Mannen som skulle vært død

Første juledag 1956 falt den 25 år gamle matros
Arne Nicolaisen fra Høybråten overbord fra det
norske motorskipet «Høegh Silverspray» i Mexico-
gulfen, utenfor Florida-kysten. Annen juledag ble
han funnet. «Kikutmannen» på det britiske skipet
«British Surveyor» trodde han så et spøkelse. Det
er rimelig: Nordmannen hadde ligget i sjøen i
tretti timer. Han overlevde i et hairikt farvann.
Bare en meget sterk fysisk og psykisk kondisjon
gjør en slik bedrift mulig. I dag bor Arne Nico-
laisen i Hamburg, sammen med sin hustru. Han
mønstret av for to år siden, men han kan ikke skju-
le at han lengter til sjøs. Arne Nicolaisen og hans
tyskfødte kone Heidi driver en systue-forretning.

Hvordan står det til med rettssikkerheten for norske sjøfolk i utenriksfart? Hvor mange familier sitter igjen med ubesvarte spørsmål etter melding om en ulykke? Hvor mange har mulig-
heter til å granske videre der myndighetene ga seg? Arne Nicolaisen sitter foran meg. Han burde vært et navn i en tapsliste, over mennesker som er falt overbord, og «blitt». Hans
historie kan virke utrolig, selv tar han det utrolige med ro. Det har han gjort hele tiden. Men under samtalen med Aktuells medarbeider, kom han stadig tilbake til spørsmålet om hva
som skjedde med ham, hva som har skjedd med andre.

Bakgrunnen er denne: Natt til første juledag 1956, falt han overbord fra tankskipet «Høegh Silverspray> utenfor Florida-kysten. Han ble funnet etter tretti timer i havet. I et hairikt
farvann. Det er en rar følelse å høre Arne Nicolaisen fortelle rolig og lidenskapsløst om at han våknet i sjøen, og – trodde han kom til å klare seg.

— Det som opptar meg mest nå, sier han, — er tanken på om jeg ble dyttet overbord, eller ikke. Jeg tenkte ikke på det før for noen år siden. Ingen vet hvor mange som er «falt overbord»,
mens de kanskje er blitt rutfet -— drept. Den norske handelsflåte burde føle seg forpliktet til å tenke mer på sikkerhetsforholdene.

— Det er ikke mange som har våkna i havet, sier Arne Nicolaisen i sin leilighet i Daimlerstrasse i Hamburg. Han har bodd der de siste årene, sammen med sin tyskfødte kone, Heidi, som han møtte
på sjøen, på sin første båt etter at han falt overbord. — Jeg gikk til sjøs igjen etter to måneder. Tenkte vel som en skihopper etter et fall: Det gjelder å komme i gang snarest råd.

Arne Nicolaisen var fem og tyve år i 1956. Han ser ikke stort eldre ut i dag. Det er klart han må ha hatt, og har, en jernkondisjon. Jeg tillot meg å påstå at han burde
vært svømmer. Nicolaisen fortalte at han hadde tenkt på det:
— Det er noe rart med meg og sjøen. Helt siden jeg var gutt, har jeg hatt lett for å flyte. Jeg behøver liksom ikke anstrenge meg når jeg bader.

Det var ikke akkurat noen badetur han foretok i 1956. Han fløt i ca. 10 mil før han ble reddet av den engelske båten «British Surveyor». «Kikuten» som oppdaget ham, trodde det var et spøkelse.

— Det var vel kanskje sånn jeg så ut også, etter så mange timer i saltvann. Huden var flaket av. Men jeg kom merkelig raskt til hektene igjen.

Seksten år er mange år. Arne Nicolaisen har fått fallet overbord på avstand. Derfor er han i stand til å snakke om hendelsen med et lite smil. — Vi hadde tatt noen akevitter. Og litt øl.
Jeg har aldri tålt den kombinasjonen. Og du vet — julaften ombord… Men jeg tror ikke jeg var full. Da jeg våknet, lå jeg i sjøen. Jeg trodde jeg drømte. Det gikk fort opp for meg.
at jeg måtte være uhyggelig sanndrømt. Det jævligste var at jeg visste at jeg når som helst kunne få meg et jafs fra en hai. Jeg ble stum når jeg kom hort i tang
eller tare. Det var som om noe grep etter meg.

