Det var plass til elleve mann, men bare en jente om gangen. Selv kjørte jeg en 36 Harley-Davidson Flathead som vakte oppsikt i Trondheims gater da jeg kom rundt gatehjørnene med fotbrettet skrapende nedi brosteinene.

Favorittpuben var Vika på Nordre gate. Der tilbrakte vi en god del av tiden, og utredet diverse navigasjonsproblemer over et glass øl.

Overraskende var det at pensum i engelsk var det samme som jeg året i forveien hadde gjennomgått som brevkurs i Marinen. Det var min første formelle opplæring i engelsk, og kurset på 10 brev tok meg 10 dager å gjennomføre. Dette skulle bli alt jeg skulle få av formell utdannelse i det engelske språk, men jeg har klart meg bedre enn hva noen skulle trodd.

 

Jeg kunne vel ha fått jobb i hvilket som helst rederi , men jeg hadde i grunnen ikke tilknytning til noen. Jeg var ved en korsvei, og det valg jeg foretok var bestemmende for min karriere videre som offiser. I ettertid ser jeg jo klart at jeg valgte feil, men saken var den at jeg hadde opparbeidet en betydelig studiegjeld, og dessuten hadde jeg enda ikke egen bolig til familien. Jeg trengte derfor en båt hvor jeg kunne tjene mest mulig.

I juli måned var det mange båter å velge mellom. Et rederi som var ukjent for meg skulle ha en drøss med styrmenn til båter nede på Østen. Det var Karlander A/S i Fredrikstad og Oslo som hadde overtatt en flåte av mindre tankbåter samt en tørrlastbåt fra Shell som p.g.a de politiske forhold i Indonesia ikke lenger kunne seile skipene under engelsk flagg der.

De ble derfor solgt til Norge og tatt tilbake på Time-charter. Av en eller annen grunn begynte alle båtenes navn på Sl. Hvorfor vet jeg ikke. Med unntagelse av SLANG og SLING begynte alle tankbåtenes navn med SLAMET, som visstnok skulle bety ”lucky”, fulgt av SATU, DUA, TIGA osv. som er EN, TO, TRE på Indonesisk.

Tankbåtene var på 3- til 900 t.dw og så var det SLYNE på 700 t.dw, som jeg fant ut var passende for meg. Imidlertid hadde vi en klausul i kontrakten om å tjenestegjøre i andre av rederiets skip hvis det var behov for det, og det skulle vise seg å være fatalt.

 

Kjell Finckenhagen og jeg mønstret på som 2.styrmenn i henholdsvis SLAMET LIMA og SLYNE, og sammen fløy vi ut til Singapore for å gå om bord. Å komme fra en forholdsvis kjølig norsk sommer til Singapore på 24 timer i varmeste juli var en brå overgang.

Vi ble innkvartert på Connell House i Anson Road som var et slags Sjømannshjem . Meget britisk med både Tiffin og Tea, og en gjennomtrengende lukt av Lysol. Det var en typisk 20-talls bygning med store luftige rom, men uten aircondition selvsagt.

Vi tilbrakte de første dagene der mens vi ble utstyrt med ti sett hvite uniformer hver på rederiets bekostning. Som Officers & Gentlemen måtte vi være dresset ordentlig, men det skulle vise seg at stylen var forskjellig fra den ene båten til den andre.

 

Kjell dro snart av gårde til sin båt, og det tok flere måneder før vi så hverandre igjen mens jeg ble sendt om bord i SLAMET TUDJUH noen dager. Hun lå ved verksted i Singapore, og det var egentlig ikke mye å gjøre. Det var Chief og en 1. styrmann om bord fra før.

Chiefen hadde vondt i maven og satt med en pute på maven og drakk konjakk som visstnok lindret. 1.styrmannen het Stavik og var en drittsekk fant jeg ut. Da jeg kom om bord sa jeg bare at jeg skulle være om bord en stund, og Stavik henviste han meg til en styrmannslugar hvor jeg svettet meg gjennom natten. Aircondition fantes ikke.

Da jeg neste dag var en tur i land overtok Stavik min lugar, og var sånn passende snurt fordi han mente jeg hadde utgitt meg for Overstyrmann, og derved fått en bedre lugar enn han! Da Inspektør Heide-Holtan kom om bord og bemerket at messa var et rot klarte Stavik å få det til at det skyldtes meg!

Det var både unødvendig og dumt, og den gode Stavik skulle jeg få se mer til i Pladju. Hans bror var Skipper på en av båtene som gikk på Kina, og jeg skulle få treffe ham også med tid og stunder.

Etter noen dager ble jeg spurt om jeg ville ta jobben som 1.styrmann i SLANG, og selv om det var en liten tankbåt på bare 300 t.dw , bygget i Dartmouth i 1953, var det betydende med høyere hyre, men hvor dårlig betingelsene egentlig var, ble jeg først klar over senere.

Vi var bare to styrmenn om bord, og det gjorde at arbeidstiden var 12 timer pr. døgn. Uten overtid, men med hva som ble kalt for to-vakttillegg. Hadde jeg visst om dette hadde jeg aldri i verden gått om bord i SLANG. Det var et helvetes slit, og en helvetes varme for mindre enn hva jeg ville tjent i en ”normal” båt. Likevel var ikke det det verste.

Jeg hadde aldri truffet et menneske som var så besatt av hat mot alt og alle som Skipperen om bord i SLANG. Bentsen var hans navn. Det er i grunnen alt jeg vet om hans personalia samt at han var 64 år gammel, var gift og hadde ikke vært hjemme på flere år. Han hadde en dialekt som stammet fra et sted mellom Arendal og Haugesund, men hvor han bodde fikk jeg aldri vite.

Hans hat, smålighet, gjerrighet og feighet gjorde livet til oss andre om bord til et lite helvete, og kunne ha kostet meg livet.

Jeg ble med som passasjer med SLAMET TUDJUH ned til Pladju. Vi gikk gjennom Riouw Arkipelet med sine høye kokospalmer på alle øyer. Gjennom Berhala – stredet hvor øyen Berhala lå som en høy, jungelbevokst holme midt i leden. Videre til munningen av Musi River som ikke var vanskelig å finne med alle tankbåtene som lå oppankret, og ventet på høyvann for å krysse over baren.

Liten som SLAMET TUDJUH var, gikk vi bare rett inn og oppover elven. Musi var en bred og dyp elv å seile i og båter på 20 000 t.d.w. gikk opp der og ut med full last. Det var grønn, ensformig jungel på begge sider, og det eneste avbrekket på de 50 n.m. var en ankringsplass for store båter som aldri ble kalt annet enn ”BananaOK” siden de innfødte kom ut til båtene der for å selge frukt.

Dessuten var det Johnsen Point, oppkalt etter en skipper som der tok feil av elveløpet i tåken, og endte opp langt inne i deltaet før han ble klar over det, og fikk snudd.

Pladju og Sungei Gerong er egentlig navnet på to raffinerier som ligger et lite stykke nedenfor Palembang, og det var der jeg kom til å laste den tiden jeg var om bord i SLANG. I følge Admiralty Pilot lå Palembang ved munningen av Musi den gang Hollenderne etablerte seg der på 15-16-hundretallet, men nå hadde elven fylt på 50 n.m. med mudder og bygget opp nytt land.

Ved Pladju var elven flere hundre meter bred, og mange båter lå ankret opp der og ventet på å laste. SLANG var ikke å se, og jeg ble innkvartert på det lille hotellet til Shell for å vente. Det var en Sjømannsklubb på raffineriområdet, men det var problemer med pengene, og klubben var dårlig besøkt.

Det var et enormt misforhold mellom den offisielle vekslingskurs og den reelle. Det en kunne få tatt opp på lovlig måte var ikke nok til å kjøpe en flaske øl engang. Og omregnet etter offisiell kurs kostet en flaske Whisky kr.800,- når en var så heldig å finne en.

En var derfor nødt til å veksle Singapore$ svart hvis en skulle på Sjømannsklubben. Nå var ikke dette så enkelt, for en kunne risikere å bli grundig undersøkt i Gaten, og hvis politiet fant noe så lå en meget dårlig an. Alle i landet var underbetalt. Lønnen til en los var ikke større enn at han kunne kjøpe 10 kg. ris i måneden .

Dessuten var landet i såkalt konfrontasjon med Malaysia så det var mangel på de fleste varer. Korrupsjonen var meget utbredt, og politiet og militæret samarbeidet med sjørøverne som herjet nesten som de ville ute på elven. Det var her i et grønt helvete jeg hadde bundet meg til å tjenestegjøre i ett og et halvt år.

Det kom et brev utpå vårparten–64.

(Gjengitt her med alle skrivefeil og mangler)

EVENTYR.

I.

”Det var engang en skipper-han førte et fartøy paa fjerne farvann
-han skulde ha en ny 2.styrmann.For den han hadde-som var en
meget dygtig mann,blev skiftet over til et annet skip i samme rederi
som 1.styrmann.

