Sandefjord skute galleri

 

 

Da Sandefjords Blad i 1936 ga ut sitt store jubileumsnummer, i anledning av at bladet da var 75 år, hadde vi selvsagt en artikkel om den skipsfart som hadde utviklet seg her. Det ble en almindelig oversikt over handelsflåtens skiftende kår, vekst og tilbakegang og ny vekst, vesentlig utarbeidet på grunnlag av opplysningene i Knut Hougens Sandefjords Historie

Til det skipsfartnummeret vi sender ut i dag, måtte vi ha noen flere opplysninger, historiske glimt, lokale og langtrekkende, å supplere omtalte nokså sumariske oversikt med. Det var da naturlig at vi søkte den mann som også hadde gitt Hougen endel av det sjøfartstoffet han trengte, nemlig
kontorsjef Haakon Hansen som nu i 30 år, ved siden av meget annet krevende arbeide, har utført et forskingsarbeide på sjøfartshistorisk område som det står respekt av.

Vi treffer ham i hans hyggelige hjem i Orelund og blir elskverdig mottatt. Stabler av store tabellkartonger og beskrevne folioark forteller at han er i arbeide. Og vi spør ham da bent frem:

— Hvordan kom De til å begynne med dette arbeidet herr Hansen?

Noe som manglet i bygdeboken.

Som svar på dette spørsmålet forteller Haakon Hansen at da Lorens Bergs bygdebok «Sandeherred» kom ut i 1918 hadde han straks lagt merke til at denne boken manglet noe vesentlig, nemlig en fyldestgjørende oversikt over to viktige erhvervafelt: skipsbyggingen og skipsfarten. Da han nevnte
dette for Lorens Berg tok bygdehistorikeren det gemytlig, Berg hadde det ikke med å bli fornærmet. Han sa bare at sjøfarten hadde han ikke noe greie på. Den fikk Haaakon Hansen ta seg av. Og jeg gikk igang, sier Hansen.

Hjelp til Hougen og Worm Miller.

Her vil vi, for helt egen regning skyte inn at det store materiale Haakon Hansen forholdsvis tidlig fikk samlet sammen og ordnet var av stor betydning for den behandlingen. sjønæringen fikk i Hougens historie. Man det var ikke bare et lokalt historisk verk som skulle få nyte godt av Haakon Hansens arbeide. Det var ikke lenge før professor Worm-Miller meldte seg på «markedet». Han trengte stoff til sin store «Norges Sjøfarts Historie» — og han fikk det.

Vi har noe i vente!

Vi nevner dette for Haakon Hansen, og han medgir at denne assistanse naturligvis har sinket hans eget arbeide når det gjelder å få ferdig en fyldestgjørende fremstilling fra hans hånd etter en fastplan.

— Men, sier han og nikker mot de mange beskrevne arkene — den skal nok komme!

Det er fristende å spørre om hva, hvor meget, og om ramme og plan o.s.v. — men vi aner at svær langt vil vi ikke komme den veien ennu og ber Haakon Hansen fortelle litt slik «stort sett» og noen «småtrekk» fra sjøfartnæringen i Sandar og Sandefjord.

Han erklærer seg villig til dette, og forutskikker at gamle tollregnskap, Veritasregistret som begynte allerede i 1868, Riksarkivet og gamle avisårganger beroende inne
i Universitetsbiblioteket er hans viktigste trykte og skrevne kilder.

Mellem 1150 og 1200 skuter.

Vi gir Haakon Hansen ordet og håper det er lykkes oss å gjengi hans opplysninger korrekt:

Det er neppe mange som vet at vi har hatt mellem 1150 og 1200 skuter hjemmehørende i Sandar og Sandefjord og at omkring 600 av disse ble bygget i Sandar. I Sandar har vi hatt opptil 30 skipsverfter beliggende fra Sand til Hober. Det som er forbausende er at man, når man tar i betraktning de få og dårlige veiene man hadde i den tiden, har klart å få skipstømmeret frem til byggeplassene. Når vi unntar en del av eikematerialene er alt tatt fra skogene her i distriktet og altså ikke fraktet sjøverts.

Over en million dagsverk på skipsbyggeriene.