Annen juledag fikk kallskapellanen på Høybråten et telegram fra rederiet. Der sto det: «Har nettopp mottatt følgende telegram fra kapteinen på Høegh Silverspray. Matros Arne Nicolaisen
overbord julenatt, Floridakysten. Alle skip underrettet. Videre ettersøking håpløst, da uvisst når uhellet inntraff. Innholdet bes skånsomt meddelt nærmeste pårørende.» Den beskjeden fikk
mor da hun kom fra arbeidet om kvelden annen juledag.

— Alle regnet meg som død.

Nicolaisen tenker seg om: — Bortsett fra en nevø. En liten gutt. John. Han var forresten på besøk en av dagene. John var skråsikker på at jeg levde. Det var liksom noe som han visste.
Ganske rart, hva? Jeg har det ikke med å tro på mirakler, men skal jeg fortelle deg noe? Mens jeg plasket omkring så jeg to av mine beste kamerater for meg. Det var vel bare syner.
Jeg spurte hvor de kom fra, og de svarte: «Fra land. Svøm mot måneskinnet. Da kommer du også til land.» Tro meg eller ikke. Jeg svømte mot måneskinnet, og ble reddet. Klokken var atten
minutter over fire på natta, annen juledag. Jeg så skipet og ropte «mann overbord».

— Og det var det.

Arne Nicolaisen er slik. Det ligger ikke for ham å dramatisere, eller utbrodere. Dramatikken er intens nok i seg selv. Nicolaisen mistet aldri håpet. Selv da han lå forlatt i bølgene, og
ca. 15-20 skip passerte ham.

— Jeg visste jo at trafikken er ganske stor i skipsleia. Jeg sa til meg selv at jeg var en god svømmer, ung og ganske sterk. Vannet var varmt, ca. 20 grader. Jeg tenkte at jeg ikke måtte
få panikk.

— Jeg vet ikke om jeg har noen grunn til å bebreide skipsledelsen. Bestemmelsene er nok sånn. De lette etter meg i tre timer. Og jegvar ikke å finne i havet. Dessuten hadde båten det
sikkert travelt.

Arne Nicolaisen vil ikke si mer. Ikke et ord. Han er sjømann av yrke og vil gjerne fortsette med det. Nicolaisen mønstret på første gang i 1946, og mønstret av i 1970. Sammen med kona
driver han en systueforretning i Hamburg. Det går bra, men inntektene er bedre til sjøs.

— Jeg lengter ut, tilstår Nicolaisen.

— Du reiser nok, mener kona.

— Jeg er ikke en vanlig landkrabbe. Jeg er oppflaska med sjølivet. Jeg har det i blodet.

— Han fortalte meg at han tenkte som så at det som hendte ikke kan hende en gang til, sier Heidi Nicolaisen. Ekteparet har «sydd sammen» et pent hjem i Hamburg. Det er trygt, og godt.
Men det er umulig å unngå å høre skipssirenene. .

— Jeg mønstret på da jeg var femten år.

Arne Nicolaisen sier det, og ser på meg for å understreke at han hører til på sjøen og ikke i en systueforretning.

I det andre telegrammet som kom til familien, sto det: «Deres sønn Arne har overlevd etter at han falt overbord. Alt er bra. Ankommer England…»

— Jeg forsøkte å ta livet av meg tre ganger. Nå vet jeg at det er umulig å begå selvmord på den måten, i hvert fall i saltvann, tun- ga svulmet opp, og jeg ble redd. For å si det som det er.

— Hvordan hadde du det etter ulykken?

— Ikke noe gæli med meg.

— Å, jo da, sier kona, det var en periode du gikk i søvne.

— Men det gjorde jeg før også. Jeg har nærmest trodd at jeg gjorde det den kvelden. Men jeg vet ikke.

— Hadde De noen uvenner på båten?

— Nei, ikke noen som jeg kan tenke meg til… Du vet det er lett: Du står ved relingen og er kanskje litt brisen… Arne Nicolaisen tenker tilbake:

— Kan ikke si jeg egentlig var redd heller. Det gjaldt å gjøre det beste ut av det. Det er ikke rare valget en har. Det mest deprimerende var selvsagt at så mange
skip passerte uten å lokalisere meg.

Han snakker som om historien egentlig ikke er mer å beskjeftige seg med. Tretti timer i sjøen. På’n igjen. Jeg tror Heidi Nicolaisen har rett når hun mener ektemannen ikke kommer til å tilbringe resten av livet i systuen i Hamburg.

Tekst: Bjørn G Olsen
Foto: Aage Storløkken, Odd Ween, London Express
Aktuell 1972

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    The maximum upload file size: 200 MB. You can upload: image, audio, video, document, archive. Links to YouTube, Facebook, Twitter and other services inserted in the comment text will be automatically embedded. Drop file here

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.