Ja, den nye 2.styrmann kom om bord og presenterte seg
for skipperen som den som skulle overta 2.styrmannsjobben. Han var
en ung mann, stor av vekst og saa kraftig ut. Men det var bare flesk.

Men han blev jo antatt. Det var hans første tur som offiser. Men efter
haanden opdaget jo skipperen hvad slags mann det egentlig var. Han
skulde jo aldrig ha vert offiser i det hele tatt. For han kunne aldrig
lere at oppføre seg som saadan.-Han passet best som dekksgut ell. Jungm.

Det viste seg at han var en storsnutet,oppstanasig,
frekk,utrolig dum og selvgod type. Han kunne hverken omgaaes over-
ordnede eller mannskap. Og skipperen lurte lenge paa hvordan han skul-
le bli kvitt dette ubrukelige individ. Han vill ikke akkurat gi ham

sparken heller- trods det hadde han gode nok grunner til-men han var
familieforsørger, og skipperen beholdt ham i lengste laget kun av den grunn.
Men saa blev han ”kjaereste” med maskinisten-som ogsaa var en
stor dum tosk-og disse to holdt da sammen til stadighet.

-Like barn leker best,sies det.Og det stemte fullstendig i dette tilfelde. De
ranglet sammen, de dro kvinnfolk om bord sammen, saa politiet kom om bord
og hadde razzia. De stjal av stuertens proviant i kjøleskapet og delte
ut til folk fra land. De løp i land med det samme skipet kom i havn,
jenteten paa klubber, restauranter eller om bord i andre skip-baade rederiets
egne skip og andre, utenlandske som norske. Naar skipet skulle seile
var de altid siste mann om bord.

 

Det hendte at de var kommet om bord noe før skipet gikk, men da var de tilkøys og sov
rusen ut og var ikke paa sin plass ved avgang
Men saa fikk plutselig maskinisten-”kjaeresten”hans sparken

for misligheter-men det er et annet eventyr og skal ikke medtas her,-
men samme dag ble 2.styrm.”syk”- og det var bare bra, saa slapp han
at faa sparken han ogsaa, for det hadde skipperen bestemt seg til-
familieforsørger eller ikke-han skulde ha denne infame slyngel vekk.

Da maskinisten fikk sparken, satte denne ”kloge” 2.styrmann seg til
at forfatte en skrivelse, hvori han uttrykker sin forundring hvorfor
maskinisten fikk sparken-han kunne ikke” forstaa” at det laa saa tungt-

veiende grunner-eller ingen grunn iheletatt , at han –maskinisten-
kunne gis sparken ,og gikk rundt til folk med denne skrivelsen sin og
ville ha underskrifter paa at maskinisten var urettferdig behandlet”.

Men saa blev han selv ”syk” altsaa,og fikk efter nogen
dager ”sykeavmønstring” som er blitt saa populert blant,i de senere
aarene,-av noen som kaller seg for ”sjøfolk”.-Men i dette tilfelde

passet det utmerket.Skipperen bevilget ekstra forpleining til alle
mann om bord den dagen han hadde den store glede se ryggtavla paa denne
ufordragelige slapsen.- Skipperen som hadde seilt som skipper i over

25 aar hadde aldrig hatt en slik slabbedask som offiser i nogen av
hans tidligere skip.saa han drog et lettelsens sukk da han endelig
blev kvitt dette ”utskuddet av paddeslekten” –som han uttrykte det.-

Saa kom det ny 2.styrmann og ny maskinist. Og skipet seil-
te videre – i ro og mak og med f r e d om bord.
Skipperen uttalte lenge efter at disse to urostifterne

var vekke: ”Nei det var ikke saa rart i grunnen, at ikke 2.styrmann
kunne forstaa hvorfor maskinisten fikk sparken-han forsto ikke noe
annet heller.- Snipp,snapp,snute o.s.v.

Enerett.

Side2

”SUPERMANNEN”

En gang iblant man møter her paa denne fagre jord
ignorante individer som om seg selv de tror,
at de er ”supermenn” paa skipet, vet alt paa hav og land,-

som riktignok benektes av den ”ringe” stand,–
med mer laerdom,praksis,i baade damp,motor og seil…….
og det kan ”supermannen” bande paa at det slaar aldrig feil:

For sladder er et vaapen som i det lange løp,—-
ikke vinner serlig fremgang,-det er et daarlig kjøp.
men ”supermannen” reiste viden om som sladrehank,-

men hevnen er søt, han faar svi for sin skavank!!!
Nei- dette diktet blir for langt-han fortjener jo kun litt,-
derfor sluttes det at skrive mer om verdens største skitt.

(I parentes skal bemerkes at ”supermannens” navn er
KNORT MARKETT(Markspist)Sladrevaag).

Ovenstaaende blev meg tilsendt fra en som sikkert kjente ham.
Navnet vites ikke,men det var undertegnet
”ISBOKSFORVALTEREN” og under der igjen var det skrevet med smaa

bokstaver :”ostetyven”. Det vites ikke hva alt dette menes,men
en ide has jo- og ”diktet” blir hermed paa anmodning sent videre
da forfatteren ikke var i besittelse av adresse.-
Som vederlag for den videre ekspedisjon blev
det tillatt at beholde originalen.-Dette er kun en kopi.

Hilsen,

”Adressekalenderen”

Enerett.

M/T Slang på prøvetur vinteren 1952/53.

”Hvem fan er du”? Var typisk nok de første ord jeg hørte fra Kaptein Bentsen, før jeg i det hele tatt satte mine ben om bord i SLANG. Spørsmålet ble fremsatt med en dirrende undertone av hat, og en skjærende stemme som jeg etter hvert skulle inderlig avsky.

Jeg hadde stått på kaien en stund, og sett på at den lille tankbåten tråklet seg vei mellom de store ankerliggerne ute i elven, og opp mot oljeterminalen. Etter hvert som hun kom nærmere fikk jeg se en mannsling som utviste en febrilsk aktivitet på den lille broen.

Som en røyskatt for han ut og inn av styrehuset, og røsket og rev i maskintelegrafen mens han med skjærende stemme skrek ordre til rormannen og det kinesiske mannskapet som var klar med fortøyningene.

Den alt for store khakishortsen hang ned på knærne, og gjennom en hullete singlet kunne en se en inntørket, mager kropp. Noen grå tjafser stakk frem under en enorm uniformslue av tilnærmet russisk modell.

Så snart fortøyningene var vel fast og hun lå der med broen så vidt over kaikanten, ble han oppmerksom på meg som sto der avventende og interessert studerte skipet som skulle være min arbeidsplass de neste 18 måneder.

”Hvem fan er du”? Spørsmålet hang dirrende i luften mens jeg, brakt noe ut av fatning, famlet etter et svar. Hans bleke, nesten hvite, øyne var rettet mot meg på en merkelig ufokusert måte. Det var øynene til en gammel, nesten blind mann.

”Jeg er den nye styrmannen. Navnet er Sætervik”, kom det omsider fra meg idet jeg rakte frem hånden.

Med et snøft som av dyp forakt snudde han seg halvt bort, og med tommelfingeren på høyre nesebor blåste han ut en snørrklyse som havnet på dekket. Uten et ord forsvant han inn i styrehuset, og ned til seg selv.

En lang kar i tredveårene viste seg på poopdekket under meg. Lett foroverbøyd for å gå klar av dekksbjelkene, tørket han hendene på en oljete twistdott mens han myste opp på meg.

”Er du den nye styrmannen?” Uten å vente på svar fortsatte han.

” Jeg er Chiefen. Send ned kofferten din så skal jeg vise deg lugaren.” Det kom på klingende sognemål selv om han var mørk som en araber både av hud og hår. Han viste vei ned på tankdekket, og inn en tung ståldør på b.b.side. Like innenfor åpnet han døren til den minste lugar jeg noen gang har sett.

Knappe to x to meter og oppfylt av en køy langskips ute i borde, et stort skrivebord/kommode, kleskap, vaskeservant. På den lille plassen som var igjen, en stor stol. Med de to ventilene skalket på grunn av brannfaren, var heten trykkende, og bare en liten vifte oppe på skottet laget bevegelse i den kvalme luften som stinket av olje fra raffineriet og bensinen vi lastet.

Chiefen slengte kofferten opp på køya, og seg selv ned i stolen. Den eneste plassen som var igjen for meg var på køya hvor jeg også slo meg ned. Chiefen beklaget at han ikke hadde så mye som en øl å by meg i varmen, men skuta var fullstendig tørrlagt. Selv ikke en flaske brus var å oppdrive.

Chiefen fortalte om da han var tilstede ved overtagelsen av båten fra Shell. Han og Kaptein Bentsen benket seg inne i den lille messa sammen med den engelske skipperen og chiefen.