Det skulde folk til, det er så og transporten krevet sine. Men om vi bare regner med dem som bygget vil vi komme opp i et anseelig antall dagsverk utført på de gamle skipsbyggeriene i Sandar. Man regnet med at det gjennemsnittlig tok 6 mann ett år å bygge en skute. Det blir 1800 dagsverk. For 600 skuter blir det 1800 gange 600 — det vil si over en million dagsverk. Regner vi så med hugst og transport kan vi trygt legge en kvart milion dagsverk til. Briggene hadde met mannskap på 6 a 7 og barkene
10 a 11 eller flere. I årenes løp blir det da på 1200 seilskuter en anseelig «sjømannstand». Når man så tar i betraktning at – Sandefjord og Sandars befolkning et godt stykke oppe i det nittende hundreåret ikke tellet flere enn noen få tusen, vil man kunne danne seg et bilde av hva skipsfarten har betydd her.

Skipstap i krig.

Det var ikke bare i de to siste krigene vi mistet skip, fortsetter Haakon Hansen: Under Den store nordiske krig 1709—1720, da Tordenskiold «lynte» langs kystene, mistet vi tonnasje — for ikke å snakke om under krigen mot England og Sverige 1807 til 1814 da stedet mistet halve flåten — 7 skuter.

Ikke før i slutten av Det syttende hundreåre!

hadde vi noen skipsfart her å snakke om. Men i 1680 finner vi Claus Røyem, Hjertnes oppført med en flåte på hele 12 skuter. Blant disse var «Patentia» — en etter datidens målestokk stor skute på 224 kom.l.lik ca. 450 reg.t. Denne skuten gikk helt til Grønland. Dit var det langreis, da farten vanligvis bare gikk til England og Frankrike.

Omkring hundreårskiftet drev Wilhelm Olsen (1780—1818) et betydelig rederi med flere store skuter. Blant disse var «Eloa» på 19 1/2 kom.l. Denne var da Sandefjords største. Wilhelm Olsen ‘bodde i nærheten av bryggen. Siden kom Christopher Hvidt til. Han var født å 1780 og levet til 1862. Hvidt drev sin rederivirksomhet med opptil 19 skuter og hadde blant andre: «Grevinde Karen Wedel Jarlsberg» som var på 157 kom.l. og bygget på Kamfjord. Søren Lorentz Christensen som levet mellem 1810 og 1862
og hvis frus Otilie Christensen fortsatte rederiet — hadde også mange store skuter. «Otilie» var på 1871 ‘kom.l. og «Kronprins Carl» på hele 267 kom.l. Den siste var stedets største på den tiden. Vi fikk etterhvert en anseelig flåte her, og mange store skip. «Kong Sverre» på 23015 kom.l. eller 474 reg.t. bla bygget på Kamfjord 1870. Den gikk inn i emigrantfarten.

«Kong Sverre« tilhørte Martin Larsen Rød (fra Bettum i Stokke) Ole Nilsen Gogstad, A. C. Gogstad og Arnt Andersen Kamfjord. Disse fire var disponerende redere etter tur — 4 år ad gangen. Også «Edda» gikk i emigrantfart. Den var på 260 kom.l. og tilhørte Jonas Andersen d. y. som ble 99 år gammel! «Eira» ble bygget på Kamfjord i 1866 og var på 995 reg.t . Denne tilhørte Ant. Andersen. «Augusta» på 827 reg. t. ble -bygget på Framnæs i 1881 og tilhørte A. F. Klaveness Sverdstad. «Fortuna» på 1332 reg. t. ble bygget samme sted og er den største skuten som er bygget her hjemme.

Den ble bygget å 1892 for regning av Johan Bryde. Fullriggeren «Kommandør Svend Foyn» som også tilhørte Johan Bryde ble bygget i Nova Scotia i 1874. Da den ble innkjøpt i London i 1883
var den Norges største treskute med en reg. t. på 2458. I 1890 ble det bestilt to store stålskuter i utlandet: «Bertha» for A. F. Klaveness. Den var på 1345 reg. t. og «Hjertnes»
som ble bygd for A. J. Freberg og var på 711 reg. t. Den første ble bygget å Port Glasgow og den andre i Grangemouth.

