skulde gå med dem,

for jeg visste jo at det ville komme en svær sjø. Breen gikk dypt ned, det tok sikkert et minutt før den kom opp igjen, men da korn den med stor fart, og oppe i luften delte den sig i tre deler, det var fantastisk å se på. To av delene drev av til hver sin kant, men det tredje blev liggende stille. — Alle blev reddet dengangen også? — Ja, så dengangen. Men et år med «Ronald» kom vi opp i den verste storm jeg noen gang har oplevd, det var ved Deception. Hvalbåtene var ute, de søkte inn i South Bay, men stormen var så sterk at en av dem kantret, og av de 11 mann ombord, omkom 6. I 1924 hadde vi et jordskjelv dernede,

det var ved 11-tiden om formiddagen den 5. januar, midt på sommeren og stille og fint vær. Havnen i Deception er jo et krater, det pleide å dampe av stranden, helst mot uvær og ved springtid, en kunde ikke stikke hånden ned mer enn 3 tommer uten å brenne sig. Den dagen det skjedde, var jeg gått i land fra «Ronald» og stod i møllehuset og snakket med maskinisten. Plutselig ga det et støt så både han og jeg holdt på å falle overende, og jeg tenkte med en gang: Dette er jordskjelv. Det blev stor forvirring,

100 mann løp om hverandre, halve havnen stod og kokte i 11/2 meters høide. «Ronald» lå og rullet, jeg fikk karet mig over pontongflåten og huket mig fast i leideren, min eneste tanke var at jeg måtte se til å komme mig ombord før skuten slet sig. Plutselig begynte stranden å synke, den stod igjen som en loddrett vegg på 3-4 meter. Jordskjelvet stod på i et kvarters tid, og det var et fælt kvarter. Vi var redde for at innløpet til havnen var blitt sperret så vi ikke kunde komme ut igjen, et stort fjell som virket helt råttent hevet sig dominerende på siden av innløpet og vi var sikre på at det hadde falt ned. Men det holdt merkelig nok, mens et annet fjell, som vi kalte for «Symaskinen> hadde ramlet sammen. Etterpå lå vannet like rolig som før. Bak akterenden på «Ronald» var det 14 favner vann, mot 5 favner før jordskjelvet.

— Slapp alle sammen levende fra det? — Ja, rart nok. Men det var jo i årenes løp noen som døde dernede, vi hadde en kirkegård på Syd-Shetland. Til å begynne med gikk ikke begravelsene så pent for sig som de burde, og det ville jeg ha en slutt på. Jeg fikk den engelske magistraten til å stikke op tomt for en gravlund, og så laget vi port og gjerde, jeg hadde med mig netting nedover. Vi fikk satt op støtter på alle gravene, og begravelsene kom over i sømmelige former, jeg var selv prest 15-16 ganger og holdt gravtale. Det var omhyggelig, det syntes hvalfangerne også, jeg så ofte disse gamle knastene tørke en tåre. Det er en egen stemning der nede, det fantes jo ikke kranser eller blomster, ikke så meget som et gress-strå, men til gjengjeld svære isfjell på blankt vann, og selve polarlandet som lå og blinket og glitret i solen, det er en stemning som ikke kan beskrives.