Den engelske skipperen bød på en øl som Chiefen takknemlig tok imot, men som Bentsen avslo på en sur og tverr måte. Englenderen oppfattet ikke helt, og spurte om han kanskje heller ville ha en drink? Bentsen ble enda surere og tverr i sitt svar.

Engelskmannen var imidlertid høfligheten selv, og spurte om han foretrakk en brus? Bentsen var om mulig enda mer tverr i sitt svar, og da var det engelskmannen med bitende sarkasme sa ”Jeg har nettopp bunkret 10 tonn med vann. Kanskje du vil ha et glass?”

 

Så, skuta var tørrlagt! Dette kom egentlig ikke som noen overraskelse med en skipper som skarret på r-ene som Bentsen gjorde. Jeg fikk vite at mannskapet var kinesere fra Singapore. De var en blandet gjeng.

Alderen varierte fra tyveårene til en som så ut som 80 år gammel, men ingen visste riktig. Det var en god del opiumsrøykere blant dem og følgelig opium om bord, men det lot Bentsen passere. Vant som jeg var med stylen om bord i norske båter reagerte jeg på at skipperen tillot dop om bord! Senere skulle jeg forstå hvorfor.

Som vi satt der dukket det opp en liten, brun kar i døren. Han var iført shorts og tropehjelm samt et stort smil fra øre til øre. Jeg trodde først det var en kineser, men da han rakte frem hånden så jeg de blå øynene, og det viste seg å være Overstyrmannen som allerede var i gang med lastingen.

Da jeg hadde fått pakket ut tok jeg en tur opp til skipperen med mine papirer. Han åpnet døren på gløtt da jeg banket på, og jeg kunne så vidt se hans ansikt i halvmørket. Det var dårlig lys i gangen, og foran hans to ventiler var gardinene trukket for.

Jeg skulle få se at dette var vanlig til tross for varmen. Han tok mine papirer, og sa noe om at jeg fikk snakke med Overstyrmannen. Dessuten fikk jeg ta meg av radioen. Overstyrmannen hadde radiosertifikat, men han hørte så dårlig. Bentsen sto der i dørsprekken uvennlig, og med rennende nese som tidligere da jeg så ham på dekk.

Jeg begynte å få en følelse av å ha kommet i feil skip!

En rundtur for å gjøre meg kjent med skuta avslørte et lite styrehus/bestikk med båtdekk og to livbåter aktenfor. Av navigasjonsutstyr var der bare slepelogg og kompass samt sekstant og kronometer som aldri ble brukt i kystfarten. Noe så anvendelig som ekkolodd fantes ikke.

De vanlige kart og tabeller fantes selvsagt, og dessuten en liten radiotelefon som hadde meget kort rekkevidde. Bortsett fra radioen hadde vi i det herrens år 1963 ikke mer navigasjonsutstyr enn hva de gamle seilskutene hadde!

Under båtdekket lå først Skipperen og Chiefens lugarer på hver side i forkant. Fra gangen utenfor gikk en leider opp til bestikken, og det var der Skipperen pleide å snike seg opp.

Så fulgte Overstyrmannens lugar om babord, og en liten offisersmesse med plass til 6 mann om styrbord.

I akterkant lå det hele tre bysser hvorav to, offisersbyssa og kineserbyssa var i bruk. Den tredje, inderbyssa, var i bruk som proviantlager hvor all mulig proviant lå i en uryddig og uoversiktlig haug. Da byssene kun var adskilt med netting var det glohett der.

I gangen utenfor offisersmessa sto det to store kjøl/fryseskap hvor ost og bedervelige varer ble oppbevart.

På tankdekket var mannskapslugarene hvor min lå forrest på bb.side. Akterover gangen var det mannskapslugarer, messe og bad/toaletter hvor mannskapet hadde sine høner. Stinkende Durianfrukter hang rundt i lugarene, og på dørken under køyene lå gjerne mannskapet og røyket opium. Det hele stinket for jævlig da en i sjøen måtte ha døren til dekk lukket.

I maskinrommet sto en liten Crossley- motor på 470 hk. som ga oss en fart på 9,5 knop i godt vær, men i strømmen oppover elvene gikk det heller tregt.

Jeg meldte meg for Overstyrmannen for å se om jeg kunne være til hjelp, og dessuten sette meg inn i lastingen som jeg hadde lite greie på siden jeg hadde seilt praktisk talt bare i stykkgodsbåter, og var havnet om bord i SLANG nærmest ved et uhell.

Det var ikke noe for meg å gjøre fikk jeg høre for det tok bare et par timer å laste, og siden var det bare å vente på at papirene skulle bli klar. Selv om vi ikke lastet mer enn vel 200 tonn var papirarbeidet det samme som for en 20 000 tonner.

 

Det kinesiske mannskapet var ikke stort bedre enn sjørøvere, og så virkelig ut deretter. Det var en Stuert/kokk som bare laget mat til oss offiserer, og som mottok et fast beløp pr.mann/dag kontant av Skipperen. For disse pengene skulle han holde et rimelig kosthold for oss.

Jo mindre vi konsumerte, jo mer tjente han. En ikke helt ung, og halvblind messegutt tok seg av klesvasken og messa. Han hadde et fast beløp fra stuerten for å holde messa med ketchup, limejuice og lignende. Jeg merket fort at ettersom det minket i flaskene fylte messegutten etter med vann, og til slutt var det bare farget vann på flaskene.

Enten det var ketchup, HP-saus eller Limejuice. Tilstanden i byssa var meget dårlig, og jeg hadde ukentlig magesjau hele tiden jeg var om bord. Jeg forsøkte å snakke med Skipperen om det, men kom ingen vei.

Messegutten tok seg også av vasken for oss offiserer, og for dette fikk han en liten sum pr mnd. Men de hvite tropeklærne ble imidlertid stadig skitnere og stivere. Forklaringen var at han var nesten blind og ikke så skitten og heller ikke kunne lese doseringen på pakken med stivelse som han brukte.

Det var også en hund av ubestemmelig rase om bord. Den holdt som oftest til inne på Skipperens lugar, men innfant seg i messa til måltidene. Skipperen spiste lite, og var ikke i messa mer enn noen minutter noen gang.

Men det var der han foretok seg en av de merkverdigheter som stadig skulle gjenta seg. Han skar en bit av osten som sto på bordet, og la biten på tallerkenen sin. Så passet han på at messegutten ikke så ham, og smuglet, med en konspiratorisk blikk til oss andre, ostebiten ned i lommen før han reiste seg og gikk hastig ut. Osten var til hunden som fikk den inne på lugaren.

Siden SLANG var så liten og gruntgående gikk hun i fast fart på Djambi hvor det kunne være lite vann utenom regntiden. Djambi ligger bare 200 km nordvest for Pladju, men for å komme dit måtte vi først seile 50 mil ned Musi-elven, så 125 mil nordover langs kysten, og 96 mil oppover Djambi-elven.

Det skulle etter hvert bli 45 turer til Djambi, og Indonesia har siden stått for meg som et land med bare tre farger, grønn jungel, grå tåke i regntiden, og svart natt.

Med bare to styrmenn om bord ble det 12 timers vakt i døgnet. Jeg ble satt på vakten fra 0000 –0600 og 1200 –1800.

Siden jeg skulle være radiooperatør begynte jeg å studere radioreglementet, og hvordan telefonisenderen skulle brukes. De andre båtene hadde faste pratetider morgen og kveld, men Bentsen nedla forbud mot å snakke med andre båter, så det var bare i Pladju vi kunne snakke med andre mennesker.

Skipperen tok skuta ned Musi-elven, og i begynnelsen var det interessant å se på jungelen med enkelte landsbyer innimellom, men etter hvert ble det ganske ensformig.

Vel ute av Musi-elven ble det mer levelig med en frisk sjøbris, og vi satte kurs nordover. Etter en dusj slengte jeg meg naken på køya, og lot den relative kjølighet skylle over meg. Det var tid til å fundere litt over tilværelsen. At jeg var havnet i feil båt var sikkert, men jeg var bundet for 18 mnd. Så det var bare å gjøre det beste ut av det.

Jeg gikk på vakt kl.24 00, og seilte nordover langs en fullstendig mørklagt kyst. Hvordan strømmen satte var ukjent, og for alt jeg visste kunne vi bli satt nærmere og nærmere land. Noe nervøs satte jeg på lyskasteren, og rettet den mot sjøen hvor den dype blå farven fortalte meg at vi var på dypt vann. Fyr eller lysbøyer eksisterte ikke, og vi gikk på bestikket langs en farlig kyst.

Senere da vi gikk i grauttåka hendte det at vi stoppet, og tok loddskudd akkurat som i seilskutetiden. Innløpet til Djambi-elven var markert med en svart bøye, og var grei nok å finne i klarvær, men senere i tåka ble det verre.