De var pene skuter og gode seilere, men det viste seg at det ble for dyrt å bygge i utlandet. Det var mere regningsvarende å kjøpe inn skuter og dette ble gjort i stor
utstrekning. Blant de store innkjøp kan nevnes firemastet bark «Alonso» tilh. N. T. Nielsen Alonso — den var på 1941 reg. t. «Rajore) tilh. Joakim Johnsen og Anders
Jahre var på 1967 reg. t. «Fullwood» tilb. P. Bogen senere Johan Rasmussen & Co. var på 2034 reg:t. Videre kan vi nevne Johan Brydes «Lancing» som var bygget i Glasgow
som dampskip men senere omgjort til! 4 master fulrigger. Den var på 2600 reg. t. og vel Norges største og stolteste skute. Den ble solgt til utlandet og kjøpt tilbake
igjen. Melsom & Melsom, Larvik hadde den sist. Og i 1924 ble den solgt til opphuggning. Jeg bør vel også nevne «Auldgirth>» — en stål-bark på 1434 reg. t. innkjøpt i 1916
av Wegger & Øhre. Dan skiftet også eiere flere ganger og tihørte sist A/S Congo (Søren L. Christensen) I 1928 ble den solgt til Stavanger til opphugning. Dermed var
et stolt og ærerikt kapittel; Seilskutetiden — avsluttet for vårt vedkommende.

Av store skuter bør også nevnes firmastet bark «Hafersfjord» innkjøpt av A. F. Klavenes i 1905. Den var på 1864 reg.t. — og firmastet bark «Thor 2» innkjøpt av Thor Dahl i 1911. Den var på 1995 reg.t

Det var først med de større skip langreisene begynte. Den første skuten som seilte til Australia herfra var «Augusta» som tilhørte A.F. Klaveness. Det var i 1881. De som hadde det største antall skuter var J. M. Bryde som hadde 40 og Johan Bryde som hadde 35.

Pene skuter og hurtigseilere

Det ville føre for vidt å gå i detalj når det gjelder et avisoppsett, men disse jeg har nevnt er altså et utvalg av de største skutene vi har hatt her, bemerker Haakon Hansen, og fortsetter: Når det gjelder pene skuter og hurtige seilere bør jeg vel nevne den vakre briggen «Congo» på 194 reg. t.(Ludv. Grønvold — senere Thv. Andersen). Med sitt hvite skrog og sine grønnmalte røstjern lignet den en yacht og vakte oppsikt alle steder. Skonnertskip «Flid» bygget i Sverige i 1893 og dertil skonnert-
skip «Dagry», bygget på Kamfjord 1875 var også (kjent for sine fine linjer og utseende i det hele. Blant de hurtigste seilere var fulriggerne «Nor», «Lancing» og «Trafalger». Den første seilte i 1911 fra Syd Georgia til Sandefjord på 50 døgn.

Skipsnavn.

— Hvordan var det med skipsnavnene, spør vi Haakon Hansen tilslutt.

— Det er meget underholdende å lese alle de gamle og tildels eindommelige skutenavnene.

— Her har vært mange med «håp» i?

— Ja da, Håp navnet slår alle alle andre. Vi har hatt 30 skuter som ‘hette «Haapet»,’og dessuten «Haapets Anker» o.s.v. «Brødre»-navnet går ‘også igjen og finnes i
alle størrelser fra «De tvende brødre» til «Da tolv Brødre». Religiøse navn har her også vært mange av. 10 skuter har hett «St.Johannes». Dertil har vi hatt «St. Petrus», St. Jørgen»
og «Jomfru Maria». Navn som ellers bør nevnes er: «Den gode Moder», «Ane og Nicolay» og «Nicolay og Ane», «Den gode hensikt», «Den gode Lykke», «Jomfru — Margrethe»,
«Lykkens Prøve», «Patriarken Jacob», «Ormen hin Lange», «Min Faders Minde» og «Providentia Dei»!

Vi takket Haakon Hansen for samtalen — hadde god lyst til å be om lov til å se litt i manuskriptbunkene, men gjorde det ikke. Vi hadde fått en forsmak på det som Haakon Hansen vil komme med siden — og fant ut at selv journal-ster bør opptrede litt beskjedent i blandt. Men både vi og våre lesere
vil gå i spenning og vente på Sandefjord og Sandars Sjøfarts Historie» av Haakon Hansen.

O. L.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    *

    code

    The maximum upload file size: 200 MB. You can upload: image, audio, video, document, archive. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded. Drop file here

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.