Forfattet av Arne Ragnar Svendsen

Det hadde blåst en stund, så det var mye sjø. Men det bedret seg etter hvert som vi la Irland bak oss. Skipet tok det pent. Hun hadde nok ridd av mange stormer i sin tid. Alle fartøyene hadde sin faste plass i konvoien, men det var ikke lett å holde posisjonen. I dårlig vær med regn eller snøbyger var sikten sterkt redusert. Radar var enda ikke utviklet for bruk på skip, så man gikk nesten i blinde av og til. Eskorteskipene sveivet rundt og prøvde å holde kontroll på den grå massen. Det hadde hendt i konvoier at skip rett og slett bare forsvant.

Værforholdene bedret seg etter et par døgn. Da ble sikten bedre, men dette var også en fordel for ubåtene. I tillegg til eskorten fra marineskipene fløy også engelske jagerfly sine patruljer over området. Etter 3 døgn var vi kommet til det ganske store området hvor fly fra verken England eller USA/ Canada kunne rekke oss. Det var som et stort åpent hull som ingen fly hadde rekkevidde til. På dette store området var ubåtene mer dristig etter å angripe, fordi faren for å bli oppdaget fra luften ikke var til stede. Dette forandret seg senere under krigen da andre og bedre flytyper ble tatt i bruk.

Da skipet vårt ble innlemmet i «Nortraship», ble det aktuelt med å utstyre det med en kanon og mitraljøser for selvforsvar under angrep. Dette var kommet godt i gang på andre skip. Før det ble bestemt at slike våpen skulle monteres på handelsskipene hadde det vært uroligheter blant sjøfolkene fordi de følte seg helt forsvarsløse under angrep. Faktisk hadde det hendt at skip ikke hadde kunnet forlate havner fordi mannskapene hadde protestert mot det å være om bord i et ubevæpnet fartøy. Men etter hvert ble det bestemt at de fleste skip ble bevæpnet.

På norske skip skulle det være skyttere fra den norske eller engelske marinen for bemanning og vedlikehold av våpnene, men det viste seg at behovet ble så stort at også sivile sjøfolk ble sendt til opplæring på skytterskoler i England. Etter dette oppsto det en ny konflikt. De som hadde med våpnene å gjøre mente at de skulle fritas for vanlige vakttjenester og vedlikehold på skipene. De skulle altså bare ha med skytingen og våpnene å gjøre. Kranglingen gikk litt fram og tilbake, og ingen lover eller faste ordninger ble vedtatt. Men det hele gikk seg til etter hvert, med ulike ordninger på forskjellige skip.

Stemningen var spent ombord når prøveskytingen skulle foregå hos oss. Alt fungerte bra, og vi følte oss klare til kamp, om det så var mot Tirpitz eller Bismarck.

Det gikk forresten en populær historie på den tiden om noe som hendte på et annet skip: Kanonen som var montert akterut på toppen av popdekkets overbygg skulle prøveskytes. Den første granaten føk av gårde med smell og røyk. Den andre på samme måten. Da det tredje skuddet gikk av, løsnet fundamentet på kanonen slik at hele greiene ramlet ned på hoveddekket. Sveisearbeidet var for dårlig utført. Der lå den med løpet pekende rett opp i luften. «Dæven», utbrøt skipperen. «Den der saken er jo livsfarlig.»

Forholdene mellom folkene om bord var gode. Alvorlig krangling forekom sjelden. Vi var bare tre stykker som ikke var fra Norge. Det var to engelske skyttere og meg. At jeg var fra Sverige betød ingenting, men kanskje hjalp det på at min mor var norsk.

Konvoien kom fulltallig over til Halifax. Det hadde vært et par angrep uten at det ble skader, og da var vi kommet så nært østkysten av Canada/USA slik at det ble flystøtte derfra.

Utenfor Halifax forlot noen skip konvoien mens resten fortsatte sørover langs US østkyst. Vårt skip hadde destinasjonen Hoboken i New Jersey, rett over Hudson River fra Manhattan i New York. Frihetsgudinnen på Liberty Island tok imot oss med hevet arm og fakkelen. Et vakkert syn.

Lastingen av skipet tok 7 døgn. Havnen var svært travel med skip fra forskjellige allierte land. Mye krigsviktig utstyr skulle over til England og Sovjetunionen.

Vi fikk oss noen kvelder på land. De vanlige sjappene rundt i havnestrøkene var godt besøkte av sjøfolk. Jeg var også med til den norske sjømannskirken i Brooklyn. Sverige hadde også en kirke i New York, men den kunne ikke måle seg med den norske, og med det de kunne hjelpe til med der. Blant annet sendte jeg brev til mine foreldre i Sverige derfra.

