Kirkegården lå der – langs de nakne slakke åsene utenfor byen.
Rett ved der veien svingte, og med god utsikt mot havet og skipstrafikken utenfor, var det laget et stort monument i støpejern. Teksten på dette monumentet fortalte at det var til minne om sjøfolk fra distriktet, som ga sitt liv under den første og andre verdenskrig.
Waliserne er flinke til å hedre sine helter.
Rett på utsiden av dette monumentet som var inngjerdet av en ankerkjetting, lå det gravlagt mange sjøfolk. De var så «heldige» at de døde på land, for å si det på en rar måte.
Litt for seg selv sto det et unnselig kors med en plate på, hvor det var skrevet:
Einar Tanjer.
A Norwegian Sailor.
Born August 1. 1909 in Norway.
Died November 12. 1962 in Swansea.
Det har vel aldri vært satt noen blomster på denne graven. Og det er heller ikke sikkert at den eksisterer lenger. Bare få visste at han fantes når han levde. Og enda færre husker han i dag.
Men når han først skulle få en grav så langt borte fra sitt fødested, så kunne det ikke blitt på et mer passende sted enn dette.
Det gikk en stund før jeg fikk rede på at Tanjer var død.
Det var ikke før jeg var påmønstret et annen skip i samme rederiet, og fikk da høre om hva som hadde hendt. Det ble fortalt at skipet hadde vært i tørrdokken på et verksted i byen Swansea.
Tanjer hadde jobbet med å pusse rekkverket, som var av teak, rundt brovingen på babord side.
En av måtene å pusse et slikt rekkverk på er å bruke en trekloss med sandpapir rundt. I alle fall var det ikke noe elektrisk pusseverktøy om bord i det skipet. Det fantes heller ikke så mye slikt verktøy på den tiden. Men det går greit med en trekloss, man må bare bruke tiden til hjelp. Det eneste problemet er at det kan være vanskelig å komme til på utsiden av rekkverket.
Det som Tanjer hadde gjort, var å stå på en skammel på innsiden, for derved å kunne bøye seg mer over og til utsiden. Så hadde skammelen glidd på det glatte dekket. Tanjer fikk overballanse, og tippet over rekka. Han falt nedover hele båtens høyde, og rett ned i dokken.
Det kunne bare få ett utfall. Han døde på flekken.
De kunne ikke finne noen slektninger i Norge, så derfor ble han gravlagt i Swansea der han hadde mistet livet.
Ordene kommer ikke lett når man skal skrive noen ord om Tanjer.
Han hadde levd et ensomt liv. Det var aldri noen fest, men en evig kamp med alkoholen og seg selv.
Som person gjorde han aldri noe vondt mot andre. Han var bare stygg mot seg selv. I sine friske stunder var han en meget flink sjømann. Tanjer lærte oss førstereisgutter mange nyttige ting i arbeidet, og om hverdagen til sjøs.
Hans dyktighet i jobben, og opplevelsene under krigen, innga en respekt som sikkert berget han mer enn en gang fra å bli svartelistet.
Men en skal også huske at mange av skipperne og de andre av mannskapet om bord, hadde vært med på lignende ting, og de kunne også ha sine problemer.
Menneskekunnskap og toleranse gjorde at uteseilerne, og deres måte å være på, mange ganger ble sett stort på om bord i skipene.
Det hadde ikke vært mulig i dag.
En gang i en havn i Nord-Europa hadde han gått på bommen i et par måneder. Dette var i femtiårene. Han gikk og ventet på å få hyre på et skip. Det var dårlige tider. Han bodde på krita i et knøttlite rom i sjappestrøket, sammen med to andre i samme situasjon.
Hun som eide sjappa var en tidligere prostituert som hadde vært gift med en norsk sjømann, og de hadde startet denne baren. Han døde etter noen år, men hun fortsatte å drive alene. Stedet var meget populært blant sjøfolkene. Hennes store livserfaring på den såkalte livets skyggeside, gjorde at hun hjalp enkelte av uteseilerne som hadde det vanskelig.
Og hvis det var folk hun stolte på, så kunne hun hjelpe dem med et sted å bo, og drikke på krita. Et lite nyp av og til på en av jentene som jobbet for henne kunne også ordne seg. De fleste gjorde opp for seg når de fikk en jobb. De som ikke gjorde det, kunne det gå ille med. Hun hadde forbindelser overalt.
