Komodoren for konvoien slo alarm sent på ettermiddagen, før mørket satte inn. På flere skip mente de å ha sett tårnet på en eller flere ubåter. Sannsynligvis ville det komme et angrep snart. Det var ikke ofte det kom slike forvarsler. Besetningen ble satt i alarmberedskap.

Brovaktene og utkikene ble doblet. Kanonen og de to mitraljøsene ble bemannet. Folka i maskinrommet, bortsett fra vakthavende maskinist og fyrbøtere måtte oppholde seg langt oppe, nært utgangene. Alle skulle iføre seg redningsdrakten og livvesten. Dette var vel og bra, men ingenting av dette gjaldt for maskinisten og oss fyrbøtere.

Vi måtte holde stand i maskinrommet og på fyrdørken for å holde maskinene og kjelene i gang. Det å utføre tungt arbeid som å måke kull med draktene og livvestene på var helt håpløst, men vi hadde dem plassert ved den øverste nedgangen. Om vi ville rekke å ta dem på hvis vi måtte evakuere, var en annen sak.

Det verserte mange historier om hendelser på skipene etter at krigen startet. En av disse fikk vi høre om under landloven vi hadde i Hoboken:

 

Stuertens farlige ferd over stormbroen

Det gamle dampdrevne tankskipet arbeidet tungt i sjøen på sin ferd nordover langs østkysten av USA. Hun hadde lastet dieselolje i Galveston, og skulle opp til Halifax for å vente på en konvoi som skulle over til Storbritannia. Ankomsten til møteplassen ville bli om 3 døgn.

Fra tidlig om morgenen hadde skipet pløyd gjennom en del vrakrester og oljesøl, så besetningen mente det måtte være restene etter et torpedert skip. De holdt utkikk etter overlevende, men det var dårlig sikt, og ingen ble funnet.

Vinden hadde øket på i de siste timene. Skipet slingret kraftig i den høye sjøen. I byssa var dagens rutiner i gang. Mannskapet i byssa, som besto av 1. kokken, 2. kokken, byssegutten og hjelpegutten, strevde med å få middagen ferdig i dette dårlige været. Alt var vanskelig på en slik dag. De store tunge kasserollene måtte sikres på komfyren med slingrejern så de ikke skulle rase i dørken. Man kunne heller ikke ha så mye i dem som vanlig, for da ville det skvulpe over og renne ned på komfyren, og videre ned på dørken. Allikevel var det ikke til å unngå at dette av og til skjedde, med det resultat at det ble sleipt av fett og vann på de fra før av glatte flisene. Noe som resulterte i at det ble enda vanskeligere å holde seg på beina. Man skled fram og tilbake og måtte hele tiden ha faste punkter å holde seg i. Det hendte seg hvis slingringen ble ekstra stor, at de måtte sprette opp striesekker for å legge på dørken. Dette hjalp mot det glatte, men strien brukte å rote seg til og da var det fort gjort å snuble.

Komfyren var kullfyrt. Byssegutten hadde ansvaret for å holde ilden ved like. I en krok sto det surret fast en stor pøs med kull, og han måtte til stadighet bort der med skuffen for å hente mer å fyre med. Når kullpøsen nesten var tom, så måtte den etterfylles fra en binge som sto på dekk i akterkant av byssa. Nå var det ikke til å unngå at noen kullbiter ramlet av skuffen på vei mellom pøsen og komfyren slik at de lå på dørken og gjorde det enda vanskeligere å gå der. Kokken brukte å kjefte og beordret at han skulle koste opp bitene.

Av og til kunne trekken slå tilbake slik at byssa ble fylt med røyk. Da kunne det også komme noen sotpartikler dryssene nedover og legge seg over grytene. Mesteparten ble børstet vekk, men noe havnet i sausen. «Det dem ikke vet om har de heller ikke vondt av», sa kokken og rørte ekstra godt om med sleiva. «Vi må da ha noen hemmeligheter, dessuten så gir det en ekstra pikant smak.»

Som man sikkert skjønner så var ikke arbeidsmiljøet det beste.

Når været var dårlig, og det var mye slingring, så pleide stuerten og kokken å bli enig om at måltidene skulle være enklest mulig. Men tidlig om morgenen denne dagen var det ikke så aller verst på havet, så de bestemte seg for å følge den oppsatte menyen som sa at det skulle være saltkjøtt med raspeballer og ertersuppe. Noe som var favoritten til de fleste av besetningen.

