Kontroller i Kristiansand og i Torshavn på Færøyene.

Leter etter overlevende blant vrakrester etter et senket skip.
Hyggelige stunder i Buenos Aires med mannskapet på skipet Kexholm.

Gøran Engsjø fortalte videre: Nå har jeg nesten glemt å fortelle hvordan reisen i «Leidtrafikken» startet. Som sagt så seilte vi ut fra Gøteborg den 15. februar 1941. Først ble vi eskortert av to svenske marineskip. Det ene var en korvett og den andre en minesveiper. Disse skulle følge oss til tyskernes kontrollpunkt i Kristiansand i Norge.

Tyskerne hadde jo okkupert landet den 9. april 1940 og hadde full kontroll i alle norske havner. Vi ankret opp ute på reden, og tyske marinefolk kom om bord for en grundig kontroll av skipet og besetning. Så snart dette var gjennomført var det opp med ankeret og reisen fortsatte. Seilingstiden til Torshavn på Færøyene med 12 knop fart var litt over 1,5 døgn.

Færøyene ble okkupert av britiske marinestyrker den 12. april 1940, for å komme tyske styrker i forkjøpet. Storbritannia overtok da kontrollen av øyriket som tidligere var styrt av Danmark. Etter hvert ble det stasjonert flere tusen britiske soldater der. Marinen hadde base i Torshavn.  Skipet vårt ankret opp der den 20. februar 1941.

Etter en grundig kontroll av skip og mannskap, fikk vi dagen etterpå endelig tillatelse til å sette kursen for Buenos Aires.

Forhistorien før vi traff på vrakrestene etter et senket skip, ble fortalt i forrige kapitlet.

Selv om det ikke var etter «Lejdtrafikkens» regler kretset vi rundt i området noen timer før vi fortsatte. Dette var en risikabel operasjon siden det sannsynligvis ennå var ubåter i farvannet, men den gamle regelen om å hjelpe folk i havsnød var nok fast forankret hos kapteinen. Vi fortsatte reisen da det begynte å bli mørk. Resten av turen var ganske begivenhetsløs bortsett fra at vi ble anropt et par ganger av amerikanske eller britiske marinefartøyer som ville kontrollere vår identitet.

Som et av de få skip i verden i de dager, gikk vi med full lanterneføring, det svenske flagget akterut, og «just in case», de svenske fargene malt på skutesiden. Den 15. mars ankom vi lastehavnen. Alle syntes det var godt å ligge i en trygg havn etter den lange sjøreisen.

En annen svenske lå ved den samme kaien. Det var stykkgodsbåten M/S Kexholm som også var med i «Lejdtrafikken.» De var snart ferdig lastet, og skulle seile til Gøteborg via Torshavn og Kristiansand om tre dager. Vi traff flere av mannskapet derfra på land om kveldene, og hadde fine stunder. Spesielt oppe i den «lykliga gatan.» Den svenske trubaduren Evert Taube sang så vakkert om «Flickan i Havanna.» Men hun i Buenos Aires, var slettes ikke så verst hun heller.

M/S Kexholm seilte ut den 18.03.41. Hun var lastet med livsviktige varer for Sverige. Vi blåste litt i fløyta og hilste med flagget når hun gled forbi. Ingen visste hvilken trist skjebne som ventet dem lenger ut i reisen. Vi fikk høre hva som skjedde med dem da vi kom tilbake til Gøteborg en måned senere.

M/S Kexholm var på vei til den britiske kontrollen i Torshavn på Færøyene, og var kommet på høyde med Orknøyene, da ble de praiet av et engelsk vaktfartøy som forlangte at de skulle følge dem til Kirkwall. Skipperen på Kexholm protesterte da avtalen for «Lejdtrafikken» var at skipene som deltok i denne farten skulle kontrolleres i Torshavn.

Han måtte imidlertid gi seg, fordi vaktfartøyet truet med å åpne ild. På vei til Kirkwall ble de angrepet av et tysk bombefly som satte skipet i brann. Skadene ble så store at det sank. Heldigvis ble alle reddet.