«Mamasan» var blitt en «dundre» på over hundre kilo. Snill som dagen var lang, og hadde et hjerte av gull, men livsfarlig hvis hun ble sint. Hun hadde et godt øye til Tanjer, og han måtte ikke prøve seg på noen av de andre jentene. Han var hennes når hun ville. Hun klemte de store overarmene rundt han, hodet ble presset mot de svære brystene, så han holdt på å kveles. Han fikk over hele kroppen, sa han.
”Mein geliebter Seemann”. Så gråt hun en skvett, og drømte seg tilbake til sin døde ektemann.
Tanjer hadde lite med penger, og måtte bomme seg til det meste. Av og til kunne han og vennene få småjobber som håndlangere eller sjauere. De pleide å gå ned til havnen for å komme til skipene. Det var langt å gå, kaldt om vinteren, og de hadde som regel dårlige klær. Det var heller ikke alltid de fikk komme igjennom porten til kaiområdet. Det kom an på vaktene som satt der.
En gang hadde han kommet om bord i en norsk båt, og sto på dekket utenfor byssa for å bomme mat. Han hadde hørt at de trengte en matros om bord der.
Så kom plutselig en offiser byksende fram rundt hjørnet av midtskipet. En jypling av en innbilsk verdensmester, som nettopp hadde fått opprykk til andrestyrmann. En syltynn gullstripe på uniformsjakken, og en «caps» på hodet ga han litt makt.
«Hva i helvete har denne fillefransen her å gjøre? Lasaroner vil vi ikke ha slengende rundt her, så det er bare å pelle deg vekk fra skipet.»
Tanjer måtte bare gå slukøret ned gangveien. Han kunne jo ikke lage til noe bråk. Ingen ombord der visste noe om hans fortid, og ingen der ville brydd seg om å vite det heller.
Men kokken ropte at han skulle vente nede på kaien.
Etter en stund kom kokken bort til rekka, og heiste ned en stor blikkboks full med mat. Et par pakker sigaretter og noen tyske mark var knyttet fast i tauet. Den innbilte verdensmesteren sto også ved rekka og kjeftet, men kokken var en voksen kar, og ba denne drittungen dra seg til helvete. Han ga mat til hvem han ville.
Sjauerne på kaien og på dekket hadde lagt merke til opptrinnet, de klappet i hendene, og stakk tomlene i været. De likte godt at kokken hjalp en mann som hadde problemer. Mange av dem var nok preget av sterke minner fra krigen, og fattigdommen etterpå.
Så var det noen som ropte ovenfra. Det var skipperen som sto oppe på båtdekket. Han hadde observert at noe spesielt foregikk. «Du der nede på kaien – ta deg en tur opp til meg. Og du andrestyrmann, du følger denne mannen opp til min lugar.»
Så fort tingene kan forandre seg.
Skipperen skjønte at Tanjer hadde det vanskelig, og var ute etter en jobb. Etter å ha blitt forhørt litt frem og tilbake fikk han jobben som matros.
«Bare dra på land og hent snippeska, så skal jeg ordne med konsulatet og mønstring. Og det du skylder på sjappa kan du be mamasan komme om bord å få, så trekker jeg det på hyra etterpå. Men vi skal ikke ha noe fyll.»
Han ble stående om bord i det skipet i nesten to år, og klarte seg bra.
Andrestyrmannen fikk etter hvert erfare at «lasaronen» kunne andre ting enn å gå på bommen.
I sitt liv som sjømann var han langt i fra å være noe godt eksempel for enkelte, men han var formet av en rekke prøvelser og uheldige omstendigheter, som ville ha knekket de fleste.
Han gjorde så godt han kunne, og levde etter ordtaket: «Hvis man er voksen nok til å feste og ture utover kvelden og natten, så er man også voksen nok til å tørne ut og gjøre jobben dagen etterpå.»
Selv om Tanjer langt ifra var noe idol, og kanskje heller var en av de elendige i samfunnet om bord, så var han på sin måte en hederskar.
Med utsikt mot Bristolkanalen mot sør, og byen Swansea på nordsiden. Vi er i Wales, sørvest på den engelske øy. For å komme inn på kirkegården måtte man gå gjennom en vakker smijerns portal som var åpningen i et gjerde, som også var av smijern. Gjennom denne portalen, og innover i kirkegården, gikk det en hellelagt vei med stikkveier mellom gravene på begge sider. Etter hundre meter svingte veien, og fortsatte til den andre siden av kirkegården.
Takk for denne. En historie om tiden etter 2. verdenskrig. Mange av oss husker vel lignende historier. Utover i 60-åra forvant de fleste av disse, men jeg husker mange av sjøfolkene som hadde lignende skjebne.