Sjanghaiet til et norsk skip.

Det var virkelig en rar verden vi levde i. Her hadde jeg seilt for tyskerne i flere år, og vært med på å skaffe dem den viktige jernmalmen de trengte for å fabrikkere skip, fly, våpen og mye annet djevelskap. Og her satt jeg I en tysk fangeleir som takk for hjelpen. Det samme kan vel sies om de fleste av mannskapet fra det skipet vi kom i fra.

Nå skal jeg ikke beskrive oppholdet i den leiren vi var havnet i. Den var sikkert lik mange andre. Streng kommando. Mye slag og spark. Lite mat og søvn. Mye sykdom og død. Vi visste ikke noe om fremtiden. De vaktene vi kunne spørre visste ikke mye de heller. De svarte bare at dette var nok siste stopp for oss.

Kanskje fantes det enda litt rettferdighet igjen i verden, selv om det kanskje ikke er riktig å si det slik, når nesten hele verden sto i brann på grunn av noen gale tyskere og japanere. Men en morgen etter oppstilling, fikk vi som var fra skipet «Gunvor Bengtson» beskjed om å pakke sammen fillene våre, og være klar for avreise. Vi fikk ikke noen nærmere beskjed.

Et par timer senere ble vi stuet inn i to busser. I tillegg kom det en tysk offiser og noen soldater, pluss en sivil mann som snakket svensk. Vi fikk ingen beskjed om hvor vi skulle. Ferden gikk nordover. Etter flere timer stoppet bussene i havneområdet i Kiel.

Da fikk vi endelig rede på at vi var benådet av den tyske føreren. Vi skulle fraktes videre til Sverige med en marinebåt. Ja, dette var jo store nyheter. Tiden som fange hadde vart i to måneder. Hele besetningen fra skipet vårt var i live og forholdsvis uskadet.

Senere fikk vi høre at den svenske regjeringen hadde satt «hardt imot hardt» for å få oss løslatt. Blant annet hadde de truet med stopp av soldattransport og utstyr med den svenske jernbanen til grensene mot Nord-Norge og Finland. Dette var jammen kraftige greier. Jeg hadde aldri trodd at den svenske regjering kunne være i stand til en slik handling.

Etter ankomst Gøteborg og mottagelsen der, ble vi dimittert og reiste hver til vårt. Noen reiste hjem til sine, andre ble igjen i Gøteborg. Jeg fant en billig hybel og stilte meg på tørn til å få jobb igjen. Det mest naturlige å gjøre i min situasjon etter det jeg hadde opplevd som sjømann inntil nå, ville jo vært å komme meg så langt bort fra havet som mulig, men jeg har alltid vært litt sta av meg, kanskje litt dum, så det ble som det ble. Jeg stilte meg på tørn igjen for å få jobb på et skip.

 

I Gøteborg var jeg godt kjent i den maritime kretsen blant folk som hang rundt på skjenkestedene. En kveld kom jeg i kontakt med noen karer som var i fra Norge. De var mannskap på et norsk lasteskip, og hadde blitt innesperret i svenske havner etter at Norge og Danmark ble okkupert av tyskerne den 9. april 1940. De ville over til England, men kom seg ingen steder.

Både tyskerne og engelsmennene sammen med den norske eksilregjeringen i London forlangte hver på sin måte, at alle norske skip som lå i svenske havner etter denne datoen skulle utleveres til dem. De norske skipene var samlet i Gøteborg.

Flere hadde gjort forsøk på å bryte gjennom den tyske minesperringen og vaktholdet i Skagerak for å komme seg over til England. Det siste store forsøket til da ble gjort den 23. januar1941, da fem norske skip kom seg gjennom sperringene og nådde over til England. Et ble skadet av bombefly, men klarte seg. Denne operasjonen fikk navnet «Rubble.»

Den svenske regjeringen ville ikke risikere flere brudd på nøytraliteten, og tok de norske skipene som var igjen i Gøteborg i arrest. Såkalt «Kvarstad» på svensk. Det ble gjort et nytt stort utbrudd i månedsskifte mars – april 42. Denne operasjonen gikk helt galt.