På dette tankskipet var messene for offiserene, underoffiserene og mannskapet plassert i overbygningen akterut. Salongen hvor skipperen, overstyrmannen og maskinsjefen spiste, var i midtskipet på dekket under broen, ved siden av lugaren til skipets fører. Der var også et lite pantry hvor pletter og bestikk, kopper og glass, samt skåler og annet utstyr var oppbevart, og hvor oppvasken etter måltidene ble utført. Nå var det mye høyere standard på innredningen i denne delen av skipet enn i messene akterut. Måltidene ble også servert på en stiligere måte etter god gammel «style». Stuerten pleide derfor å hjelpe salonggutten. Av og til spiste han også der siden han var en av sjefene om bord, men som oftest brukte han å være i byssa og smake på rettene etter hvert som de ble ferdige, og klarte seg med det.

Byssa lå akterut, så det kunne være problematisk å få fraktet mat og drikke derfra og forover til midtskipet når været var dårlig. Det var spesielle spann og kurver til transporten, men denne dagen var det ikke lett å komme seg imellom for sjøen slo inn over tankdekket, og da drev sjørokket mye over stormbroen.

For å komme seg noenlunde tørrskodd over til midtskipet måtte man stå på lesiden av overbygget og følge med på sjøen. Når skipet løftet seg opp, og kvittet seg med mesteparten av vannet på dekket, så ble det å komme seg så fort som mulig over stormbroen, og håpe på at man hadde beregnet bevegelsene riktig. Noen ganger, når det var storm, kunne det gå skikkelig galt, som for eksempel at matspannene ble skyllet over bord. Det hadde også hendt at folk hadde forsvunnet samme veien. Men det var heldigvis svært sjelden.

Enkelte skippere var greie, og avlyste måltidene i salongen på slike dager. De fikk heller prøve å komme seg akterut for å spise når det passet seg slik. Det var bare det at under seilingene i denne krigstiden, ville han ikke være så langt borte fra broen i tilfelle angrep, så det kunne ofte være vanskelig for han å få et ordentlig måltid. Stuerten eller salonggutten måtte da opp på broen med mat til han.

I de andre messene skulle måltidene serveres til riktig klokkeslett, nesten uansett forhold. Mange hadde liten forståelse for byssefolkenes problemer på slike dager, så hvis det ble forsinkelser, da ble det også dårlig stemning.

Denne dagen var de litt sent ute. Kokken var forbannet på stuerten som ikke var til stede akterut. Han kunne jo ha vært der, og assistert litt i byssa, i stedet for å være på midtskipet og telle servietter eller putevar.

Salonggutten kom inn i byssa med sine spann etter en rusket tur over stormbroen. Håret sto opp i alle retninger, og han var våt i skoene og oppover anklene. Men han hadde kommet seg velberget til akterskipet, og mente det skulle gå greit å komme seg tilbake til midtskipet med middagen. Stuerten hadde ikke vist seg der heller, men ingen reagerte på det. Kanskje var han i vaskeriet eller proviantrommet for å sjekke forskjellige ting. Sjefen for byssefolka gjorde som han ville.

Det gikk bra å komme seg tilbake. Middagen ble servert på vanlig måte selv om det ikke var noen hjelp å få fra sjefen. De tre som hørte til i salongen syntes det var litt rart at han ikke var til stede, men tenkte ikke noe videre over det akkurat da.

Overstyrmannen hadde likevel en urolig følelse etter middagen, og tok en runde for å se etter stuerten. Han var ikke på lugaren, i tørrprovianten, eller andre steder på midtskipet. Byssa ble alarmert og det ble satt i gang leting akterut. Skipperen beordret deretter fullt søk på hele skipet. Etter en time var det klart at stuerten måtte ha ramlet over bord.

Stemningen ble selvfølgelig meget trist. Det å miste en respektert og god venn satte sitt preg på alle. Dessuten var det meningsløst at en så erfaren mann skulle falle over bord.

Å skifte kursen på skipet 180 grader for å lete etter stuerten ville være håpløst. Ingen visste når han hadde forsvunnet. Været og sikten var dessuten så dårlig at det var ikke mye å se. Alle skip hadde radiotaushet for ikke å lokke til seg ubåter, så noen nødmelding til andre kunne heller ikke sendes. Situasjonen var trøstesløs og ikke lett å takle, spesielt for skipperen.