 

Nær elvemunningen lå en landsby hvor vi kunne få los, men etter et par turer med los, var det ingen som ville lose oss mer, og Skipperen måtte selv ta skuta opp elven. For meg var grunnen åpenbar. I et land hvor losen bare tjente nok til å kjøpe 10 kg. ris i måneden, var det ikke bryet verd å jobbe to dager for den ene pakken sigaretter Skipperen ga ham.

Måten dette foregikk på var like latterlig som størrelsen på belønningen for vel utført jobb. Skipperen kom med pakken skjult inne i hånden, og stilte seg ved siden av losen før han liksom lurte pakken inn i losens hånd. Losens reaksjon var et uttrykk av overraskelse over kun en pakke, mens Skipperen tolket dette som et uttrykk av overveldende takknemlighet for en så generøs gave.

De blikk losen sendte meg sa noe annet. Skipperen hadde selvsagt et beløp fra rederiet til representasjon og smøring, men dette gikk i hans egen lomme.

Turen oppover elven ble en kjedelig gjentagelse av grønn jungel. Det var imidlertid enkelte variasjoner. Normalt ankret vi når mørket kom, men det hendte at vi ikke hadde nådd den påtenkte ankerplass, og da fortsatte vi i mørket.

Breddene var imidlertid klart opplyst av ildfluer helt ned til vannkanten. Det var et fantastisk syn å gå der på svarte elven med breddene klart opplyst som en endeløs rekke av juletrær. Vel ankret ble vi invadert av innsekter av utallige slag, og nettingen måtte settes i ventilen, noe som gjorde det kvelende varmt på lugaren På dekk var det nesten uframkommelig rundt dekkslysene av insekter som holdt et helvetes leven.

Noen ganger ankret vi ute i elvemunningen, og der var det liv i vannet. Mannskapet fanget blekksprut med hov, og fisket små hammerhaier. Det var dessuten et utall av sjøslanger som kom opp i lyset, og Chiefen moret seg i halvfylla med å fange dem med hoven.

Så hoppet han rundt på dekket, og forsøkte å slå dem i hjel med ene sandalen. Problemet var bare det at slangene hadde så lite hode at de så like ut i begge ender i det dårlige dekkslyset, og det var rart at Chiefen ikke ble bitt.

Ved daggry kom det gjerne kanoer forbi med nattens fangst av fisk og kreps om bord. Ja, kreps og kreps. De var nesten på størrelse med en hummer, og virkelig deilige. Og ikke minst en avveksling fra grisematen kokken laget.

Elven slanget seg oppover i svinger på opptil 180 grader, og det ene strekket var likt det andre. Det tok mange turer før jeg lærte å kjenne enkelte seilingsmerker. Noen landsbyer lå langs bredden, men de så alle like ut. I tørketiden var det lite vann i elven, og det var normalt at vi gikk på grunn på en av de mange sandbankene en gang om dagen.

Med sandbanker som stadig flyttet på seg var jo dette en ting en måtte vente seg, og at dette ble nevnt i samtaler med andre var for meg en naturlig utveksling av erfaringer. Etter hvert kom det melding tilbake til meg, at Bentsen mente jeg gikk om bord i andre båter, og sladret på ham. Han ville ikke være bekjent av å gå på grunn!

Men sandbankene bare var der, og det var ingen som kunne unngå å gå seg på dem. De var like mye av naturen på elven som vannhyasintene som i perioder dekket elven fra bredd til bredd, og satte ned farten vår til det halve. Da vi lettet anker på morgenen hadde vi problemer med å få fjernet det høylasset som på natten hadde samlet seg på ankerkjettingen.

En av de få ganger vi hadde los la rormannen roret feil vei, og vi rente opp i elvebredden for full fart så svære greiner brakk, og falt ned på bakken. Da det likevel var tid for å ankre for natten måtte alt treverket lempes over bord før vi kom til ankerspillet, og fikk latt ankeret gå.

Vel oppe i Djambi lå vi med styrehustaket jevnt med kaien i tørketiden, og tre meter høyere i regntiden. Det var en slags by et stykke borte, og det hendte vel at jeg dro dit et par ganger med hest og kjerre, som var den eneste form for taxi der.

Det var lite å gjøre der, men det var viktig å komme vekk fra skuta en liten stund. Det var en kino som viste indiske filmer, og noen gatekjøkken hvor det ble solgt lunkent øl, og noen grillspyd som godt kunne ha vært rottekjøtt for alt jeg vet. Djambi var et fuktig helvete med dårlig øl i et stort grønt helvete. Hva skulle vel mennesker på et slikt sted å gjøre? Jo, det var noen oljekilder der inne i alt det grønne.

Etter et par måneder kom jeg opp i messa ved 1130- tiden for å spise før jeg skulle på vakt. Chiefen var der også, og han kunne fortelle at vi hadde fått en liten lekkasje i maskinrommet. Det var et fingerstort hull som ble plugget, og så tok pumpen unna resten.

Det var likevel alvorlig nok til at vi måtte gå til Singapore for reparasjon, for det kunne jo være flere rusthull som ventet på å åpne seg. En tur til Singapore passet bra og en tom tankbåt trenger mer enn et lite rusthull for å være i fare. Vi hadde akkurat losset i Djambi, og var kommet et stykke ned i elven da lekkasjen ble oppdaget. Det var i regntiden, og vi gjorde god fart nedover med strømmen. Vannet sto høyt, og elven var nå et par hundre meter bred.

Da jeg kom opp på broen, fikk jeg se at Overstyrmannen og mannskapet, var i gang med å svinge ut livbåtene mens Bentsen huserte i styrehuset, som han pleide når vi gikk uten los.

På min forundring og spørsmål ristet Overstyrmannen bare oppgitt på hodet, og nikket i retning av styrehuset.

Skipperen kom straks bort til meg med en papirlapp, og sa at jeg måtte starte opp radiosenderen og sende ut nødmelding. Jeg hadde ikke fått lest så mye av radioreglementet, men så mye visste jeg at jeg ikke kunne sende ut Mayday slik som situasjonen var, men måtte bruke hastermelding, Pan, i stedet. Dette sa jeg til Skipperen som merkelig nok godtok det. Han kjente vel mindre til reglementet enn meg.

Jeg begynte å kalle opp Pladju Radio, men langt oppe i jungelen som vi var, og midt på dagen fikk jeg ikke kontakt. Jeg prøvde flere ganger ut over ettermiddagen, men det var først på kvelden da vi kom ut av elven at jeg fikk forbindelse med Pladju, og da fikk jeg straks problemer for radiokodene hadde jeg ikke fått tid til å sette meg inn i. ”Tango Romeo” var det første den profesjonelle radiooperatøren i Pladju sa.

Og der sto jeg og lurte på om han drev gjøn med meg. Romeo som danset tango? Det var først senere jeg fant ut at det betydde ”Hvor er du og hvor skal du?”. Så kom det i klarspråk spørsmål om posisjon, og jeg sa vi var rett utenfor munningen til Djambi elven med kurs for Singapore. Jeg sendte så Skipperens telegram til kontoret i Singapore. In sinking condition. Proceeding Singapore.

Det var det hele som sto på lappen jeg fikk av Skipperen. Ingen posisjon eller nærmere enkeltheter om hva som hadde skjedd. Telegram kostet penger, og her skulle det spares! Jeg fikk ordre om å slå av radioen igjen, og så fortsatte vi.

Da vi kom til Singapore ble vi møtt av en taubåt som var ute for å lete etter oss, og dokken var klar til å ta imot oss, for vi var jo ”synkende”. Hva rederiets inspektør, Heide-Holtan, hadde å si til Skipperen ved denne anledning vet jeg ikke, men det var neppe bare høfligheter.

Vi fikk en ukes opphold i Singapore, og første kvelden spiste jeg middag ikke mindre enn tre ganger. Det var skikkelig kinamat helt forskjellig fra det sølet kokken vår rotet sammen. Skipperen måtte motstrebende utbetale penger, og jeg benyttet anledningen til å kjøpe en lenge savnet radio. Den eneste vi hadde om bord var jo på brua, og den fikk vi ikke bruke.

Jeg tok opp Singapore $ for nesten 400 kroner den måneden, og det var ikke all verden selv på den tiden, men for Skipperen var det så mye, at han på min avregning han sendte til rederiet skrev en anmerking om at grunnen til at jeg hadde tatt opp så mye penger, var at jeg skulle kjøpe radio. Det hadde jo vært vittig hvis det ikke hadde vært for at dette, og mange lignende ting ble lagt meg til last.

En måtte ikke bruke penger eller gjøre noe uten Skipperens tillatelse. En fikk en følelse av at ens penger, og fritid ikke var ens egen til å bestemme over. Forholdet til Skipperen ble etter hvert anstrengt for å si det mildt.

Oppholdet i Singapore var et velkomment avbrekk, og livet om bord ble lettere med nyheter fra den store verden utenfor. Satellitten Telstar fikk jeg høre om via radioen, og forsto da hvorfor det plutselig var en ny stjerne på himmelen. Likeens mordet på President Kennedy.

