Møte med overlevende fra panserskipet «Admiral Graf Spee.»

Skipet «Gunvor Bengtson blir senket, og mannskapet havner i fangeleir i Tyskland.

Buenos Aires tok igjen imot oss med åpne armer for å si det på den måten. Det føltes bra å komme til en havn i et land hvor det ikke var krigstilstander. Skipstrafikken der var meget stor, så det var tydelig at flere nøt godt av de nøytrale landene på denne siden av Atlanteren.

Det gikk fortere å laste opp skipet denne gangen, fordi organiseringen var blitt bedre. Men det tok allikevel en uke før vi var ferdig lastet, og det var plenty med tid til å gå på land om kveldene for å få utført personlige saker og ting. Men noe av dette er hemmelig.

En kveld havnet vi inne i et stort lokale oppe i byen. Der var det bardisker og orkester som spilte hornmusikk. Det luktet Tyskland på lang avstand, og stemningen var stor. Folk der inne var først skeptiske mot oss, men det forandret seg fort da de fikk høre at vi var fra Sverige. De betraktet Sverige nesten som sin lillebror. Jeg hadde den fordelen å kunne språket deres ganske bra.

Ut på kvelden fikk jeg høre at mange av gjestene der den kvelden, kom fra det tyske panserskipet «Admiral Graf Spee» som ble senket av kaptein Hans Langsdorff og mannskap, rett utenfor Rio de la Plata den 11. desember 1939.  Skipet hadde da blitt tvunget ut fra havnen i Montevideo hvor det hadde foretatt diverse nød reparasjoner etter skader fra skuddvekslinger med Engelske krigsskip.

Langsdorff visste at rett utenfor lå de samme skipene pluss noen flere som hadde kommet til.  For å forhindre at skipet ble senket av den engelske styrken, gjorde de dette selv like utenfor utløpet. Besetningen berget seg i land til Buenos Aires. Hitler ble rasende.

Kaptein Langsdorff begikk selvmord tre dager senere. Han hadde falt i unåde, og kunne ikke vende tilbake til Tyskland i vanære. Derfor skjøt han seg selv. Liggende på det tyske hakekors flagget.

Mange av de overlevende fra «Admiral Graf Spee» lot være å reise tilbake til Tyskland. De støttet ikke Hitler, og ville skape seg et nytt liv i Argentina. De ble godt hjulpet av den ganske store tyske kolonien som var godt etablert der fra før.

Noen dager senere kastet vi loss og «Good by Lyckliga gatan.»

Denne turen for skipet «Gunvor Bengtson» oppover i Atlanteren, på vei til Færøyene og Sverige, gikk unna uten de helt store begivenhetene om bord. Selv om vårt skip gikk i «Lejdtrafikken», så seilte vi i en krig, og kunne aldri slakke på sikkerhets rutinene. Redselen for et angrep fra en tysk ubåt som misforsto situasjonen, var der hele tiden.

Vi var nok klar over at sjøfolk fra de allierte landene så på oss med skeive blikk. Vi ble kalt for babyseilere, ferieseilere, halvtyskere og andre mye verre ting, og vi hadde det helt sikkert ikke halvparten så tøft som deres hverdager.

For eksempel kom jo vi oss hjem av og til, og vi hadde enda en svensk regjering. Men vi gjorde så godt vi kunne, og hjalp til med å holde Sverige nøytralt, så det ikke ble avhengig av Tyskland – til gode for våre naboland.

Vår største frykt var de tyske ubåtene. I dårlig vær med minimal sikt i mørket, var det ikke lett å se de svenske flaggene på skutesiden. Da kunne det fort oppstå misforståelser.

Det å få en maskinskade slik at skipet ble liggende å drive, økte også faren for angrep. Skipet kunne da bli tatt for å være en etternøler fra en konvoi. Mannskapet hadde mange knep for å holde motorene i gang i slike tilfeller.