Nesten 3 døgn senere holdt de på å fortøye langs en ventekai i Halifax. Den første trossen var festet i land. Da oppdaget de som var på dekket noe på kaien. De trodde nesten ikke sine øyne. Utrolig nok – der sto jammen stuerten og vinket.

Gjensynsgleden var stor, og alle var spente på å få høre hva som hadde skjedd.

På vei over stormbroen hadde han mistet noe utstyr. Dette hadde ramlet ned på tankdekket. Skipet hadde nettopp løftet seg i sjøen så han ville rekke å klatre ned for å hente sakene, og opp igjen før neste sjø kom. Men fotfestet glapp på det glatte dekket, og han skled mot rekka på grunn av slingringen. Så kom neste sjø innover, og skyllet han over bord.

Akterenden av skipet ble mindre og mindre etter hvert som det fjernet seg. Så var det helt borte. Stuerten strevde med å holde seg flytende. Heldigvis hadde han tatt på seg redningsvesten før turen over stormbroen, men kreftene holdt på å ta slutt. Noen vrakrester fra det torpederte skipet fløt omkring, og ble redningen. Like etterpå fikk han øye på en tom flåte, og kom seg etter mye strev om bord i den, helt utmattet og frossen. Høyere makter må ha sett i nåde til han, for etter noen timer, mens det ennå var litt dagslys igjen, kom en amerikansk destroyer forbi. De oppdaget flåten med denne halvdøde personen i. Han ble berget opp fra den visse død. Amerikanerne ga han den beste pleie og han kom seg snart til hektene igjen.

Destroyeren skulle også til Halifax på oppdrag, og hadde det travelt, så de gikk for full fart. Med over 20 knop fart passere de tankskipet til stuerten i løpet av kvelden, men ingen hadde registrert dette på grunn av mørket og det dårlige været.

Stuerten hadde blitt spurt av sjefen på destroyeren hvilket skip han kom i fra. Da han sa navnet på tankskipet stusset denne offiseren, og sa at det kunne ikke stemme, fordi det sto et annet navn på flåten han ble berget i fra.

Ja, slik kunne det gå. Stuerten hadde berget livet i redningsflåten fra et annet skip. Ingen skulle i framtiden komme og fortelle han at byssefolka ikke levde farlig.

Gøran hadde lett for å hoppe litt i fortellingene sine, men nå skal vi tilbake til konvoien igjen:

Vår posisjon i konvoien var ganske nær tankskipene. De og ammunisjons skipene var regnet for å være de mest verdifulle siden de var fullastet med bensin eller andre brennbare og eksplosive laster. Derfor var de omsluttet av andre lasteskip. Men til tross for dette så kunne en torpedo finne veien til også disse skipene.

Jeg hadde frivakt, og oppholdt meg på akterdekket. Plutselig eksploderte det nærmeste tankskipet. Flammene sto sikkert hundre meter til værs. Den varme trykkbølgen kjentes helt bort til oss. Det var fullastet med bensin. På et øyeblikk sto hele skipet i brann. Vi kunne se folk som hoppet på havet. De var brennende fakler. Om noen overlevde eksplosjonen og brannen så ville de dø i sjøen, for den sto også i brann. Vi hadde ordre om å fortsette vår vanlige kurs. Skip lenger bak var utpekt til å være redningsskip. Det kunne vel ikke være mye å finne.

Angrepene fortsatte hele natten. Fem skip ble senket. Hvor mange som omkom vet jeg ikke, men det var trolig mange. Redselen for å bli en av dem var stor. Det føltes som stein i magen og man var nesten paralysert. Eskorteskipene hadde mye å gjøre. Vi fikk senere høre at tre ubåter var senket av synkeminer. Djevlene måtte betale.

Neste dag var vi kommet så langt østover at britiske fly rakk ut til oss. De kom sveipende over området med jevne mellomrom. Ubåtene trakk seg unna. På resten av turen til England var det flere angrep. Men ikke i den størrelsen som det første. Ingen flere skip ble senket. To døgn etter det første angrepet overtok engelske skip eskorten. Om bord hos oss var det nære på at vi måtte stoppe hovedmaskinen på grunn av en steam lekkasje. Men etter heltemodig innsats fra maskingjengen ble dette reparert. To mann ble ganske mye skoldet av steamtrykk på 19 bar. De ble senere sykeavmønstret i Liverpool. Hadde de ikke ofret seg som de gjorde, ville vi blitt en etternøler. En ytterst farlig posisjon.