Det var på den tiden jeg for alvor begynte å lese engelsk litteratur. Jeg begynte med ”And Silent Flows the Don”, og den boken er rimelig tykk! Jeg begynte å lese med ordboken lett tilgjengelig, men fant etter hvert ut hva ordene betydde ved å se på den sammenheng de ble bruk i. Ferdig med den boken hadde jeg ikke problemer med å lese engelsk mer.

 

De Indonesiske pengene var ingenting verd, men Singapore $ var etterspurt valuta. Den offisielle kursen var så gal at et fat smøreolje kostet 45000,- omregnet i norske kr. Og hvis jeg ikke husker feil kostet en flaske øl omregnet 160,- kr.

Det var bare det at det ikke lot seg gjøre å veksle til seg så mye på lovlig vis. Singapore $ var derfor tingen, og etter et par måneder spurte jeg Skipperen om å få noen $? ”Ikke faen! Dessuten var det ulovlig å veksle på svartebørsen! Og forresten hadde han ikke noen penger om bord!”

En tid senere spurte jeg en av de andre skipperne i rederiet om han kunne gi meg noen $ mot at han fikk en rederianvisning av meg? Dette var OK, men hvor var de $ 35000,- som Bentsen hadde tatt ut fra agenten i Singapore? , spurte han.

Dette kunne kanskje vært mystisk, hvis det hadde dreiet seg om noen annen enn Bentsen, men jeg hadde sett så mye av hans smålighet og faenskap at jeg visste at han kunne finne på å nekte meg penger bare for å være jævlig.

Å utbetale Singapore $ hadde han for så vidt lov til å nekte i Indonesia, men rederianvisning kunne han ikke nekte meg, men da han fikk navnet på mottakeren av pengene forsto han med en gang opplegget, og plutselig kom han på at han visstnok hadde noen $ likevel. Ikke mange vel å merke, men noen kunne han jo hjelpe meg med. Hvor de $ 35000,- av rederiets penger var vet jeg ikke, men det er nærliggende å tro at de sto på konto i Singapore, og samlet renter for Bentsen.

I tørketiden gikk navigasjonen på kysten greit til tross for at merker og lys fungerte dårlig, men da regntiden satte inn ble det verre. Jungelen ble brent for å rydde nytt land, og dette forårsaket en smog så tett som noen tåke. Jeg fikk virkelig prøvd meg som navigatør.

Med bare logg og kompass til hjelp, måtte jeg forsøke å beregne strømmens fart og retning ut fra mangelfulle tidevannstabeller. Hvor nær vi var en ulykke vil jeg aldri vite, men inne i grauten var det mange mindre skonnerter, uten lyd og lys. De større båtene brukte fløyta som reglementert, og kunne av og til sees i revner i tåka.

Særlig utenfor innløpet til Musi var trafikken tett, og krevde noe i retning av en sjette sans. Jeg begynte å bli en god navigatør og fikk flere ganger skuta ut av farvann som var farlige. En natt med grauttåke, mens jeg klarte å finne ankerplassen, lå en annen av rederiets båte, og bakset innimellom fiskestakene som det var så mange av.

Da vi snakket med skipperen om bord dagen etter om dette sa han: ”Da du ligger i tåke som det der, så er det bare sjømannskap og den der som kan hjelpe deg.” mens han banket på nesa med pekefingeren.

Overstyrmannen var noen ganger så beruset at han ikke visste om vi kom eller gikk. Han var jo også en eldre mann med sine 62 år, og hadde gjort det helt store da han i beruset tilstand kolliderte med en tankbåt i Kanalen. Det var slutten på hans karriere som Skipper, men i Karlander var det fortsatt plass for ham.

Merkelig nok sa ikke Skipperen noe særlig da slikt skjedde, men tok vakten i all stillhet.

Jeg undret meg noe over dette, men så fortalte Chiefen om det hvite pulveret som Skipperen snuset, og jeg forsto at det kunne være dop, trolig kokain slik som hans nese rant, og da skulle ikke han si for mye.

Chiefen hadde lite å gjøre, og kjedet seg i grunnen, for kineserne klarte det lille som var å gjøre i maskinen. Hans alkoholforbruk ble større etter hvert, men det gjorde jo ingenting. Selv var jeg rimelig edruelig på den tiden.

En ting var at alle drikkevarer laget i Indonesia hadde den samme merkelige og motbydelige bismak, og at jeg derfor fant dem udrikkelig, men det var vanskelig å få fatt i ordentlige drikkevarer også. Jeg tror det var ved to eller tre anledninger jeg klarte å få fatt i en flaske, og da til en blodpris hvis en regnet den offisielle kursen.

Det var i regntiden vi fikk en tur til Tjirebon, eller Cheribon som ligger på nordkysten av Java. Det var fint med en avveksling fra den evindelige grønne jungelen, og det var fint å komme til sjøs igjen.

Gjennom Bankastredet slo kompassen seg helt vrang p.g.a. de store mineralforekomstene på Banka. Over Javasjøen så vi bare bakken som stakk opp av sjøen forut mens skypumpene vandret majestetisk under det lave skydekket.

En formiddag våknet jeg av at det var fullstendig stillhet om bord. Alt maskineri hadde stoppet. Grunnen var at noen hadde glemt å skru til pluggene til bunkerstankenes peilerør, og at sjøvann hadde rent ned i tanken. Etter en tid stoppet naturligvis motorene. Da var det Chiefen måtte trå til, og gjøre seg fortjent til hyra. Og det klarte han slik, at etter noen timer startet vi opp igjen og fortsatte reisen.

Java er synlig på lang avstand på grunn av alle de vulkanske kjeglene som alle strekker seg opp til ca.3000 m. På avstand ser de ut som mørke triangler som strekker seg mot himmelen. Jeg tok peilinger av vulkanene enda jeg ikke var sikker på hvilken det var, men ved å prøve meg frem med forskjellige muligheter fant jeg en kombinasjon som ga en posisjon.

Det var imidlertid et godt stykke fra der vi skulle være etter bestikket, og Skipperen ville ikke godta det. Først da fyret på Karamundjawaøyene dukket opp og ga oss sikker posisjon, måtte han se at jeg hadde rett, men han innrømmet det aldri.

Grunnen til at vi var sendt til Tjirebon forsto vi da vi ankom, for det var så vidt vi klarte å bakse oss gjennom mudderet og inn til kaien, selv med vårt grunne dypgående.

Vi ble liggende natten over, og Chiefen og jeg tok en tur til et hotell som ble drevet av en Hollender. Han var en av de få som var blitt igjen etter frigjøringen.

Drikkevarene var kun de som var laget i Indonesia, og som var udrikkelige.

I en butikk fikk jeg se en mengde flasker som så ut som Johnny Walker Red Label, med den øverste etiketten plassert på skrå på den firkantede flasken, men ved nærmere ettersyn viste det seg at merket var Captain Royal, og at det med liten skrift sto ”Made as in Scotland” hvor ”as” var så maltraktert at det var nesten uleselig. De fleste ville lese det som ”Made in Scotland”. Lureri som smakte pyton!

Neste dag gikk vi fra Tjirebon med kurs for Pladju igjen. Været var nå bedre, og med akterlig vind gjorde vi vel 9,5 knop.

Den natten vi seilte opp Bankastredet inntraff noe som vi alltid hadde ventet kunne skje. Sikten var god, og jeg syntes jeg så et svakt lysskjær forut, og forandret kursen litt. Nå var det ikke uvanlig at de mange seilskuter i farvannet tente en parafinlykt, eller lyste på sine seil med en lommelykt, når de så et maskindrevet fartøy med alle lanterner tent, nærmet seg.

Så det var ikke uventet, men lyset ble slukket brått, og siden avstanden var usikker tente jeg lyskasteren, og rettet den dit jeg trodde fartøyet var. I lyset så jeg en liten motorbåt på 50-60 fot på noenlunde samme kurs og kanskje 100m unna, idet den forandret kurs og skar inn mot oss. Ved rekka dukket det opp en gjeng som så for jævlig ut, og som utvilsomt var sjørøvere.

Jeg stoppet ikke for å studere dem nærmere, men la roret hardt styrbord, og styrte rett unna. Heldigvis gjorde vi litt mer fart enn dem, og etter en stund oppga de forfølgelsen, og vi kunne fortsette på vår kurs igjen.

Pirater var en plage på Musielven, og da særlig på ankerplassen i Pladju, men det var ikke mange som ble drept. Den eneste jeg hørte om var en styrmann om bord i Slyne, da hun var under engelsk flagg. Han våknet med pirater i lugaren, og satte seg til motverge og ble drept.