Vi seilte ut fra lastehavnen i New Jersey/ New York den 8. feb. 1942. I området utenfor Ambrose fyrskip kom konvoien vi skulle følge. Den hadde startet fra Aruba en uke tidligere og fulgte nå østkysten av USA hvor flere skip kom til etter hvert. Siste stopp på denne siden av Nord-atlanteren ville bli Halifax, der mange skip lå i venteposisjon for å være med over til Storbritannia med krigsmateriell. Tankskip og stykkgods. Dette kom til å bli en stor konvoi. Den ble eskortert av fem amerikanske marineskip som ville bli avløst av engelske jagere omtrent midtveis

Amerikanerne var ikke godt forberedt på hva som skulle komme i denne krigen. De hadde blant mye annet mangel på operative krigsskip. Fyrene nedover hele østkysten var ennå ikke slukket. Havnene lå opplyste og var ikke spesielt bevoktet. Skipene som gikk langs med kysten gikk med full belysning og åpne radiosamband. Alt dette var som en invitasjon til fiendtlige ubåter om å forsyne seg. Men det var ting på gang. Etter det japanske angrepet på Pearl Harbor og at USA kom med i krigen, ble det forandringer nesten fra dag til dag.

Halifax var siste havn før turen over Nord-atlanteren. Det ble 42 skip til sammen fra flere nasjoner. Flest Engelske og amerikanske. Så vidt jeg husker var det også tre norske skip med. Alle hadde funnet sine plasser i konvoien som nå var på vei østover. Dette var en langsomt gående konvoi hvor farten var bestemt etter de eldste skipene. Vi kunne klare mye større fart, men måtte rette oss etter de langsomste. Alle fartøyene var «opp til ripa» med alle mulige slags laster. Alle lasterommene på vårt skip var helt fulle av en blanding med proviant og maskiner. På hoveddekket og lasteromslukene var det også fylt opp med kanoner, tanks, oljefat og mye annet krigsviktig utstyr. Til og med på tankskipene var tankdekket tatt i bruk. På det som lå nærmest oss kunne vi se at det var fullt av demonterte fly.

Det første døgnet etter avgang satte det inn med tåke. Vi kunne så vidt skimte de nærmeste skipene, men det betydde at vi fremdeles hadde kontakt med konvoien. Ut på natten må det ha tetnet til, for vi gikk helt i blinde. Ved morgengry lettet tåken, og det var ingen andre å se. Vi følte oss helt bortkommet på havet. Det var ingenting annet å gjøre enn å fortsette på samme kursen. Noen timer senere hadde tåken lettet. Da dukket en av jagerne i eskorten opp. De signaliserte hvor konvoien ville være klokken 1600. Vi fikk ny kurs og satte opp farten det beste vi kunne. Noen timer senere så vi de akterste skipene og kom oss imellom til vår posisjon.

Midt inne, omringet av andre skip på alle kanter, gikk tankskipene. Lastet med livsviktige oljelaster. De var regnet for å være de mest verdifulle i denne flåten, og var de farligste å jobbe på. Det vi nettopp hadde opplevd var bare en av mange ting som kunne gå galt. Vi klarte oss bra denne gangen, men den største faren var hele tiden til stede. De tyske ubåtene som ventet på sitt bytte.

Da tåken lettet begynte det å blåse. Været pustet seg opp til en skikkelig storm. Flere skip fikk problemer. Farten på konvoien ble redusert, og den var jo ikke mye å skryte av fra før av, Men det gjaldt å holde sammen. Allikevel forsvant to skip før uværet var over. De ble aldri funnet igjen. Et skip hadde fått store skader. Skroget var revnet nesten helt rundt foran midtskipet. Men det holdt seg så vidt flytende. Det skulle evakueres. Vi steamet bort til det for å assistere, men fikk beskjed fra Komodoren om å fortsette på kursen vår. Et amerikansk lasteskip og en jager skulle ta seg av bergingen av mannskapet. Så vidt jeg husker ble alle mann berget.

Stormen som kom susene opp fra Cape Hatteras var en hurtigjager som snart tapte seg i det kaldere vannet vi nå var kommet inn i. Hittil hadde det ikke vært observert noen tegn til ubåter. Været var nok årsaken til det. Men nå nærmet vi oss det «sorte hullet», og de visste nok at vi var på vei, og vi visste at de var der ute et sted.