Selv om vi var om bord i et skip som gikk i «Lejdtrafikken», og som vanligvis ikke var direkte innblandet i noen krigshandlinger på havet, så var det ikke til å unngå at farlige episoder kunne forekomme. Vi hadde jo også hørt mange historier fra andre skip da vi lå i Gøteborg, og ventet på ny tur. Vi måtte være forberedt på hva som helst, så godt vi kunne, med det vi hadde å hjelpe oss med.

Skipet var kommet på høyde med Freetown i dagens Sierra Leone, og var nesten halvveis på turen ned til Argentina igjen, for å hente en ny last med varer til Sverige. Det var sommer der vi steamet sørover i Nord-atlanteren, været var brukbart. Sikten var god, og det var tilsynelatende rolig på havet. Men et skip i rom sjø er i en verden for seg selv. Et lite samfunn i fart, hvor tilstanden fort kan forandre seg.

Hverdagen ombord besto av dager med vanlige sjørutiner. Den ene dagen lik den andre. Men den tilsynelatende rolige tilstanden på et skip i rom sjø, var ikke helt som den så ut til å være. Vaktsomme øyne speidet ut over havet. Alle var vi klar over hvilken verden vi seilte gjennom. En liten forandring i takten på hovedmotoren var nok til at folk reagerte. Hver på sin måte.

Dagfolkene i maskinrommet holdt på med sine daglige gjøremål. Noen drev med overhaling av utskiftede toppdeksler fra en hjelpemotor, andre drev med vanlig rengjøring. På dekket holdt de på med den evinnelige rustbankingen samt mønjing og maling.

Plutselig ga maskintelegrafen lyd i fra seg med sin pling – pling! Farten skulle reduseres til «ganske sakte fart forover.» Like etterpå ringte sveivetelefonen fra broen. «Vi må snart stoppe. Det er kanskje en livbåt med folk i der framme, stand by alle mann.» Ja, det var fint at de sa ifra på forhånd. Visse grep i motorens systemer måtte gjøres for å forhindre for store temperatur forandringer.  Blant annet skulle store kjølevanns ventiler justeres.

Bare vaktene i maskinrommet ble igjen. Vi andre løp opp på dekket. Båsen dirigerte oss opp på toppen av popdekket. Der hadde vi god sikt til begge sider, og akterover.

Vi kunne ikke se noe spesielt fra der vi sto. Bare hav. sikten forover var blindet av midtskipet. Men så begynte skipet å svinge, og deretter stoppet vi helt. Da fikk vi se livbåten. Den var fullpakket med folk. De vinket til oss som om de var redde for at vi ikke skulle se dem. For et sørgelig syn. 15 mann stuet sammen om bord der. Våte og mye tilgriset av crudeoil. Flere av dem så ut til å være hardt skadet. Det ville ikke bli lett å få dem om bord til oss, for det var ingen tvil om at vi måtte redde dem. De fortalte at den engelske tankbåten de kom i fra ble torpedert for to dager siden.

Dekksfolkene var i gang med å rigge til de akterste lastebommene. Et nett ble hengt over rekka, og de friskeste i livbåten klarte å klatre opp til oss. Men det var fem stykker igjen som var så hardt skadet at de nesten ikke kunne røre seg. Vi hadde sykebårer, og de ble brukt til å heise folkene om bord med lastebommene. Hele mannskapet var med for å gi en hand til de som var berget.

Skipperen var i et dilemma. Hva skulle vi gjøre nå? Fem av dem som var berget måtte på sykehus, og få kyndig behandling snarest mulig, ellers ville de dø. Så med ett ble situasjonen forandret til mye verre, for utkikkene på brovingen oppdaget plutselig en ubåt som dukket opp fra dypet. Den la seg til ro et par hundre meter unna. Det virket som de også lurte på hva de skulle gjøre. Vi var jo et «Lejdskip», det kunne ikke være tvil om det, Det svenske flagget var malt på begge skutesidene og vaiet også akterut. Men etter avtalen skulle vi ikke være innblandet i en slik situasjon som dette. Disse skipene skulle gå strake veien etter oppgitte kurser mellom nøytrale lastehavner og Sverige.

Det er utrolig hvor fort en situasjon kan forandre seg på havet, for på denne lille flekken av en scene, i Atlanteren og ut fra den afrikanske vestkyst, dukket det sannelig opp en ny aktør. Den kom fossende mot oss med all sin motorkraft så baugbølgen nesten brøt inn over dekket på den. En Engelsk jager som var klar til kamp. Ubåten forsvant fra overflaten på et blunk. Jageren tok en runde rundt, og slapp dypvannsbomber. Om det ble noen treff vet jeg ikke. Etter en stund la den bi og praiet oss. Vi fikk ordre om å følge dem inn til Freetown, og etter fem timer la vi til kai. Alle fra livbåten hadde overlevd, og de ble kjørt til sykehus.

Denne episoden skapte en del problemer. Tyskerne mente at det hadde skjedd klare brudd på «Leidavtalen», og den ble satt på vent. Sverige og England protesterte og henviste til den uskrevne loven at sjøfolk i nød skulle hjelpes uansett. Dette brydde ikke tyskerne seg om. De var jo ikke kjent for å ta noen hensyn på havet i denne krigen, og dessuten var det en tysk ubåt som hadde senket den engelske tankbåten som folkene i livbåten kom fra. Hvordan det hele løste seg vet jeg ikke, men vi hørte senere om lignende tilfeller.

En dag kom det om bord en delegasjon med engelske marineoffiserer. Det var skipperen som fikk en medalje for tapperhet og mot under episoden med livbåten, og folkene som ble berget. «Jo, jo, takker så mycket.» Vi andre om bord hadde også fått prøvet oss, men hadde visst ikke vært med på det samme.

Vi ble liggende til kai i 14 dager. Freetown som var hovedstaden i Sierra Leone var en britisk koloni, og ble mye brukt som oppsamlingshavn for start av konvoier, så der var mye militær aktivitet. I Freetown hadde kapteinen blitt advart mot at tyske raidere var blitt observert i farvannene rundt sydamerika.

Disse hadde overfalt og senket minst et skip, og besetningen hadde blitt tatt til fange. Disse raiderne så ut som vanlige handelsfartøy eller store fiskebåter. Men de var godt utstyrt med skjulte kanoner og annet artilleri, samt torpedoer. De kunne ligge på lur og vente på at et alliert skip kom forbi, for deretter å angripe. De pleide mest å operere i Stillehavet og fjerne Østen, men nå var de også observert i sør Atlanteren.

Selvsagt var vi på land noen turer. Rundt havneområdet var det mange bølgeblikkskur med barer og diverse. Vi hadde det hyggelig på disse landlovene. Men så var det å kaste loss for turen ned til Argentina. «Leidtrafikken» hadde begynt å fungere igjen. De svenske flaggene som var malt på skutesiden ble frisket opp før avgang.