Selv en stor båt som LANDVARD på 20 000 t.dw ble bordet da hun lå i ballast ved kaien. Da Skipperen på natten reagerte på uvanlige lyder utenfor lugaren, og tittet ut, var piratene i gang med å tømme forseglingsskapet for sigaretter og sprit. Han fikk slått alarm, men da folk kom til var piratene borte.

Overstyrmannen i KATHARINA av Tromsø opplevde det forsmedelige å få sin egen lugar rensket mens han var akterut, og fortalte besetningen om nødvendigheten av å ha alt låst, og å være på vakt!

Vi i de små båtene var mer utsatt, da vi var lettere å borde. Ved en anledning kom de fra under kaien, og forsøkte å borde SLAMET LIMA, men der var de forberedt. Skipperen og Chiefen satt på båtdekket i mørket, og tok seg en drink. De hadde kasser med tomflasker innen rekkevidde, og da de ble oppmerksom på hva som foregikk, og scoret et treff i hodet på en av piratene, trakk de andre seg tilbake under kaien, og ble borte.

En av de andre båtene hadde fylt flaskene med kaustisk soda, men om de kom til anvendelse vet jeg ikke. Siden vi ikke hadde våpen var dette noe som måtte improviseres, og Chiefen tok til å sitte på båtdekket om nettene i Pladju med redningsgeværet klart. Selvsagt hadde han en drink til trøst og vederkvegelse, men klarte ikke å holde seg våken.

Han sov ihvertfall da vi en natt ble bordet. Det første jeg merket var uro og rop utenfor lugaren. og da jeg var våknet og kom ut i gangen fikk jeg bare høre av den kinesiske vaktmannen at ”Boat come alongside”. Ja det var jo ikke uvanlig, og jeg gikk til køys igjen. Neste morgen fikk jeg vite at skrivemaskinen til Chiefen var blitt borte sammen med en del andre gjenstander.

Selv satt han vakt på båtdekket. Skipperen hadde hørt noen som romsterte, men typisk nok gikk han ikke ut for å undersøke. Det ble med det ene overfallet på oss, men vi kunne aldri være trygge.

De eneste båtene som fikk være i fred var de japanske. Det ble fortalt at japsene lot piratene komme inn, og at de så stengte dørene så de ble fanget. Vel ute i sjøen brakk de armer og ben på dem, og kastet dem over bord. Sant eller ikke, så var effekten den samme så lenge folk trodde på det.

Et par måneder etter siste turen til Singapore med hull i maskinrommet, fikk vi grunn til å gå dit igjen. Vi lå med babord side til kaien,og skulle gå fra Djambi på morgenen. Vi tok inn baugtrossa og alt akterut. Så med sakte fart gikk hun forover i springet, og svingte akterenden ut fra kaien.

Så la Skipperen roret hardt styrbord, og slo full fart akterover i maskinen. SLANG svingte elegant akterenden opp mot strømmen, og Skipperen slo Stopp og Full Fart Forover. Men hva vi ikke visste var at Chiefen hadde fått det for seg at han ville ta seg en tur ned i maskinrommet. Helt edru var han ikke der han sto og skulle manøvrere.

Å stoppe gikk greit, men hva årsaken enn var så fikk han to bomstarter da han skulle starte forover, og SLANG som hadde god fart akterover fortsatte mot elvebredden. Selv var jeg på vei over båtdekket mot brua da jeg hørte de to bomstartene, og forsto at her var det krise. Skipperen slo fortvilt på maskintelegrafen, og kom ut på brovingen og vrengte de hvite øynene sine akterover mot bredden som nærmet seg raskt.

”Ka e det? Ka e det?” skar han frem, og tok et tak med maskintelegrafen igjen. Så traff vi bredden med akterenden. Det var et mykt sammenstøt, og jeg trodde alt hadde gått bra, men da Chiefen fikk startet opp forover, og vi seg ut fra bredden fikk vi ikke lagt roret midtskips. Det var åpenbart at noe hadde skjedd, og vi ankret opp ute i elven for å finne ut hva som var i veien.

I styremaskinen så alt normalt ut, men rattet var meget tungt å dreie rundt. Rorflyndra og rorstammen beveget seg som normalt, og det hele var et mysterium. Chiefen fant ut at han måtte ned å se på selve roret, selv om det fantes både krokodiller og slanger i vannet. Vi hang ut en leider over hekken og Chiefen tok en hiveline om livet før han hoppet over bord.

Han kom straks opp igjen, og sa at roret lå nitti grader styrbord. Da vi la roret babord over gikk det bare midtskips før det var stopp. Saken var klar. Selve rorstammen var blitt vridd i sammenstøtet med bredden.

Chiefen klatret opp leideren igjen mens kjeften gikk i ett om hva han hadde sett og hva som måtte gjøres. Jeg så ikke på ham, men plutselig stoppet han, og sto dønn stille.  Så opp og der sto han på øverste trinn i leideren og skulle akkurat skreve om bord. ”Jeg mistet tennene!”, lespet han.

Da jeg fulgte blikket hans fikk jeg se tannprotesen hans ligge på det nederste leidertrinnet pent delt i to. At det lå der var ikke mindre enn et mirakel for leideren svingte vilt der den hang. Chiefen krøp forsiktig fra trinn til trinn nedover igjen til han klarte å få fatt i de massakrerte løstennene.

Så begynte arbeidet med å reparere skaden. Det kinesiske maskinmannskapet var til liten hjelp i en situasjon som ikke var rutine, og det ble Chiefen og jeg som måtte trå til.

Vi lå og kravlet rundt om i det lille styremaskinrommet mens svetten drev av oss. Vi tok rorflyndra løs fra rorstammen og vred den ca.45 grader. Nå passet ikke kilesporet så for å låse flyndra til rorstammen boret vi hull i flyndra , gjenget opp, og satte i et par kraftige bolter.

Dette tok hele dagen, og da vi prøvde roret virket det da, men jeg måtte bruke alle mine krefter for å dreie rattet rundt. Jeg hadde liten tro på at vi skulle klare å nå åpen sjø med slik styring.

Neste dag lettet vi anker, og holdt på å gå rett på land igjen for rormannen klarte ikke å dreie rattet fort nok. Jeg kastet meg over rattet, og klarte å rette opp kursen igjen. Og da jeg først hadde tatt i rattet ble jeg stående der i mange timer. Så ble jeg avløst av Chiefen som var den eneste utenom meg som hadde krefter nok og klarte å styre nedover elven.

Nå gikk dette fort, og ved solnedgang var vi ute i åpen sjø og kunne overlate rattet til de ordinære rorgjengerne som styrte i sikksakk mot Singapore. Chiefen klarte å lime sammen tennene sine med Araldit, og viste senere frem stolt limejobben til tilhørerne, da han senere satt i Sjømannskirken i Singapore og fortalte om hendelsen.

Et lite avbrekk i jungelfarten var velkomment, uansett årsaken. Denne gang lå også båten til Kjell Finchenhagen på verksted.

Vi var i land og tok noen øl sammen og pratet om gamle dager og situasjonen nå. Vi var begge enig i at det hadde vært en fordel å ha valgt et annet rederi. Hos Kjell var det også fire nordmenn, men Skipperen insisterte på at stylen skulle være som i en stor båt med norsk besetning.

Han, Overstyrmannen og Chiefen svettet seg derfor gjennom måltidene i den knøttlille salongen, mens Kjell hadde den relativt rommelige messa for seg selv. Hva kineserne tenkte er ikke godt å si, men hvis de tok det som en bekreftelse på at hvite mennesker var gale, var de inne på noe.

Kjell og jeg kjøpte et sett med Walkie-Talkies i Singapore, og kunne deretter prate med hverandre rett som det var.

Det var under en slik kontakt at Kjell fortalte meg at en jente som hadde gått på radioskolen samtidig med oss, hadde skrevet til ham at hun var gravid. Dette var i 1963 og både jeg og tidene var annerledes og jeg rådet ham derfor til å gifte seg med henne når han kom hjem. Han gjorde det, men det varte ikke så lenge dessverre.

Kjell syntes også det var en kjedelig fart vi var havnet i og som tidtrøyte hadde han tatt opp igjen en gammel hobby, nemlig slagverk! Han hadde et helt batteri av trommer stilt opp i lugaren, og mens han spilte musikk på platespiller slo han ivei på trommene. Dette var noe uvanlig i en båt, og hva de andre om bord sa i sakens anledning er meg ukjent.

Skipper Bentsen syntes lite om å komme til Singapore, og spesielt det at Chiefen og jeg kunne gå i land, og prate med andre. Det kom mange sure bemerkninger fra ham i den anledning. Dessuten ble han sur fordi jeg hadde opparbeidet hele 375 kroner (!) i overtidsbetaling den måned.

Dette var for ham en enorm sum, og han skrev derfor an anmerkning på avregningen at grunnen til at jeg hadde så mye (!) overtid var at jeg hadde hjulpet Chiefen i anledning rorhavariet. Hvordan han forklarte selve havariet vet jeg ikke.