Det ble aldri avklart skikkelig hva som var årsaken til at Kexholm ble tvunget til å legge om kursen til Kirkwall, i stedet for å gå direkte til Torshavn, og at det ble angrepet av et tysk fly selv om det skulle ha fritt leide etter avtalen mellom de krigførende nasjonene.
Skipet var merket med svenske flagg og farger på skutesidene. Men det skjedde flere episoder i denne farten på grunn av misforståelser. «Lejdtrafikken» var nok ikke så trygg for skip og mannskap som man i utgangspunktet skulle tro.

Etter at krigen sluttet vet man at 79 fartøy deltok i «Lejdtrafikken». Til tross for at de var lovet fritt leide ble 10 skip senket  og 166 svenske sjøfolk mistet livet.

Nå går vi tilbake til fortellingen til Gøran Engsjø: Vi seilte ut fra Buenos Aires den 25.03.41. Lastet på merket med korn, kaffe, bomull, mais, flere typer smøreoljer som var fylt på fat, sukker og you name it. Kursen gikk nordøstover etter ordrer som var bestemt av den britiske marinen, i samsvar med avtalen om «Lejdtrafikken.»

Etter 10 døgn ankom vi Tenerife hvor vi bunkret fuel, diesel og ferskvann, samt kompletterte proviantbeholdningen. Turen opp dit var ganske begivenhetsløs bortsett fra at vi så skyggen av en ubåt i grålysningen en dag. Skipperen forlangte ekstra vakthold og skjerpede sikkerhetsrutiner. Dette innebar for oss i «kjelleren» at der skulle være minst mulig folk langt nede i maskinrommet. Samtlige om bord skulle ha livvester på.

Livbåtene hang allerede etter utsvingte daviter. Ettersom vi gikk i «Lejdtrafikken» hadde vi tente navigasjonslys og opplyste skutesider for å gjøre de svenske fargene mest mulig synlige. Men spennende var det. Man kunne jo aldri vite. Historiene gikk om at flere skip i samme farten hadde blitt angrepet selv om de skulle hatt fritt leide.

Bunkringen av drivstoff, vann og proviantering gikk uten problemer og etter tolv timer var vi i gang igjen. Vi hadde fått oppgitt nye instrukser om kurser for turen opp til Torshavn, og vi ble eskortert noen timer av en engelsk jager. Så var det «have a nice trip, and carry on», og vi var alene igjen.

Selv om det var vår i luften, så ble det kjøligere etter som vi kom lenger nord. Det ble også noen friske vinder. Men det var som det skulle være. Da var det mye verre med krigen på havet. Her oppe i Nord Atlanteren var det mer aktivitet enn der vi kom i fra.

En dag så vi en konvoi langt i det fjerne. Det var som små utydelige dotter som var på vei nordover.
En natt så de fra broen noen kraftige lysglimt i det fjerne. De trodde først det var lyn og tordenvær, men skjønte etter hvert at det måtte være eksplosjoner fra et skip som ble sprengt i filler. Enda en gang var de vitner til krigens galskap.

Den britiske kontrollen av skipet i Torshavn gikk greit. Sjefen for stasjonen der var mest interessert i om vi hadde whisky, te eller kaffe. Det var mangelvare hos dem. Hvor mye de fikk av oss vet jeg ikke, men det ble båret ned til patruljebåten to kasser med et eller annet.

Denne første turen i «Lejdtrafikken» for stykkgodsskipet «Gunvor Bengtson» var snart gjennomført. Vi hadde opplevet episoder som festet seg til sinnet, og skaket opp nervene. Men vi skjønte godt at det lille vi hadde vært med på var ingenting sammenlignet med det som foregikk andre steder på havet.

Selv om det forekom feilvurderinger, og at skip ble senket, så hadde vi en garanti fra de krigførende partene England og Tyskland om at vi hadde fritt «Lejde» for vår frakt av varer fra nøytrale land til Sverige. Det var hakket bedre enn de andre som ikke hadde noen sikkerhet, bortsett fra å gå i konvoi og ble eskortert av marinefartøy.

Ved ankomst Gøteborg den 16. april 1941 byttet vi kai med et annet skip som skulle ned til Sør-Amerika i «Lejdtrafikken». Dette var også en del av avtalen. «Ett skip inn. Ett skip ut.»

Fjorten dager senere var vi på vei i en ny runde til Syd-Amerika.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    The maximum upload file size: 200 MB. You can upload: image, audio, video, document, archive. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded. Drop file here

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.