Lossingen i Gøteborg gikk radig unna denne gangen. Liggetiden ble kort. Snart var vi på vei i en ny runde.

Det var tidlig om morgenen, og vi hadde nettopp rundet noen mil nord av Skagen i Danmark. De to svenske marinebåtene som pleide å eskortere oss noen timer ut fra Gøteborg hadde vendt tilbake til sin base for et par timer siden. Da ble vi plutselig angrepet av tyske fly.

De slapp bomber og bestrøk skipet med maskingevær og mitraljøser. En sjokkartet situasjon oppsto. Snart sto skipet i brann og fikk en sterk slagside. Det tok inn vann, og holdt på å synke. To livbåter og flåter ble satt på vannet. Vi rodde og padlet oss unna et stykke. Etter en halv time gikk det stolte skipet «Gunvor Bengtson» ned i en fontene av luftbobler.

Det var en overraskelse å se et slik stort og fint fartøy forsvinne fra overflaten så fort. Hun var helt borte. Bare vrakgods fløt opp og ble liggende å drive. Vi samlet oss fra livbåtene og flåtene. Ingen av besetningen på 45 mann var savnet. To var lettere skadet. Det var jo ganske fantastisk etter det vi hadde vært igjennom.

Etter to timer kom det en tysk patruljebåt ut til oss der vi lå og drev med strømmen. Alle ble beordret om bord til dem, og deretter satte de kursen sørover til Danmark. Vi ble satt i land i Skagen. Der sto det en tropp med bevæpnede tyske soldater klare. Så ble vi kommandert opp på lastebiler som kjørte oss sørover.

Flere av mannskapet hadde lagt i sjøen, og var gjennomvåte. De frøs kraftig i den kalde trekken på de åpne lastebilene. Men tyskerne brydde seg ikke om det. Turen gikk til Fredrikshavn der vi ble innkvartert i en militærforlegning, og hvor vi faktisk fikk noe suppe og anledning til å tørke våte klær. Det ble jo rene feriekoloni stemning selv etter det tragiske vi hadde opplevet. Men det skulle ikke vare lenge.

Etter noen timer kom det noen høyere tyske offiserer og et par sivile dansker. Vi ble kommandert på en rekke og hver enkelt av oss ble forhørt. De skulle ha alle personlige og yrkesmessige opplysninger om oss. Ja det var nå greit nok det. Dette var nok normalt etter slike hendelser. Men det var ikke like normalt det vi fikk høre etterpå.

Vi skulle nemlig sendes ned til en fangeleir i Tyskland dagen etterpå. En av danskene som var med på forhørene forklarte at skipet vi kom fra var mistenkt for å være et norsk «kvarstadskip», som var på vei til å rømme over til England under kamuflasje av å være et svensk «Lejdskip.»

Etter hvert som tyskerne nå forsto at vi alle var fra Sverige, og at det virkelig var et «Lejdskip» som var senket, så ble det nok en del hektiske aktiviteter i høyere kretser. Kanskje herr Hitler fikk seg et av sine beryktede raserianfall.

Det hadde blitt gjort en bommert. Foreløpig var det ikke så mange som visste om hva som hadde hendt. Vi skulle uansett sendes til en leir i Tyskland. Kanskje sannheten kunne skjules en stund.

Dagen etterpå ble vi transportert med buss ned til den tyske grensen, hvor vi skiftet til en ny buss som kjørte oss til fangeleiren «Marlag und Milag Nord.» Den lå i nærheten av Bremen.

Overgangen fra å være svensk sjømann på et veldrevet skip, til å havne som fange i en tysk leir var meget stor. Begivenhetene de to siste dagene hadde så sterke kontraster at det enda ikke hadde sunket inn. Vi viste ingenting om hva fremtiden ville bringe.
Forfattet av: Arne Ragnar Svendsen

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    The maximum upload file size: 200 MB. You can upload: image, audio, video, document, archive. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded. Drop file here

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.