En kveld ble jeg med en tur til Paradise Nightclub i Anson Rd. Og der traff jeg broren til Styrmann Stavik som var skipper på en av rederiets båter som gikk på China. Han var et sørgelig syn der han satt dritings og siklet ved et bord. Han hadde vært til konsulen til forhør, og var i et bedrittent humør.

Saken var den at han lå sammen med en båt fra Bruusgård & Kiøsterud i en kinesisk havn, og hadde en skikkelig fest om natten. Da Stavik skulle seile på morgenen glemte han helt Radiooffiseren fra den andre båten som lå på en lugar og sov ut rusen. Ut på dagen våknet han langt ute i sjøen på vei til Singapore.

Den andre båten fikk alvorlige problemer for de fikk ikke seile uten Radiooffiser.

Det ble jo snart klart hvor han var, men det hjalp jo lite, og han måtte bare bli med til Singapore. Hva resultatet ble for Stavik etter møtet med konsulen fikk jeg ikke ikke vite, men han kjøpte ihvertfall et Rollexur i gull til 16000 1963-kroner.

Mange år etterpå traff jeg ham igjen i Malmø, og da fortalte han at han aldri hadde hatt råd til å bruke uret. Det lå ubrukt i en skuff. Senere fikk jeg høre at han hadde tatt det med til en urmaker og blitt fortalt at det var en dårlig kopi av en Rolex han hadde spart på i alle disse år.

 

Det var da jeg traff Alex Johnson på Sjømannskirken. Gutten var en ung mann som hadde arbeidet seg ut til Singapore, og nå ville videre til Bangkok. Han finansierte turen med å sende bilder og reportasjer hjemover.

Når nan trengte mer fotoutstyr så jeg tok ham med til Change Alley hvor jeg ga ham noen gode råd om hvordan han skulle forhandle om prisene. Kineseren var veldig fornøyd og, som min ”commission” eller kanskje for å få meg full, passet han nøye på at jeg hele tiden hadde et fullt glass med kaldt øl for hånden.

Alex Johnson kom seg til Bangkok, og jeg hørte senere at han hadde startet et reisebyrå der. År senere kom han på TV som engelsk Lord. Han hadde kjøpt seg en tittel der og det måtte han vel, for senere fikk jeg høre at han i Bangkok hadde giftet seg med en Thailansk Prinsesse.

Chiefen satt på Kjerka og satte i seg vafler og kaffe sammen med prestekjerringa og noe andre. Han berettet om det dramatiske rorhavariet, og det er mulig at han så noe forskjellig på hendelsen enn hva jeg gjorde, for høydepunktet i hans beretning var at han hadde klart å reparere løstennene sine ved hjelp av Araldit, og for at folk riktig skulle forstå hvilken bragd det var tok han likegodt tennene ut av munnen så vaffel og kafferester drev, og svingte det triumferende foran tilhørene som så på med blandede følelser.

Etter episoden med roret fortsatte vi i den samme kjedsommelige farten på Djambi. Forholdet til Skipperen ble bare verre, og jeg snakket overhode ikke med ham unntatt i tjenestlige anliggende. Hans bleke øyne var nesten blinde og nesen rant som aldri før.

Typisk var det en dag vi kom opp mot munningen til Djambi River, og forsøkte å finne sjøbøyen i tåka. Jeg hadde akkurat fått øye på den da Skipperen kom opp på broen, og ga seg til å speide forover med kikkerten. Jeg sa ingen ting. Etter en stund spurte han om jeg så noe til bøyen? `Ja den er der borte`, sa jeg og pekte ca.45 grader til styrbord, og da hadde jeg gjort mitt.

Han tittet i den retningen, men så ingen ting, og fortsatte å se forover og til babord hvor bøyen skulle være etter bestikket. Jeg var klar over at vi var på full fart mot sandbankene, men ville Skipperen sette skuta på grunn så fikk han bare gjøre det! Jeg var kommet til det punkt da jeg etterkom ordre og gjorde jobben min, men for øvrig ga jeg jamt faen i hva Skipperen gjorde.

Etter en stund ble han imidlertid usikker og spurte igjen om jeg så bøyen, og jeg sa som sant var at nå var den aktenfor tvers om styrbord. Da turte han ikke fortsette lenger, men forandret kurs og gikk mot bøyen.

En dag kom han inn i bestikken og bøyde seg over kartet mens han blåste ut snørra først ut av det ene nesebor og så det andre. Klysene havnet på kartet, men det så ikke jeg før jeg selv skulle se i kartet, og lente meg over på begge underarmene. Det var da jeg oppdaget Skipperens snørrklyser. De satt klistret til mine underarmer!

Vi gikk der i tåka, og jeg slet meg gjennom dag for dag. Jula kom og gikk uten at noen merket noen forskjell. Ut på nyåret kom et Aerogram fra Rogaland Radio med juletelegrammene. Vi hadde jo ikke radiovakt så posten var jo eneste muligheten.

Posten var jo meget uregelmessig for den ble sendt til Singapore, og så videre med en tilfeldig båt som skulle til Pladju, og med litt flaks kom brevene oss i hende omsider.

Å sende post var bortkastet å forsøke. På postkontoret i Djambi eller Pladju ble frimerket pillet av så fort som en hadde satt det på, og brevet kastet. Eller, om en betalte, ble frimerket aldri satt på. Den eneste måten å få sendt brev hjem på var at noen tok det med, og postet det fra Singapore.

En dag i Pladju kom Chiefen om bord med nye tenner, og det var ikke hvilken som helst tannpryd. Perleraden var dekorert med en gulltann på hver side, og slik som prisene var i Indonesia hadde de kostet en liten formue forsto jeg.

Men hvordan hadde Chiefen ordnet dette? Svaret lot seg vente på en tid for Chiefen sa ingenting og dessuten var det ikke så interessant heller da. Dessuten inntraff en hendelse som nær hadde kostet meg livet.

Det begynte uskyldig nok med at rormannen ikke fikk avløsning en sen kveld. Jeg visste at om jeg selv tok rattet, og sendte rormannen ned for å finne avløseren, ville sannsynligvis ingen ting skje, og jeg ville bli stående der i timer.

Han som skulle løse av var en stygg skjeløyd faen som så ut som Marty Feldmann på det verste og , i likhet med resten av mannskapet, trolig ikke var helt ukjent med sjørøvergesjeften i Malakkastredet.

Well, jeg hoppet raskt ned to leidere, og kom inn i den smale gangen utenfor min lugar. Da jeg åpnet lugardøren til avløseren var han lys våken og reagerte på min noe bryske beskjed om at han fikk komme seg opp på broen, med å vise meg sine råtne tannstubber samtidig som han ga meg et ondt blikk.

Jeg gjentok ordren, og da stupte han plutselig mot kommoden hvor det lå en kniv. Jeg ventet ikke, men grabbet tak i ham og dro ham ut i gangen.

Så brøt helvete løs. Plutselig var gangen full av kinesere som alle hadde meg som mål, men i den smale gangen kunne de ikke komme til mer enn en av gangen. Med et godt grep rundt to av fingrene til rormannen blokkerte jeg gangen mens jeg bakket hen mot leideren opp til dekk.

Likevel ble klærne revet av meg av alle de hender som strakte seg ut for å få fatt i meg. Jeg hadde bare shortsen igjen da Chiefen og Overstyrmannen åpenbarte seg i leideren bak meg akkurat idet maskinfolkene kom opp fra maskinrommet bevæpnet med hammere og store skiftenøkler. Jeg var rask opp på dekket hvor jeg fikk fatt i en jernspak, og returnerte ned leideren.

Der hadde imidlertid situasjonen roet seg noe, og Chiefen og Overstyrmannen hadde kontroll. Jeg gikk da opp på broen som jeg hadde forlatt så ubeleilig og fant Skipperen der.

 

Jeg skal være den første til å si at broen til enhver tid må være bemannet med en kompetent person, men her var det et helvetes leven, og hvorfor Skipperen gikk opp på broen i stedet for å undersøke årsaken til bråket kan bare tilskrives hans feighet.

Da han ikke fant meg der, og så at alt var klart forover, ville det ihvertfall være grunn til å undersøke hva som foregikk.

Situasjonen roet seg, og en annen rormann kom og løste av, og vakten forløp som normalt videre. I løpet av natten førte jeg inn hendelsesforløpet i loggen. Dette var både min rett og plikt, men Skipperen ble ikke glad da han neste dag fikk se det. Jeg ventet at han ville sammenkalle til disiplinærnemnd som loven foreskrev, og sparke de som hadde vært mest aktive i det jeg kalte mytteriet, men nei da.

Jeg fikk en overhøvling, og dessuten ble jeg beskyldt for å ha startet det hele før han kom med et merkelig forslag. Det var jo jeg som førte overtiden for mannskapet, og for å blidgjøre dem skulle jeg, med Skipperens velsignelse, gi dem mer overtidsbetaling enn hva de hadde jobbet for.