Kun 2 av 10 skip klarte å bryte gjennom den tyske sperren og videre til England. Seks skip ble senket av tyskerne, to skip returnerte til Gøteborg. 19 personer døde under operasjonen og 235 havnet i tysk fangenskap. Utbrytningsforsøket fikk navnet «Operation Performance.» (Dette skjedde imidlertid etter at Gøran hadde kommet seg til England.)

De sjøfolkene som jeg hadde blitt kjent med på en bar, og som jeg nevnte tidligere, var alle fra det samme skipet, som var et stykkgodsskip på 2000 tdw. Det tilhørte et lite rederi fra Vestlandet i Norge. Alle norske fartøy som lå i Sverige da Norge ble okkupert, og som enda ikke hadde blitt overlevert til tyskerne eller hadde klart å komme seg over til England, var samlet i Gøteborg. Skipet til de nordmennene jeg hadde blitt kjent med lå fortøyd ved en kai til et nedlagt verksted.

En dag gikk det rykter om at dette skipet ville bli frigjort fra «kvarstad» og deretter utleveres til tyskerne i Norge. I skipsfartsmiljøet i Gøteborg var dette en stor nyhet. Hva slags avtaler som hadde blitt inngått var det ingen som viste, men det var ingen hemmelighet at noen norske redere sympatiserte med nazistene.

En sen kveld like etter at ryktet om dette norske skipet hadde blitt kjent, banket det på døren til det bøttekottet av en hybel jeg bodde i nede ved havnen. Utenfor sto to av sjøfolkene jeg hadde blitt kjent med. De var kraftige karer, og tvang seg inn. Så forlangte de full sjekk av alle mine eiendeler og papirer.

Nå husker jeg ikke akkurat hva som ble sagt, så jeg kan ikke gjengi noe av ordene, men jeg ble svært overasket og forbannet. «Nå skal du bare ta det helt med ro. Vi skal snart seile herfra. Vi mangler maskinfolk så du kan få være med, men først vil vi ta en sjekk av deg og dine ting, så vi vet hvem vi har med å gjøre.

Etterpå blir du med oss om bord, så får du snakke med skipperen.» De to karene undersøkte alle mine eiendeler, som fikk god plass i en litt stor gråpapirpose. Mine sjøfartspapirer var oppbevart på kontoret til arbeidsstyrelsen. Jeg får vel si heldigvis for det. Det er ikke sikkert at de hadde likt å se fartstiden jeg hadde på tyske skip, og masse stempler fra det «tredje riket.»

Etter en time var de fornøyd med sine undersøkelser. Jeg ville vite hva de egentlig ville. «Gøran, vi skjønner at du er forbannet, men ta det med ro. Vi vet at du vil til England for å seile på norske skip. Nå har du kanskje muligheten til det. Vi kan ikke si mer. Du blir med oss om bord, så får du snakke med skipperen. Ta med deg dine ting.»

Så trasket vi av gårde i et nesten mørklagt havneområde til vi kom til et nedlagt verksted. Der var det et virvar av rustne stålkonstruksjoner, demonterte vinsjer og andre maskindeler. Gamle rør og materialrester. Vi kom til kaien. Der lå skipet. I mørket var det ikke godt å se detaljer. Det lå på sparebluss. Kun svakt lys i noen ventiler. Vi ble geleidet om bord og opp til skipperens lugar.

Han var en ganske ung mann til skipper å være, og han virket sympatisk. «Vi seiler i morgen og du får ikke gå på land igjen. Du er blitt sjanghaiet. Vi er underbemannet om bord, men du er maskinmann, så da får vi klare oss med det i tillegg til de vi har fra før.

Karene du har blitt kjent med på land har foreslått at du blir med. Men vi måtte være sikre på at du ikke er en spion. Hvor vi skal sier jeg ikke nå. Det får du vite når vi har kastet loss. Nå blir du med de to karene som hentet deg, og så blir du innelåst på en lugar til vi forlater kaien. Du får mat og kaffe og kan gå på do under vakthold. Ikke prøv deg på noe tull.»

Ja slik var det. Så enkelt det hadde blitt gjort. Jeg var kidnappet og forsvunnet fra denne verden. Hva ville bli det neste?

Skrevet av Arne Ragnar Svendsen.