Dette kunne jeg ikke gå med på, og forlangte at de skyldige skulle avmønstres. Mitt liv ville ikke være av lang varighet hvis disse fortsatt skulle være om bord. Skipperen hadde fullstendig undergravet min autoritet, og i ettertid kan jeg godt tro at han håpet på at jeg skulle forsvinne en mørk natt.

Neste dag kom vi til Pladju, og da jeg forsto at Skipperen ikke hadde tenkt å gjøre noe med saken gikk jeg først til Shells lege for å få dokumentert at jeg virkelig hadde vært utsatt for vold. Hans konklusjon var at jeg så ut som om jeg hadde blitt pisket med wire!

Så gikk jeg til Shells Port Captain Kayser som var en gammel østenseiler, og la frem saken for ham. Han ble skikkelig sint, og gikk om bord i SLANG hvor han virkelig leste teksten for Skipperen. Han ble ikke engang spurt, men fikk beskjed om å sende de to verste rett på land, og dessuten forventet han at en skipper som seilte for Shell klarte å holde disiplin blant mannskapet sitt! Knus dem! var beskjeden Skipperen satt igjen med.

De to verste ble hevet i land, og innkvartert hos det indonesiske politiet mens de ventet på båtleilighet til Singapore, og det kunne ta sin tid. Dessuten er et indonesisk fengsel det siste sted noen ønsker å befinne seg, særlig når en kommer fra en stat som hadde et særdeles uvennskapelige forhold til Indonesia på den tiden. Det var ikke bare på elven at politi og pirater samarbeidet.

I Malakkastredet drev den indonesiske marinen regelrett sjørøveri og kidnapping av personer for løsepenger. De brukte russiskbygde kanonbåter, og gikk gjerne inn i Malayisk farvann om det så falt dem inn. I Singapore skrev avisene om uidentifiserte båter med uniformert personell som herjet ute i stredet. Forholdene mellom de to landene var akkurat nummeret før åpen krig.

Å si at forholdet til Skipperen ble dårligere etter dette ville være feil, for forholdet var så dårlig at det ikke kunne bli verre. Og jeg kunne se frem til nesten et år på samme viset. Men slik skulle det ikke bli.

Da vi kom tilbake til Pladju neste tur kom waterclerken ombord med beskjed om at det var kommet en ny maskinist fra Singapore, og at han ville komme om bord neste morgen!

Det var truffet arrangement for at Chiefen kunne reise til Singapore samme kveld med en tankbåt som skulle dit.

Dette kom fullstendig overraskende på oss, og da Chiefen gikk på Skipperen og ville vite hva som foregikk, kunne Skipperen angivelig ikke fortelle noe. Det var typisk for ham at han ikke kunne si ting som de var, ansikt til ansikt med den det gjaldt.

I ettertid fant jeg jo ut at det var Skipperen som lå bak. Det hadde seg slik at Chiefen hadde kjøpt inn et par fat smøreolje som han solgte for å finansiere sine nye tenner. Med de enormt oppblåste prisene i Indonesia kom et fat på Kr.45000,- og det var jo enormt selv etter dagens priser.

På en eller annen måte hadde Skipperen fått greie på dette, og sendt rapport til rederiets inspektør i Singapore. Visstnok var det en av kineserne i maskinen som hadde angitt Chiefen.

Chiefen måtte ha ant noe, for han visste jo om oljen han hadde solgt. Jeg forsto ingenting, og satt inne på lugaren hans mens han pakket koffertene. Det var en koffert med klær, og den andre ble fylt av alle mulige papirer og håndbøker. Jeg stusset litt over det, men det var jo ikke min sak hva han pakket i kofferten. Etter et raskt farvel gikk han om bord i båten som skulle ta ham til Singapore.

Neste morgen kom det en ny Chief om bord og begynte med en gang å gjøre seg kjent med maskinrommet. Etter en stund kom han opp til Skipperen og lurte på hvor alle håndbøkene var? Og dessuten skulle han gjerne ha vedlikeholdsrapporter og data vedr. forbruk osv.

Det var da Skipperen forsto at Chiefen hadde gjort ham et siste pek for ikke et eneste papir eller bok var å finne! Den nye Chiefen sto på bar bakke i et fullstendig ukjent maskinrom! Ja,ja. Motoren gikk jo, og det var det viktigste.

Etter en tur i land kom Skipperen om bord, og forkynte med skadefryd at nå hadde han sendt arrestordre på Chiefen til Singapore, så han skulle nok få svi!

Imidlertid antar jeg at Chiefen lempet kofferten med papirer over bord den samme natt han seilte, og ankom til Singapore uten et eneste fellende bevis for jeg hørte ikke mer til verken ham eller saken. I små drypp begynte etter hvert sannheten å komme frem, men noen detaljer forblir ukjent.

Forholdene om bord ble om mulig enda verre. Hva Skipperen hadde sagt til den nye Chiefen vet jeg ikke, men jeg kunne merke en viss tilbakeholdenhet ovenfor meg. Skipperen var i strålende humør til å være ham, d.v.s. han oppførte seg tilnærmet normalt mot Chiefen, men det skulle vel ikke vare så lenge.

Det ble den vanlige turen til Djambi . Det grønne helvete.

Vi hadde ankret for natten, og jeg hadde som vanlig ankervakt på broen da jeg begynte å få vondt i ryggen og pungen. Etter hvert kjentes det ut som om jeg hadde fått et realt ballespark, og jeg forsto ingenting.

I mangel av et bedre sted la jeg meg på kartbordet og led i stillhet til morgenen da Overstyrmannen kom for å avløse meg. Han hadde vært borti slikt før og stilte med en gang diagnosen nyresten. Han ga meg en injeksjon med morfin, og så ble jeg liggende i køya mens skuta gikk opp til Djambi og tilbake til Pladju.

Før vi kom dit hadde smertene blitt mindre, men jeg la meg inn på Shells hospital hvor jeg ble liggende mens SLANG gikk enda en tur til Djambi. Jeg ble undersøkt av kompetente folk, og de fant ut at jeg hadde hatt et anfall av nyregrus, og at det var over for denne gang.. Jeg hadde håpet på sykeavmønstring, men nå var jeg altså frisk til neste gang det ville inntreffe, og det viste seg å ligge 5 år inne i fremtiden.

Men det visste jeg ikke da, og humøret var heller labert da jeg gikk om bord med en ukes sykemelding på lomma. Den som reddet dagen var Skipperen, og han skulle bare ha visst hvor glad jeg ble.

Da jeg kom om bord, og viste ham sykemeldingen fra hospitalet spratt han opp og gneldret `Me kan ikkje ha sjuke folk om bord!` Jeg så ordentlig lei ut og mumlet noe om at jeg måtte vel mønstre av da. Han hoppet på ideen med en gang og gneldret `Akkurat det ja. Du må sjukeavmønstres! Du får reise til Singapore i dag for me skal gå`

Det var akkurat det jeg ønsket å høre, men passet meg vel for å vise det for da hadde han sikkert ombestemt seg.

Så pakket jeg sakene mine, og gikk med lette skritt om bord i M/t LANDVARD for å seile til Singapore.

Sykeavmønstringen ble raskt ordnet den 16/3 1964, og jeg fikk tre dager på meg før jeg skulle fly hjem via Bangkok. Marerittet var over for mitt vedkommende.

Jeg hadde knapt fått sol på kroppen den tiden jeg hadde vært om bord i SLANG. Jeg var den hviteste mann i Indonesia, og de tre dagene ble tilbrakt ved bassenget på Connell House, og resulterte i den verste solbrenne jeg noen gang har hatt. Vel hjemme drysset hudflakene som et snøvær da jeg tok av meg skjorta.

Ut på vårparten 1964 kom det et brev.

Noen data om SLANG.

Bygget v. Philip & Son Shipyard, Dartmouth.

Dimensjoner: 307 br.t. 96 n.t ca 300 t.dw. 137 x 24,6 x 8,34 fot.

Motor: 5 cyl. Crossley Brothers Ltd. 470 BHP.

Pris: £ 74316,-

Bestilt: Aug.-51 av Anglo-Saxon Petroleum Co.Ltd,London.

Sjøsatt: 28/11 1952. Døpt LANG av Singapore.

25/2/53 Avgikk fra Dartmouth for Fjerne Østen og ankom 11/4/53.

1963 Solgt til Sameiet Coasting Ships A/S Fredrikstad og omdøpt til SLANG.

1966 Solgt til Cia.de Nav.Ohtan S.A.Panama og omdøpt til TANJONG RHU SATU.

1977 Solgt til P.T. Perusahaan Pelayaran Nusatara Sianton Co. Indonesia og omdøpt til PULAU TIGA.

1990 Nye eiere P.T. Sianton Kembang, Indonesia.

Aug.1992 Slettet fra Lloyds Register.